Rørende farvel med Elton John i Oslo

Elton John, Telenor Arena, Fornebu, 22. mai 2022.

«So goodbye yellow brick road
Where the dogs of society howl
You can't plant me in your penthouse
I'm going back to my plough»

Jeg kjente på klumpen i halsen da Elton John oppskriftsmessig avsluttet det som skal bli hans siste konsert på norsk med «Goodbye Yellow Brick Road». Ikke fordi Elton John har vært en sentral artist i litt liv. Men likevel; han har alltid vært der, og betydd mye for mange. Og sangen i seg selv er av hans aller beste. Etter nær to og en halv timer med en Elton John og et band som så ut til å kose seg, var det over. Publikum hadde ventet i et par år på denne konserten, og de aller fleste fikk akkurat det de ønsket seg.

Mitt forhold til Elton John er egentlig litt negativt påvirket av to låter, «Sacrifice» og «Nikita», to låter som var overalt for rundt 30 år siden. Men siden den gangen har jeg jo oppdaget at Elton John er så mye mer enn de to låtene, selv om jeg fortsatt ikke kjenner spesielt godt til mannen og musikken hans utover de aller mest kjente låtene. Uansett; jeg hadde gledet meg både til konsert og ikke minst en stor begivenhet: min første og siste Elton John-konsert.

På storskjermen ble publikum oppfordret til å ta bilder og videoer, bare de forsøkte å vise litt hensyn til sidemannen. Billettene våre var helt bakerst inne på Telenor Arena, om lag 200 meter fra scenen. Da konserten startet, fryktet jeg at vi aldri ville få se Elton John på noe annet enn storskjerm, men det fikk vi når lyssettingen ble endret litt! På mange måter var begivenheten da allerede i boks!

Publikum var også oppfordret til å danse og kose seg stående foran stolene. Det gjorde man også lengre foran i salen, men bak hos oss var det først på de siste låtene publikum reiste seg. Faktisk undret jeg meg over at så mange klarte å sitte så stille, selv på de mer rocka låtene. Man må da trampe litt med en fot, eller i det minste dunke litt på lå låret eller svaie med kroppen?

Du som leser dette, skal vite at omtalen er skrevet av den irriterende fyren som gjerne vil ha de mest kjente favorittlåtene, og der deeper cuts ikke gjør særlig inntrykk. Denne konserten koblet jeg meg ikke på før i låt nummer tre, «I Guess That’s Why They Call It The Blues». Et par låter seinere kom imidlertid én låt jeg ikke hadde et forhold til, men som likevel satt som ei kule med et herlig band og en Elton John i storform. Det var flere låter på konserten som jeg egentlig ikke liker, men når man på storskjermen kan følge Elton Johns herjinger med pianoet, og gitaristen Davey Johnstones manøvrering av mange ulike gitarer, blir imidlertid også disse delene av konserten fornøyelige. Ja, perkusjonistene, bassisten og mannen bak keyboard briljerte og bidro også sterkt til en flott kveld!

Men selvsagte høydepunkter på konserten inkluderte en flott «Rocket Man» og en ditto «Cocodile Rock». «Candle In The Wind» med Marilyn Monroe rullende over skjermen var storslagen, og gåsehuden kom frem på «Sorry Seems To Be The Hardest Word».

Mot slutten kom kveldens største nedtur, det jeg lenge trodde var «Sacrifice», men heldigvis slapp vi den og «Nikita». Men «Cold Heart» har kvaliteter som kan måle seg med «Sacrifice» og ble presentert som en tysk dansebandlåt.

Men nok negativisme. Deretter kom nemlig utsøkte «Your Song», og helt til slutt altså «Goodbye Yellow Brick Road».Den eneste låten jeg savnet var «Daniel».

Nei, ikke mye å klage på her. Lyden var ganske god, men litt høy og unyansert der vi satt. Elton John sang akkurat så bra som man kunne håpe på, så får sangekspertene fortelle oss om årene har satt nevneverdig preg på vokalen. Elton John hadde ingen problemer med å nå fram til oss i andre enden av Fornebu Arena. Noen ganger nådde han også hjertene våre. Jeg gikk ut av konsertlokalet med en god varme som hadde bredd seg utover hele kroppen. Kynikeren i meg sier at Elton John visste trykke på de riktige knappene, men den mer sympatiske siden av meg sier at musikk kan handle om også dette; å dele opplevelser sammen med 20 0000 andre.

Elton John overgikk mine forventninger. Han var engasjert og i flott form. Folk koste seg, og jeg tror fansen fikk sitt. Joda, jeg liker Elton John! Jeg er glad for at jeg fikk være til stede på denne begivenheten som egentlig er enda større enn selve konserten! 8/10 sier familiens største Elton John-fan. Det synes jeg han fortjener, minst!

Noen ganger tenker jeg at «Candle In The Wind» også handler litt om Elton John, selv om stearinlyset hans fortsatt – i en alder av 75 år – blåser friskt og godt:

«And it seems to me you lived your life
Like a candle in the wind
Never knowing who to cling to
When the rain set in
And I would've liked to know you 
But I was just a kid
Your candle burned out long before
Your legend ever did»

Redigert 24. mai 2022.