Krissy Mary – Virago (album 2023), releasekonsert på Kafé Hærverk i Oslo 14. desember 2023
Foto til høyre: Tormod Reiersen
Utgangspunktet for releasekonsert med Krissy Mary var det aller beste. Hennes første album som soloartist, Feme Sole, var helt oppe på andreplass over fjorårets beste norske album her hos Gubberock. Hennes helt ferske album, Virago, hadde jeg hørt tre-fire ganger på forhånd. Ikke nok til å kjenne albumet ordentlig, men samtidig nok til å få den opplevelsen bare ferske låter kan gi. Så om jeg snubler i låttitler eller lar være å nevne dem; ha meg unnskyldt.
Følelse. Musikken til Krissy Mary er uansett ikke enkeltlåter, men en følelse. De første låtene er overjordisk vakre. Koringen til Linn Frøkedal og Anne Mette Hårdnes sender sammen med stemmevidunderet Krissy Mary sangene ut i drømmeland – ikke i drømmene til Krissy Mary riktignok, der lærer vi i løpet av kvelden at ikke er et godt sted å være – men i drømmer som tar deg langt opp mot himmelen.
Jording. Men når vi holder på å lette alle sammen, kommer Anders Møller og Alexander Lindbäck på scenen og jorder det hele med perkusjon og trommer. Hvis ikke er jeg redd det hadde blitt overspenning. Det er en fryd å se hvordan disse guttene spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. Ikke briljering, men dynamisk, stemningsskapende.
Krissy Mary og Thomas Bergsten. Foto: Tormod Reiersen
Utover i settet ble det stadig mer rocka, men selvfølgelig godt innenfor det universet Krissy Mary har skapt seg. Krissy Mary oppgir kanadiske Joni Mitchell som en stor inspirasjonskilde, selv tenker jeg like mye de britiske øyer og en artist som Sandy Denny. Folkemusikk. Uansett er dette låter som er fengende, nær mystiske og spennende på en gang. Noen eksempler på kremlåter på årets album er «All Blue», «Lovin’ You» – var det gladlåten de nevnte?– og «Sweet Road», alle glimrende fremført i kveld.
Om Krissy Mary og Virago. Kristine Marie Aasvang– som er hennes fulle navn – er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV-en hennes går det fram av lyd er i sentrum for mye av hennes virke. Kristine har vært medlem i anerkjente band som The Secret Sound Of Dreamwalkers. Debutplata tok tittelen «feme sole» etter et begrep utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet. Begrepet viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Aasvang forteller til nettstedet Musikknyheter at Virago betyr en kvinneskikkelse som er sterk og krigersk, og slik sett befinner vi oss i samme landskap som på debuten. Kanskje blir dette en trilogi til slutt.
Foto: Julia Maria Naglestad
Virago er produsert av Aasvang selv i samarbeid med Anders Møller (Ulver, Kåre & the Cavemen, Euroboys, Turboneger, Gluecifer) og er mastret av Lasse Marhaug. Musikere som Linn Frøkedal, Trond Mjøen, Anne Mette Hårdnes, John Stenersen, Thomas Bergsten, Øystein Braut, Alexander Lindbäck, Kristian Pauli Ellefsen og Anders Møller deltar. Mange av disse var med på torsdagens konsert. På det meste talte jeg syv musikere på scenen i det lille lokalet.
Flott kveld. Etter en time var det slutt. Alle låtene på det nye albumet var fremført. Nei, ikke helt slutt. Vi fikk et tragikomisk lite dikt dra Thomas Bergsten. En fin avslutning på en flott kveld!
Anders Møller og Linn Frøkedal. Foto: Tormod Reiersen
Morgan Pain – The Hammer And The Bell (album 2023)
Albumcover og pressebilde
«Your glasses broken on the carpet, you can see them sparkle in the neon light You’re dancing barefoot around the room, until the last breath of the night
You cock your pistol and take aim, and say your name is Morgan Pain A muzzle flash and a crack, as your life goes up in flames.»
