Bob Dylan malte videre på mesterverket sitt i Oslo Spektrum

Bob Dylan og band, konsert i Oslo Spektrum, 25. september 2022. Band: Tony Garnier – bass, Charley Drayton – trommer, Bob Britt – gitar, Doug Lancio – gitar, Donnie Herron – fiolin, elektrisk mandolin, steelgitar

Someday everything’s gonna be different

When I paint that masterpiece

Ja, han fortsetter å jobbe med det store mesterverket sitt, Bob Dylan. I går var vi så heldige at det var hjørnet om hans siste album, Rough And Rowdy Ways som fikk nye fargesjatteringer fremført live. Joda, Bob og bandet spilte også den over 50 år gamle «When I Paint My Masterpiece», låten Michael Bonner i musikkmagasinet påpeker at i går ble fremført i en langt mer nedstrippet versjon enn i USA i sommer.

For oss som hadde sett settlista fra Bob Dylans konserter i USA i sommer, var det dog ingen overraskelser mht. hvilke sanger Bob Dylan spilte i Oslo. De var nemlig akkurat de samme som på forrige konsert. Heldigvis. Vi fikk hele ni av ti sanger fra Dylans fantastiske album fra 2020, Rough And Rowdy Ways, ispedd en coverlåt/standardlåt og noen få eldre sanger fra Dylans katalog.

Og konserten starter med et par eldre Dylan-låter. Etter en lengre intro fra det fem-mann store bandet, kjenner vi igjen låten, «Watching The River Flow». Deretter kommer «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» fra Blonde On Blonde (1966). Vi får ikke en rå heseblesende rocka versjon slik Dylan kunne fremføre den på 70-tallet, men som med alle sanger i går – og de seinere årene for den saks skyld – fremført i en lett resiterende blues-/jazzversjon.

Rough And Rowdy Ways. Nå er de ikke de eldre Dylan-låtene jeg har gledet meg mest til å høre, men låtene fra 2020-albumet Rough And Rowdy Ways. De kommer nå heldigvis som perler på en snor. Dylan snakkesynger krystallklart, og for oss som har gjort hjemmeleksa vår og hørt dette albumet noen ganger den siste uka, er det en fryd å følge med på hvor Dylans fraseringer og vokale trykk avviker fra fraseringene på albumet. En av fordelene med å høre sangene live såpass tett opp til albumutgivelse, er at versjonene ikke er radikalt forskjellig fra albumversjonene, samtidig som avvik gjør desto større inntrykk. Blant høydepunktene var som forventet «Key West» og «My Own Version Of You», men sannelig har «Black Rider» vokst seg gigantisk.

Dylan koste seg. Jeg hadde ikke orkesterplass denne søndagen, men fra min posisjon kunne jeg ane en Bob Dylan i godt humør som formelig koste seg bak tangentene, for det var stort sett bak tangentene han befant seg. Som vanlig var det få ord å høre fra mesteren selv mellom låtene, men med noen få unntak, blant annet da han introduserte bandet, et band der de flere har spilt med Dylan i en årrekke, mens andre er nokså nye i bandet. Ingen Charlie Sexton denne gangen. Bandet bidrar til å gi kvelden et bluespreg, og av og til – særlig på de eldre låtene – kunne jeg ønsket meg at lydbildet var ørlite mer dynamisk og at bandet ga litt mer. Men bevares, de vet hva de gjør enten det er perfekt eller skeivt.

Sanger med religøst preg. Litteraturprofessor Erling Aadland påpeker i sin nye bok at Rough And Rowdy Ways er Bob Dylans mest kristne album siden den kristne trilogien rundt 1980. Interessant da at av de få eldre låtene fremfører Dylan to låter fra disse albumene, «Gotta Serve Somebody» og «Every Grain Of Sand» der Every Grain Of Sand» kom helt til slutt. Dette er en sang som trolig betyr mye for Dylan. Også her leverer han en følsom og flott vokal. Kanskje kunne jeg ønsket meg en enda naknere versjon, med bare Dylan og tangenter, men uansett stort å få høre denne låten live.

Bruker sterke og klare farger. Sist jeg så Bob Dylan var i Hyde Park i London, etter en energisk Neil Young-forestilling i 2019. Mer initime Oslo Spektrum kler ham og bandet bedre, men musikken hans er skapt for små klubber som Herr Nilsen – det hadde vært noe! Kanskje var dette siste anledning til å se 81-åringen i Norge. Kanskje ikke. Dylan kaster neppe inn håndkleet før han må. En veldig fin kveld, der jeg gir mange plusspoeng for at Dylan er Dylan og spiller nesten hele Rough And Rowdy Ways, et album som få artister har overgått de seinere årene. Bob Dylan fortsetter å male på mesterverket sitt, nå med klarere farger enn nesten noen gang tidligere.

«I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there's someone there, at times it's only me
I'm hanging in the balance of the reality og man
Like every sparrow falling, like every grain of sand»

I Dylans mesterverk inngår en dialog mellom Dylan selv og noe guddommelig som ikke alltid kan fattes. Det er bare å takke og bukke for at han lar oss ta del i det vi både kan forstå, og det som ligger på et annet og høyere nivå.

Settliste i Oslo, fra nettstedet setlist.fm.

(Om mobilforbudet, og at dere med det er forskånet for mine amatørbilder, er behandlet av mange. Jeg lar dette derfor kun være en parentes i min omtale. Forbudet fungerte helt greit.)

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: