Svevde høyt der oppe…og kom ned

Erlend Ropstad m/band, Sentrum Scene, Oslo, 30. september 2022.

Jeg svevde høyt der oppe
Aldri kom jeg meg ned

Joda, vi kom oss ned til slutt. Etter over en time med mange hardtslående rockere og andre låter der det fire persons store bandet pluss Erlend fikk utfolde seg, stod Erlend alene med gitaren og sang eldre låter, låter fra den tiden han begynte å synge på norsk, for rundt ti år siden. Deretter fikk vi en bandversjon, men likevel følsom, «En fin dag», den hjerteskjærende låten der Erlend viser oss kontrastene mellom eget liv og mange flyktningebarns liv. Da var det ikke bare fest lenger.

Moa Lignell. Men lenge før det hadde Moa Lignell fra Sverige varmet opp en halvtimes tid. Moa har tre engelskspråklige album i kofferten, men begynte å lage låter på morsmålet i fjor. Hun har nettopp gitt ut en duett sammen med Ane Brun. For meg var Moa et helt nytt bekjentskap, et særdeles hyggelig sådan. Låtene virket sterke, og stemmen bar gjennom praten lenger bak i lokalet. Moa tok seg tid til å introdusere låtene, noe som er veldig fint når artisten spiller solo. Og publikum i nærheten av meg satte pris på henne. Jo, Moa må jeg høre mer på.

Gleden & Sorgen. Erlend Ropstad går hardt ut med tittelåten fra årets album, Gleden & Sorgen. Med seg har han Roar Nilsen på gitar, Gunnar Sæter på trommer, Julie Falkevik Tungevåg på keyboard og Øystein Frantzvåg på bass. De gjør det raskt klart at her er vi på tøff rockekonsert. For meg sitter høydepunktene tett, særlig siden vi får servert mange låter fra de to siste albumene, «mine» Erlend Ropstad-plater. Etter noen dundrende låter, roes det litt ned med flotte «Vincents brev». Sangen om da Lou Reed kom til Vegårshei, og mye annet. Nyansene kommer frem, og gitarist Roar Nilsen får for alvor vist seg fram.

Men først og fremst er dette gøy.:

Vi har gjort noe riktig. Vi har gjort mye feil. Men i dag har vi gjort noe riktig. Vi har kommet sammen her på Sentrum Scene i Oslo for å feire rock ‘n’ roll.

Eller noe slikt. Selvsagt på sin «bløde» Vennesla-dialekt. Erlend skulle videre på turneen, og synes vi synger så fint at han gjerne tar oss alle med til Haugesund som korister. Joda, stemningen var god. Det var tydelig at Erlend og bandet hadde det storveis på scenen. Erlend vekslet mellom akustisk gitar og sin elektriske «Old Black». Av og til forsvant han inn i musikken, andre ganger søkte han felleskapet med oss eller bandmedlemmene.

På de siste albumene har Erlend vekslet mellom rolige låter og rockere. I kveld var mesteparten av konserten viet de hardtslående rockerne. Men som nevnt innledningsvis, fikk vi heldigvis glimt av den vare Erlend, en Erlend som får vist flere sider av seg selv, der tekstene kommer tydeligere fram – de kunne bli litt borte der jeg stod framme ved scenen:

«Det er når ho tror jeg ikke hører
At jeg ikke følger med
At ho ber til en gud i himmelen
Da sier ho at ho prater med seg sjøl og at det er noe alle gjør
For å finne fram i denne vrimmelen
Ja ho har sikkert rett i de Ho har rett i så mange ting
Ho sier ho har blitt vant til verden
Mens jeg surrer rundt omkring
Jeg har så lett for å gå meg vill
Ho sier alle veier fører hjem
Hold fast for det her det er siste liten»

Etter rundt to timer smådanser bandet av scenen. En veldig fin kveld på Sentrum Scene med en Erlend Ropstad som gir rockeopplevelser fra øverste hylle. Og en særdeles hyggelig bonus når Joddski dukker opp fra bak scenen og gjør «Heilt uten synd» sammen med Erlend og bandet.

Redigert.