Andektig, sakralt og mektig

Torgeir Waldemar – The Ballerina Session, konsert i Den Norske Opera og Ballett. 20. mars 2022

«So there'll be stabbings and shootings
And young men dying all around
And it keeps going through my brain
And I can still hear the sound»
-Link Wray, «Falling Rain»

Torgeir Waldemar åpner den nesten to og en halv time lange forestillingen på operaen i Oslo alene på scenen med en antikrigssang av Link Wray. Han sender raskt tankene våre i retning av Ukraina og grusomhetene som utspiller seg der. Jeg ser ikke ansiktet hans som er gjemt bak en stor cowboyhatt. Den mektige stemmen, den akustiske gitaren og munnspillet fyller operaen med vellyd. Dette er min første konsert i operaen – for et konsertlokale! Den første halvtimen er Torgeir Waldemar stort sett alene på scenen. Tuva Syvertsen er dog innom med fele og gir ekstra dynamikk til «Take Me Home».

En musikkskribent skrev en gang at dommedag aldri er langt unna i Torgeir Waldemars tekster, og det kan være derfor jeg blir sittende og dvele ved det som utspiller seg i Ukraina og setter flere av låtene inn i den konteksten. Vi får sanger om å forlate sine kjære, vente på et tog som skal frigjøre, krysse elva til den andre siden, og bønner til Vårherre om frelse og om å gjøre det slutt på lidelsene. Kanskje mer sørgesanger enn sanger til trøst?

«I'm on my way, across the river
I'm on my way, to the other side
But I can't compel the ground that shivers
Or salvation for you and I»

Etter vel en halvtime fylles scenen med rockmusikere og et strykeorkester. Vi begynner også å skimte noen dansere – hva er det som rører seg der? Danserne sender tankene mine etterhvert også i retning av slaver og straffanger, uten at jeg vet om det er tilsiktet. Utover i det første settet bygges intensiteten gradvis opp fram til pause. Det flotte strykeorkesteret bidrar med mer enn harmonisk godlyd. Her får de frem uroen som ligger under Torgeirs sanger. Etter pause er igjen Torgeir alene på første låt, «Bottom Of The Well», før vi får en urpremiere på en flott countrylåt som Charlotte Qvale synger hovedvokal på. Utover i andre sett skrues intensiteten til igjen, og det hele eksploderer i en rundt ett kvarter (?) lang «Black Queen» der det rundt 15 manns store orkesteret pluss tre dansere utfolder seg og skaper et inferno av støy og dans. Americana anno 2022! Så følger den beske politiske kommentaren «Sylvia (Southern People)», en sang som trolig opprinnelig er inspirert av Neil Youngs «Southern Man» og enkelte politikeres holdninger til syriske flyktninger:

«So how long will it last, Sylvia
Southern people need another leading man
You claim your faith, Sylvia
But your spirit seems so very dead.«

Helt til slutt roer Torgeir og hjelperne ned med strømløst sang med hele bandet. En ny bønn til Vårherre! Veien fra bibelen samt fortvilte salmer som «Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?» er kort denne kvelden.

Torgeir Waldemar hadde jobbet med ideen om denne konserten i Operaen i tre år. Ved hjelp av mange gode medhjelpere, ikke minst orkesterleder Ole-Henrik Moe, oppfylte de drømmen om å gi oss enn opplevelse for historiebøkene! En flott og inntrykksfull kveld!