Gubberock

Vakker livsvisdom fra Randi Tytingvåg Trio

Randi Tytingvåg Trio: Hjem (album 2023), Hjemover (bok 2023)

”Alle prøve bare finna hjem
Opp og fram og ner og om igjen
Alle smil på veien hjelpe litt
Någe me kan dela, ikkje bare mitt og ditt“

– Helge Torvund og Randi Tytingvåg på «Finna hjem»

Sykdom og pandemi. Første album med norske tekster fra Randi Tytingvåg Trio, Trøsteviser for redde netter (2021), var preget av at Randi fra Stavanger våren 2020 fikk vite at hun måtte gjennomgå en risikofylt hjernehinneoperasjon som kunne føre til tap av hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse. Dette kunne ha fratatt henne evnen til å drive med musikk. Operasjonen var vellykket. Trøsteviser for redde netter har uro og engstelse i seg, men bærer først og fremst preg av at Randi hadde kommet gjennom perioden med en forsterket gnist og nye perspektiver. Og det er mulig å tolke en parallell historie inn i tekstene knyttet til samfunnet og covid-19 i samme periode. Jeg er svært begeistret for Trøsteviser for redde netter, og forventningene var derfor store da jeg første gang satte på Hjem. De ble innfridd.

Hjem og Hjemover. Randi er naturligvis fortsatt preget av det som skjedde. Samtidig med den nye plateutgivelsen Hjem gir Randi ut boka Hjemover. I boka deler Randi Tytingvåg tanker hun har gjort seg etter den tøff sykdomsperioden og pandemien. Utgangspunktet for boka er sangtekster fra albumet Hjem. Tekstene på Hjem er som på forrige album skrevet i samarbeid med poeten Helge Torvund som også er redaktør for boka. Det er blitt en nydelig liten bok som utfyller albumet på en fin måte. Det fungerer veldig fint å lese i boka samtidig som man hører musikken, i hvert fall om man hører musikken noen runder først.

Sangene på Hjem handler om lengselen etter å finne veien hjem. Hjem er ikke der vi var, men der vi er i harmoni med oss selv når vi tar innover oss de nye erfaringene vi har gjort oss:

”Vi tenker kanskje at den sikreste veien hjem er å snu og gå tilbake. Men klarer vi å tenke at framover kan være veien hjem? Klarer vi å forvalte erfaringene våre og finne en vei videre? Kanskje skal vi prøve å trø litt utenfor de oppmerkede løypene?“– Randi Tytingåg

Glimrende musikere. Foruten Randi Tytingvåg består trioen av Dag Vagle på gitar, vokal og kor og Erlend E. Aasland på tenorgitar, banjo, mandolin og kor. De har også fått med seg gjestemusikerne Tarjei Nysted på nøkkelharpe, fele, mandolin, marxophone og cymbal og Gjermund Silset på kontrabass. Musikere i eliteserien! Albumet er produsert av Erik Hillestad og er gitt ut av Kirkelig Kulturverksted. Sammenliknet med Trøsteviser for redde netter er det mindre perkusjon og mer bass – Hillestad var opptatt av å bringe inn bass denne gangen. Sammen skaper musikerne et flott lydbilde i krysningen mellom viser, jazz og kammermusikk, og særlig Nysted bringer også inn norsk folkemusikk i den musikalske gryta. Fela hans – for det er vel den – setter en ekstra spiss på mange av låtene som på den nydelige «Hjemover», en sang med en tekst om å søke, om å famle. Om enkelte melodier er litt mer anomyme enn andre, løfter musikerne dem ett hakk eller to slik at du beholder interessen.

Hjem har altså flere likhetstrekk med forrige album, men aldri mer enn på «Das Theater des Kørpers», den eneste låten på albumet som ikke er på norsk, og en oversettelse av «Kroppens Teater» fra forrige album. Låten skiller seg litt ut fra de øvrige, og med sin Kurt Weill-inspirerte og teatralske musikk, kler den det tyske språket utmerket. Randi har for øvrig et ikke ubetydelig publikum i Tyskland, så dette er sikkert også et nikk til fansen der. Her gjør Randi plass til angst og uro – også musikalsk uro. Tematisk har låten mye til felles med «Til kroppen» og «Det gjør så vondt». Det er en kamp som må kjempes; ikke bare alene men også sammen med de kjære. Det kan være minst like vondt å se de nærmeste ha det vondt som egen fysiske smerte.

