Tvangstanker. Jeg hadde lenge tenkt å skrive om det Torontobaserte bandet The Sadies’ nyeste plate Colder Streams. Men etterhvert som mer høyrøstede bergensere og journalister nordaførr hadde gitt sin hyllest, føltes det ganske unødvendig. Etter å ha fått et par spørsmål om hvorfor The Sadies ikke var på min 30 album store liste over internasjonale album i 2022, dukket spøkelset opp igjen. Grunnen til at The Sadies ikke var på lista var nok tvangstanker. Noen må eie platene de har på slike lister, jeg måtte ha skrevet om dem. Mens jeg forsøker å kvitte meg med disse tvangstankene min, skal jeg samtidig fyre litt opp under dem, ved å nettopp skrive noen ord om plata!
Ekkokammer? Da jeg var i gang med å skrive, dukket det på samme tidspunkt opp flere årsbestelister i facebook-feeden min med The Sadies på klar førsteplass. Jeg var i ferd med å gi opp. Men skulle jeg virkelig la det gå utover The Sadies at de kan synes noe overvurdert i mitt lille ekkokammer? The Sadies har hengivne fans som har fulgt dem tett, og når de får en slik, kanskje litt overraskende gavepakke, er det ikke rart at det tar litt av. Litt overbærenhet må jeg kunne tillate meg en tung, tåkefull førjulsmorgen.
Trist bakteppe. Bakteppet for albumet er nemlig trist. I februar i år døde vokalist og gitarist Dallas Good, nesten 30 år etter at han stiftet gruppen The Sadies sammen med broren Travis. Dødsfallet hadde sammenheng med hjertelidelse og korona. Dallas ble 48 år gammel. Da The Sadies slapp albumet Colder Streams, hadde det vært ferdig innspilt i rundt ett år. Dallas hadde skrevet et lenger essay der han noe ironisk gir uttrykk for hvor bra han synes plata er. «By far, the best record that has ever been made by anyone. Ever.» Joda, dette er ei bra plate!
Psykedelisk americana. Andre har beskrevet musikken deres som en sammensmelting av country, folk, garasjerock og psychedelica, ofte i én og samme sang. Gjerne for meg! Albumet begynner bra med «Stop And Start». Litt svevende gitar og ditto vokal. Bandet har mye harmonisang, uten at de vokalmessig når helt opp på Simon & Garfunkel-nivå, for å si det forsiktig. Det er nok heller ikke meningen.
Gode tekster, rockere og ballader. Albumet tar seg videre solid opp med to av albumets beste låter, «Message To Belial» og den enda bedre «More Alone». To rolige låter, der gitarene spinner rundt to fine melodier, ja gitarene på «All Alone» og flere andre låter har nesten litt Buffalo Springfield- gitarer over seg. Tematisk tror jeg «All Alone» handler om eksistensiell ensomhet – ikke minst i møte med døden – selv om man er omgitt av de nærmeste. Den mer rocka «No One’s Listening» har en tekst i samme landskap. I det hele tatt er det lov å ha et halvt øye på tekstene når man absorberer denne musikken.
Albumet har en fin balanse mellom fine rocka låter som rocka «So Far For So Few» og den pene «All The Good». Jeg blir bare mer og mer glad i gitarene. Joda, jeg burde hatt plata på øverste del av lista mi. Jeg forstår entusiasmen. Jeg kryper gjerne til korset, prestisjen får jeg kjempe for en annen gang!
End Credits. Etter en drøy halvtime er det over. Hele bandet står oppgitt som ansvarlige for låtene. Det gjelder også avslutningen, instrumentalen «End Credits». Så får vi håpe at bandet fortsetter å gi ut plater selv etter Dallas Goods død.
Julebrev fra de usaliges enger, «Herr Paulsens nedtegnelser». Konsert med Thomas & Tvilerne i Fjellhamar kirke, Lørenskog, 17. desember 2022.
Thomas med dyktige korister.
