Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done

Som noen sikkert har forstått, vender jeg stadig tilbake til Texaspoeten Townes Van Zandt. Her noe jeg skrev for 25 år siden, eneste gang jeg fikk noe på trykk i et musikkmagasin. Arild Rønsen i Puls luket ut noen blundere, i ettertid har jeg fjernet noen faktafeil. Dette fremstår nå som noe naivt og ikke noe jeg ville skrevet slik i dag, men det er umiskjennlig jeg som har skrevet det:

Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done – Til minne om Townes Van Zandt


Den amerikanske sangeren, komponisten og ikke minst poeten Townes Van Zandt døde 1. januar av et hjerteinfarkt. Han ble 52 år gammel. Van Zandt nådde aldri ut til det helt store publikum, men de tilhengerne han hadde, var desto mer henrykte over hans kunst. Størrelser som Emmylou Harris, Nanci Griffith og Steve Earle har alle spilt inn sanger av ham og uttalt at han er en av de største sangskribentene som har satt sine føtter på jorden. Steve Earle har til og med hevdet at han er villig til å stå på kjøkkenbordet til Bob Dylan og fortelle at Townes Van Zandt er den største av alle.

Together We ‘re Gonna Wait Around and Die

Første gang jeg hørte «Waitin’ Round to Die» fikk jeg en av mine hittil største opplevelser. Det gikk kaldt nedover hele kroppen, og det var som om denne sangen bare måtte ha eksistert bestandig. Townes Van Zandt fortalte i et intervju med Dagbladets Fredrik Wandrup at alt han drømte om var å skrive verdens beste sang som var så god at ingen kunne forstå hvordan den var blitt til. Han kom meget nær med «Waitin’ Round to Die». Sangen er karakteristisk for mye av Van Zandts produksjon. Den beskriver en trist skjebne, men etterlater et glimt av håp:

«Now I’m out of prison
Got me afriend at last
He don’t drink or steal or cheat or lie
His name ‘s Codeine
He’s the nicest thing I’ve
Together we’re gonna wait around and die»

Never Again Shall I Ramble

Det er ikke alltid dette håpet kommer like klart fram. Townes Van Zandt levde i mange år på kanten av stupet. Han misbrukte alkohol, og dype depresjoner red ham. I «the only song I wrote that my mother hated», «Dollar Bill Blues» sang han:

«If l had a dollar bill
Yes I believe I surely will
Go to town and drink my fill
Early in the morning»

Og i «Nothin’» sang han så det gjorde vondt hos lytteren:

«Hey mama when you leave
Don’t leave a thing behind
I don’t want nothin’ I can’t use nothin’…
…Sorrow and solitude
These are the precious things
And the only words that are worth rememberin’»

Det er vanskelig å finne livsmot i denne sangen. Van Zandt uttalte på sitt merkelige humoristiske og selvironiske vis at om noen virkelig forsto «Nothin»‘ måtte de komme seg til psykiater umiddelbart.

We All Got Holes to Fill

Townes Van Zandt fikk mange brev fra mennesker som i likhet med ham selv strevde med psykiske problemer. Han var takknemlig for at han kunne vise at det er menneskelig å ha problemer, samtidig som han kunne gi håp om bedre tider:

«To live’s to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the tears out of your eyes»

Cruise Café i Oslo var et av Townes Van Zandts favorittsteder. Jeg hadde selv gleden av å oppleve ham fire ganger her. Mannen hadde en utrolig utstråling, og bare akkompagnert av sin gitar kunne han trollbinde publikum i timevis. Hans ydmykhet, selvironi og svarte humor var helt unik. Ingen som noen gang har hørt Van Zandt le, vil kunne glemme latteren hans. Latteren var som mannen selv: sammensatt, men med mye varme.

Hans ydmykhet kom tydelig fram da plateselskapet bad han om å markedsføre den da nye platen «Roadsongs» på en konsert. Van Zandt kunne fortelle publikum at han hatet å reklamere for seg selv, men siden plata utelukkende besto av sanger skrevet av andre, kunne han gi den sin beste anbefaling.

Etter konserten fikk jeg enda et innblikk i denne ydmykheten. Jeg bad om signaturen på en av platene hans. Han skrev, gav meg et skulderklapp og et ‘thank you – take care’. Blikket og stemmen hans bar bud om at dette var mer enn tomme ord.

For the Sake of the Song

Townes Van Zandt var glad for at også andre artister oppdaget og spilte inn sangene hans. Som han humrende sa ‘It gives me a lot of money’. Ikke bare gav det han penger, men da Emmylou Harris spilte inn » Pancho & Lefty» til albumet «Luxury Liner» brukte visstnok kritikerne mer tid på denne ene sangen enn på alle de andre sangene på platen. Både Nanci Griffith og Steve Earle har utgitt sine versjoner av «Tecumseh Valley». Dette er en av disse sangene hvor melodien, historien, og ordene går opp i en enhet som er større enn summen av delene. Det er sårt, men først og fremst vakkert:

«Her ways were free
And it seemed to me
That sunshine walked beside her»

Denne skjebnen fikk drømmene knust, og hun endte sine dager som prostituert i sin beste alder: «And in her hand when she, Was a note that cried, Fare thee well, Tecumseh Valley»

I May Be Gone

For to år siden kom den siste plata fra Townes Van Zandt. Den ble kalt «No Deeper Blue». Til tross for at albumet også inneholdt noen lettere, idiotiske sanger, som Van Zandt selv betegnet disse, levde det opp til tittelen. I «A Song For» spår han sin egen undergang:

«All that I’ve done All that ‘Ive said
Means nothin’ to me I soon as be dead
All of this world be forgotten»

Men som han synger i en av hans aller beste sanger, «To Live’s to Fly»:

«I may be gone
But it won ‘t be long
I’ll be bringing back the melody And the rhythm that I find»

Thank you – take care.

