Norske favorittalbum 2010–2019

Du gikk kanskje glipp av disse 17 norske platene fra årene 2010–2019? Flere av dem er gode kandidater også til til en internasjonal liste. Mange er fra de siste årene i tiåret, noe som kan skyldes svak hukommelse og at jeg har hørt mer norsk musikk de siste årene. Hvorfor 17? Det var disse som lå fremme i pannebrasken. Det er smakebiter fra flere album i spillelista nederst i saken. Og hadde lista blitt laget i dag hadde Thomas & Tvilerne med Milestein garantert vært høyt oppe.

  1. Trond Andreassen – Ingen ting hele tiden (2016).
    «Kan det blir noe bedre nå?». Nei, vokal, suverene melodier og musikk, suverene tekster. Suverent! Ei plate å bli glad av!
  2. John Peter And His Collaborators – Transparent Blue (2017)
    Variert musikk med kvalitet i alle ledd! Fengende musikk og lyder. Med referanser til Lou Reed, Leonard Cohen m.fl.
  3. Stein Torleif Bjella – Vonde Visu (2011)
    Bjella er en av Norges aller største visesangere gjennom tidene. Heidersmenn (2009) er en påle, men de tre påfølgende albumene gjør ham til tiårets norske artist i mine ører.
  4. Erik Lukashaugen – Vi Eier Skogene (2018).
    Allerede i 2013 gav Lukashaugen ut en fin plate med tekster av Hans Børli. I 2018 gjorde han det igjen, bare enda bedre. Nydelige melodier. Flotte tekster, selvsagt.
  5. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt (2016)
    Aadland lager plater med egen musikk. Men jeg tror faktisk at det å lage oversettelser av Bob Dylans sanger er vel så krevende. Han lykkes på alle plan med Dylans klassiske dobbeltalbum Blonde On Blonde. Hør på fantastiske «Sitje Fast i Strileland Med Sentrumsblues i kveld».
  6. Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely (2019)
    Nydelige melodier åpenbarer seg om du gir den et par sjanser. Plata er hyllet av mange, fortjent.
  7. The Late Great – Temporary Love Songs (2019)
    Der «Song From The 21.st Century» (2016) imponerte, men falt i kvalitet utover plata, holder «Temporary Love Songs» helt inn. Herlig rock!
  8. Tove Bøygard – Jord (2019).
    Kanskje er hukommelsen dårlig, men her kommer nok en sterk plate fra 2019. Ypperlig, engasjert vokal. Bøygard har nemlig mye på hjertet og nettop «Hjarte» er en av de fineste sangene du fikk høre på norsk i 2019.
  9. Simen Loe – Pioneer (2018)
    Melodiøs rock i et litt skummelt lydlandskap. The Walkabouts møter Erik Bye.
  10. Paul Henriksen – Time To Grow Wings (2016)
    Hadde jeg visst hvor bra Paul Henriksen gjør Townes Van Zandts Nothin’, hadde jeg nok vært litt starstruck da han satt på med meg i bilen til konsert på Skarnes for noen år siden. Time To Grow Wings er en flott blanding av americana og norsk folkemusikk, norwegicana godt som noe! Pauls gitar og særpregede stemme bidrar til å gjøre dette prosjektet særdeles vellykket.
  11. Levi Henriksen & Babylon Badlands – Verden av I Går (2017)
    Kongen av plate- og bokomslag har gitt ut tre omtrent like sterke plater med sitt Babylon Badlands. Rock med sterke tekster. Best liker jeg nok Verden Av I Går.
  12. Torgeir Waldemar – No Offending Borders (2017)
    Melodiøs rock med engasjerte tekster. Sangen «Sylvia (Southern People)»er Waldemars oppdatering av Neil Youngs «Southern Man». Hvem Sylvia er?
  13. Kåre Indrehus – Å Synge Med Hjertet I Halsen (2018)
    Mannen med de underfundige tekstene har rukket å gi ut mange album de senere årene. Alle i familien kjenner ham igjen, og han er blitt en liten favoritt her i huset!
  14. Trond Svendsen & The Tuxedos – Palomino Hotel (2017) Mange flotte sanger i Tom Russell – land. Flott stemme! Hør sanger som «No Tatoo, Please», « Devil At My Heels» mfl.
  15. Jack Stillwater – Norwegicana (2019)
    Tidligere i tiår siden gav Jack Stillwater ut albumet Farmer Trilogy. 2019-plata er enda ett hakk opp. Og musikken? Flott Norwegicana!
  16. Unnveig Aas –Old Soul (2017)
    Vakker popmusikk!
  17. Kenneth Norum – Heart on A Sleeve (2017)
    Mange flotte sanger i Bruce Springsteen- land. Flott stemme! Amsterdam er en favorittsang.