Alt er ikke alltid slik du tror det er. Noen slipper unna med alt, til og med mord. Morgan Pain er ute med sitt første album, The Hammer And The Bell. Teksten på den beste låten herfra, «She’ll Get Away With murder/The Ballad Of Morgan Pain», gjør det sannsynlig at det er helt tilsiktet at Morgan Pain rimer på Morgan Kane. Kanskje er musikkstilen til Morgan Pain ørlite grann western, selv om jeg synes de mest av alt fremstår som et band som blander sammen norsk og amerikansk tradisjonsmusikk. Denne låten og flere låter til har ei fele som får musikken til å smake av norske fjorder, daler og fjell. Og harmonisang, låtkvalitet og mandolin som sender tankene i retning av både The Jayhawks på det beste og bluegrass.
Morgan Pain består av Øyvind Vådahl på vokal og gitar, Terje Johnsen på gitar, mandolin og sang, samt Gunnar Erik Walseth på fiolin og sang. Alle tre har bakgrunn fra blant annet bandene Skrult og Homo Lupus og har lang fartstid sammen. The Hammer And The Bell er likevel Morgan Pains debutalbum.
Om «She’ll Get Away With Murder» er albumets aller beste låt, er konkurransen likevel hard. Aller først kommer en stillferdig «The Forest» med nydelig gitarspill fremst i lydbildet. Flott melodi og en låt som faktisk minner meg om tidlig Simon & Garfunkel. Og når første låt lover så mye, skal det noe til å holde løftet. Men så fortsetter det jo med allerede mye omtalte «She’ll Get Away With Murder», og når tredje låt er den glimrende «All That Is Real» er alle løfter innfridd, og resten blir ren bonus!
Men festen er ikke over, det er mer kake igjen. Mye mer. Lettbente «The Habit Of The Heart» fenger som bare rakker’n med sine tempoendringer, musikernes herjinger og sin herlige melodi. Deretter den vakre og inderlige «The Cage», om indre demoner som kan komme i veien for kjærligheten slik jeg tolker den. Herfra og ut er kvaliteten fortsatt omtrent like høy, og jeg kan love deg at du ikke går lei før det hele er over, kanskje må du umiddelbart ha en ny runde med plata når siste låt «The One» toner ut.
Liker du musikk som blander amerikana og norsk folkemusikk, har gode melodier, musikere som vet hva de driver med og vakker sang med flere stemmer som smelter sammen, trenger du ikke lete lenger. Morgan Pains debutalbum har alt dette og mer til. Rett og slett en svært tilfredsstillende totalopplevelse. På den øvre siden av terningkast fem. Spill høyt!
Paal Flaata – I Heard the Bells on Christmas Day (album 2023)
Coveret er malt av Flaatas 10 år gamle datter. Foto: Sigve Kvamsdal
Søndag morgen. Tolv kuldegrader ute. Fyr på peisen og varm kaffe i koppen. Og Paal Flaatas nye juleplate, I Heard the Bells on Christmas Day, på stereoen. Kanskje varmer musikken mer enn peisen, og kanskje synes naboene at «O Holy Night» på full guffe er fin, men det er mindre sannsynlig at de liker den klokka åtte en søndags morgen.
Det har gått 17 år siden Flaata ga ut forrige julealbum, det smått legendariske Christmas Island. Årets I Heard the Bells on Christmas Day er bedre, har en større tyngde. Mens andre artister jobber for å bli bedre låtskrivere, er Flaatas fokus på å fremføre andres låter stadig bedre. Vi har tidligere fått flotte plater med låtskrivere som Chip Taylor, Townes Van Zandt og Mickey Newbury. Nå går vi stort sett mye lenger tilbake i tid.
Åpningslåten «O Holy Night» kjenner vi kanskje aller best som «Adams julsång» etter komponisten Adolphe Adam eller «O Helga Natt», fremført av Jussi Bjørling. Denne er for mange julesangen over alle julesanger. Sangen er opprinnelig fransk og først fremført i 1847. Sangen er godt kjent, og slik sett en praktfull åpning, men den er ikke av de mest spennende sangene på albumet. Det gjelder i og for seg også de to sangene som avslutter albumet før den korte instrumentalen «December» kommer helt til slutt. «What Child Is This» fremføres nemlig til samme melodi som velkjente «Greensleeves». «Auld Lang Syne» er basert på en tekst av den skotske poeten Robert Burns og en folketone fra 1500-tallet. Den synges av britene ved inngangen til et nytt år. Om sangene som omslutter albumet ikke er de aller mest spennende, er de likevel en perfekt ramme og inngangsport til resten av sangene.
Foto: Nikolai Mørck
Den kanskje litt odde ungsauen her er Willie Nelsons «Pretty Paper». Sangen er fra 1963 og var året etter en hit med Roy Orbison. En fin utfordring for Paal å skulle matche Orbisons stemmeprakt. Det går helt utmerket. Ellers er det flere gamle godbiter jeg ikke hadde noe sterkt forhold til fra før, og for meg er det aller gjeveste å bli bedre kjent med sanger som «Away In The Manger», «I Wonder As I Wander», «Still, Still, Still», «Ukrainien Bell Carol» og tittellåten. Det er låter med amerikansk, østerriksk, britisk og ukrainsk opphav. Sanger som er 100, 200 og 300 år gamle, tekster som skal være skrevet av kjente og ukjente. Her er det bare å finne frem Wikipedia og lese om sangene!
Kanskje har jeg hørt flere av de for meg mer ukjente sangene tidligere, jeg har bare ikke visst at jeg likte dem så godt! Flaata har produsert plata sammen med Gøran Grini, og jeg mistenker at Grini har mer enn ett ord med i laget når piano, strykere, kor og Paals stemme skaper en spennende og dynamisk atmosfære hele albumet gjennom. Snakker vi en ny juleklassiker?
Når jeg hører albumet The Poet med Espen Langbråten og hans The Miller Sessions, er jeg ikke i tvil om at dette er den helt riktige måten å fremføre tekster av en den amerikanske poeten Joaquin Miller som hadde sitt virke mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Musikken er innenfor en amerikanasjanger med røtter langt tilbake i tid. Det er mulig det skyldes manglende fantasi fra min side, og det er helt sikkert feil, men disse tekstene kunne da ikke vært fremført med en annen stemme, andre musikere og andre melodier? Etter åtte år får Espen Langbråtens prosjekt en forløsning gjennom albumet Miller Sessions The Poet.
Prosjektet. Joaguin Miller (1841-1913), dommer, kokk, hestetyv, redaktør og poet. Slik omtaler mannen bak prosjektet, Espen Langbråten, Joaquin Miller. Langbråten fra Østfold, med bakgrunn fra blant annet bandet Helmers Hage, er så fascinert av Miller at han like gjerne har tonesatt flere av diktene til Miller og skapt en forestilling med ville historier og sanger om den glemte poeten. Han ønsker at flere må få øynene opp for Miller! Nå foreligger det altså et album med sanger fra forestillingen.
Målsetningen med Miller Sessions er å ta vare på stemningen til diktene og kle dem i en moderne amerikana- drakt. Som det har lykkes! Langbråten står bak musikken, helt, eller i samarbeid med andre. Frederik Bjørnstad spiller på orgel, trekkspill og barytongitar – ja, vi har tidligere skrevet om to band han også spiller i, The Licking Moose og Utan Dom. For øvrig består bandet av Lars Martin Torp på bass og Andreas Łosiewicz på trommer.
Langbråten har en rekke historier om Miller, og noen av dem deler han generøst med Gubberocks lesere. Mer enn en anmeldelse er dette en omtale av Miller og en smakebit på Espen Langbråtens prosjekt. Sett på plata og les denne omtalen. Tekstene finner du på Millers Sessions hjemmeside.
Foto: Hjemmeside til Miller Sessions
Låtene. Albumet åpner med opplesning fra Trevis Read før Langbråtens begynner å synge tittellåten «The Poet». En dramatisk og mørk låt med en stemning som dirrer når trekkspillet kommer inn. Her beskriver Miller drømmen om å komme ut og se verden fra et annet perspektiv enn det litt triste 1800-talls USA som han kjente.
”While you seek gold in the earth, why, I See gold in the steeps of the starry sky // And which do you think has the fairer view Of God in heaven — the dreamer or you“
Neste låt vil nok enkelte dra kjensel på fra Bob Dylans album Self Portrait. Der heter låten «Days Of ‘49», her er navnet «49». Dette er ikke en Miller-tekst, men en gjendiktning av en sang gruvearbeiderne sang når de kom ut av gruvene etter endt arbeidsdag. Millers gjendikting har mer håp og er litt mindre dyster enn den orginale. Her starter den som en marsj sunget til trommer før resten av bandet kommer inn. Glimrende uansett!
«Java» åpner igjen med noen få «spoken words» før orgelet og resten av bandet underbygger dramatikken når vi blir med Miller ut på havet. Langbråten forteller at Miller skrev mange dikt om sjømenn og deres reiser. Selv skrøt han på seg mange dristige eventyr til sjøs som dog har vist seg å ikke være helt sanne. «Java» er kanskje platas aller beste låt.
Så roer vi det hele ned med akustiske gitarer på pusterommet «Carmen». En nydelig kjærlighetshistorie i tekst og musikk. Langbråten forteller at historien stammer fra da Miller ble skadet i et slag med indianere i nord California, hvor han kjempet på indianerenes side. Her skal han ha blitt pleiet tilbake til livet av en indianerprinsesse som ryktene senere skal ha det til at han giftet seg og fikk et barn med. Langbråten er usikker på hvor sann denne historien er, men senere i livet skal Miller ha reist tilbake og spandert utdannelse på barnet. Det høres ut som en historie vi skulle ønske var sann i hvert fall!
”The conversation of her eyes Was language of the gods. Her breast Was their abiding place of rest; Her heart their gate to Paradise. Her heart, her heart! ^Tis shut, ah me! ‘Tis shut, and I have lost the key.“
Nydelig!
Vi fortsetter i det akustiske hjørnet med «Midnight Pencillings» og «The Voice Of The Dove». «Midnight Pencillings» ble første gang publisert i en avis Miller var redaktør for, en jobb han tok mot at han fikk publisere diktene sine. Dette er det første diktet Langbråten tonesatte. Langbråten forteller at da Miller dro til London kledde han på seg bjørneskinn og fargerike western-klær. Folk syntes han var en artig karakter, og det var her han fikk tilnavnet «The poet of the Sierras». En kveld i London ble han invitert på fest hos sosieteten der, og det endte med at han la seg på gulvet og bet de fine damene i anklene. Han ble senere spurt hvorfor han ville gjøre noe slik, og svarte «Now they will remember me». Den tids influenser, altså.
«The Voice Of The Dove» er skrevet til Millers datter, Juanita. Juanita var skuespiller og også poet som sin far, og også hun har noen litt spesielle historier knyttet til seg.
Foto: Hjemmeside til Miller Sessions
Etter tre akustiske spor, kjører Miller Sessions opp tempoet og den musikalske dramatikken igjen, denne gangen godt hjulpet av herlige, skitne elektriske gitarer. Teksten som fremføres er hyllest til entrepenøren Peter Cooper som oppfant det første damplokomotivet. Han ble rik, men skal ha levd et sparsommelig liv i New York. Slikt liker vi å høre!
«Colombus» er Millers mest kjente dikt. Flott melodi og fremføring der piano spiller en hovedrolle sammen med antydende trommer. Plata går inn for landing med «Don’t Stop At The Station Despir» og til slutt «An Answer». Langbråten forteller at han forestiller seg at Miller sitter og ser tilbake på livet når han skriver «The Answer», hva som faktisk har betydd noe:
«Well who shall lay hands on my harp but me Or chide my sing from the sounding tree The passionate sun and the resolute sea These were my masters and only these»
Konklusjon. For meg er dette et av årets aller mest interessante album-prosjekt. Tekster, musikk og fremførelse. Flott variasjon mellom det dramatiske og det følsomme. Likevel en klar helhet i stemning og fremførelse der fortid og nåtid smelter sammen. Det er nesten bare gjerrighet som fører til at albumet får en femmer og ikke sekser. Det siste øyet på terningen spares til materialet er sett fremført i levende live med Langbråtens historier om denne originale poeten mellom låtene. I skrivende stund kan det se ut som Langbråten og to andre artister skal på en turne i England i månedsskiftet april mai. I Millers fotspor, kanskje, men ligg unna sosieteten, western-klær kan passere. Lykke til!
(Denne omtalen bygger i stor grad på informasjon og historier Espen Langbråten har sendt meg.)
