Livet etter stengetid

Vegard Hertzberg – «Lediggang» (album 2022)

Til høyre: Vegard og Johan på Herr Nilsen i Oslo, november 2021. Foto: Tormod Reiersen

I 2017 ga Vegard Hertzberg ut den rocka EP’en «Milevis fra mål»; hør blant annet den flotte «Trosbekjennelsen» derfra. Nå er han klar med en mer nedstrippet fullengder. Albumet er spilt inn i et soverom på Majorstua i Oslo. Soverommet har for anledningen blitt døpt «Studio Naboklage». Skal man dømme etter de visepregede låtene på albumet, skulle han styre klar av nettopp det, naboklager. Samtidig bærer navnet på studioet bud om det som er albumets største styrke; en interesse for språk og selvironisk humor.

Jeg så Vegard Hertzeberg som oppvarmingsartist for Johan Berggren med bandet Innflytterne (nå kaller de seg Trøgstad Musikkompani) på Herr Nilsen i Oslo i november i fjor på det som ble en svært så lun og trivelig aften. Vegard fremstod som en mann med meninger, og det ble særlig fint da bandet til Johan kom inn, og Johan Berggren med stor entusiasme spilte andrefiolin. Jeg vet ikke om det er riktig å si st Johan spiller andrefiolin på albumet «Lediggang», men han bidrar som produsent på albumet, supplerer Vegard på gitar og krydrer med steelgitar, munnspill og tangenter. Christoffer Karlsrud Dahl (fra Johans band Trøgstad Musikkompani) spiller bass på «Ta vare» og «Bartender blues» og har mikset albumet.

Jeg kommer ikke unna å sammenlikne litt med nettopp Johan Berggren. Berggren han vel vokst seg så stor blant mange nå at han kan brukes som referanse? Både i rim og måte og synge på har Vegard noe Berggrensk over seg – sansen for den gode historien har de til felles. Tematisk har «Lediggang» også en del til felles med Johans «Lilyhamericana». «Lediggang» er fortellinger om rus og rotløshet, forteller Vegard. Utestedene er i ferd med å stenge, eller har allerede stengt. Hvor går veien videre denne natten? Vi introdusereres for temaet på den første låten «20-tallet»:

«Og det er noe galt, men det er helt normalt
Så det er kø på bedringens vei
Og det skulle bare mangle
Hvis du sjangler
Kan du støtte deg på meg»

Men det skal fort vise seg at låten og plata forsøker å gi oss noe utover drikkeviser:

«Nå må alle bli vant til
En usikker framtid
På jobber en robot kunne gjort
Greit å ha i mente
Hva enn vi har i vente
Vil tida fly forbi altfor fort»

Hvor går veien videre i livet? Økt automatisering øker produktiviteten i samfunnet, men samtidig faller flere utenfor.

Kassegitaren er det sentrale instrumentet på «Lediggang», og noen ganger det eneste. Men det er veldig fint når bassen til Christoffer Karlsrud Dahl understøtter på den fine «Ta Vare», og det krydres med et ømt munnspill. Kanskje er «Ta Vare» den aller beste låten – og teksten – på albumet. Som på flere av låtene får vi mange bilder på netthinnen – på det beste har sangene cinematiske kvaliteter. For vennene går livet videre, hovedpersonen sitter fast– «Hvor var det det egentlig det butta, hvor er det blitt av alle gutta?» som Lars Saabye Christensen spurte. Eller, Vegard har svaret:

 
«Martin og dama fikk flaks
En toroms på Kampen til takst
Og i forgårs
Var vi der på vors
Emma holdt seg til Pepsi Max»

På den rufsete og mer rocka «Bartenders Blues» krydres det ytterligere med slidegitar, mens det roes ned igjen på «Gangavstand». Igjen blir jeg slått av de gode formuleringene, og sangen fungerer godt den også:

«For vi har alt vi trenger i gangavstand
Brennevin og blandevann
Det er kort vei opp, men når du lever sånn
Er du et steinkast unna bånn»

Tekstene holder god klasse hele veien, og er ofte som musikk i seg selv. Jeg blir gjerne med på denne veien, enten det er til Vaterland, Grønland eller St. Halvards Plass. Kanskje blir universet litt lite, men samtidig evner albumet å si noe viktig innenfor de rammene Vegard har satt for prosjektet. Det er krevende å holde på lytterens oppmerksomhet med kun stemme og kassegitar, og det er veldig befriende når Johan krydrer med flere ingredienser. På «Bånsull fra en feiebil» nærmer vi oss selv med spartanske virkemidler irsk folkemusikk!

Alt i alt ei fin plate, med solide tekster, flere fine melodier og fin musikk. Jeg kunne nok ønsket meg enda litt mer av det fine musikalske krydderet – men å etterlate lytteren med et ønske om mer er bedre enn å overlesse. Vi får høre mer fra denne karen!

Og albumet slutter med et litt optimistisk skråblikk og leting etter meningen med livet dagen derpå. En enkel låt, kanskje. Men også en låt som setter seg fast og blir der etter at siste tone på albumet er spilt:

«Og noen jeg kjenner skal på demonstrasjon
For oljefritt LoVeSe eller væpna revolusjon
Jeg husker ikke riktig akkurat hva det gjaldt
Men det er søndag, jeg er åpen for alt»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Livet etter stengetid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: