Imponerende siste album i Tove Bøygards fantastiske kvadrologi

Tove Bøygard – Kaldt Vatn (album 2023)

Fantastisk omslag utarbeidet av: Sara Andersson. Foto Espen Liane.

Med Kaldt Vatn fullfører Tove Bøygards sin kvadrologi med utgangspunkt i de fire elementene luft, jord, ild og vann, eller som vi like gjerne kan si – i vilkårlig rekkefølge – om kjærlighet, livsvilkår, solidaritet og rettferdighet. Fantastiske album. Få, om noen, norsk artist har toppet denne totalen over seks år.

Det var noe paradoksalt over at jeg med raske skritt hentet Tove Bøygards nye album i en postboks mens uværet Hans herjet over store deler av Sør-Norge. Som om vi trenger mer Kaldt Vatn nå? Jo, det er akkurat det vi trenger: Som det heter i «Sumarregn»; en tekst av Bjørn Lundquist: ”For lukka er silderet for dei som kan håpe//At lukka er gøymt i kor einaste dråpe“.

Engasjement og uro. Tove har slitt med uro gjennom livet, og hun jobbet med stoffmisbrukere og prostituerte i Oslo i over 20 år. Gjennom dette har hun opplevd mye som har blitt til låter kunne hun fortelle meg i et intervju med Popklikk for noen år siden. Tidlig i karrieren fikk vi sterke låter som «Koma Heim», «Nederst Ved Bordet» og «Stille Elv» i samarbeid med søsteren Anita i Bøygard eller på hennes solodebut i 2008. Låter som nettopp er hentet fra egne erfaringer og engasjement.

Og Toves engasjement har ikke blitt mindre med årene. Med albumet Kaldt Vatn fullfører Tove sin kvadrologi om de fire elementene, luft, jord, ild og vann. Jeg hørte albumene Blåe Drag (2017), Jord (2019) og Eld (2021) om igjen i vår da jeg hørte at Tove var svanger med ny plate, og enda en gang da jeg fikk vite at Kaldt Vatn var sendt i posten. Dette er plater jeg ikke blir ferdig med.

Fire album med fellesnevnere. Om vi snakker om fire ulike konseptalbum, så har de likevel mye til felles, som brikker i et puslespill der de ytre hjørnene er distinkt forskjellige, men der fargene flyter over i hverandre mot midten. I tekstene på alle platene er det nemlig et engasjement for en bedre og mer rettferdig verden, med ulike innfallsvinkler, selv om utgangspunktet ofte er det store i det små. Det er for eksempel ikke så lang vei fra spørsmålet om hvor det ble av hjertet på albumet Jord til låten «Kaldt Vatn». Tove forteller at albumet Kaldt Vatn handler om alle former for kalddusjer du kan få fra det personlige og livsløgnaktige, til samfunnet og tiden vi lever i. Og mer til, vil jeg tilføye.

Faste musikere. Kaldt Vatn er spilt inn med Toves faste musikere, produsent Freddy Holm på alt mulig som strenger, tangenter, programmering og kor, Jørun Bøgeberg på bass og kor og Eivind Kløverød på trommer. Dette er en gjeng som gir Toves sanger akkurat det de skal ha med basis i det omfattende americanabegrepet, men med utflukter inn i rocken, norsk folkemusikk, Thåström-land og mer til. Tove varierer stemmen fra det vare til det punka. Og kanskje er det litt mer bruk av elektronikk enn tidligere? Kaldt Vatn, og hele kvadrologien for den saks skyld, er både konsistent og variert på samme tid.

Bandet er viktig! Foto: Espen Liane

Fysisk format. Kaldt Vatn blir offisielt gitt ut på fysisk format tirsdag 15. august. Du må vente én måned på å strømme albumet. Med dette er Kaldt Vatn en motvekt til det som har vært vanlig de senere årene der fysiske produkter har blitt tilgjengelig lenge etter digitale utgivelser, noe som har skyldes manglende trykkekapasitet og kanskje også utålmodighet hos artistene. Noen ganger når jeg kommer hjem med ei vinylplate, lurer jeg på om det var noen vits i dette innkjøpet. Sparsommelig omslag uten tekster og informasjon om innspillingen kan ha vært nødvendig for å holde kostnadene nede for artisten. Det har jeg forståelse for. Men når man holder LP-en med Kaldt Vatn, er slike tanker langt unna. Nydelig dobbelt omslag med alle tekstene på innsiden. Den fargede vinylplata matcher omslaget perfekt. Sara Andersson skal ha sin del av æren for denne viktige delen av totalpakken Kaldt Vatn. Espen Liane, Toves mann, har tatt bildene. Om jeg mister hørselen helt, skal jeg likevel ta fram albumet, se på omslaget og føle musikken!

