Lars Winnerbäck fant hjem!

Lars Winnerbäck, konsert på Vulkan Open Air i Oslo, 19. august 2022

Bandet som teller seks personer tar plass fem minutter før oppsatt tid og begynner å spille. Her gjelder det å rekke mest mulig før klokka er 23. Den syvende, Lars Winnerbäck entrer så scenen, og vi er i gang:

«Grand Hotel
Jag öppnar fönstret
Mot Karl Johan
I Pyongyang
Det är vår bröllopsdag»

«Grand Hotel», én av de beste låtene fra årets flotte album, «Själ och Hjärta» starter det hele. Det er tydelig at Lars Winnerbäck føler seg hjemme, han og bandet får en flying start og har øyeblikkelig publikum med seg. Vi får tidlig flere rockere som «Själ Och Hjärta» fra årets album. Politiske sanger og sanger om relasjoner.

Lars forteller med dobbeltbunn at vi alle har blitt litt eldre de to årene vi har bak oss med pandemi. Fortsatt er det mye djevelskap i verden, «men vi har dette»! Og «dette» er selvfølgelig musikken, stå sammen med tusenvis av andre og dele en opplevelse.

Det er tydelig at Lars stortrives, og gjør alt han kan for at vi andre oss skal gjøre det. Det er trivelig på konserten. Vi klapper kanskje i utakt, noen synger, men henger fem sekunder etter hovedpersonen. Men det gjør ingenting. Noen artister ville bedt publikum være stille, eller kommet med en sarkastisk og i beste fall humoristisk kommentar. Nei, her har ingen noe å frykte.

Etter de første låtene ble jeg ørlite redd for at det skulle bli vel mye øs, at vi skulle gå litt trøtt av de elektriske gitarene. Intet å frykte. Dynamikken øker utover i konserten. Et par elektriske gitarer byttes ut med kassegitarer, vi får Lars solo underveis, og han og Sandra Widman gjør en fin duett på «Om du lämnade mig nu». Ballader og rockere om hverandre. Stadig mer rom for enkeltinstrumenter og instrumentalpartier: kremlåt etter kremlåt. Når «Elegi» kommer, brer den gode konsertvarmen seg. Slik skal det låte. Jeg tar stadig en titt på trommeslageren, Jonna Löfgren. Som hun jobber, energisk, lekende, herjer hun låtene framover. Kanskje la Lars litt opp til det, men hun fikk aller mest applaus da bandet ble presentert.

«Åt Samma Håll». Og hva hører jeg:

«I februari var det bottenfryst i mälaren
Götgatan var grå och kall av seklets värsta vinter»

Aha, «Åt Samma Håll». Jeg bryr meg ikke lenger om hvem som gjør hva i bandet. Jeg bare hører. Det er summen av det hele, låten, teksten, vokal, musikere og publikum:

«Och hon mötte mig med sitt leende
Hon sa, "Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll»

Snart er vi over på ekstranumrene og først ut er «Jag tror Jag hittar hem» fra «Eldtuppen» (2019). For meg er det Lars’ aller fineste låt – det er mange i tett konkurranse – en låt som jeg vil tro også må bety noe ekstra for Lars. Om å ha et ankerfeste, selv om man søker ut på nye opplevelser. Låten fremføres så bra, og jeg står faktisk med en liten følelse av å grue meg til den skal slutt. Helt mot slutten henter Lars frem «När Hjulen Ruller» fra årets album, en låt med litt beslektet tematikk, om stadig å måtte være i bevegelse, mentalt og fysisk. Med «Kom I Håg Mej» er det helt slutt. Klokka er 22:59, og vi har fått en stor opplevelse i en park ved Akerseleva midt i Oslo!

Flere sanger må bli en annen gang, jeg vil likevel ha mer, men tar med med en etterglød av denne:

«Och det finns tid för flera sånger
Nu gör vi om allting igen
Släpp mig varsomhelst
Jag tror jag hittar hem»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: