Courtney Marie Andrews, Hayes Carll og Morgan Wade imponerte på dag to av Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 12. juni 2022. Courtney Marie Andrews, Morgan Wade, Hayes Carll mfl.

Nok en strålende dag på Oslo Americana! Jeg trivdes godt på første dag av Oslo Americana, og det skulle snart vise seg at dag to ikke ble noe dårligere. På grunn av hyggelige familieforpliktelser ble det kun et lite utvalg av det omfangsrike programmet av dyktige artister for min del, og jeg er helt sikker på at jeg gikk glipp av mye flott, som for eksempel David Ritschard. Jeg tror aldri jeg har vært på en festival der det var så mange artister jeg kunne tenkt meg å oppleve på selvstendige konserter! Men la oss ikke snakke om at vi går glipp av musikk, musikk er noe vi opplever!

Dessverre var det noe glissent også dag to, ikke minst hadde alle artistene fortjent flere tilhørere! Kanskje var det samlet i overkant mange kremartister i Oslo, og ikke minst på denne festivalen, i løpet av en helg?

Courtney Marie Andrews rører oss. Igjen!

Amerikanske Courtney Marie Andrews så jeg for et halvt år siden uten band på John Dee i Oslo. Den konserten var tidvis magisk. Ville hun kunne gjenta suksessen? Kanskje fikk jeg denne gangen ikke et kvarter for evigheten som jeg til noens forbauselse skrev sist, men denne gangen fikk vi fullt band med trommer, bass og gitarer samt tangenter. Så om ikke for evigheten, lever jeg godt på denne konserten en stund!

Jeg ble først fan av amerikanske Courtney Marie Andrews i 2020, da hun gav ut albumet «Old Flowers». På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange vil kjenne seg igjen eller kunne relatere til. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Albumet er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet. Det var to låter fra dette albumet som åpnet det hele: «Someone Else’s Fault» og «Burlap String». Fine bandversjoner!

Deretter fikk vi noen nye låter som kan tyde på at også høstens album kan bli bra. Men det er jo ofte slik at det man har hørt før, sitter best! For meg kom dermed høydepunktene da Courtney igjen vendte tilbake til «Old Flowers», og vekslet på piano og gitar og sang låter som «Old Flowers», «If I Told», «Break The Spell» og en fantastisk «Carnival Dream». Ofte levde bandet etter en «Less Is More»- holdning der de forsiktig støttet Courtney og hennes vakre stemme og låter uten på noen måte å stjele showet. Det er ikke så mye fakter med Courtney, det trenger hun ikke når hun til de grader har låtene og stemme som kan smelte stein.

På «Carnival Dream» og «Break The Spell» var det mer røre fra bandet enn tidligere i konserten. Flotte og inderlige versjoner likevel! Det ser kanskje enkelt ut når du leser teksten, men hør Courtney gråte det ut:

«Big crowds, laughter, and games 
I may never be the same
Will I ever let love in again? 
I may never let love in again
Will I ever let love in? 
I may never let love in»

En fin «May Your Kindness Remain» avsluttet den flotte timen. Kanskje ble det ikke et kvarter for evigheten denne gangen, men uansett en nydelig konsert! Jeg gleder meg til nytt album.

Morgan Wade med tøft rocka uttrykk!

Deretter ble det mer rocka med Morgan Wade etter at jeg hadde vært liten tur innom Elizabeth Cook. Wade er en 27 år gammel amerikansk countryartist. Hun platedebuterte i 2018, og ga ut sitt andre album, «Reckless», i 2021 med hjelp av Jason Isbells gitartist, Sadler Vaden, og produsent Paul Ebersold. Albumet er inspirert av hennes utfordringer med sin mentale helse, tidligere forhold og veien ut at alkoholproblemer.

Hun hadde med seg band, og de spilte skikkelig skitten rock med fullt trøkk i lillesalen. Endelig var det omtrent fullt på en konsert på festivalen! Morgan viste imidlertid at hun også behersket det neddempede formatet da hun lot bandet hvile på et par låter. Et flott, og for meg, nokså nytt bekjentskap!

Lekkert og gode historier med Hayes Carll

Siste konsert for meg på festivalen ble med Hayes Carll, en lekker konsert med en flott historieforteller og låtskriver og et meget kompetent band! Carll har gitt ut flotte album i et par tiår, er gift med låtskriveren Allison Moorer (tidligere gift med Steve Earle) og nyter stor respekt blant andre låtskrivere. Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn.

Carll finner nye persektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Ett av kveldens høydepunkter var «Help Me Remember» fra fjorårets sterke album, «You Get It All». Sangen gir en verdig og fin beskrivelse av en eldre mann som utvikler Alzheimer, og Carll fortalte før låten om sin egen bestefar.

Men alt var ikke bare alvor. Carll fortalte at han jobbet i motbakke under en konsert da Ray Wylie Hubbard kom inn i rommet. «Nå skal jeg spille en helt ny sang som jeg er stolt av», sa Carll og satte i gang med Hubbards «Mississippi Flush». Carll tenkte det kunne gå begge veier i forhold til Hubbard, med de ble venner. Selvfølgelig spilte Carll en flott versjon av nettopp den låten. Mer overraskende var det å få en fin countryversjon av Tom Waits’ styggvakre «I Don’t Wanna Grow Up». Men det fungerte, det også. Hele tiden med lekkert spill fra bandet. De spilte gjerne rock ‘n’ roll med pene gitarsoloer, men her var det ikke skitten rock som hos Wade.

Mot slutten fikk vi også en herlig versjon av «KMAG YOYO» en låt som likner litt på Bob Dylans «Subterranean Homesick Blues». Og helt til slutt «Bad Liver And A Broken Heart». Fem kvarter med ettertenksom fest, tenker jeg vi kaller dette. For meg var dette en perfekt avslutning på festivalen. Sliten og mett på god musikk!

Les om dag 1 av Oslo Americana her.