Nydelig i fysisk format!

Småkårsfolk. Albumet åpner med Toves stemme noen tideler før resten av bandet kommer inn på låten «Brest». Lytteren er fanget fra første sekund. Låten begynner rolig før Tove tar låten til et nytt nivå på refrenget. Låten tar seg tid til et ettertenksomt instrumentalparti. Teksten på «Brest» tar utgangspunkt i Toves far som døde 86 år gammel i fjor høst. På albumet Jord hyller Tove faren og alle andre slitere som bygde landet i låten «Småkårstestament». På «Blest» stiller hun faren spørsmål om han noen gang hadde ønsket å leve et annet liv enn livet på småbruket sitt i Ål i Hallingdal. Svaret er at slik tenker han ikke. Sangen gir inntrykk av at det ikke var de store ordene som ble sagt mellom Tove og faren. Men noen ganger ligger ikke kjærligheten i ordene, men kanskje like mye i det usagte mellom dem. På sett og vis forstår de likevel hverandre og har respekt for de ulike livsvalgene. Tove har i sosiale medier gitt uttrykk for hvor stolt hun er av sin 79 år gamle mor som under uværet Hans stod på seint og tidlig for å redde hus og gård. Helt i sin avdøde manns ånd, vil jeg tro.

Klode i krise. Tittellåten er mer rocka, eller punka om du vil. Her får vi en Tove som peker på de store utfordringene. Vi må tåle å se dem i øynene, gjøre forandringer og tåle konsekvensene! Mange av oss må gi fra oss goder, skal vi redde kloden fra klimakrisen og skape en mer rettferdig verden. Dette er Tove på sitt aller beste. Også dette!

Angst og mobbing. I en veldig fin podkast, #Bransjen, forteller Tove blant annet om en barndom der hun ble mobbet og om sin erfaring med angst. Jeg anbefaler denne podkasten om du vil bli bedre kjent med Tove Bøygard og bakgrunnen for musikken hennes. Låten «Nøkken» er sammen med tittellåten av albumets aller beste og tøffeste. Låten handler om å sende demonene på dør –”Om du er Nøkken eller Fanden, ell ein indre demon//du er is og kaldt vatn“ – om aldri å gi opp kampen. Livsbejaende både i tekst og musikk. Toves vokal sluker deg kanskje, men vær bevisst på hvordan bandet støtter budskapet hennes. Eller; hvorfor analysere detaljene? Bare ta inn helheten! «Skam» etterfølger «Nøkken» og er en annen personlig låt som gjør inntrykk, selv om det tok litt tid å bli vant til Toves diksjon noen steder i denne låten. Her er tempoet skrudd ned mange hakk: ”For verre enn slag og harde ord er skammen//At ingen vil ha meg“. Slikt skal ikke barn oppleve, slikt skal ingen oppleve!

Ankerfeste. Alice Cooper har uttalt noe slikt som at han vil ikke høre sanger om politikk, han vil vite hvordan det går med kjæreste eller eks-kjæreste. Kanskje er det noe for Alice Cooper her også? I godt voksen alder fant Tove kjærligheten med Espen Liane. Flere av låtene handler om å ha en havn og komme til, noen som tar i mot oss med ubetinget kjærlighet selv om vi – for å holde oss til vannmetaforer – har drevet fra land og er ute av kurs. Klarest kommer dette til uttrykk i flotte «Driv i Land», men temaet er så avgjort til stede også på låter som glitrende «Famn» og «Halmstrå». Og da snakker vi ikke bare om kjæresteforhold, men også om kjærligheten til våre medmennesker. I stort er også noe av det fine med den norske samfunnsmodellen det økonomiske sikkerhetsnettet man kan falle ned på. Dette må ikke forvitre; like viktig er også et sosialt sikkerhetsnett.

