Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing (album 2022)
Lost Dog Street Band – Glory (album 2022)
«And some song I swore I'd never sing
From years before I held a dream
My pages worn like oaths I keep
I'll die between the paper and the ink»
-Benjamin Tod
«Hør denne, ei av årets beste plater». Han som sendte meg meldingen var overbevist. Jeg satte på albumet. Mann med kassegitar og intet annet. Er jeg fanget av min egen myte igjen, at det fineste jeg vet er musikk strippet for alt? For det er helt feil. Ofte synes jeg slike spartanske innspillinger kan bli litt mye av det gode, nei, lite av det gode. Slitestyrken kan bli mindre om det ikke også er musikalsk krydder å kose seg med. Alle kan ikke være Townes Van Zandt. Men Benjamin Tod er nærme nok.
Ei av årets aller fineste plater (del 1). Så viser det seg at han som sendte meldingen har rett. Benjamin Tods album Songs I Swore I’d Never Sing er ei av årets beste plater. Og ikke minst sterkeste. Det er en grunn til at Benjamin Tod ikke hadde intensjoner om å synge disse sangene som han har skrevet over de siste ti årene eller så. Det er også en grunn til at han ikke vil synge dem igjen. De er for personlige til at han er helt komfortabel med dem. Samtidig er han stolt av plata, og sier at han håper den inspirerer lytteren til å se seg selv i speilet og leve med sannheten.
Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er hudløse sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Låtmaterialet er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse: «Don’t call it religion when I seek salvation inside». Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve:
«I'm at the mouth of a big, big river and I know that it's sink or swim
I'm drunk enough to test that river and how deep I'll get in
——————
You'll find me at the bottom
Of a raging river or a bottle»
Lytteren kan selv høre om noen låter er bedre enn andre. Selv synes jeg albumet taper seg litt halvveis, for så å løfte seg med de to siste låtene; låten som låner tittelen til albumet og er sitert innledningsvis, «The Paper And The Ink», høres ut som den er skrevet nylig som en oppsummering av albumet, mens «Wyoming» er en eldre låt. Rett skal nemlig være rett; den sterke låten «Wyoming» har vært gitt ut tidligere, med gruppen Lost Dog Street Band. Men de fleste av Gubberocks lesere har neppe hørt låten før, så det spiller neppe noen rolle. Og det bringer oss over til nok et album av året som Benjamin Tod er hovedarkitekt bak, det kanskje like sterke Glory:
Lost Dog Street Band. Forrige album Lost Dog Street Band ga ut var The Magnolia Sessions (2021). Her gjør de coverversjoner av artister som Townes Van Zandt, Bob Dylan, Steve Earle, Guy Clark og Warren Zevon med flere, noe som hinter om både inspirasjon og slektskap med andre viktige artister for meg, og for mange av bloggens lesere, vil jeg tro.
Ei av årets aller fineste plater (del 2). Benjamin Tod er oppvokst i området rundt Nashville og bor nå i Kentucky. I 2010 stiftet han bandet Lost Dog Street Band sammen med kona Ashley Mae. Bandet ble oppkalt etter deres gule labrador, Daisy. Ashley spiller fele, og på årets album har de også med seg bassisten Jeff Loops på flere av låtene. Også på Lost Dog Streets album Glory er Benjamins sterke låter og tekster i sentrum. Fela til Ashley, måten Tod her synger på og av og til en banjo gjør imidlertid at albumet får litt bluegrass over seg, og er nok til at jeg får en litt annen stemming og følelse når jeg lytter til albumet. Låtene på Glory har ofte et litt høyere tempo enn på soloalbumet til Tod. Tekstene er nesten like åpne og personlige. Hjertet og sjela til Benjamin brettes dog ikke ut på samme måte som på soloplata, de er om ikke annet skjult litt bak et filter.
Albumet åpner med «Until I Recoup (Glory 1)», en sang som med et visst tempo beskriver kampen for å gjenvinne heder og ære. Og på enkelte låter som den fantastiske «Beautiful Curse» og den like fine «Jalisco Bloom» roes det helt ned. To av flere låter om å bli ren fra rusavhengighet. Og to låter som kjemper om plassen helt i toppen av en årsbesteliste her i gården. Albumet avsluttes med låten «I Believe (Glory 2)» der heder og ære omsider er gjenvunnet.
Mer på vei. Jeg overlater til leseren å bedømme hvilket av albumene Songs I Swore I‘d Never Sing eller Glory er best. Det jeg vet er at jeg på tampen av året har blitt kjent med en artist som har gitt oss to av årets aller fineste album. Og han skriver på Facebook at han nå er mer kreativ enn noen gang. Her er det mer å glede seg til altså, samtidig som vi kan plukke frem eldre album. Vi avslutter med noen strofer fra sangen «End With You» fra Glory, en låt som jeg tenker må være skrevet av Benjamin til kona Asley, og som har en mer positiv grunntone enn avslutningen på Songs I Swear I’d Never Sing:
«And here’s to all the good times we never had
And here’s to all thе hard times, now, they don’t seem so bad
You somehow uncovеred my villain’s leather mask
And wiped away the tears I can’t keep back
————-
In the wake of all that’s comin’, it’s so good to hold you, dear…»
Gubberock 