Individ og samfunn. På den friske og feiende flotte åpningslåten «Me var saman» setter jeg teksten inn i en større sammenheng. Vi står som samfunn og enkeltindivdier overfor de samme utfordringene. Vi må rekke ut ei hånd, stå sammen, da får vi også lettere øye på lysglimtene, og veien framover blir klarere.

«Dialog» er kanskje albumets aller beste låt, en strålende duett som Randi gjør sammen med Dag Vagle. En låt om den gode tosomheten. Ordløs kjærlighet og ei fele av en annen verden.

På albumet får vi også en norsk tekst til «Amazing Grace» – «Det som alltid e». Det taler til albumets fordel at man nesten ikke tenker på at dette er en melodi man har hørt mange ganger før. Måten den fremføres på gjør at den passer perfekt sammen med de øvrige låtene. Ellers er alle melodiene på albumet skrevet av Randi selv.

Frihet og tilhørighet. Mot slutten av plata handler det i stor grad om å finne sin egen vei. «Dans» og «Sang synge» følger etter hverandre og knyttes også sammen gjennom svarttrosten som synger. Og helt til slutt «Bare ver». Sanger om å gi rom for at vi kan være oss selv; ikke danse etter andres piper.

Kanskje er ikke nettene redde lenger, men også Hjem fungerer godt som trøsteviser. Men distansen til pandemi og sykdom er litt større enn sist, og tekstene er enda mer allmengyldige. De peker i poetisk språkdrakt på individenes behov for egenart og frihet, men at dette må inngå i et større forpliktende fellesskap for vår egen skyld, for våre medmenneskers skyld; ja for hele samfunnets skyld. Produksjonen er vakker, med mange gode melodier. Det gjør godt å høre Hjem og å lese Hjemover.

Jeg synes teksten på avslutningen av plata er en passende måte å ende også denne lille omtalen:

“Bare lytt nå

Ikkje slutt å pusta dypt ner

Bare ver“

(Oppdatert 28. april 2024)

Wilco på en formtopp

Wilco – Cousin (album 2023)

Foto: Tormod Reiersen, fra Sentrum Scene i Oslo i 2019.

Det er bare godt vel ett år siden Wilco ga ut nytt album sist. Deres Cruel Country fra i fjor er rett og slett ett av deres aller beste album, et album innenfor et behagelig, men ikke ortodoks countrylandskap. Kanskje litt, men ikke veldig variabel kvalitet på låtene. De aller fleste Wilcoplatene har i større grad låter man både liker og ikke liker, om det enn kan variere hvilke som er i hvilken kategori fra gang til gang.

Tilbakeblikk. Jeg har feiret denne nye Wilco-utgivelsen med å høre gjennom alle deres album, noen flere ganger. Samarbeidsprosjektene med andre har jeg latt ligge. Det som slår meg er hvor lite lei jeg er av de fleste av disse albumene. Mange av dem, som Sky Blue Sky (2007) og Wilco (The Album) (2009) har til tross for uttalige gjennomlyttinger låter jeg ikke husker så godt. Og der ligger også noe av hemmeligheten. Noen av låtene er antydende, får ikke helt tak på dem, men jeg har likevel lyst til å høre dem igjen og igjen. Tekstene er også ofte vage, få klisjeer, men for det meste aner jeg ikke hva låtskriver Jeff Tweedy synger om.

Etter glimrende The Whole Love (2011) falt jeg litt av. Star Wars (2015) og Schmilco (2016) ble aldri favoritter. Og jeg trodde ikke Ode To Joy (2019) var noe særlig tess heller. Men der tok jeg nok feil, det er et album jeg spiller oftere og oftere.

Futuristisk lydbilde. Årets album, Cousin, ble påbegynt før Cruel Country. Jeff Tweedy forteller til musikkmagasinet Uncut at Wilco begynte arbeidet med albumet i 2019. Da de skulle fortsette amed albumet etter pandemien, bare kom de nye låtene på løpende bånd, og de bestemte seg for å parkere Cousin til fordel for Cruel Country. I fjor tok de opp arbeidet med Cousin igjen, for første gang siden 2007 med en produsent utenfra. Tweedy hadde vært imponert over den walisiske musikeren og produsenten Cate Le Bonss versjon av Wilcos «Company In My Back» og ville jobbe med en person som kunne se nye sider ved musikken deres. Cate Le Bon brakte inn saksofon, billige japanske gitarer og trommemaskin for å gi en følelse av et album som peker inn i framtiden.

Cousin er noe helt annet enn Cruel Country. Vi er nå tilbake til kunstrocken. Lydbildet er kaldere. Men samtidig får vi fortsatt den deilige tromma til Glenn Kotche og stemmen til Jeff Tweedy. Det er ingen tvil om hvem dette er! I tillegg får øvrige bandmedlemmer skinne mer enn sist. Bandet har tross alt én av verdens beste gitarister i Nels Cline, Mikal Jorgensen bak tangenter, multiinstrumentalisten John Stirrar pluss enda flere.

Jeff Tweedy ønsker at albumene skal låte forskjellig, ha sin egen identitet. Låter kan ligge lenge å godtgjøre seg før de finner sin naturlige plass på et album. Nydelige «Pittsburgh» skal være en slik. «Pittsburgh» lener seg nokså tungt på subtile trommelyder, og trommene tar også nesten sømløst over i omtrent like fine, men helt nye, «Soldier’s Child». Glimrende overgang, glimrende låter.

«”I’m cousin to the world,” frontman Jeff Tweedy confesses. “I don’t feel like I’m a blood relation, but maybe I’m a cousin by marriage.» – fra Wilcos hjemmeside

Albumets mest umiddelbare låt, «Evicted», ble gitt ut som singel 1. august i år samtidig som albumet ble annonsert. En klassisk deilig Wilco-låt! Jeg har inntrykk av at Tweedy kan lage så mange slike låter som helst, men han liker å utfordre seg selv og lytteren. Mer eksperimentell, litt støyende og sprakende i lydbildet er åpningslåten, «Infinite Surprise», én av disse Wilco-låtene jeg stadig griper etter, men som sklir litt ut av hånda, akkurat slik det skal være. En hovedlinje i teksten peker på paradoksene vi ofte omgir oss med:

”It’s good to be alive
It’s good to know we die“

Spenningsfelt. «Ten Dead» er omtrent like bra, handler den om skolemassakre, kanskje? Flere av låtene tar for seg situasjonen i forhold og i samfunnet, og jeg har inntrykk av at Tweedy er litt fremmedgjort, han liker ikke det han ser. På andre låter som avslutningslåten «Meant To Be» er han mer positiv. Tweedy skriver både om samholdet og avstanden mellom mennesker, og man aner et spenningsfelt mellom å holde sammen og falle fra hverandre, om å høre til og å ikke høre til; i musikk, men også i tekst:

”Holding our hearts closer together
Keeping to ourselves an empty sea
So we can believe
Our love is meant to be“

På en formtopp. Det er som seg hør og bør låter jeg jeg brukte litt tid på å like, og det er mye bra og slitesterk musikk her. Mange detaljer, mye å oppdage. Litt ujevn. Cousin er ikke samlet sett like sterk som Cruel Country, men albumet er sannelig ikke så mye svakere heller. Karakter: 5/6.

Nels Cline på Sentrum Scene i Oslo, 2019. Foto: Tormod Reiersen

Jake Ziah: – Klingende klokker eller drepende kanoner?

Jake Ziah – The Mission Bell (album 2023)

Jake Ziah ble dannet tidlig i dette årtusenet av Arnar Vågen, Syvert Feed og Kristian Husby, og de lagde musikk innenfor americanaparaplyen. Etter en lang pause ga Arnar Vågen og Syvert Feed
ut et album som Feed Vågen i 2020. Nå er de tilbake som Jake Ziah med albumet The Mission Bell og selveste Geir Sundstøl i produsentstolen. På albumet er det synther, gitarer, ekkobokser og trommemaskiner fra tidligere tiår, og Geir Sundstøl spiller på en steelgitar som kan gi en eim av americana, en americana som i så fall er godt utvannet med pop og rock inkludert litt David Sylvian slik han låt på 80-tallet. Nikolai Hængsle fra Bigbang bidrar med bass på albumet.

