Nick Cave på Øya. Guru!

Nick Cave & The Bad Seeds, Øyafestivalen i Oslo, 11. august

«He’s a god, he’s a man
He’s a ghost, he’s a guru»

Alle som har snakket med meg i dag, har skjønt det. At gårsdagens konsert med Nick Cave & The Bad Seeds var noe helt spesielt. Til tross for at jeg slet med å lande i går kveld – eller kanskje derfor – og fikk for lite søvn, har jeg svevd på opplevelsen.

Jeg kom litt seint til festivalområdet. Rotet litt rundt, men fant meg en plass ved scenekanten rundt 45 minutter før konserten skulle starte. Ganske langt til høyre, men dog med bare 3-4 personer foran meg og noen ganske få meter fram til scenen.

Fra Nick til evigheten

Klokka 20:44 braker det løs. Nick Cave og hans medsammensvorne kaster seg ut i «Get Ready For Love» fra dobbeltalbumet «Abbatoir Blues/The Lyre Of Orpheus» (2004). Og det tok ikke mange sekundene før jeg skjønte at det jeg trodde var komfortabel avstand til Nick Cave, var midt i begivenhetenes sentrum store deler av kvelden. Cave var mer framme hos oss enn på scenen sammen med bandet. På den fantastiske, førti år gamle «From Her To Eternity» hamrer han litt på pianoet før han stormer fram til oss igjen. Bandet klarer seg utmerket på egenhånd. Nick vil være blant publikum, ofte i vannrett posisjon holdt oppe av sterke hender han rutinert tar fatt i. Når han var borte der jeg stod, grep han stadig fatt i en som er mye sterkere enn meg!

Så fikk jeg oppleve det også. Holde Nick Cave i armen så han ikke skal falle (sammen med 10 andre….). En Nick Cave som ser meg dypt inn i øynene mens han synger Tupelo – blant annet om Elvis’ dødfødte tvillingbror, en sang som må ha fått ny mening for ham de senere årene. Kanskje stod vi slik i ti sekunder, kanskje ett minutt. Men et øyeblikk som varer lenge. Så roper han «breathe» som om han var redd for at pusten min – nei, pusten til alle i publikum – skulle stoppe. Er det noen som lurer på hvorfor mange lar seg forføre av predikanter?

Nick ser oss, alle!

Jeg har tenkt på det etterpå; stod jeg og sang tilbake til Nick Cave, mens han så meg inn i øynene? Med en avstand mellom hodene våre på under halvmeteren må vi ha gjort det. Men samtidig; på konserten i Oslo Spektrum i 2017 stod jeg mye lenger bak, men likevel opplevdes det i perioder som det nesten bare var Nick, bandet og meg i rommet. Slik tror jeg mange av de fremmøtte må ha hatt det i går, også de som stod langt bak.

Noen ganger blir han likevel personlig. Mannen med den store hatten og mannen med en T-skjorte med en tekst jeg ikke vil referere, fikk sitt pass påskrevet på en sarkastisk og humoristisk måte. Likevel på en slik måte at de neppe får varige mén. Og «the small person» som stod et par meter fra meg og som Nick Cave pekte på og sa at han skulle synge sangen «Oh, Children» spesielt for, vil for alltid huske denne kvelden.

Warren Ellis og The Bad Seeds

Men jeg fulgte ikke bare med på Nick Cave. The Bad Seeds med gospelsangere og geniet Warren Ellis skal ha mye kreditt. Å følge Warren Ellis, tatt rett ut av et Asbjørnsen og Moe-eventyr, er i sannhet et skue, og for noen lyder han får ut av fela og elektronikken sin! Det er en fryd å høre hvordan bandet underveis forvandler sanger som «Red Right Hand» og «Jubilee Street» til å bli en symfoni av vakker støy. Det skjer helt riktig en transformasjon, Cave og bandet er låtene som fremføres:

«I'm transforming, I'm vibrating
I'm glowing, I'm flying
Look at me now
I'm flying
Look at me now»

Ellis har også vært en sentral samarbeidspartner for Nick på de siste års til dels krevende prosjekter. Vi fikk et par låter fra det sære, fantastiske «Ghosteen» (2019) i går, men det var intet sært med dem i går! Kjærlighetserklæringene til kona og sønnen som døde i 2015, ble spredt og gjaldt i går oss alle. «Waiting For You»!

Pianosanger og Mercy Seat

Cave satt også nokså rolig bak pianoet på et par låter. Hele Tøyenparken lyste opp med mobiltelefoner og sang på «Into My Arms», og «The Ship Song» er uendelig vakker.

Ingen Cave-konsert uten mektige «Mercy Seat» om mannen som sitter i den elektriske stolen. Det er bare å beklage til dere som stod rundt meg, jeg kan nå 75 prosent av teksten og hadde for lengst mistet kontrollen. Ordene slapp nok ut av meg.

En kveld å leve lenge på!

For en kveld! Litt mindre sakralt enn i Oslo Spektrum i 2017– om den utrolige konserten skal være målestokken – men denne var enda mer fest!

Første konsert jeg så på Øya-festivalen må også ha vært den beste i festivalens historie. To timers fantastisk forestilling! Nick Cave rører og berører.