For en kvadrologi! Og helt til slutt, «Bella Ciao», den italienske partisanersangen fra andre verdenskrig. Norsk tekst. En – musikalsk i hvert fall – oppløftende kampsang: Bli med i kampen for en bedre verden! Dattera mi spør om jeg har fått en ny favorittlåt – den er ikke så lett å få ut av hodet. Nydelig arrangert med strykere og det hele. Det er sanger jeg ikke har nevnt. Det skal ikke tolkes som noe som helst, sangene skal høres! Samlet er Kaldt Vann blitt noe nær ei perfekt plate. Harde og røffe låter om hverandre. Sterke og engasjerende låter med flotte overganger – hør «Halmstrå». ”Verdens beste band“, sier Tove. ”Bedre og grommere lyd enn noen gang?“ spør jeg. Og verdens beste Tove. Jeg skal ikke gi meg inn på å rangere albumene i kvadrologien Blåe Drag, Jord, Eld og Kaldt Vatn. Rundt toppkarakter til dem alle sammen, og samlet er de enda bedre enn summen av de enkelte delene. Det er ikke mange norske artister som har toppet dette. Tove og bandet skal på veien i høst. De må oppleves.

”Vest er for draumar
Om alt du har kjært
Aust er for trua
på ei bedre verd“
–fra ”Blind“

Til kamp! Foto: Tormod Reiersen, Oslo, juni 2021.

Neil Youngs myteomspunnede album ”Chrome Dreams“ er nå ute

Neil Young – Chrome Dreams (album 2023/1977)

Etter 46 år er kanskje det mest legendariske av Neils inntil nylig uutgitte album fra 1970-årene ute. Chrome Dreams har vi hørt mye om, det har dog ikke så mye med med Neils Chrome Dreams II (2007) å gjøre.

For mange Neil Young-fans inneholdt nok utgivelsene av Homegrown og Hitchhiker flere nyheter enn denne. De fleste sangene og til dels versjonene av sangene på Chrome Dreams ble gitt ut på samtidige eller seinere album, men det er likevel noen nye riktig så gode biter for fansen også på Chrome Dreams: Noen trekker paralleller fra Chrome Dreams til «The Ditch Trilogy». Ja, det er låter som kan konkurrere, ikke minst den såre fremføringen av «Hold Back The Tears». Dette er en mer følsom versjon enn festlighetene på side 1 av American Stars ‘n’ Bars der den opprinnelig fikk sitt hjem. Denne versjonen kunne passet inn på side 2. På Chrome Dreams får vi også for meg et nytt vers. Det samme gjør vi på et annet høydepunkt, «Sedan Delivery», en noe tregere versjon enn den bombastiske versjonen på Rust Never Sleeps (1979). Stygg og flott vokal; ditto gitarer!

Litt mindre sjeldne er nå versjonene av «Powderfinger», «Pochaontas», «Too Far Gone» og «Stringman». De er alle nå utgitt på enten Hitchhiker eller vol. 2 av Archives. Uansett nydelige låter og versjoner. «Powderfinger» akustisk solo er nesten en annen låt enn rockeren vi vanligvis hører. Én av Neils mest slitesterke låter, uansett format. For en tekst! Låtene nevnt her ble første gang utgitt på henholdsvis Rust Never Sleeps (1979), Freedom (1989) og Unplugged (1993). Så har vi låtene «Captain Kennedy» og «Look Out For My Love», begge utgitt i samme versjoner på ordinære plater som Comes A Time (1979) og Hawks & Doves (1980).

Chrome Dreams måtte vike for American Stars ‘n’ Bars. American Stars ‘n’ Bars (1977) hadde to helt forskjellige albumsider. Side 1 var en humørfylt og til dels rølpete samling låter og fremføringer. Side 2 var en aldeles fantastisk plateside med til dels mørke og ettertenksomme låter som den innadvendte «Will To Love» og «Star Of Betlehem» der Emmylou Harris korer. Albumsiden avsluttes med låten Homegrown. Men før det får vi verdens beste låt, «Like A Hurricane». Du finner hele side 2 på Chrome Dreams i nokså identiske versjoner gi og ta litt overdubbing.

Chrome Dreams er spilt inn over en periode på tre år, noen låter solo og noen låter med Crazy Horse. Samtidig fremstår albumet noenmer helhetlig enn American Stars ‘n Bars. Joda, «Like A Hurricane» stikker seg ut, også på Chrome Dreams. Det tåler vi!

