Flott kveld med Jason Isbell

Jason Isbell & The 400 Unit, Sentrum Scene, Oslo, tirsdag 8. november 2022.

«24 Frames». Den gode varmen og gåsehuden kom tidlig på kveldens konsert, litt dårlig lyd i begynnelsen, til tross. Første låt var nemlig «24 Frames», låten som ustanselig gikk på repeat i hodet for noen år siden. Jeg har latt Isbells musikk ligge i fred en stund. På den måten kunne jeg på tirsdagens konsert gjenoppdage låt etter låt, låter med sterke tekster og enorme melodier. Låter som i kveld ble krydret med fantastiske gitarer og av og til en litt rusten Isbell-stemme. Det var greit at Isbell tidlig forklarte at han var litt redusert. Isbell spilte også i Oslo, dagen før. Enkelte var småskuffet. Den flotte sangen, «It Gets Easier» om utfordringene med å holde seg edru, fra albumet Reunion (2020) satt kanskje ikke helt, men som på neste låt «Something More Than Free» – låten som tar utgangspunkt i den hardtarbeidende faren: «Sunday morning I’m to tired to go to church, but I thank God for the work» – gjør låten og teksten fortsatt sterkt inntrykk.

Bedre og bedre. Isbell ble bedre og bedre utover kvelden! Jeg brukte også litt tid på å venne meg til lyden, og kanskje ble også lyden bedre etterhvert. før.

Men så «Decoration Day». Låten om blodhevn i generasjon etter generasjon: «But my Daddy wasn’t afraid //He said «We’d fight till the last Lawson’s last living day». Teksten går over i en herlig gitarsolo av Isbell, Sadler Waden følger på med en røffere variant. En original basssolo av Jimbo Hart, mens Chad Gamble hamrer løs på trommene. Isbell har helt sikkert vært oppe hos den alltid smilende tangentmannen, Derrick DeBorja. Og vi har fått et av kveldens høydepunkt.

Sadler Waden. Gitaristen Sadler Waden er verdt noen ekstra ord. Han bidrar til å løfte kvelden. Han har eget band, og var vokalist på «Honeysuckle Blue» fra coveralbumet «Georgia Blue» (2021), et album som var høyaktuelt i går – albumets inntekter går til arbeidet med å få stemmeberettigede til urnene i USA.

Jeg så gamlebandet til Jason Isbell tidligere i år. Det var gøy med Drive-by Truckers, men det er en annen dynamikk over Isbell og hans band, mer sofistikert gitararbeid og delvis akustiske låter innimellom. Det er ikke bare øs, men herlige gitarsoloer som borer seg inn gjennom lunge, hjerte og sjel på det beste. Ja, noen ganger gjør det nesten litt godvondt!

Vokalprestasjoner. Isbell kunne fortelle at han hadde pådratt seg en luftveisinfeksjon. Han klarte knapt å få ut en lyd i dag morges. Men nå hadde han kansellert og utsatt så mange ganger at avlysning ikke ble løsningen. Joda, luftveisinfeksjon til tross, Isbell gjøv løs på «Cover Me Up» og fikk kveldens største heiarop da han sang: «But I sobered up and I swore off that stuff forever, this time». Og på kveldens kanskje tristeste låt «Elephant» står vi der med klumpen i halsen. En av rockens beste vokalister på en god dag, leverte godt nok for meg! Og så nydelige «If We Were Vampires», da. Alle rolige låter som vokser på at de presenteres sammen med tøffere rockere.

Totalpakken er bedre enn hos de fleste andre. fikk vi jammen en heidundrende versjon av «Children Of Children» helt til slutt også – all the years I took from her just by being born». Konserter som denne! Min fjerde Jason Isbell-konsert var nok ikke den aller beste, men en småsyk Isbell er bedre enn de aller fleste. Han har låtene, bandet, tekstene og som oftest stemmen! Karakter: 8/10? Nå tar jeg frem Isbell-platene igjen!

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: