No Surrender!

Bruce Springsteen & The E Street Band, Ullevi i Göteborg, 24. juni 2023

”So you’re scared, and you’re thinking
That maybe we ain’t that young anymore
Show a little faith, there’s magic in the night“ (fra «Thunder Road»)

Jeg blir lettere rørt med alderen. Allerede på åpningslåten «Ties That Bind» fra The River blir jeg fuktig i øynene, og da Bruce på låt nummer to synger ”Blood brothers in the stormy night//With a vow to defend//No retreat, baby, no surrender“, overgir jeg meg helt. Låten handler om vennskapet i Bruce Springsteen & The E Street Band, men også kraften i rock ‘n’ roll. For meg hadde dagen vært preget av det som skjer i Ukraina og Russland. Fra min plass på tribunen og et stykke unna scenen ser jeg utover et folkehav på mer enn 60 000 mennesker. I kveld er vi blodsbrødre og gleder oss og feirer livet de 190 minuttene konserten varer. Som Bruce Springsteen senere skulle synge, mens mange av oss skrek med så godt vi kunne på det som ofte er min favorittlåt med mannen, “Badlands“:

”For the ones who had a notion, a notion deep inside
That it ain’t no sin to be glad you’re alive
I wanna find one face that ain’t looking through me
I wanna find one place
I wanna spit in the face of these
Badlands“

De første 40 minuttene av konserten kjente jeg på denne følelsen, og selvfølgelig et par timer seinere under nettopp «Badlands»: Det er ingen synd å være glad for å være i live. Fuktige øyne og en liten klump i halsen; «The Promised Land» og «Prove It All Night». Tittelsporet fra nyere «Letter To You» (2020) gled flott inn. Under denne og enkelte andre låter rullet svensk tekst over storskjermen.

Ulike partier i konserten. Etter 40 minutter fikk vi en halvtime jeg var litt mindre begeistret for, men jeg klager ikke, mange gode musikalske øyeblikk, også i dette mer soulpregede partiet. Men «Kitty’s Back» ble vel drøy og rotete. Deretter tok konserten seg igjen opp. Store favoritter som «The River» og «Thunder Road» ble dratt i gang med verdens mest styggvakre munnspill. Siden jeg hadde følt på slikt fred og fordragelighet innledningsvis, lot jeg meg nesten ikke irritere over småprat bak meg i konsertens mer vare partier, og at sidemannen stadig måtte holde seg oppdatert på Twitter. Dette var en stor kveld der også låter som jeg egentlig ikke er så begeistret for fikk en ekstra mening.

Nils Lofgren med gitarsolo på «Because The Night». Kveldens beste gitarsolo.

Because The Night. Hele dagen hadde «Because The Night» surret i hodet mitt. Om det var fordi Patti Smith synger den med sin egen tekst og var i Oslo denne uken, er sannsynlig, selv om jeg gikk glipp av det. Men da Roy Bittan bak pianoet setter i gang låten, blir jeg overrasket. Jeg så ikke den komme – selv om en litt nøyere titt på tidligere settlister, kunne avverget den positive overraskelsen. Mot slutten av låten stod Nils Lofgren for det som kan ha vært kveldens beste gitarsolo. Joda, sjefen selv hadde noen riktig skitne og deilige selv også!

Fest. Helt mot slutten av konserten var det bare å glemme sangenes mening. Bruce skapte full fest: «Bobby Jean». Jeg likte ikke «Glory Days» på albumet «Born In The USA», glem det! Kona mi får sin favoritt, «Dancing In The Dark». Det store fantastiske bandet, også avdøde medlemmer hedres i nest siste låt: «Tenth Avenue Freeze-Out», og bandet takkes én etter en når de går av scenen. Litt ekstra tid bruker Bruce på nevøen til avdøde Clarence Clemons, mannen som har overtatt saksofonsoloene som mange av låtene bare må ha. Deretter synger Bruce helt til slutt «I’ll See You In My Dreams» alene. En vakker avslutning.

Velregissert. Kanskje har jeg hørt enkelte av låtene i bedre versjoner. Lyden var ikke alltid 100 prosent, og i perioder litt høy under tribunetaket. Pirk! Over tre timer til tross: Konserten var velregissert med sine ulike partier og fremstod strammere enn på i hvert fall enkelte tidligere konserter jeg har vært på med mannen. Bruce selv holder koken. Kanskje går han bare raskt opp og ned trappa som hjelper han ned til publikum helt framme underveis. Tidligere løp han. Men formen til den 73 år gamle mannen må være bra! Han er heller ikke redd for å trøkke til i vokalen og lar den av og til briste. Det høres likevel helt riktig ut. Rock er ikke perfekt skjønnsang. Derfor tillater jeg meg å brøle med som verst jeg kan på flere av låtene – unnskyld til dere rundt meg!