Før julen ringes inn skal jeg hvert år ha hørt Tom Waits synge «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis», jeg skal ha hørt The Pogues & Kirsty MacColl synge «Fairytale Of New York» og jeg skal ha hørt Per Aabel lese «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen. Og da jeg i ettermiddag var på julekonsert med Thomas & Tvilerne, ble jeg sittende å tenke på disse tre kunstverkene, og at sangene som Thomas & Tvilerne hadde plukket fram fra det som allerede er en klassiker i mi bok, dobbeltalbumet Angelina & Fillefrans fra 2020, passer perfekt inn i denne tradisjonen. Og ringen var på mange måter sluttet da Thomas og vennene hans presenterte det de kalte en modernisert utgave av H.C. Andersens novelle i musikalsk drakt mot slutten av konserten.
Øyvind Bergsvik på sag og perkusjon
Første del av konserten fikk vi høre låter fra nettopp Angelina & Fillefrans. Den for anledningen styrkede Gubberock-redaksjonen ankom kirken altfor tidlig til tross for snøværet og ufyselige kjøreforhold. Jeg hadde nemlig blingset med en halvtime på oppstart av konserten. Men det gjorde da ingen verdens ting. Vi fikk bare enda bedre tid til å glede oss og la roen senke seg etter den litt strabasiøse kjøreturen. Og så fort konserten var i gang, senket freden seg ytterligere noen hakk. Låtene var valgt ut med stor respekt for kirkerommet, og, som leseren sikkert allerede har skjønt, med et budskap som for meg er helt i tråd med juleevangeliet. Stemningen i kirkelokalet var nærmest andektig, og publikum var særdeles lydhøre for disse fengende sangene som forteller sterke historier.
Jeg finner mye vakkert i det uflidde, og det slitne klientellet på Heaven Pub har mye godt i seg, selv om livet har fart hardt med dem. Thomas Marthon Engevold og bassisten fortalte med betydelig poetisk nerve mellom låtene, og for meg var kontrabassist Magnar Lønnkvist Røris beskrivelse av «obersten», en krigsveteran som ikke fant fred etter sin soldatgjerning, ett av høydepunktene i ettermiddag.
Øyvind Husebø kan spille trompet!
Etter at delen med sanger fra Angelina & Fillefrans var over, spilte perkusjonist og sagfører Øystein Bergsvik og den dyktige trompetisten Øyvind Husebø «O Helga Natt» instrumentalt. Herlig! Redaksjonen var fascinert av denne saga. Deretter fikk vi flere nye sanger. Konserten ble avsluttet på beste måte med «En Gnist», Thomas & Tvilernes egen fine julesalme, og Alf Prøysens «Romjulsdrøm». Så må jeg jo også nevne den fantastisk flotte koringen til Ingrid og Oda Lønnkvist Røri, og helt til slutt kom enda et familiemedlem inn og satte en spiss på det hele. Fra min posisjon så det også ut som om multinstrumentalist Arnstein Arnesen stort sett spilte på gitarer og melodika denne gangen.
Hele redaksjonen takker for en flott ettermiddag med en betimelig oppfordring om å ta vare på folk rundt oss!
Øystein Bergsvik og Magnar Lønnkvist RøriLitt merch!
Da har jeg kåret mine internasjonale favorittalbum i 2022. Som vanlig gir ikke rekkefølgen seg selv, men her er det uansett mye fint. Spilleliste nederst i saken.
Det var tett i toppen, og de fire første albumene vekslet på å ligge helt på topp, med nummer fem og syv som outsidere til pallen. Så bør jeg vel skynde meg å legge til at musikk ikke er konkurranse. Vi går rett på sak:
1. Lost Dog Street Band – Glory
Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Ettersom dagene har gått er det albumet sammen med kona Ashley Mae og en bassist som sammen utgjør Lost Dog Street som står seg aller best og best av alle årets album i mi bok.
Da jeg var 8-12 år var det to ting jeg var særlig glad i. En bærbar Phillips platespiller og pappas plater. Det som var igjen av platene hans etter at storebrødrene mine hadde brukt dem som skjeinebrett som vi kalte frisbee den gangen. Av platene var jeg særlig glad i Jim Reeves, Don Gibson, Thor Raymond, Stordal og Engerdal, Bjørg og Mikkel. Og, den største av dem alle: Hank Williams. Nå skjønner jeg at det er den samme musikalske åren – onde tunger vil kanskje si mangel på den – som renner gjennom årene mine fra som hos farfar med hans begeistring for Jimmie Rodgers og hos pappas med hans Hank Williams-fascinasjon. Og jeg har vel heller ikke utviklet meg særlig når det kommer til musikk siden jeg satt der på «det lille rommet» som tiåring. Årets beste album for meg er nemlig bandet Lost Dog Street Band med Glory. Kall det gammeldags, kall det tidløst. Uansett «I’m only in it for the songs».Hank eller Benjamin Tod i Lost Dog Street Band, dette er folk som synger fra hjertet og sjelen, de kjenner ingen andre steder å synge fra.