Utenlandske favorittalbum 2010–2019

Her kommer en liste og smakebiter fra vel 40 av mine utenlandske favorittplater i perioden 2010–2019. Lista ble laget for en stund siden så jeg dyttet inn et par smakebiter til på spillelista. Kommenter gjerne platene!

  1. Conor Oberst – Upside Down Mountain (2014)
    Dette er klart tiårets plate for meg. Tas frem igjen og igjen. Tekster, melodier, variasjon. Alt klaffer. Oberst har også levert andre bra plater og hans plate med Phoebe Bridgers av året, toppet 2019-lista.
  2. Cracker – Berkeley To Bakersfield (2014)
    Musikalsk godtepose og humørspreder. Kort dobbeltalbum med like doser rock og country.
  3. Lucinda Williams – Blessed (2011)
    Kunne like gjerne vært trippelalbumet Where The Spirit Meets The Bone eller dobbeltalbumet Ghosts Of Highway 20. Sterkt tiår!
  4. Jason Isbell – Something More Than Free (2015)
    Flere bra plater. Southeastern kanske aller mest lovprist. Something More Than Free traff meg spesielt hardt.
  5. Leonard Cohen – You Want It Darker (2016)
    Avsluttet karrieren med fire flotte album. Dette var aller best.
  6. Richmond Fontaine – You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (2016)
    For noen låter! For noen historier. Minnene fra den magiske kvelden på Buckleys i 2016 lever jeg fortsatt på. Frontmann Willy Vlautin har også levert solid for The Delines og skrevet gode bøker.
  7. Billy Bragg – Tooth And Nail (2013)
    Billy Bragg som americanaartist fungerte utmerket. Joe Henry som produsent.
  8. Neil Young & Crazy Horse – Psycedelic Pill (2012)
    Spesielt tre plater å trekke fram fra Neils produksjon dette tiåret: denne, Storytone og årets Colorado.
  9. Nick Cave – Push The Sky Away (2014)
    Imponerende tiår. Caves kunstneriske utvikling har vært sterk. Albumene Push The Sky Away, Skeleton Tree og Ghosteen blir stående.
  10. Randy Newman – Dark Matter (2017)
    Ei ordinær plate hvert tiår fra Newman. Dark Matter var hans beste siden Land Of Dreams (1988), sånn omtrent. Ellers mye filmmusikk fra den kanten.
  11. Mary Gauthier – Rifles and Rosary Beads (2018)
    Sterke sanger i samarbeid med krigsveteraner.
  12. Gretchen Peters – Blackbird (2015)
    Samarbeidet mye med Gauthier på scenen. Også Dancing With The Beast må høres!
  13. Marianne Faithfull – Negative Capability (2018)
  14. The Waterboys – Modern Blues (2015)
  15. Terry Lee Hale – The Long Draw (2013)
  16. Mary Karr/ Rodney Crowell – Kin (2012)
  17. Amy Lashley – Daredevils, Strugglers and Daydreamers (2016)
  18. Ian Noe – Between The Country (2019)
  19. Jerry Leger – Traveling Grey (2010)
  20. Wilco – The Whole Love (2011)
  21. Jeffrey Foucault – Blood Brothers (2018)
  22. John Hiatt – Dirty Jeans And Mudslide Hymns (2011)
  23. Joe Ely – Panhandle Rambler (2015)
  24. Barna Howard (s/t) (2012)
  25. Otis Gibbs – Souvenirs From A Misspent Youth ( 2014)
  26. Bob Dylan – Tempest (2012)
    Hans siste med egne låter?
  27. Rosanne Cash – The River And The Thread (2014)
  28. Stefan Sundstøm – Nu Var Det 2014 (2014)
  29. Guy Clark – My Favourite Picture Of You (2012)
    Hans siste.
  30. John Prine – Tree Of Forgiveness (2018)
  31. Paul Simon – So Beautiful Or So What (2011)
  32. Mark Erelli – Milltowns (2014)
    Gode Bill Morrissey-tolkninger!
  33. Drive- By Truckers – American Band (2016)
  34. John Fullbright – From The Ground Up (2012)
  35. Gillian Welch – The Harrow And The Harvest (2011)
  36. Jesse Winchester – A Reasonable Amount Of Trouble (2014)
    Flott svanesang!
  37. Daniel Romano – Mosey (2016)
  38. Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plants (2014)
  39. Tom Waits – Bad As Me (2011)
    Skuffende målt mot egen skyhøye standard.
  40. Elliott Murphy s/t (2010)
  41. Hayes Carll – Lovers And Leavers (2016)
  42. Steve Earle – So You Wannabe An Outlaw (2017)