Kona var strålende fornøyd både under og etter konserten. Det teller mye. Nå skal vi restituere noen dager for å bli klare til konsert på Voldsløkka i Oslo på fredag. Da kommer vi nærmere Bruce og bandet. Vi gleder oss, det kan også du gjøre om du har billetter! ”But ’til then, tramps like us//Baby, we were born to run“!

Redigert. Vi glemmer de lunkne omtalene i svenske aviser?

Bruce og Little Steven

Tristesser i dødens tempo

Utan Dom. –Vi dör så långsamt att vi tror vi lever (album 2023)

Utan Dom. Konsert på Herr Nilsen, Oslo, 17. juni 2023

Bilde til høyre fra Herr Nilsen. Foto: Tormod Reiersen

“Och utanför mitt fönster ser jag döden gå förbi. För att ge en sista vila, det sista havari“

”Glem dramaturgi. Tro ikke at det vil ta seg opp. Det du får er tristesser i dødens tempo.“ Noe slikt sa vokalist Lasse Karlsen i bandet Utan Dom. (med punktum etter) på klubben Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Noen går på festival ute i finværet. Jeg trekker inn i mørket på en klubbscene, kanskje de omgivelsene jeg liker aller best når jeg skal høre musikk. Nå har Lasse Karlsen tilstrekkelig humor og selvironi til at Utan Dom. på et vis kunne fungert på en festivalscene. Kanskje. Men det er nok innendørs Olav Mellum Arntzens vakre melodier, Lasse Karlsen tekster og bandet kommer klart best til sin rett. I tillegg til tekstforfatteren og komponisten er produsent Lars-Jørgen Gabbestad med sin sans for atmosfæriske lyder sentral for prosjektet.

Musikk laget etter brunch. Jeg har fått flere meldinger om singler fra bandet Utan Dom. fra Sarpsborg, men tenkte jeg skulle vente til det nye albumet foreligger med å sjekke dem ut. For et par uker siden var albumet her, og denne uken kom det en påminnelse gjennom en fin artikkel i Ballade. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever er tredje album i For seint til frokost-trilogien; Lasse Karlsen kunne fortelle at han aldri rekker frokost; han er glad for konseptet brunch. Tittelen på albumet er en liten omskriving av tittelen på et dikt av Bertrand Besigye, lånet er godkjent av forfatteren.

Olav Mellum Arntzen bak tangentene har laget de flotte melodiene. Lasse Karlsen synger og har skrevet de svenske tekstene. Foto: Tormod Reiersen

Svenske tekster i Norge? Jeg har vært skeptisk til prosjektet. Svenske tekster fra nordmenn. Jeg tilhører ikke dem som synes «Jag är inte sjuk, jag är bara svensk» med Trøste og Bære var spesielt morsom, selv om den sikkert var ment som en godhjertet harselas med broderfolket. Verdens beste naboland. Slik jeg forstår Lasse er han en stor fan av svensk musikk. Han har vel uttalt at svenskene lager den beste musikken i Skandinavia. Med en blogg som ofte omtaler norsk musikk, skal jeg ikke si meg enig, men når vi vet at Sverige har Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Stefan Sundström, Thåström, Lars Winnerbäck, Ulf Lundell med flere, så er det vanskelig å erklære seg uenig også. På mange måter spiller dette ”minimalistiske indie-prosjektet” også svensk musikk, og når jeg har hørt låtene, tenker jeg at tekstene skal være på svensk. Noe annet hadde blitt helt feil. Svensk er et nydelig musikkspråk, hvorfor ikke like gjerne svensk som engelsk?

Men hvorfor så trist? Denne vakre musikken som rusler av sted, kler triste tekster. Da jeg hørte denne musikken første gang på onsdag, tenkte jeg mye. Jeg tenkte at Vi dör så långsamt att vi tror vi lever måtte være av årets beste norske album så langt. Men jeg tenkte også at jeg måtte spørre om hvem Anders og Allan er. Flere av bandets låter handler om dem, ikke ulikt slik man gjør i svensk visetradisjon – flere historier om samme person. I går fikk jeg svar. Det er to tragiske figurer, kanskje litt som Ingvar Ambjørnsens Elling. Begge holder seg bare hjemme; den ene er på Tinder, den andre ikke. Jeg har enda ikke funnet ut hvor mye av tekstene som bare er triste, og hvor store doser galgenhumor det ligger under. Konserten i går tydet på at det også er en del av det siste.

Trollmann med trombone, lap steel og gitar. Arnt Martin Brynildsen. Foto: Tormod Reiersen

Smører sjelen. Dette er uansett ikke musikk til å bli trist av. Det er snarere musikk som behagelig smører sjelen. Da jeg hørte det nye albumet på onsdag, tenkte jeg at Arnt Martin Brynildsen spiller da trombone på langt flere av låtene enn de han er oppgitt med. På konserten skjønte jeg jo at denne mannen ånder trombone også når han spiller lap steel og gitar. Når det er så mange dyktige musikere i et band, er det kanskje feil å trekke frem enkeltpersoner, men hans spill satte virkelig preg på konserten, som den gjør på plata. Joda, stor honnør også til Torro Sollie på bass og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar.