Bandet Lost Dog Street Band har litt Hank Williams og litt bluegrass og noen helt fantastiske låter. For meg er «Beautiful Curse», «Jalisco Bloom» og «Cost Of The High» alle blant årets fineste sanger, og albumet gir seg ikke med det, men tenker knapt på at et par av låtene er noe svakere enn de øveige. Glory!
Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet i et musikalsk og stemningsmessig landskap han og Barna Howard har nesten for seg selv. River Fools & Mountain Saints er faktisk omtrent helt oppe på nivået til debutalbumet. På debutalbumet fikk vi fantastiske refrenger og punchlines: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette nye albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. River Fools & Mountain Saints har melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet i år.
Det finnes hyllestalbum, og så finnes det hyllestalbum. Dette er av det sistnevnte slaget. Den anerkjente musikeren og produsenten Larry Klein fant seg selv stadig å ville lage coverversjoner av vennen Leonard Cohens låter når han jobbet med andre artister. Han bestemte seg derfor for å lage et hyllestalbum til låtskriveren han setter høyest av alle låtskrivere. Han samlet sammen musikere med tilknyting til jazz samt flere fremragende vokalister. Så: Here it Is: The Songs Of Leonard Cohen. Albumet er blitt særdeles helhetlig og stemningsfylt med mange flotte vokalprestasjoner. Musikerne sender deg inn i en stemning fra første tone, og der blir du. Jeg skulle gjerne hørt Leonard selv synge til disse arrangementene.
Mavis Staples som står kanskje for albumets største vokalprestasjon på bønnen «If It Be You Will». Snakk om å løfte en låt!Så kommer en av de aller mest følelsesladede og sterke låter jeg kan tenke meg. «Seems So Long Ago, Nancy», sunget av David Gray. Det er en sang jeg kan sette på repeat mange ganger. Nancy var en promiskuøs ung dame og psykiatrisk pasient som begikk selvmord i en alder av 21 år. Slik jeg opplever teksten – den er litt gåtefull – funderer Leonard på hva han og omgangskretsen kunne gjort for å redde henne.
«Get back to the country», sang Neil Young for snart 40 år siden. På årets album har Wilco gjort nettopp det. Cruel Country ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Dette er ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Glem ikke at dette er «verdens beste band», noe de fremmøtte på konsert i Oslo i juni fikk merke! Kanskje kunne albumet vært litt kortere. Wilco er ofte ujevne, men her er de uansett bedre enn på 10 år, kanskje 20 år! Skriver og synger (!) noen countrylåter finere enn Jeff Tweedy når han er på sitt beste?
Det er ikke alltid den beste musikken som skriker høyest. På albumet Forsythia (plante i gullbuskfamilien) gir Caleb Caudle meg en følelse av å sitte ved et leirbål og varme meg på hendene ved flammene. Selv om han synger om noe annet, synger han på en måte om det også. Jeg føler på mange måter at Caleb har skreddersydd dette albumet til meg. Nydelig!
The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. Albumet Ghost Stories er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og er utrolig fengende og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet.
Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!
Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Soloplata er låter som egentlig var for hudløse til å skulle fremføres, derav tittelen på albumet. Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Flere av låtene er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse. Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Om skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve.
På Själ och Hjärta har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Men visesangeren i ham roer ned innimellom. Best er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel». Samlet er dette blitt ei riktig fin Lars Winnerbäck-plate. Glimrende konsert i Oslo i sommer!
Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, Dark Enough To See The Stars, på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd. Dette er ei plate som passer for ettertanke og vinterkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene.