Utgitt i 1977 ville Chrome Dreams i dag hatt status som ei av Neil Youngs aller beste plater, og ei av syttitallets beste plater uansett artist. Om du er ny til Neil Youngs musikk, er albumet en gullgruve av sterke låter. Vi andre får et nytt kapittel i en alternativ historie om Neil Young. Også for meg er det en fryd å høre låter jeg har hørt mange ganger, til dels i versjoner jeg ikke har hørt eller ikke hørt så ofte, i en rekkefølge tiltenkt et ordinært album. God og deilig lyd også! Sangene låter bedre enn noen gang. Så da gjør det ikke så mye at spenningsbarometeret denne gangen ikke sprenges.

Neil Young har turnert solo på Vestkysten i USA i sommer. Han er ikke lenger avvisende til en ny runde i Europa. Jeg setter på Chrome Dreams ei gang til og drømmer om nye Neil Young-konserter!

(Redigert 12.08.2023

Mørkt og vakkert fra Cowboy Junkies

Cowboy Junkies – Such Ferocious Beauty (album 2023)

Foto: Heather Pollock

Nytt album fra Cowboy Junkies. Tankefullt om livets mørkere sider der bakteppet er foreldres død og covid-19. Albumet er også svært vakkert. De første ordene på første låt, «What I Lost», sender tankene i retning av faren til søsknene i bandet, og hvordan faren opplevde demenssykdommens første fase: ”I woke up this morning, I didn’t know who I was”. Låten har en sterk og åpen tekst som også kan gis en alternativ tolkning, en vakker melodi og et ganske fyldig lydbilde. Også Margo Timmins har blitt eldre, men stemmen har ikke forandret seg mye på over 30 år. Nydelig låt!

Joda, canadiske Cowboy Junkies eksisterer fortsatt. Faktisk med samme besetning som da bandet ble dannet for nesten 40 år siden: Tre søsken – Michael Timmins (låtskriver og gitarist), Peter Timmins (trommeslager) og Margo Timmins (vokalist). I tillegg spiller barndomsvennen Alan Anton på bass.

The Trinity Session. Cowboy Junkies fikk bred anerkjennelse med sitt andre studioalbum, The Trinity Session (1988), et album spilt inn i løpet av én dag eller to i en kirke i Toronto. Albumet var en blanding av egenkomponerte sanger og coverversjoner. De fikk en stor hit med Lou Reeds «Sweet Jane». Deres blanding av country, folk, rock, blues og jazz og et unikt saktegående lydbilde og spilt inn med musikere i sirkel rundt en mikrofon var noe helt spesielt. Jeg så nylig et klipp på YouTube der Margo Timmins uttaler at de bygde en hel karriere på det albumet. Michael Timmins forteller i et intervju med The Times at de med The Trinity Sessions helt klart var i forkant av Amerikana-bølgen på 1990-tallet.

Selv liker jeg oppfølgeren The Cautious Horses (1990) minst like godt. Albumet hadde en fin cover av Neil Youngs «Powderfinger» – så dem gjøre en fantastisk versjon av denne på YouTube – men bestod ellers av egenkomponerte, hypnotiske sanger. Bandet dro på turne sammen med Townes Van Zandt, og i 1992 kom albumet Black Eyed Man med låter både av og om Townes. Det var på denne tiden jeg opplevde dem live i Oslo. Jeg husker nok ikke så mye fra konserten, bortsett fra at den var fin, Margo drakk te og at en frustrert Steve Forbert varmet opp et pratende publikum mens han selv hadde altfor lav lyd.

All that Reckoning. Så gikk det som det ofte går. Jeg sluttet å følge dem. Nye musikalske bekjentskaper, nye album som skulle kjøpes. De bare forsvant fra radaren, og kanskje innkjøpsprioriteringene. Jeg kan derfor si lite om kvaliteten på det som senere ble gitt ut. I 2018 ga de imidlertid ut albumet All That Reckoning, og jeg var med igjen! Sterke låter, gnistrende gitarspill og Margos hypnotiske stemme var inntakt. Albumet anbefales sterkt. Neste album Ghosts var delvis preget av bortgangen til mor til de tre søsknene, men for meg fremstår det ikke som like bra som forgjengeren. I 2022 ga de ut et coveralbum der de blant annet gjør versjoner av de to Neil Young-låtene «Don’t Let It Bring You Down» og «Love In Mind», samt en låt av David Bowie, den ferske Dylan-låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» og en låt av Gordon Lightfoot. Jeg opplever dog ikke det albumet som essensielt.