Steinbeck, Guthrie og Springsteen: Tom Joads spøkelse

”No home no job no peace no rest…“ Det er 1. mai. Jeg markerer dette med å minnes Tom Joad og verdiene han stod for.

I 1939 ga den amerikanske forfatteren John Steinbeck ut romanen Vredens druer. Året etter kom filmen basert på boka og med samme navn, regissert av John Ford og med Henry Fonda i hovedrollen.

Boka og filmen handler om familien Joad som sammen med mange andre bønder ble fordrevet av jordeiere i Oklahoma til California for å søke arbeid på bomullsplantasjer under den økonomiske depresjonen i 1930-årene. Plantasjeeiernes arbeidspolitiske metoder drev dem ut i ny elendighet. Familievennen pastor Casey blir drept, og Tom Joad dreper morderen. Tom må flykte og forlate familien. Familien Joad settes på store prøver, og gjennom deres historie settes småkårsfolkets verdier opp mot det kapitalistiske systemet.

I 1940 lagde Woody Guthrie en sang inspirert av filmen. Sangen tar oss gjennom store deler av historien og ender med en oppfordring som gjelder like mye i dag. For meg handler ikke dette om blå eller rød side i dagens Norge, men om verdier som forener på tvers – bør forene på tvers – av store deler av den politiske skalaen og som også peker utover vårt eget lille land.

“Wherever little children are hungry and cry
Wherever people ain’t free.
Wherever men are fightin’ for their rights
That’s where I’m gonna be, Ma.
That’s where I’m a gonna be“

1995 lot Bruce Springsteen seg inspirere av både boka, filmen og Woody Guthries låt om Tom Joad og familien hans og lagde sangen The Ghost Of Tom Joad som også dannet fundamentet for et helt album. Originalversjonen til Bruce er en lavmælt, sparsommelig låt, men er seinere spilt i mer arrangerte versjoner av Bruce og andre. En sterk tekst, av Springsteens aller beste:

”Tom said, «Mom, wherever there’s a cop beating a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there’s a fight against the blood and hatred in the air
Look for me, Mom, I’ll be there
Where there’s somebody fighting for a place to stand
Or a decent job or a helping hand
Wherever somebody’s struggling to be free
Look in their eyes, Mom, you’ll see me”

I dag er det ikke nødvendig å skrive så mye mer. Sangene taler. Gratulerer med dagen!