Låten «Värmen» starter forsiktig med Andreas Mattessons piano i sentrum. Nydelig melodi før Eric Palmqwist synger «Värmen» på sitt nye album. Sterk låt, sterk poesi som på mange måter oppsummerer albumet: Tilkortkommethet, forsoning med seg selv og fremtidshåp. «Värmen» er tittellåt på svenske Eric Palmqwists tredje album i en trilogi med sanger som tar utgangspunkt i eget liv. Kanskje blir vi litt klokere på oss selv og andre av å høre på albumet Värmen, og stort mer forlanger jeg ikke av et album når også mange av melodiene er særdeles flotte.
Terry Klein fra Texas er av årets oppdagelser for meg. Ikke bare hans nye album, Good Luck, Take Care, men også hans to andre album anbefaler jeg deg å sjekke ut. God historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Flott musikk, og vel gjennomtenkt låtrekkefølge som skaper nødvendig variasjon. For å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!
Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum.
The Struggle er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Michael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchesters. Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet.
Canadieren Jerry Leger er for meg av de aller mest interessante låtskriverne de siste 20 årene. I april var han i Norge, og jeg fikk oppleve ham på en flott kveld i Oslo! I forkant av Europaturneen ga han ut albumet Nothing Pressing. Den siste låten på albumet, «Protector», sender på mange måter sender tankene tilbake til åpningslåten «Nothing Pressing». Leger alene med gitaren og litt backingvokal. Nakent og sårbart om å trenge beskyttelse mot seg selv når det røyner på. «Protector» avslutter samtidig Jerry Legers mest modne og selvreflekterende plate! Og når jeg har albumet på repeat, opplever jeg samtidig at åpningslåten «Nothing Pressing» får en ny mening, og nå er det ikke lenger pandemien som kommer fremst i pannebrasken. Albumet har flere lag og er en variert og flott folk-rockplate med mange gode låter!
Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig.
Det finnes mange coveralbum med Bob Dylans sanger, og jeg var ikke overbevist om at vi trengte én til. Men når Nitty Gritty Dirt Band gir seg i kast med Dylans ti av Dylans sanger, måtte albumet få en gjennomhøring. Og det har ikke blitt med den ene. Jeg er forsiktig når jeg antyder at enkelte av versjonene er bedre enn originalene, til det setter jeg Dylan for høyt. Jeg er likevel fristet til å påstå nettopp det om Dirts flotte og lekne versjon av «Country Pie» og kanskje også åpningslåten «Tonight I Will Be Staying Here With You». Nitty Ditty Gritty Dirt Band har med seg gjesteartister også på dette albumet, og vi tåler enda en runde med «The Times They Are A-Changin’» når Jason Isbell, Rosanne Cash og Steve Earle synger et vers hver.
Chicamacomico når ikke opp til forrige album, Lamentations, men jeg har omsider innsett at jeg ikke kommer unna dette albumet når musikkåret 2022 skal oppsummeres. Jeg ser av Tidal at dette er av de albumene jeg har strømmet aller mest. Dette albumet slipper ikke taket. Og flere av låtene vokser, om enn ikke riktig alle. Chicamacomico er er album om de store tingene i livet, men det er de små tingene som får oss videre.
I forbindelse med at Drive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. De siste albumene til bandet har hatt preg av et stort samfunnsengasjement. På årets album Welcome 2 Club XIII er det dog «antinostalgi» som gjelder. Mange av låtene er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Solid album, dette!
Kaitlin Butts fra Nashville er ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister. Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet What Else Can She Do er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer.
«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. Samlet sett er dette nye albumet blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum! Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av.
Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». I år er han her med nok ei fin plate. Noen småhysteriske låter, noen underfundige og noen bare fine. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.
Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Veldig fin plate!
22. The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions
Med Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere runder og som jeg kunne tenkt meg å høre live.
Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, Moving Through America, og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan. Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder. Jeg spiller det mens, jeg skriver nå; trivelig!
For ett år siden skrev jeg om albumet There Usted To Be Horses Here av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. På hennes nye album Tucson forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019, mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon. På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet. Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro. Bra dette!
Første låt på albumet The Sea Drift med The Delines, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av låtskriver Willy Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl». «Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…» Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort? The Sea Drift er neppe «The Delines» beste album, og det er låter her som blir vel monotone. Men tre-fire høydepunkter gjør dette til ei bra plate. I følge de som var på konsert i Asker med dem i vår var konserten der magisk. Les også Willy Vlautins bøker!
