Innadvendte og utadvendte PJ Harvey imponerte stort

PJ Harvey med band. Sentrum Scene i Oslo. 30. oktober 2023

Hun fanger oss raskt denne 54 år gamle Polly Jean Harvey fra England når hun kommer ut på scenen. Dette nesten utenomjordiske vesenet som både fascinerer, utfordrer og til slutt slipper seg, bandet og publikum løs i en ganske så imponerende konsert der hun og bandet har mye å by på!

PJ Harvey holdt to konserter i Oslo på denne turneen. Jeg var tilstede på den første av dem, mandagens konsert.

Jeg er ingen PJ Harvey-ekspert. Ett par CD-er med henne står i hylla, men jeg har ikke spilt dem veldig mye. Plata som kom i sommer, I Inside The Old Year Dying, har foreløpig fått tre runder uten at jeg har fått den ordentlig under huden. Da vet du hvor du har meg. Likevel, jeg så frem til denne konserten. PJ Harvey har alltid fascinert meg, og album og konsert er ikke alltid det samme. Noen ganger er det fint å stille med et åpent sinn uten for mange forventninger og bare ta til seg det som kommer!

Konsertens første del var viet hele det nye albumet. Albumet skal være inspirert av hennes dikt «Orlam», og ble delvis improvisert fram sammen med produsentene Flood og John Parish. PJ Harvey har beskrevet albumet som balsam og trøst for tidene vi er i. Tekstene har blant annet bibelske bilder og referanser til Shakespeare og Elvis Presley.

På konserten ble det en svært givende stund med sangene på hennes nye album. Det var tydelig at dette prosjektet betyr mye for Polly Jean, og det var bare å bli med henne på ferden og gi deg over til disse låtene. PJ Harvey klarte på mesterlig vis å gå inn i sangene, på mange måter fremstod hun innadvendt, men likevel; gjennom den krystallklare musikken, en stemme som kan knuse glass og kroppsbevegelser nådde hun like mye ut til publikum som til sitt eget innerste. Bandet holdt hele tiden igjen, dette var ikke tidspunktet for å utagere. En svært fascinerende og unik opplevelse fra en artist som utforsker både seg selv og kunsten. Her var det ikke mange kameraer å se i aksjon – jeg følte meg som en forbryter der jeg raskt tok noen bilder uten å studere resultatet – og et publikum på den utsolgte konsertenvar nesten helt stille.

Da sangene fra det nye albumet var gjennomspilt, var jeg godt forsynt med denne siden av PJ Harvey. Og et mellomspill der bandmedlemmene sang «The Colour of the Earth» løste opp stemningen noe. Nå ble det flere av PJ Harveys mest kjente låter. Først en herlig «The Glorious Land» og en like flott «The World That Maketh The Murder»: ”What if I take my problem to the United Nations?” – dessverre er det ikke alltid det utgjør noen forskjell. Etter disse tre låtene fra albumet Let England Shake (2011) fikk vi glimrende versjoner av låter fra To Bring You My Love (1995) med flere. Jeg nevner spesielt «The Garden» fra Is This Desire? (1998), men kunne like gjerne trukket fram andre låter. Bandet ble friere og fikk i større grad briljere både på perkusjon, fele, gitarer og mer til. Om noen er i tvil; PJ Harvey imponerer minst like mye som punker som kunstrocker, så dette ble også litt gøy, foten min måtte bevege seg.

Alt i alt en konsert som krevde en del av sitt publikum, men publikum leverte, og det samme gjorde jammen PJ Harvey og band også!