På topp over årets internasjonale favorittalbum finner vi David Olney & Anana Kaye sammen med Kyle Jenkins. Se lista her.
“I ran out of excuses On the twenty-third of March Had to look the truth straight in the eye”
Vi har allerede hørt celloen, introen glir nesten sømløst over i den vakreste låten du får høre i år, ikke uten slektskap med to andre David Olney-klassikere, «1917» og «There Was A War». Celloen får selskap av David Olneys karakteristiske stemme, flere instrumenter, og, ja, jeg må nesten få lov å si det, Anana Kayes himmelske piano. Hadde denne låten vært alt som kom ut av samarbeidet mellom David Olney og Anana Kaye, hadde jeg vært mer enn fornøyd. Men vi får så mye mer. Et helstøpt album som jeg spår klassikerstatus. For meg er den allerede en klassiker.
«Whispers & Sighs» har vært klar i over ett år. David Olney døde 18. januar i fjor. Han var på scenen midt i fremføringen av en sang, sa «I’m sorry», og døde. Det var trist, men det var også litt vakkert, ja, poetisk som mannen selv. Så når David Olney synger «My Favorite Goodbye» på låten jeg referer til innledningsvis, tenker man også på dette, på måten Olney dør. Man kan også si at det er noe nær ironisk over at han i siste låt på dette albumet, den nesten like flotte «The Great Manzini (Disappearing Act)» synger «The last train has left the station, The Ship has sailed to sea, The city’s under quarantine, And I can never leave”. Men som så mye tidløs kunst, kan albumet “Whispers & Sighs» tolkes inn i den virkeligheten lytteren befinner seg i.
Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights (musikkalbum 2021).
Foto: Raymond Mosken.
Tekst: Tormod Reiersen
«Listen to the silent ones Those who stay And those who cut and run Listen to the silent ones I hear them everywhere I go Listen to the silwnt ones Please tell me things I have to know»
Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten.
Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow» og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted.
Hege har en stemme som får meg til å forestille meg henne som bestemora til den flotte amerikanske artisten Iris DeMent, og når det står i skrivet fra plateselskapet at Hege er fra Halden, skurrer det. En viktig ingrediens for stemningen på plata er som allerede nevnt amerikaneren Fats Kaplins fele, og når jeg kan lese at den er spilt inn via digitale triks fra USA, høres det også ut som noen driver litt gjøn med meg. Fats sitter selvsagt ved siden av Hege mens de spiller og ser utover et åpent øde landskap «over there».
Hvis jeg skal dra denne tankeleken enda lenger enn det som selvsagt godt er, blir det også noe feil når hun synger om at én av hennes inspiratorer, Johnny Cash savnes i flotte «Little Bluebell». «I think the world would be a better place, if he came down from heaven one day…Johnny Cash, I´m dreaming you back!». En skulle egentlig tro at det det er Johnny som er inspirert av Hege, ikke omvendt.
Det er først på siste låt brikkene faller på plass, «Belltower Haunted By A Ghost». Man kan jo tenke seg at Hege nettopp er det spøkelse som kommer tilbake fra en annen tid. Vi parkerer omsider tankeleken: Låten skal være inspirert av myten om den «Den Hvite Dame», en ulykkelig kjærlighetshistorie med fatale konsekvenser som utspant seg på Fredriksten festnings bratte murer på begynnelsen av 1800-tallet, men like mye en hyllest til alt Halden har å by på; ikke minst et solid musikermiljø.
Det er også to låter som ikke sender meg til «Huset På Prærien», den langt mer elektriske og rocka «Foxy Michigan» samt «The Old Man And The Rabbit». På disse låtene – ja, flere til som den flotte «I Tought I Loved You»– er trolig samboer/ektemann Omar Østli med sine gitarer en sentral skikkelse. Gøran Grini, produsent og tangentspiller og felespiller Fats Kaplin er allerede nevnt. Så skal man heller ikke glemme bassist Finn Tokle og trommis Eivind Kløverød. Sammen skaper de på det beste pur magi. Og rett skal være rett: Lydbildet er mer oppdatert og tilpasset vår tid enn som så.
Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette! Og til slutt: Jeg glemte nesten å nevne «Last Chance Saloon». Nydelig!
Bruce Springsteen—«Darkness On The Edge Of Town» (1978)
Tekst: Tormod Reiersen.
Jeg så nettopp konsertfilmen med alle sangene fra 2019-albumet med Bruce Springsteen, «Western Stars». «Western Stars» er etter min mening den mest interessante og helhetlige plata fra Bruce Springsteen siden tiden rundt «Born In The USA» og «Nebraska» tidlig i 1980-årene.
Låtene er blant annet kledd med et stort strykeorkester, pedal steelgitar, og platas lydbilde er ganske unikt i Springsteens produksjon. Jeg har sett på disse låtene som frittstående historier om en tid som ikke kommer tilbake. Karakterer som har levd sitt liv, på godt og vondt. Mellom låtene i filmen skjer det noe med min forståelse av plata. Springsteen er personlig, sangene reflekterer på mange måter hans eget liv. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Han forteller om at han har pådratt seg selv og andre store sår gjennom livet, slik vi alle gjør, og hvordan han forsøker igjen og igjen å bli et bedre menneske.
Dypest sett handler filmen «Western Stars» om å sette pris på livet, og smerten du må tåle for å kunne gjøre nettopp det, har Springsteen uttalt. Tankene mine begynte å vandre etter at jeg hadde sett filmen, og snart var jeg hos den perfekte rockplata, «Darkness On The Edge Of Town».
Det var gått tre år siden gjennombruddsplata, «Born To Run», der nøkkelsporene oser av livsglede og utforskertrang:
«So Mary climb in It’s a town full of losers I’m pulling out of here to win» (Thunder Road)
«Wendy, let me in, I wanna be your friend I wanna guard your dreams and visions» (Born To Run»
Låten «The Promise» fikk aldri plass på «Darkness One The Edge Of Town», men viser en Springsteen som har måtte omstille seg etter tre år med juridisk kamp mot tidligere manager Mike Appel. Realismen har innhentet Bruce; drømmer er knust:
“Thunder Road is for the lost lovers and all the fixed games Thunder Road is for the tires rushing by in the rain Thunder Road me and Billy we’d always sing Thunder Road, take it all and throw it all away”
Det perfekte album? Enkelte av Springsteens album fremstår overproduserte, en vegg av lyd, der det er vanskelig å skille det ene instrumentet fra det andre. Også på «Darkness» brukte Springsteen lang tid på å skape det lydbildet han ønsket, og han kunne nok drive The E Street Band til vanvidd i sin jakt på perfeksjon. Men han lyktes! Kanskje er dette det albumet der gitarene får mest plass. Men hver minste lyd betyr noe, hver frasering, hver gitarsolo, hver saksofonsolo, hver munnspillsolo. Nydelig piano og orgel.
Jeg har vært på en del Springsteen-konserter, og har fått høre åpningslåten på «Darkness»; «Badlands», hver gang. Og hver gang kommer gåsehuden. Kanskje i forskjellige partier fra gang til gang. Er det gitarsoloen, er det saksofonen til Clarence Clemons, eller er det én av onelinerne det kryr av i låten? Onelinere, ja, men like fullt onelinere som kan knyttes sammen til en helhetlig tekst. Det er på tide å innse at alle drømmer ikke kan oppfylles, voksenlivets realiteter banker på døra:
“Talk about a dream, try to make it real You wake up in the night with a fear so real You spend your life waiting for a moment that just don’t come Well, don’t waste your time waiting”
Bruce Springsteen har ofte fortalt om sitt forhold til faren. En far som ofte kunne ha vanskelig for å akseptere valgene sønnen tok, men jeg oppfatter at de kom til en slags forsoning mot slutten av farens liv. «Adam Raised A Cain» varierer i intensitet gjennom låten, som så mange andre låter på dette albumet. På deler av den får vi en Springsteen som synger villere og mer følelelsesladet enn på noen annen låt, i det minste enn sanger på andre plater. Denne sangen kan ha truffet og gjort vondt for pappa Springsteen, men en kan også finne sympati her:
“Daddy worked his whole life, for nothing but the pain, Now he walks these empty rooms, looking for something to blame”
Og da er det nærliggende å tenke seg at Bruce var skyteskive, eller er det andes situasjon han lever seg inn i? Som Bruce skriver i sin selvbiografi «Born To Run» henter han inspirasjon både fra eget og andre liv.