26. Dropkick Murphys – This Machine Kills Fascists
Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Låtene på This Machine Kills Facists er stort sett enkle, energiske og allsangvennlige. Albumtittelen er tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar. Låtene gjør seg trolig glimrende på konserter. Albumet tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men kan være en herlig vitamininsprøyting når du er klar for det.
Da jeg gikk inn på Chateu Neuf i Oslo i juni i år for å få med deler av Oslo Americana-festivalen, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg slentret ned i kjelleren for å høre et band kalt Vandoliers. Country-punk. Det kan jo være gøy, tenkte jeg. Og gøy var det i alle de 45 minuttene bandet hadde fått tildelt. Jeg vet ikke helt hvilke låter de spilte, og hva de handlet om, men makan til energisk spilleglede skal man lete lenge etter. Albumet som kom i høst er først og fremst er en flott, fengende samling låter. Vandoliers har levert ett av årets festligste! Likevel, det ligger et alvor bak sjarmen på mange av låtene.
Terry Lee Hales nye album, The Gristle & Bone Affair, er historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale har blitt 69 år, og at han har fått Parkinsons sykdom, noe som gjør at det stadig blir mer utfordrende for den glimrende gitaristen å utføre denne delen av sitt virke. Hale forteller at dette kanskje betyr slutten på ett kapittel, men at ett nytt kapittel åpner seg. Hale har med The Gristle & Bone Affair gitt oss nok et solid album.
Samlet er Courtney Marie Andrews’ nye album Loose Future ei bra og vellaget plate. Den treffer ikke meg like godt som forrige, Old Flowers, men det er intet å si på håndverket til denne talentfulle artisten. Litt skuffende, men uansett et fint tilskudd til Courtneys diskografi, og det er bare å glede seg til hun igjen besøker Oslo på nyåret.
Neil Youngs utgivelser skulle hatt en egen liste. Årets fineste utgivelse er kanskje Toast, innspilt i 2001. Men årets ordinære utgivelse, World Record, har også sine øyeblikk. Den herlige 15 minutter lange «Chevrolet» går raskt, og da tilgir man greit at ikke alt på plata fra 77-åringen og vennene hans er gull.
Årets beste norske plater i 2022? Nei, mine favoritter blant norske album, helt subjektivt. Jeg har skrevet om mange norske album i år. Kanskje i overkant mange, ambisjonen er stadig å øke kvaliteten på skrivingen og senke kvantiteten. Men at jeg har skrevet om mange album, innebærer også at noen av dem ikke kommer med på ei topp 20-liste, ei liste som også kunne inkludert Vegard Hertzberg og Kåre Indrehus.
Redaksjonen har bestått av Dr. Jekyll og Mr. Hyde. De har brukt desember til å høre gjennom platene på lista minst én gang hver. De har vært rykende uenige, men har nå samlet seg om en liste begge kan stå inne for. Jeg tror topp 5 måtte vært inne på topp 10 uansett dag, og topp 3 på topp 5. Samtidig; platene på de siste platene er svært bra, og fortjener din oppmerksomhet!
Mye fin musikk! Sanger fra topp 20 og flere norske sanger fra 2022 er samlet på en egen spilleliste nederst i saken. Da gyver vi løs!
1. Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke
Kan jeg ha et coveralbum på topp? Ingen regel uten unntak. Dette er sanger som betyr mye. Dette er versjoner som betyr minst like mye! Trond Granlunds plate med lavmælte, inderlige versjoner av Joachim Nielsens låter kunne knapt vært gjort bedre. Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. Den norske plata fra 2022 jeg er aller mest glad i. En særdeles fin konsert på Olsen På Bryn gjør Granlund til min favoritt blant norske artister i 2022. Det hadde jeg nok ikke tenkt om denne popstjernen fra 40 år tilbake!
Krissy Mary lager umiddelbart bilder i hodet mitt når jeg setter på hennes nye album, solodebuten Feme Sole. Jeg ser tåke, skumring, alver og troll. Jeg beveger meg også ut på klipper, og ser ut over havet. Jeg lar meg forføre av Krissys tidløse og svært avanserte stemmebruk. Et album som er perfekt for tidlige morgener og seine kvelder ved peisen. Lytt og bli beriket. La albumet hjelpe deg til å finne den gode roen.
Jeg kan skryte av at jeg var tidlig ute med å skrive om Rebekka Lundstrøms debutalbum Carousel selv om jeg var langtfra først. Med Silent Storms har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv, hun gjør en forskjell. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot Carousel, kanskje er Silent Storms til og med enda mer slitesterkt.
Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn må få et stort publikum! Livsvitne er blitt ei svært engasjerende og variert plate. Albumet bør appellere til mange. Det har særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter, ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.
I mars i år døde Tommy Tokyo (Tommy Lorange Ottosen) 50 år gammel i påvente av en lungetransplantasjon. Omtrent samtidig var hans siste plate ferdigmikset av Kai Andersen. Det selvtitulerte dobbeltalbumet er blitt et verdig punktum. Ikke alle låtene på albumet er like sterke, og kanskje ville de vært enda bedre om de var kortet ned litt. Men jeg tar ikke på meg den jobben, selv om jeg har noen kuttkandidater. Det er noe som heter å kaste barnet ut med badevannet. Musikk handler ikke om det perfekte for meg, men mye om det udefinerbare, og det har albumet i fullt monn. På Tommys album bidrar tekstene til at låtene aldri blir dårligere enn interessante. Er du klar for et litt krevende, men også givende album, bør du gi Tommy Tokyos siste album en sjanse.
Av stjernene som lyser på den norske americanahimnelen, er Benedicte Brænden av de mest rocka. Albumet Raging River åpner med en litt skitten bluesrocker, «The Last Place Satan Slept», skrevet sammen med Martin Hagfors. Jeg har dårlig samvittighet for ikke å finne plass til Benedicte enda høyere på lista. Jeg kompenserer med å gi henne som eneste artist to låter på spillelisten over årets beste norske sanger; så bra er «Crook Of The Year» og «Someday Soon».
7. Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You)
Det er noe lett og uanstrengt over flere av låtene på Dig Deepers album av året. Og det føler jeg også er holdningen til bandet. Det har knapt kommet et mer fengende album i år. Herlige, både støyende og sofistikerte gitarer. Helt til slutt på albumet roer de ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i det norske plateåret 2022.
Ofte lar jeg plater ligge en stund når jeg har publisert en artikkel om dem. Jeg gjør meg mentalt litt ferdig med dem etter å ha gravd meg ned med dem en stund. Med Roy Lønhøidens nye plate har det vært litt motsatt. Jeg må stadig bare høre den en gang til. Lydbildet med blant annet Tore Blestruds gitarer og Elin Moen Rustens koring. Men ikke minst Roys stemme, melodier og historier. Du kan lese mer om plata her, men legg gjerne til litt superlativer mens du leser! Denne plata føles allerede som – litt pompøst kanskje – en del av meg. Favorittlåt nå? Kanskje «Vinden ved Varalden». Så er det noe med den innledende og avsluttende instrumentalen som lager en ring av det hele.
Erlend Ropstad skaper på albumet Gleden & Sorgen dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting.
Det som er helt sikkert er at jeg tok feil da jeg i første omgang også la bort årets album, I Just Wanna Know It All. Heldigvis reddet jeg meg inn igjen da jeg på T-banen fant ut at jeg tar en runde til. Og enda én. Så var jeg der. Hvor var jeg? Jo, der at jeg kan fortelle deg at i mitt hode er dette tretten strålende og melodisterke sanger som virkelig fenger, nær alle som én. Det hele høres så vanvittig lett og uanstrengt ut, som om det ikke har kostet noe å trille ut disse låtene.
Eigil Bergs stemme har nå litt til felles med den til en av hans samarbeidspartnere, Trond Granlund. Trond Granlund har tidligere i år levert et veldig flott album med låter skrevet av Joackim Nielsen (Jokke). Nå svarer Eigil med et album vi kan ha glede av lenge. Litt ekstra stas når gamle helter er relevante og leverer så til de grader!
For meg er Misery Square en stemning like mye som en samling låter. En stemning som av og til blir røsket opp av Terje Barnholdts utforskende og drivende gitarer. Men skal jeg likevel peke på enkeltlåter utover Zevons «Bad Karma», tittellåten og den eldre «Seriously Kidding», må bli «Wolves At The Door», en låt som virkelig tar tak i deg. «Slow Decent», «The Wrong Horse» og tøffe «»Black Car Waiting» er andre eksempler på låter som biter seg fast. Og da har jeg allerede nevnt over halvparten av låtene! En veldig god og til tider suggererende utgivelse.
Dette er ei flott pop-plate med passe doser innbydelse til flere runder under første lytting, så kan man nyte de mer spissfindige sidene ved melodiene og tekstene litt etter litt. Jeg holder særlig fast på Ron Sexsmith, Beach Boys og Nick Drake som referanser, med et snev av George Harrisons mer eksotiske innflytelse på The Beatles på toppen av det hele. Kanskje tar Ellingsen mye fra disse og blander det med egen meloditeft og sans for bruk av for meg litt originale instrumenter, og gjør dette til noe eget. Jeg skal være ydmyk nok til ikke å utrope dette til årets norske pop-plate – til det har jeg satt meg inn i for få – men det kan da ikke være så langt unna.
Unnveig har gitt ut et jevnt og sterkt album i år. Stemmen hennes har særpreg, og hun bruker den kanskje enda bedre enn på tidligere album. Låtene og tematikken i tekstene gir albumet en helhet samtidig som låtene og produksjonen er tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten. Melodiene er gode; fine overganger og refrengene er fengende. Jeg tror det var et godt grep å dra til Trondheim for å få bistand av Pål Brekkås, Ida Jenshus med flere. Ja, Phases er imponerende, og må være Unnveig Aas’ klart beste album så langt!
Låten «The Story Of John Doe», nummer seks av åtte på Jonas Brekkes nye album Tomorrow’s Avenue, starter med disse ordene, Jonas’ sjelfulle vokal og en forsiktig kassegitar. Låten tiltar gradvis i intensitet når orgelet kommer inn og etter hvert full band og en gitarsolo, mens historien om en bekjent av Jonas som forsvant altfor tidlig utspiller seg. John Doe brukes som et navn for de vi ikke kjenner navnet til. Og låten handler om en stillferdig, anonym og nær venneløs gutt: «Nobody knew his name». Sterk låt og historie!
Jack Stillwaters nye album heter Dusk (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår spiller i bidrar til å løfte den noen hakk. Det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.
Trond Helge Johnsens album nummer to, Dans på nevroser, har blitt ei veldig fin og viktig plate med ingredienser fra heartlandrock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv.
Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».
Sangene er mørke på årets album fra Stensland, Dark Valley Blues. Selv beskriver Ole Johnny Stensland plata som en reise i skyggenes dal; en mental tilstand, eller ytre omgivelser en ønsker seg vekk fra. Flere av tekstene kan tenkes å gi en beskrivelse av hvordan psykisk sykdom kan oppstå eller arte seg. Andre ganger er det kanskje mer levd liv som gir sår og arr som vi alle må håndtere på ulike vis. Viktig, og til dels krevende, så noen ganger er det kanskje nok å la seg fange av låtene, stemningen og musiseringen? Stenslands mørke, uttrykksfulle og til dels spøkelsesaktige stemme gjør mye for stemningen på albumet.
Halvtimen går nesten for fort i selskap med Baardsens nye album. Meningsfylte og gode tekster, mange fine melodier og en flott og spennende produksjon. Ei plate som roper på flere gjenhør! 20. plass er ikke sisteplass!
På det nye albumet, New Green Gras Will Grow, har Paal Flaata igjen lykkes med å lage et vakkert melankolsk album sammen med sin medprodusent og trofaste medspiller Gøran Grini. Med seg har de multiinstrumentalisten Frdddy Holm og trommeslageren Glenn Vidar Solheim. Albumet er nokså trist – noe som kler Paals stemme – og Paal forteller i presseskrivet at albumet nok er preget av både koronatiden og hendelser i eget og Gørans liv. Paal er flink til å trekke fram artister jeg setter pris på. Mange har sunget Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today». Paal gjør en fin versjon. Enda bedre gjør han dog Gretchen Peters’ strålende «Jubilee» helt til slutt. Og om albumet er trist, så er kanskje denne låten om døden, den tristeste av dem alle, selv om den også har noe forsonende over seg. En perfekt avslutningslåt! Og albumet er en fin avslutning på denne lista, og plasseringen bekrefter at det er trangt mellom toppen og bunnen av lista i år.
Gubberock 