Cineamtisk rock? ”I studio snakket vi om at vi prøvde litt på en blanding av Hans Zimmer og Clint Eastwood. Hvor er Hans Eastwood og Clint Zimmer i det eller det sporet liksom, uten at det skulle være veldig dogmatisk.” – Syvert Feed

Bandet forteller at en misjonsklokke satte den daglige rytmen til alle som levde ute på
misjonsmarkene; tid for kirke, tid for frokost og middag, tid for arbeid og hvile. Klokkene ble også brukt til å varsle kriser og samle folk til kamp mot ødeleggende flammer og flom. I krigstider kunne likevel klokkenes verdifulle metall bli smeltet om til kanoner. Albumcoveret viser to arbeidskarer som sitter på en haug med metall. Og da er vi ved en skillevei. Skal vi – menneskeheten – lage ødeleggende kanoner, eller skal vi lage klingende klokker? Noen av de åtte låtene på albumet tar innover seg denne problematikken, mens andre låter er mer innadvendte.

Albumet åpner med «Boom! Goes The Raven», gitarer og mørk vokal. Og siden albumets første tekstlinje er ” What ever happened to this world?” og ravnen ofte er gitt egenskaper som å kunne varlse om krig, ulykke og død er der all grunn til å tolke denne låten som en samfunnskommentar. Den er dyster og flott! Låt nummer to, «W Could Build A Rainbow», handler om handler om en som ikke har det så bra og en som prøver å hjelpe. Vakkert, flott bass og gitarer.

To storveis låter der, altså. Låt nummer tre, «The Armistice» – våpenhvilen – er forfriskende skranglete på Tom Waits-måten, eller kanskje litt Kurt Weill. Store og fine instrumentalpartier. Bandet forteller da også at folk som Daniel Lanois, Ry Cooder, Björk, Tom Waits og Radiohead har satt store spor i begge bandmedlemmene.

De øvrige låtene holder omtrent hva de første lover. For meg er dette musikk som kommer fra bakgårder. Det males i ulike sjatteringer av grått og svart med en pensel som også har vært ute en hvit vinternatt.

Fine «Rebel Rebel» avslutter plata: ”rebel rebel out the door//off to fight another war//the price of paradise is life“. Det er en sang det har tatt flere år å gjøre ferdig, og Syvert forteller at den har endret mening for ham underveis. Stikkord er krig og soldater som drar til fremmede land. Tidligere når man tenkte på IS-krigere, var det mest galskap knyttet til dette. Nå kan situasjonen være en annen sett med vestlige øyne på situasjonen i Ukraina. Kunne vi selv reist til Ukraina og kjempet mot russerne?

Jeg hadde ikke kjennskap til Jake Ziah fra før. The Mission Bell er en stemningsfull og fin plate som du bør gi en sjanse. Låtene er til dels suggererende og fengende. Kanskje er albumets aller beste låt «The Silver Lining». Her er jeg mer usikker på om vi snakker en personlig låt, eller en som tar hele menneskeheten på skuldrene. Flott, åkke som!

Alt i alt er det mye vakkert og stemningsfullt på det velproduserte albumet The Misson Bell. Ei perfekt plate på en søndag etter – ikke under – en løpetur og et friidrettstevne med dattera, og med et lite glass rødvin til. Og helt sikkert perfekt til mye annet også.

Fantastisk fra Tove Bøygard og band

En rørt Bøygard? Og her kan man også skimte Eivind Kløverød på trommer

Fantastisk fra Tove Bøygard og band på Herr Nilsen i Oslo, 22. september 2023.

Innlevelse, råskap, inderlighet, sårbarhet. Tilstedeværelse. Ekte og ujålete. Godt forberedte innledninger til sangene som ble en del av den musikalske opplevelsen. Våte øyner, klump i halsen så klump i magen, og latter. «Skam», «Likesæla», «Koma Heim», «Famn», «Hjarte». Hjerte. Kjær Leik. Kjærlighet fra scenen til oss og tilbake igjen. Når siste album «Kaldt Vatn» – som for øvrig ble spilt i sin helhet – fortjener noe nær terningkast seks, hva skal man da gi konserten? Det er en av de konsertene der du føler deg som et litt bedre menneske når du drar enn da du kom.