På låten «Something In The Night» synger Bruce: «We tried to pick up the pieces, And get away without getting hurt». På «Candy’s Room» er perspektivet ikke så tydelig Sprinsgsteens, men tematisk er vi i samme trakter. «There’s a sadness hidden in that pretty face/ A sadness all her own from which no man can keep Candy safe». Nettopp dette temaet snakker Springsteen om i filmen «Western Stars», 40 år seinere med nye erfaringer. Vi blir såret, det handler likevel om å gå videre.
«Racing In The Street». Balladen over alle ballader? Kanskje var det denne låten tankene mine først gikk til da jeg så filmen om «Western Stars». Igjen er vi ved disse drømmene som ikke kan oppfylles: «But all her pretty dreams are torn, She stares off alone into the night». Det finnes to muligheter, gi opp, eller «Keep on Keeping on»:
“Some guys they just give up living And start dying little by little, piece by piece Some guys come home from work and wash up And go racing in the street”.
Og utgangen av låten med piano og munnspill, helt nydelig!
Side 2 åpner med klassikeren «The Promised Land». Igjen herlige instrumentalpartier med gitarer, saksofon og munnspill som løfter låten opp der den hører hjemme. Tematisk er vi omtrent der vi har vært hele tiden, men stadig nye formuleringer som for meg er stor rockpoesi:
“Blow away the dreams that tear you apart Blow away the dreams that break your heart Blow away the lies that leave you nothing but lost and brokenhearted”
«Factory» ser jeg på som en hyllest til fedre, og en erkjennelse av at mange fedre i arbeiderklassen levde et hardt rutinepreget liv: «End of the day, factory whistle cries, Men walk through these gates with death in their eyes». Denne gangen er det piano og orgel i sentrum. En nedtonet låt, et pusterom før den dramatiske «Streets Of Fire».
«Streets Of Fire» starter forsiktig for så å bygge seg opp og eksplodere. Som på «Adam Raised A Cain», gir Springsteen alt i vokalen, rå gitarer og orgel overtar mellom tekstlinjene.
«Prove It All Night» er platas gladlåt. Melodien er mindre dramatisk, tonen er lettere. Clarence Clemons’ saksofon setter igjen sitt preg. Men, vel. Disse drømmene som aldri oppfylles, er aldri langt unna:
“Everybody’s got a hunger, a hunger they can’t resist, There’s so much that you want, you deserve much more than this, Well if dreams came true, oh, wouldn’t that be nice, But this ain’t no dream we’re living off through tonight”
Tittellåten «Darkness On The Edge Of Town» konkluderer. Også denne sangen har rolige partier før det tar av. Bruce nesten skriker til oss. Dette handler om livet selv. Om å gripe mulighetene og å gi slipp.
“Well, everybody’s got a secret, Sonny Something that they just can’t face Some folks spend their whole lives trying to keep it They carry it with them every step that they take Till some day they’ll just cut it loose Cut it loose or let it drag ’em down”
Og da er vi igjen i samme landskap som på «Western Stars». Vi har streng tatt aldri vært langt unna.
Albumet «Darkness On The Edge Of Town» er Bruce Springsteens råeste og samtidig mest følsomme. Aldri var gitarene mer bitende. Aldri var vokalen mer desperat. Aldri var pianoet vakrere. Det finnes en boks og et album med mange låter som ble spilt inn på tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town», mange av dem er bra. Men ingen av låtene kunne hevet «Darkness On The Edge Of Town» som album, ikke en gang «The Promise». Denne gangen gjorde Bruce Springsteen alt riktig og lagde det perfekte rockalbum.
En litt omarbeidet versjon av en artikkel tidligere publisert på Popklikk. Siste gang revidert 2. oktober 2021.
Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee» på norsk. Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Ei av få kulturopplevelser utenfor hjemmet i fjor var å se forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teateret, en oppsetting basert på Bob Dylans låter, låter oversatt av Tom Roger Aadland. Hans plater med musikk og oversatte tekster av Dylans plater «Blood On The Tracks» og «Blonde On Blonde» er helt i toppdisvisjonen og fikk i hvert fall meg til å se Dylans sanger fra en ny vinkel.
Jeg mistenker at det har vært minst like arbeidskrevende å bearbeide og oversette Dylans låter som å lage egne. Samtidig har Aadland etterhvert en god rekke med plater bak seg der han står for både tekster og musikk. Og nå er albumet «Motgift» ute. Så kan man jo undres på hva som ligger i tittelen. Kjærlighet og vennskap som motgift mot tomhet og maktesløshet? Alvor og dybde som motvekt mot det likegyldige og overfladiske? Musikk som motgift mot tunge tider? Og litt lysere låter som motgift mot de mørke låtene. Det er en dyster Aadland som møtet oss på platecoveret, og det er sanger her som faller ned på den mørke siden.
Mange bidrar. Jeg heller som regel i retning av at lite er mer. Strykere, blåsere, tangenter, slaginstrumenter og gitarer fargelegger i varierende grad der det gjør seg på denne plata, men det blir sjelden eller aldri overlesset. Lars Voldsdal har produsert og har sikkert sin del av æren for at dette lyder spennende.
Første halvdel av plata oppfatter jeg som mest positiv. Det åpner med budskapet «På veg til deg», i et rocklandskap landskap Bruce Springsteen og Tom Petty kunne kjent seg igjen i. «Små sår» er en var og vakker låt som etterfølges av flere låter jeg oppfatter som kjærlighetserklæringer til en livsledsager, «Stadig vakrere» er en favoritt, ja. Men også en som har fått øye på noen fint i protagonisten, «Noko du såg».
Flotte «Før di tid» kan være en fars tale til sitt barn om ting som har endret seg:
«Før di tid var eg i vinden, var eg jaga Før di tid var eg velsigna, var eg plaga Før di tid, før nåden strøymde ned Kjære barn, ikkje minn meg om det»
Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1 som nevnt, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.
Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Flere kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd »,samtidig som det skjer mye spennende musikalsk. Tar jeg ikke mye feil ble Aadland født i april 1964, og vi følger Aadland gjennom episoder av livet. Andre artister har jo noe lignende før, nevnte Thåström og Mickey Newbury f.eks., uten at jeg synes det gjør det aller minste. Aadland er i godt selskap! Låten bygger seg opp og blir svært intens mot slutten. En mørkere og mektigere versjon av den forsiktige låten «Før di tid» tidligere på plata?
«April i 64» går nesten sømløst over i «Hard verd» en låt som har formuleringen som treffer meg hardest og som gir ny mening til ordtaket om å kalle en spade for en spade: «Dei kallar det ein spade, men det kjennest som ein kniv».
«Svakaste leddet i lenka» er for meg akkurat det. Her fungerer foreløpig ikke Aadlands resitering for meg, men også her finner vi interessante ting, ikke minst i teksten. Helt til slutt får vi to rockere i samme landskap som åpningslåten, avslutningen «Hjørdis Marie» er foreløpig ingen favoritt, men av typen som gjør seg på konserter. Den nest siste derimot fremstår langt vassere og enda ett av mange høydepunkt på albumet.
Det er bare å konkludere med at vi har fått nok ei sterk norskspråklig plate i år. Med så mange bra låter og så mange bra musikere – blir dette ei flott plate! Ei plate som anbefales!
Men la oss slutte omtrent på topp og vende tilbake til «Noko du såg». Enda en av disse sangene som lar musikerne skinne. Den åpner og slutter med det jeg tror er Lise Voldsdals fiolin. Herlige gitarer underveis. Og en flott tekst:
«Noko hendte Det var eit lys du tente Eit signal du sendte Det var vel noko som du såg»
Gubberock 