Helstøpt fra Roger Græsberg & Foreningen

Roger Græsberg & Foreningen – Blomsterspråk (album 2023)

Coverdesign: Dag Eirik Clausen. Foto: Nina Noreen

Roger Græsberg & Foreningen holder seg i naturen. Sist var det Årringer (2020). Nå er det Blomsterspråk, en tittel som reflekterer at Roger og bandet hans har laget en liten bukett av både eldre og nyere låter som ikke har passet helt inn på tidligere prosjekter. Roger er stadig i samtale med seg selv om livet og de evige spørsmålene. «Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor skal jeg?» På den friske åpningslåten «Ung mann» kan vi ane en litt eldre mann som som ser fortidens problemer i perspektiv. Var de egentlig så store? Dette fikser jeg lett i dag. Og kanskje er det ofte slik at vi bør forsøke å løfte blikket litt når vi baler med vårt:

”Det som nå går så lett var så tungt for en ung mann
Det som før lå så tungt som en stein i mitt unge sinn
Nei, det gjør meg ingenting“

The Anti Music Bonanza. Det er bare to-tre måneder siden jeg omtalte det nye albumet til Roger Græsberg, Shangri-La, med hans The Anti-Music Bonanza. Roger betrakter The Anti-Music Bonanza som et overskuddsprosjekt, og jeg synes da også at det bandet oser av spilleglede, der man blant annet kan høre inspirasjon fra Faces, Wilco, Rolling Stones, Daniel Johnston og Giant Sand.

Roger og deler av Foreningen. Mono, september 2017. Foto: Tormod Reiersen

Viser. Med The Anti-Music Bonanza er språket engelsk. Med Roger Græsberg & Foreningen går det på norsk. Selv om temaene til dels er de samme, blir mye av filteret borte når språket er norsk på en ikke veldig brei innlandsdialekt. Selv om mange vil kunne mene at man kan høre både country og litt vestkystrock på det nye albumet fra Roger og Foreningen, Blomsterspråk, tenker jeg like mye visesang. Det har sammenheng med at tekstene er sentrale og vokalen dermed langt framme i lydbildet. Jeg tenker også Trond Granlund og Roy Lønhøiden. Det er noe genuint ekte i det Roger Græsberg & Foreningen leverer.

Sterkt mannskap. Låtene er ofte rolige, men med noen rocka utskeielser underveis som på «Løgn eller sannhet». Det er likevel aldri overdreven briljering fra musikerne. Det kunne de gjort, for bandet har musikere på øverste hylle. Men det kan lønne seg å høre etter hva som foregår der like under overflaten og lenger ned. Man hører at Alexander Lindbäck spiller og ikke slår på trommer – «Sylvia»! Bassen til Morten Andreassen låter akkurat som den skal – hør åpningen på plata f.eks. – og på steelgitar og elgitar kan vi høre ingen ringere enn Krister Skadsdammen; han løfter hva det skal være. Så har vi Unnveig Aas på vokal og gitar; det er ikke lenge siden hun slapp et sterkt album med eget prosjekt. Roger Græsberg har skrevet låtene, synger og spiller gitar. Og hører du etter vil du høre Bendik Brænne på blåsere på tre låter, og Hanna Gjermundrød korer også på flere låter. Albumet er produsert av Kenneth Ishak som har sørget for at produksjonen er akkurat slik den skal være, hverken mer eller mindre.

Natur. Låtene er gode, det låter lekkert. Natur, ja. Hør den fine – skal vi kalle den oppfølger til «Skogssang» på Trøst (2018) – «Skogssang 2». Skogen synger til Roger, Roger synger tilbake. Av albumets fineste sanger. Det er også tittellåten «Blomsterspråk», en låt Roger brukte lang tid på å lage. Det er blitt en flott låt, med levende naturmetaforer om å lage sin egen kunst. «Hjerteflom» oppfatter jeg som en låt om å lengte ut av bygda og småbyen – i Rogers tilfelle Finnskogen – men likevel høre til. Som årene går blir røttene både sterkere og når lenger ut. Man må ikke være hjemme for å høre til.

Helstøpt. Jeg prøver meg med et ordtak for å beskrive dette prosjektet, det er jo en naturmetafor det også, og bør passe bra: “Stille vann har dypest bunn”. Dette er ikke et album som roper. ”Alt det store jeg tenkte//Og alt det lille jeg sa“, synger Roger Græsberg. Nja, dette er i hvert fall stort nok for meg. Hør Roger Græsberg & Foreningen og bli litt klokere, kanskje også på deg selv. Helstøpt.

Foto: Nina Noreen