Herr Nilsen! Setter sitt preg gjør også Mathilda Juni Arntzen. For en stemme og timing! Takk til lydfolket på Herr Nilsen som fikk frem hennes stemme i samklang med Lasses på en framifrå måte. De kan lyd på Herr Nilsen!

Mathilda Juni Arntzen bidro med vokal på flere låter. Nydelig! Foto: Tormod Reiersen

Konserten i går var ikke perfeksjonisme. Det var Lasse Karlsen den første til å fremheve, men vi setter manglende instrumentalpartier – jeg hadde tålt flere – og feil dur på munnspill på kontoen for sjarmerende. Uansett en strålende kveld!

Og hør den siste plata. Jeg spiller den igjen nå mens jeg skriver. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. I går kanskje, ikke i dag. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen i går, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over og la skepsisen ligge begravet. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.

Nå får jeg igjen alt i ett: «För jag saknar dig så». Mathilda og Lasse på overjordisk vokal. Atmosfæriske lydeffekter. Ikke trekkspill denne gangen. Men trombone. Trombone! Og sannelig også et kor på en annen kandidat til platas beste låt:

“Så håll min hand hårt, håll min hand hårt.
Lova inte släppa, när det börjar bli svårt.
Och bli inte rädd om jag somnar inn.
Bara håll min hand hårt, och stryk lätt min kind“

Och snart er det vinter…

Bandet besto også av Torro Sollie på bass, Lars-Jørgen Solli Gabestad på el-gitar og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar. Foto: Tormod Reiersen

Haakon Ellingsen ser tilbake. Og framover

Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)

Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY

”Examined my worries, found a cup,filled it with coffee, then lightened up“

Det er ikke småtteri kaffe kan utrette. Haakon Ellingsen viser oss dette i hans nye singel, Rusty Morning, som han nylig har utgitt. En melodiøs og lett poplåt med pene vokalharmonier. Låten finner sin vei både i melodi og spennet mellom det melankolske og det positivt fremadskuende, kanskje fremover mot nytt album om et halvårs tid? Haakon Ellingsen spiller en rekke instrumenter selv og har også med seg Lars Lundevall (deLillos) på el-gitar og mangeårige samarbeidspartner Kyrre Fritzner (studiomusiker, deLillos, CC Cowboys med flere) produsent, og på koring, bass og perkusjon.

Samleplate. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.

Jeg har tidligere omtalt fjorårets album fra Haakon Ellingsen. Jeg mente Cloudberry Tales var en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata, skrev jeg. Og jeg kan bruke omtrent samme ord om denne samleplaten som avsluttes med tre av de beste låtene fra den plata: «Cloudberry Wine», «Joy» og «If I Could Sing»; særlig de to sistnevnte er i mine ører perler.

Samleplata bærer preg av at Haakon har samarbeidet med Kyrre Fritzner i en årrekke. Haakon forteller i er intervju med Disharmoni at Kyrre kan spille på alt mulig, og at de utfyller hverandre. Kyrre på sin side trekker fram at han har stor sans for Haakons tonespråk og låter, finurlige akkordrekker og melodier. Han peker også på at Haakons katalog viser at Haakon er nysgjerrig og leken.

Og på samleplata der sangene kommer i kronologisk rekkefølge får vi mange glimrende eksempler på hva Haakon og hans samarbeidspartnere er i stand til å gjøre. Haakon har også gitt ut norskspråklige musikk, men her er det kun låter fra de engelskspråklige albumene som er valgt. Dette bidrar til albumets helhetlige preg, selv om det spenner over mer enn 20 år.

Jeg er nokså ny til dette popgeniets univers, og jeg tenker at samlealbumet er laget nettopp for slike som meg. Albumet åpner aldeles fortreffelig med fire låter fra Minstrel (2001). Hvordan har jeg klart å styre unna dette albumet tidligere? Ikke minst liker jeg og den sømløst skiftende «Wisdom Comes Whispering» med sin filosofiske tekst og sine elegante vrier. «Jenny Kiss’d Me» har en drømmende stemning der instrumenter etterhvert sender tankene mine ut på store åpne sletter. Teksten er basert på et gammelt engelsk kjærlighetsdikt av Leigh Hunt. «Peace Comes To Town» er av Haakons favoritter og var nominert til Tonos Edvard-pris den gangen. Maria Moe bidrar med vakker vokal på den låten. Nydelige og spartanske «Boy» er ikke helt borte den heller, for å si det forsiktig, og viser at Haakon også kan få til flotte ting med få virkemidler.

Vi får videre to låter fra Bounty. Dette var et slags maritimt konseptalbum, inspirert av gamle bøker, og en reise til Brasil, forteller Haakon. Av de to låtene liker jeg tittellåten aller best – regner med den er inspirert av boka Mytteriet på Bounty – med sin litt spesielle miks av perkusjon og strykere.

Av andre godbiter på samleren må jeg nevne den melankolske og litt nostalgiske «Dear Funny» som handler om en avdød venn av Haakon. Igjen en flott melodi og et interessant lydbilde. Mer? Ja, pianolåten, den delvis selvbiografiske «Unconciously» og «A Boy Lost To Himself», begge fra My Purple Dress (2021).

Sommermusikk? Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.

Bruce Springsteen – Letter To You

«I love you beyond words, that’s what these songs are all about»

Bruce Springsteen til E Street Band under innspillingen av albumet «Letter To You» (2020).

Ny plate fra 71-åringen Bruce Springsteen i dag! «Letter To You». Førsteinntrykk.

Det er alltid en begivenhet med ny plate fra Bruce Springsteen, rockens triveligste fyr scorer alltid mange ekstrapoeng på nettopp det. Jeg tror på Springsteens gode intensjoner. Jeg liker ham!

Som nesten alltid de siste 30 årene når han har med seg The E Street Band, er det likevel fristende å sitere Randy Newman: «Each record that I’m making
Is like a record that I’ve made
Just not as good». Men vent, kanskje jeg skal skyve fristelsen bort et øyeblikk:

Fjorårets soloplate «Western Stars» og den medfølgende filmen var for meg ett høydepunkt i Springsteens karriere de siste 30 årene, og en positiv overraskelse.

Kanskje er den positive overraskelsen mindre denne gangen. Men den er der. Åpningslåten ligger nær stemningsmusikken fra dvelende «Westen Star». Så får vi mye av det vi forventer oss. Trommer, gitarer, piano og orgel. En saksofonsolo nå og da fra nevøen til avdøde Clarence Clemons – Jake Clemons. Trivelig. Øs og driv. Noen riktig så gode låter. Joda, litt langhalm av og til, 58 minutter er mye å svelge unna. For mye!

Blant de gode låtene er den stillfarende åpningen: «One Minute You’re Here». Én annen «Last Man Standing»- den peker tilbake til en tid som var. Det gjør også «The Power Of Prayer», den er fin, om enn ikke fantastisk. Den handler om at en poplåt for Bruce hadde samme kraft som bønn hadde for andre. Men katolikkbakgrunnen til Springsteen skinner av og til gjennom, kanskje mer agnostiker enn noe annet. «For this is not the end, I’ll see you in my dreams».

Vi får eldre låter. Warren Zevon-samarbeidet «Jeannie Needs A Shooter», kommer slik Bruce selv endte opp med å lage den på egenhånd: «Janey Needs A Shooter». Flott låt!

En annen fin og eldre låt er ordrike «Song For Orphans». Man kan neste ane energien fra den undervurderte debutplata «Greetings From Asbury Park N.J.» Flott låt som har stjålet litt av melodien fra Bob Dylans «My Back Pages». Det gjør ingen ting at Bruce tar frem munnspillet og spiller så surt som bare han, Bob Dylan og Neil Young kan! Også beslektede «If I Was The Priest» er en gammel låt som nå finner sitt hjem på plate.

«House Of A Thousands Guitars» er et annet høydepunkt. Handler om søskenskap. Menneskene trenger hverandre. Mer forener enn skiller. Den begynner lavmælt, bygger seg opp». Fin melodi. Den vil ikke for mye, den bikker ikke helt over. Det synes jeg imidlertid «Rainmaker» gjør, en ok overgang til tross. Springsteen på det mest masete, heldigvis ikke mange av disse låtene her.

Hyggelig, dette. Kommer til å spille den del del. Så går den kanskje i glemmeboka? Og ja, mange av låtene hadde jeg tålt å høre på konsert i god blanding med de enda bedre klassikerne fra 1970- og 1980-årene!

Mens jeg skriver dette, står filmen om innspillingen på. De hadde noen fine dager i studio, ser det ut som. Artig å se dem jobbe sammen: Nils Lofgren, Little Steven, Patti Scialfa, Roy Bittan, Gary Tallent med flere. Sjelen til de døde Danny Federici og Clarence Clemons synes på sett og vis å være til stede. Det svinger i perioder av dem. Max Weinberg bak trommene jobber dem framover. De spilte live i studio, ikke så mye mikk-makk. Innspillingen gikk raskt, det tror jeg er like greit, Bruce har hatt en tendens til å bruke så mye tid i studio at noe av sjelen i sangene blir borte på veien.

En god terningkast 4!