Such A Ferocious Beauty. Men essensielt er deres nye album Such A Ferocious Beauty. Om Ghosts var preget av morens død, er det nye albumet preget av at søsknene nå også har mistet sin far, til demens og død. Bandet forklarer at sangene inneholder grubling over aldring, død og tap som følger av å fortsette å leve. Covid-19 er også et bakteppe for låtene. I alt dette uunngåelige triste finnes likevel noe vakkert, noe vakkert Michael Timmins klarer å formidle gjennom sangene han skriver, og bandet gjennom fremføringene av dem. Dette er ikke en plate om for tidlig død, slik Nick Caves Ghosteen var en bearbeidelse av. Dette er heller ikke eldre kunstnere som lager musikk med utgangspunkt i at de selv befinner seg i en alder der man sier kunstnerisk farvel. Dette er musikk fra utøvere som fortsatt står nokså midt i livet og lar livets naturlige realiteter synke inn. I glimrende «Circe and Penelope» understreker en insisterende fele tekstens innhold om at livet blir fullt av drømmer som ikke kan gå oppfyllelse og anger over mistak, og at dette får være greit. Alt dette sagt finner jeg likevel få religiøse overtoner, om en ser bort fra billedbruken i «Hell Is Real».

Lavmælt støy. Glimrende «What I Lost», nevnt helt innledningsvis, åpner altså albumet. Låt nummer to setter i gang med støyende gitarer fra Michael, mannen kan spille rock ala Crazy Horse, men holder som regel tilbake. Resultatet blir da ofte dirrende lavmælt støy, om jeg kan bruke et såpass paradoksalt uttrykk om blant annet den nokså rocka låten «Flood». Det er interessant hvordan Margos tolkning av Michaels låter på en måte roer ned all uroen som egentlig befinner seg i låtene og instrumenteringen. Med en annen vokalist og en annen miks, kunne Cowboy Junkies nesten fremstått som røff rockegruppe. Men i det tilbakeholdte skapes også spenning og stemning. «Flood» har en åpen tekst, der vi aner en beskrivelse av livets gang, det vi bygger, vil falle sammen, bli tatt av flommen:

”Guess, I’ll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise“

Livet kommer i veien for planene. Joda, uten å gå i detaljer, flere av låtene som følger er beslektet både sonisk og tekstmessig. Mange av dem er nesten like sterke som de to åpningslåtene. Som «Mike Tyson (Here It Comes)». Ifølge Michael Timmins kommer låttittelen fra at alle Mike Tysons utfordrere hadde en plan for hvordan Tyson skulle overvinnes, men så kom bare det avgjørende slaget fra Tyson likevel. Michael bruker dette som en metafor for livet: Vi legger planer, men så skjer det likevel brå endringer, og planene må endres. Låten er Cowboy Junkies på sitt aller beste. Suggererende og insisterende.

«Hard to Build, Easy to Break» lar bandet få utløp for trangen til å jam. Siste låt, «Blue Skies», er av albumets aller fineste. Vakker. Tankefull:

”We can spend all our nights
Searching for a blue sky
But then, just there, we’ll be“

En god 8/10. Om du som meg på et eller annet tidspunkt lot Cowboy Junkies lo-fi-musikk forsvinne fra radaren, er det på tide å gjøre noe med dette nå. Such A Ferocious Beauty har blitt både ei vakker og meningsfylt plate. I tekstene klarer de å gjøre det personlige universelt, og kanskje også det universelle personlig. Karakter: En god 8/10. Hør gjerne også All That Reckoning fra 2018.

Foto: Heather Pollock

Paul Simons fantastiske ”Hearts and Bones“ er 40 år!

Paul Simon – Hearts and Bones (album 1983)

Jeg har et bilde av meg selv på netthinnen. Bildet er fra romjula 1983, og jeg sitter bøyd over en Sanyo bærbar kassettspiller og lytter til julegaven, albumet Hearts and Bones med Paul Simon. Jeg var nesten 14 år, relativ fersk Paul Simon-fan. Jeg forsto nok ikke hva jeg hørte, eller kanskje hjertet så hva hjernen ikke fattet. Samtidig; full forståelse tar bort noe av magien. Jeg husker ikke helt i hvilken rekkefølge jeg kjøpte Paul Simon- og Simon & Garfunkelkassettene mine. Det jeg vet er at jeg hadde hørt albumet Bridge Over Troubled Water og gjenforeningskonserten The Concert In Central Park med Art Garfunkel som fant sted i 1981 mange ganger.

Heart and Bones er én av de aller viktigste utgivelsene som står i platehylla mi, nå også i LP- og CD-format. Nesten like mye for hva den ikke er som for hva den er. Den ble ikke et Simon & Garfunkel-album, og det er jeg glad for. Jeg pleier å si at sangene er det viktigste, ikke innpakningen. Det er en sannhet med veldig mange modifikasjoner, kanskje så mange at det knapt kan kalles en sannhet. Paul Simon er kanskje den av mine favorittartister som har vært flinkest til å dytte meg ut av min musikalske komfortsone – ikke minst når det gjelder innpakning – en sone hans soloalbum fra 1970-årene og album med Art Garfunkel definitivt befinner seg i. Ja, også forgjengeren til Hearts and Bones, det rockpregede One-Trick Pony (1980), en annen personlig Simon-favoritt, ligger godt innenfor mitt område. Men Heart and Bones? Det var noe annet og nytt for meg. Albumet er en smeltedigel av konvensjonelle instrumenter, trommemaskiner og synther. Det ferdige albumet har en rekke musikere og andre bidragsytere, både gamle kjenninger som Eric Gale, Anthony Jackson og Richard Tee og nye bekjentskaper. På produsentsiden finner vi, foruten Simon, selv ringrever som Russ Titelman, Roy Halee og Lenny Waronker. Dette er et album det er morsomt å høre på med hodetelefoner. Selv skal Simon ifølge biograf Robert Hilburn like sangene, men ikke innspillingene.

Gjenforeningskonserten med Garfunkel i Central Park i 1981 var så vellykket at det ble en påfølgende turné, og til stor glede for hans nye plateselskap Warner Brothers var et nytt Simon & Garfunkel-album på trappene. Albumet skulle hete Think Too Much. I sluttfasen av innspilingen fjernet Paul Simon Art Garfunkels stemme fra albumet og omdøpte det til Hearts And Bones. Simon hadde vært lite interessert i å gi Garfunkel innflytelse underveis i innspillingen. Albumet var for personlig til å være et Simon & Garfunkel-album, mente han. Hearts and Bones – kjærlighet og knokler, knokler som symbol på død – død kjærlighet?

Warner Brothers’ Mo Ostin og Lenny Waronker tok det med fatning, ja, Ostin var nesten rørt over måten Simon la fram beslutningen om at dette skulle være et Paul Simon-album og ikke et Simon & Garfunkel-album skal vi tro Simon-biograf Robert Hilburn. Trolig hadde de hørt det uferdige produktet med Garfunkels stemme. Om dette er identisk med opptakene som kan høres på Youtube, hadde Garfunkel en lite fremtredende plass. Garfunkel var nok ikke like rørt som Mo Ostin; han ble presentert for Simons avgjørelse i samme telefonsamtale som han ble invitert til Pauls bryllup med skuespilleren Carrie Fisher!

Låten «Hearts and Bones» handler nettopp om Pauls forhold til Carrie Fisher, et forhold som hadde vært fra og til i over fem år. Forholdet var nok preget av Carries psykiske sykdom og rusavhengighet. Paul Simon skal ha sagt i forbindelse med låten: ”I try in the first line of a song to say something that is true. Not an emotional truth but a fact. You are less likely to get mired in cliches if you start off with some statement of truth“ (Musicaficiando). Simon skal ha forsøkt flere varianter før han kom opp med ”One and one-half wandering Jews“; Fisher var halvt jødisk – så statement of truth! «Hearts and Bones» er en glimrende låt med bilder som setter en i en helt spesiell stemning:

”One and one-half wandering Jews
Returned to their natural coasts
To resume old acquaintances
Step out occasionally
And speculate who had been damaged the most
Easy time will determine if these consolations
Will be their reward
The arc of a love affair“

En annen nøkkellåt, «Train In The Distance, handler om forholdet til ex-kona, Peggy Harper: ”She was beautiful as southern skies the night he met her//She was married to someone//He was doggedly determined that he would get her//He was old she was young“. Både tittellåten og «Train In The Distance» ble med Paul Simon på mange seinere turneer og er slitesterke og glimrende låter!