Den alternative omtalen

Avsnittet over la jeg ut i går. Det er vel egentlig ikke nødvendig å føye til så mye mer. Men la meg ta litt til. I midten av august i år ga Tove Bøygard ut fjerde og siste album i serien om elementene vind, jord, ild og vann. Siste tilskudd, Kaldt Vatn, har i likhet med forgjengerne fått velfortjente, svært gode kritikker. Dog er plate plate og live er live: «Live music is better, bumper stickers should be issued», som Neil Young sang. Nå er Tove Bøygard og bandet hun har benyttet på de fire siste albumene på lanseringsturné. Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på trommer, med altmuligmann og strengemester Freddy Holm selvsagt. Verdens beste band. I hvert fall i går kveld.

En liten digresjon: Før konserten kom jeg tilfeldig i snakk med en artist som under samtalen avslørte at han hadde gitt ut album med Freddy Holm. Han kjente også mange musikere fra min hjemby. Joda, da han sa navnet sitt, viste det seg at jeg i hvert fall hadde hørt om denne anerkjente og prisvinnende artisten fra Innlandet. Gøy.

Tove Bøygard og Freddy Holm under «Skam». En sterk låt også mellom ordene.

Selve konserten begynte bra med røffe «Nøkken» om å drive demonene på flukt. Deretter ble det bare bedre. Ørene vennet seg til den gromme lyden, og Tove ble raskt varm i trøya. Det er en fryd å se hvordan hun og bandet går inn i låtene, de vare partiene, de brutale partiene. Vi blir sugd inn. Om låten om da hun ble mobbet som ungdom, «Skam», er sterk på plate, er den enda mye sterkere live. Det samme gjelder «Brest», en sang om forholdet til faren som døde brått 86 år gammel i fjor. Man kan ikke skille tekst, musikk og musikere her. Alt er en totalopplevelse som treffer. Hardt, vondt og godt!

Tove og bandet presenterer låter om å høre til, om å ha noe å falle tilbake til som samfunn, som enkeltindivider. Freddy Holm maner frem stemninger med rå elektrisk gitar, følsom og bråkete fele, og gitar i fanget. Rytmeseksjonen følger på. Musikerne smiler til hverandre. Improviserer de? Alt virker likevel godt forberedt. Om du har problemer med å få med deg tekstene på låtene, er ikke det noe stort problem. Tove er ikke så opptatt av å skjule meningen bak låtene – hennes mening, vi kan dikte videre. Hun gir gode innledninger om de meningsfylte sangene. De blir en del av den musikalske opplevelsen. Tove vil noe med musikken. Hun er ofte politisk, og kommer med stikk til høyrepopulismen før de spiller en utrolig fin versjon av én av mine favorittlåter med henne, «Hjarte». Hvor ble det av hjertet, medmenneskeligheten?

Tove og bandet har et stort register å spille på. Det går fra en beintøff avslutning av «Fjør» til den triste, såre «Koma Heim». Tove har jobbet med rusmisbrukere og prostituerte. «Koma Heim» er en ung jentes egne ord da hun en sen vinterkveld ringte hjem til sin mor for å be om å få sove der for en natt. Hun kom til Tollbugata 3 for å låne telefonen, og Tove bare skrev ned hennes ord og satte melodi til. Låten er et vitnesbyrd og en påminnelse om hvordan noen har det i vårt rike samfunn. Jeg fikk blanke øyne. Og jeg var ikke den eneste. I tillegg til alle låtene på Kaldt Vatn ble det flere låter også fra Jord, Blåe Drag og Eld. Låter om å engasjere seg, stå opp mot urett, kjempe mot likegyldighet – glimrende progrock (?) på «Likesæla». Og om det store i det små. Helt til slutt bærer det «Heim Att Te Skrindo», der Tove kommer fra. Herlig versjon. Etter 100 minutter er det slutt. Herlig konsert. Finnes det et bedre konsertsted å være enn på Herr Nilsen? En fredagskveld der publikum var fullt konsentrert om det som foregikk på scenen.

Du må få dem med deg når de spiller i nærheten av der du bor. Det er mer et påbud enn en anbefaling. Neida. Joda.

Litt starstruck fikk jeg noen ord med Tove etter konserten. Hyggelig! Jeg var ikke helt godvenner med mobilkameraet i går – mye uskarpt, men likevel:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Den alternative omtalen

Del dette: