Sing And Dance med Bright Eyes

Bright Eyes – Øyafestivalen, Oslo, 12. august 2022

Ja, hvordan skulle konsertlivet kunne fortsette etter gårsdagens utrolige opplevelse med Nick Cave & The Bad Seeds? Det var like greit å få det overstått. Så da ble det Conor Oberst, denne gangen med bandet Bright Eyes.

Etter en falsk start på konserten på samme måte som på Bright Eyes mesterverk av et album fra 2020, startet dagens konsert med den første ordentlige åpningslåten på det albumet. Og Conor Oberst skjønte hvilke tanker jeg balet med: 

«Got to keep on going like it ain't the end
Got to change like your life is depending on it
It's a long time coming and we're taking it in
What a wild ruse»

Fin åpning der Conor Oberst introduserer oss for sine smått originale dansetrinn og mimikk og håndbevegelser som understreker innholdet i tekstene.

Conor Oberst er helt der oppe i toppen med Nick Cave når platefronten de siste ti årene, men naturlig nok har han ikke Caves karisma på scenen. Men han har en slik herlig keitete utstråling likevel. En sånn fyr jeg neppe ville ha noen autoritetsangst om jeg skulle prate med ham. Og en fyr jeg heier mye på, i og med at han stadig gir ut plater som jeg plasserer på topp 3 på årsbestelister.

I løpet av dagens timelange konsert – altfor kort, men slik er festivaler – fikk vi de tre kanskje mest kjente låtene fra 2020-albumet «Down In The Weeds Where The World Once Was». Om opp- og nedturer – Conor Oberst har hatt noen av dem – i «Mariana Trench» og en «Persona Non Grata» med herlige blåsere, i tillegg til «Sing And Dance».. Bright Eyes gravde også frem låter fra klassiske album selv om jeg gjerne skulle hatt enda flere sanger fra både det nye albumet, «Cassadaga» og «I’m Wide Awake It’s Morning». Men de rekker ikke alt i løpet av den timen de har til disposisjon, selvfølgelig.

Conor var i godt humør, og fortalte at da flyselskapet hadde rotet bort bagasjen hans, stilte han med nyinnkjøpt tøy fra H&M. Ny hovedsponsor på neste Bright Eyes-turné.

Helt til slutt fikk vi en fin og inderlig «One For You, One For Me», den sangen det var aller viktigst for Conor at de spilte, en sang med et tydelig budskap:

«One for the Fuhrer, one for his child bride
One for the wedding, one for the suicide
One for the bunker, one for the broadcast booth
One for me, now one for you
How did we get so far away from us»

Bandet fremstod solid og samspilt, originalt sammensatt med blåsere, fiolin, keyboard, gitar og mer til der trommisen gjorde seg ekstra bemerket. Jo, jeg tror konsertlivet kan gå videre. En mer enn fin konsert, dette! Neste gang vil jeg ha to timer på Rockefeller, en setting jeg tror passer dem enda bedre. Og kanskje har Bright Eyes enda et gir til!

(Redigert 14: august 2022)