Carrie Fisher uttalte at hun var beæret over sangene som kom ut av forholdet, men samtidig kan man se henne i et hysterisk Youtube-klipp påpeke at det ikke bare er positivt å være i sentrum for formuleringer som denne i åpningslåten «Allergies»: ”My heart is allergic to the woman I love“. Warner Brothers ønsket tittellåten som første spor, og Simon har i ettertid innrømmet at det var et bedre spor og burde åpnet plata. Ingen av Simon-biografene Robert Hilburn eller Peter Ames Carlin synes å like «Allergies». Carlin påpeker til og med at han synes det legendariske gitararbeidet til Al Di Meola er rotete. Rotete? For meg setter det en tydelig signatur på låten, for ikke å si hele albumet. «Allergies» tar i likhet med et for meg favorittspor på albumet, «Song About The Moon», utgangspunkt i Paul Simons utfordringer med å holde kvantiteten i låtskrivingen oppe. Den gangen ville han nok kalle det skrivevegring, i nye intervjuer sier han at han i store deler av karrieren har trengt om lag tre år fra han begynner å tenke på et prosjekt til det et ferdig.

Paul Simon med yMusic i Oslo Spektrum 1. juli 2018

«Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War», er kanskje albumets aller beste låt. På siste konsert i Oslo Spektrum i 2018 fortalte Simon at låttittelen kom til ham da han satt og bladde i ei bok om den belgiske kunstneren René François Ghislain Magritte hjemme hos Joan Baez. Magritte var en surrealistisk kunstner som ofte framstilte helt ordinære gjenstander i en uvanlig sammenheng. Så da passer det vel bra at Simon parer denne 1800-tallskunstneren med 1950-tallsband som ”The Penguins, the Moonglows, The Orioles and the Five Satins” i samme låt. Da jeg hørte dette albumet tilbake i 1983, hadde jeg aldri hørt om disse gruppene, men et av Simons kjennetegn er jo nettopp å velge ord som klinger bra, uansett om man forstår sammenhengen eller ikke. Og fungerer gjør det! Enda bedre enn plateversjonen var versjonen som ble presentert i Oslo Spektrum med kammerorkesteret yMusic. Samme år ble låten gitt ut i omtrent samme versjon som i Oslo Spektrum på In The Blue Light (2018), et bra album med nyinnspillinger av låter som Simon ønsket å gi mer oppmerksomhet.

Jeg har mange favoritter på albumet, og kommer heller ikke unna lettbente «When Number Gets Serious» og den tyngre avslutningslåten «The Late Great Johnny Ace»; sistnevnte en låt og dermed et album som avsluttes med en snutt laget av Philip Glass, med strykere, klarinett og fløyte. Innledningsvis på låten synger Simon om blues-sangeren Johnny Ace som muligens døde av pistolskudd i en russisk rullet. Senere hører vi om Simons opplevelse av drapet på John Lennon. Under The Concert In Central Park med Simon & Garfunkel i 1981 oppstod det en skremmende opplevelse da en fan kom seg opp på scenen under nettopp denne låten.

Av låter hører som med, men som jeg liker litt dårligere enn de øvrige, er de to «Think Too Much» (A og B) samt «Cars Are Cars». Sistnevnte er et eksempel på en låt der jeg liker verset veldig godt, men der refrenget blir litt stakkato, og jeg banner nok litt i kjerka når jeg tilføyer at dette ikke er så ulikt måten de langt bedre Simon-klassikerne «Graceland» og «Fifty Ways To Leave Your Lover» også er konstruert.

Hearts and Bones solgte dårlig etter Simons standard. Den overraskende nok ofte usikre Simon begynte å tvile på egen fremtidige karriere samtidig som forholdet til Carrie Fisher fortsatte av og på selv etter at de skilte seg i 1984. På et radioprogram snakket man om at lytterne ønsket nye stemmer i musikken og ”We’re not going to play Paul Simon anymore“. Så hva nå? Graceland! Men det er en annen og enda lengre historie.