Mange høydepunkter på første dag av Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 11. juni 2022. Vandoliers, Joshua Hedley, Sweetheart, The Dead South, The Felice Brothers mfl.

The Felice Brothers i storslag

Endelig ble det Oslo Americana! En rekke strålende artister står på scenen denne helgen. Konkurransen fra Loaded på Kontraskjæret er sterk, noe som kan ha bidratt til at det ikke var enda flere folk første dag. Selv skulle jeg gjerne sett Wilco og Dream Syndicate på Loaded. Men man kan ikke få alt, og det vi fikk servert på første dag av Oslo Americana, overgikk mine forventninger. Det er begrenset hva jeg klarer å absorbere i løpet av en dag, så for min del ble det å prioritere fire artister, dvs. prioriteringen endret seg underveis!

Glimrende med festival innendørs når der regner ute og å kunne bevege seg fra lokale til lokale på et sted! Som et lite tips til senere festivaler; det hadde vært fint med tilgang til mat når festivalen varer over så mange timer.

Vandoliers

Det er synd å melde at jeg ikke hadde hørt om cowpunk-bandet Vandoliers fra Texas før, og det var bare tilfeldig at jeg fikk dem med meg. Jeg ankom nemlig festivalen noe tidligere enn jeg hadde tenkt, selv om publikum allerede var presentert for en rekke flotte artister tidligere på ettermiddagen. Vandoliers spilte på klubbscenen, og det føltes innledningsvis at lyden ble i overkant der den ble slengt mellom betongveggene. Det kledde imidlertid den rå musikken greit. Bandet gjorde akkurat som de fortalte oss at de skulle; nemlig bruke 45 minutter til å vise hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de skal.

Anført av en særdeles opplagt Joshua Fleming ga bandet alt i et fantastisk tempo som kunne minne om The Pogues og kveldens seinere attraksjon, The Felice Brothers, på høyoktan. Joshua fortalte at nå skulle vi la «the tears in the beer» hvile litt, og bare ha det gøy. Gøy var det, og publkum storkoste seg. Vandoliers spilte mange herlige egne låter, men helt til slutt fikk vi The Proclaimers «I’m Gonna Be (500 miles)» i en heftig rock-versjon. Gutta var så svette at de kastet t-skjortene og spilte den låten i bar overkropp!

Hadde jeg allerede fått servert kveldens høydepunkt? Jeg måtte se Vandoliers ferdig og droppet derfor Hiss Golden Messenger, dvs. jeg hørte kanskje en låt med dem før jeg gikk til Joshua Hedley.

Fullt trøkk med Vandoliers
Jeg prioriterte ikke Hiss Golden Messenger denne gangen

Joshua Hedley

Joshua Hedley fra Nashville var etteranmeldt og var helt riktig artist for meg etter heftige Vandoliers. Han har nå to album i bagasjen, og etter konserten å dømme er sangene hans vel verdt å sjekke ut nærmere. Nesten som en understreking av poenget til Vandoliers kunne han fortelle at forrige album hadde tre låter med «tears» i tittelen, og at han på det nye albumet også hadde laget noen litt lystigere låter.

Joshua avsluttet sitt sett med sin favorittlåt av Mickey Newbury, «Sweet Memories», på en ypperlig måte og får mange stjerner i boka for det! Det var glissent da han startet, men fortjent nok kom det til flere publikummere underveis. Joshua spøkte med at mange så et populært band (Hiss Golden Messenger) og at han skulle ta de beste låtene først. Neida, hans 45 minutter holdt helt inn!

Joshua Hedley, en flott historieforteller

The Dead South og Sweetheart

Noe av det fine med denne festivalen er at den sjangermessig ikke spriker i alle retninger. Så om man som meg primært er kommet for å se enkelte artister, kan man likevel ende opp med å oppdage nye band også. For meg var Vandoliers ett eksempel på dette, The Dead South ett annet. The Dead South er folk-bluegrass band fra Canada som til de grader spilte opp til fest i noe glissen storsal. Gitar, banjo, mandolin og bass, der guttene byttet på vokal eller sang samtidig. Det gikk imidlertid 10-15 minutter før publikum reiste seg og trakk ned mot scenen, og der var det dans og digging for mange, mens andre av oss satt og danset med føttene i stedet.

The Dead South

Jeg hadde planlagt å se det norske bandet Sweetheart, og før The Dead South var ferdig, trakk jeg derfor ned til klubbscenen, samme sted jeg hadde sett Vandoliers litt tidligere. Jeg ble minnet på hvor sterke låter som «Leaving For Stockholm» og «In The Pines By The River» er, men dessverre fungerte ikke lyden i det hele tatt for en del av oss. Jeg valgte derfor å ta med meg slutten av Tbe Dead South i stedet for å høre Sweetheart ferdig. Sweetheart får bli en annen gang!

Sweetheart har sangene, men lyden fungerte ikke for meg denne gangen.

The Felice Brothers innfridde!

Så var det The Felice Brothers, da, det siste bandet jeg så i full konsert før nedstengningen i 2020. Og som de innfridde, og feide tross alt all tvil til siden om hvem som var sjefer på Chateau Neuf i kveld. De har en tyngde i tekstene, en innlevelse og musikalitet som til sammen er dynamitt. James tar seg av snakkingen og ser superopplagt ut. Ian mer tilbaketrukket, men med en egen aura.

De kjørte rett på med førstelåten, den apokalyptiske «Jazz On The Autobahn» fra fjorårets strålende album, «From Dreams To Dust». Herlig versjon, og publikum sang med. Store deler av fjorårets album ble servert, og det var ikke meg i mot. James og Ian Felice vekslet på vokalen, noe som gir fin variasjon. Ians stemme har særpreg så det holder, mens James har en innlevelse av en annen verden enten han synger, spiller vart på piano eller herjer med det samme pianoet eller trekkspillet. På «Silverfish» har James vokalen, starter rolig bak piano før resten av bandet melder seg på.

Og Will Lawrence på trommer og Jesske Hume på bass holder stødig koken hele veien.

Herlig innlevelse på Ian Felice!

Det blir nesten bare tull å trekke fram høydepunkter fra den timen konserten varte, men «The Kid» fra «Undress» (2019) om soldaten som kom hjem fra krigen stakk seg litt ut:

«Heaven knows the kid
And the things that he did
Were wrong
But who is to blame?
It's as much his crime
As it is yours and mine
Shine a light on the dark
Of Ghost Town, New York»

En av mange tekster som viser at det ligger et alvor i mange av tekstene på bandets livsbejaende låter.

Mange var glade for å høre den fjorten år gamle «Whiskey In My Whiskey». Nevnes må også «Valium», «Inferno» og en fantastisk versjon av «We Shall Live Again» fra fjorårets album. Kanskje synger Ian Felice av og til noe mer slørete enn på album. Men det er en fryd å ane hvor mye som befinner seg bak den hengslete og noe innadvendte fremtoningen når han synger /resiterer:

«You shall live again
You shall live again
This world is ours and all the stars
It's like the icing on the cake of death
And the only word that rhymes is breath
We shall live again»

For et band, kom snart igjen!

James Felice vekslet mellom piano og trekkspill. Full tilstedeværelse hele tiden! Han stilte i sokker da bootsene var glemt igjen hjemme i USA.

Også i dag står en rekke fremragende artister på programmet, så det er bare å kjøpe billett om du for eksempel vil oppleve Courtney Marie Andrews, David Richard, Morgan Wade, Elisabeth Cook, Hayes Carll, Shovels & Rope, Caroline Spence mfl. i levende live!

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Mange høydepunkter på første dag av Oslo Americana

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: