Let There Be Rock!

Drive-By Truckers, Rockefeller, Oslo. 27. mai 2022. Support: Jerry Joseph

Jeg våkner ganske sliten i hodet dagen etter den nesten to timer konserten med sørstatsrockerne i Drive-By Truckers (DBT). Det var rock, rock, atter rock og samfunnsengasjement som stod i sentrum. Det har gått fem år siden jeg sist så bandet samme sted, og jeg ble før konserten fortalt at det siden hadde vært noen avlysninger, men nå var de her!

Konserten begynte egentlig allerede under oppvarmingsartisten Jerry Josephs sett. Joseph er en 61 år gammel singer-/songwriter som har gitt ut musikk i rundt 30 år, også med DBT-frontfigur Patterson Hood som produsent i studio til et annet DBT-medlem, Matt Patton. Han hadde mye på hjertet både i låtene og mellom låtene. Han kan være vel verdt å sjekke ut. Under nest siste låt kommer Patterson Hood og Jay Gontalez på scenen, og under den siste flotte låten til Joseph har han fullt band i ryggen. Faktisk ett av kveldens høydepunkt. En fin gest fra Drive-By Truckers også.

Men det var Drive-By Truckers resten av kvelden skulle handle om. Bandet starter flott med det jeg tror er en by låt fra albumet som kommer neste fredag, «Welcome 2 Club XIII». Deretter kommer det som kanskje er mitt favorittparti på konserten med Mike Cooleys «Slow Ride Argument» fra albumet «The Unraveling» (2020) samt Hoods «Thoughts And Prayers» og Cooleys «Ramon Casiano» fra det som nær er mitt favorittalbum med DBT, «American Band» (2016), et politisk album som nok ble mer tidløst enn bandet hadde håpet.

«Ramon Casiano» tar utganspunkt i en 15 år gammel mexikansk gutt som ble drept i 1931 i Laredo, Texas, og relaterer dagens grenseproblemstikk til hendelsen: «It all started with the border,/ And that’s still where it is today».

Vi ser tidlig at Jay Gonzalez har en sentral plass i bandet der han vekselvis herjer med gitaren og sitter med samme gitar rund halsen mens han trakterer orgelet. En herlig type! Herlige er også den hardtarbeidende trommisen Brad Morgan, og kveldens blideste, bassisten Matt Patton.

Før «Thoughts And Prayers» gir Patterson Hood oss sine refleksjoner om skolemassakren i Uvalde i Texas, og han er flere ganger i løpet av konserten innom hvordan det er å se sine barn vokse opp i et USA der noe er fundamentalt galt. Samtidig håper han neste generasjon kan vokse opp til å bli gode mennesker som kan rette våre feil. Men da må det mer til enn «Thoughts And Prayers»!

Det er Patterson Hood som står for pratingen. Han forteller at det eneste han har ønsket seg som jobb her i livet var å spille i et rockband. For å kunne gjøre det måtte han overvinne frykten han alltid levde med. Nå som han har fått barn, lever han fortsatt med denne frykten, men må på vegne av seg selv, forteller han, før han og bandet gyver løs på en mer enn 20 år gammel låt som har fått utvikle seg i takt med Hoods endrede perspektiver.

Og han snakket nok til mange av oss når han forteller at rock for ham er er fristed – vel, tydeligvis ikke helt engasjementet tatt i betraktning – for verdens fortredeligheter; dette er selve livet. Og vi fikk en fantastisk flott «Let There Be Rock» fra albumet «Southern Rock Opera» (2001), en låt det også var lagt inn litt publikumsfrieri og hyllest til Oslo, men:

«So I never saw Lynyrd Skynyrd 
But I sure saw Ozzy Osbourne with Randy Rhoads in 82
Right before that plane crash.
And I never saw Lynyrd Skynyrd but I sure saw AC/DC
With Bon Scott singing, "Let There Be Rock Tour".
With Bon Scott singing, let there be rock!»

Mange mener nok at Mike Cooley kunne hatt en mer fremtredende rolle i bandet. Han skriver kanskje de aller beste låtene, og han tilfører litt dynamikk og variasjon til settet når han litt for sjelden tar mikrofonen. Litt «coolere», unnskyld, i fremtoningen enn Hood. Han blir som et virkemiddel bandet ikke vil bruke i tide og utide. I konsertens midtparti kunne jeg også ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Flere av de flotte låtene på «Brighter Than Creation’s Dark» (2008), kanskje? De solide rockerne ville på den måten fremstå enda bedre! Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og at Patterson Hood legger sjela i hvert ord han synger, levnes det aldri tvil om.

Du verden, jeg og resten av lokalet, koste oss over en flott rockekonsert – mange kunne tekstene mye bedre enn jeg. Det ble ikke ekstranummer. På siste låt, «Angels And Fuselage» forlot bandmedlemmene oss én etter én, og vi gjettet på hvem som skulle sitte igjen til slutt. Det ble Jay Gonzalez. Ikke noe dumt valg det! Jeg er ikke mer sliten enn at jeg nå går ut og løper med ei liveplate med bandet på ørene!

Redigert 28. mai.