Stemme og låter som griper!

Jonas Brekke – Tomorrow’s Avenue (album 2022)

Foto: Martha Amanda Wannebo
««Will you be my best friend
Said the boy to the bird
Right before the bird flew away
He had no one to play with
Not a smile through his day»

Låten «The Story Of John Doe», nummer seks av åtte på Jonas Brekkes nye album «Tomorrow’s Avenue», starter med disse ordene, Jonas’ sjelfulle vokal og en forsiktig kassegitar. Låten tiltar gradvis i intensitet når orgelet kommer inn og etter hvert full band og en gitarsolo, mens historien om en bekjent av Jonas som forsvant altfor tidlig utspiller seg. John Doe brukes som et navn for de vi ikke kjenner navnet til. Og låten handler om en stillferdig, anonym og nær venneløs gutt: «Nobody knew his name». Sterk låt og historie!

Gull

Jeg hadde gledet meg til dette. Rusle ned i stua, finne meg kaffe og sette på Jonas Brekkes album «Tomorrow’s Avenue». Jeg har hørt om Jonas Brekke en stund, og hans debut i et lenge albumformat har rukket å bli et halvt år, men det er først den siste uka jeg har tatt meg tid til å høre på albumet. Her snakker vi gull i alle ledd.

Jeg velger å kalle dette countrysoul, ikke minst fordi Jonas har en stemme av et stort format, en stemme som tar tak i deg og drar deg inn i låtene. Jonas minner meg litt om Ray LeMontagne, og det er udelt positivt. Klarer du å motstå, er du sterk.

Vant pris

Jonas Brekke er trønder og bor i Trondheim.
I 2019 utga han debutsingelen «Tell Me Why » og EP’en «HOME», han spilte en rekke konserter og hadde supportjobber for både nasjonale og internasjonale artister. Før han for alvor begynte å satse på musikken, hadde han vært trubadur i ti år. I sommer fikk han Bandwagon-prisen for beste låt, og nå bør det virkelig ta av.

«Tomorrow’s Avenue» er produsert av Pål Brekkås, en mann som har produsert flere album som Gubberock har omtalt. I bandet til Jonas spiller Brekkås bass, Alexander Pettersen spiller gitar, Stian Lundberg trakterer trommer og Vegard Lien Bjerkan sitter bak tangentene. Et godt samspilt lag som skaper bevegelse, framdrift og godlyder bak Jonas’ vokal. Et band som vet å ta det helt rolig i partier, la Jonas og stemmen hans skinne, for så å hamre løs. Produsent Pål Brekkås skal trolig ha sin del av æren for dette.

Jonas forteller at låtene på albumet representerer ham selv; observasjoner, drømmer, gleder og motgang. Sikkert med kunstnerisk frihet til å vri på alt dette, og sette sammen puslespillet på nye måter.

Foto: Martha Amanda Wannebo

Mange mulige favorittlåter

Jeg startet med albumets sjette låt, kanskje fordi den umiddelbart grep meg spesielt sterkt. For mange vil det fremstå som tilfeldig, og på dette åtte låter og rundt 43 minutter lange albumet har jeg nesten like mange favoritter som låter, så egentlig kunne jeg bare startet fra begynnelsen og tatt låtene for meg i kronologisk rekkefølge. Og albumet starter med den åtte minutter lange singelen «Nineteen Sixty-Seven», en låt som sin lengde til tross, føles som over før den har startet. En låt som bare flyter av gårde – riktignok med lyder som skaper friksjon og spenning – tar seg god tid helt fra åpningen. Nydelig!

På neste låt «Killing» skrus tempoet opp. Trommene blir mer fremtredende. «Sitting all alone in my favourite bar, being mr. Nobody who come from afar». Kanskje har Jonas en liten «John Doe»-følelse selv her? Om åpningslåten på albumet er fin, er denne enda finere, særlig er versene glimrende! Og jeg elsker samspillet mellom orgel og den elektriske gitaren – på denne og flere låter – når Jonas lar stemmen hvile. Neste låt, albumets tittellåt, er singel nummer to fra albumet og låten Jonas vant Bandwagon-prisen for. At låten er flott, men på ingen måte er suveren sammenliknet med de øvrige låtene på albumet, sier mer om albumets kvalitet enn låtens! Av albumets raskeste låter, litt heartland-rock, kanskje.

Vær deg selv

Jeg liker nemlig også «Give A Damn» og «Let Love Be Love» minst like godt! Låtene er litt tyngre og med mørkere og litt «gnagende» instrumentering: «What the hell are you doing, you try to hard, you fall apart» og «Why can’t love be love, and me be me and you be you». Kanskje handler begge låtene om at det enkleste kanskje er å være seg selv, og ikke forsøke å være noe man ikke er, ikke rote det til for seg selv og andre. Begge låtene er fengende, og fraser dukker stadig opp i hodet, også når jeg ikke spiller plata.

Nest siste låt, «My Devil In Me» er nok en bra låt, og Jonas synger fantastisk, men kanskje er låten likevel den jeg liker minst på albumet.

Plate og stemme av stort format

Helt til slutt «Freedom Is a Lost Poem (Live in Studio)». Her er roer Jonas helt ned, alene med kassegitar og en malende elektrisk gitar. Dette er en låt nevnte Ray LeMontagne tidlig i karrieren ville vært stolt av. «Freedom Is a Lost Poem» er en inderlig avslutning på ei plate jeg har rukket å bli ordentlig glad i.

Jonas Brekkes «Tomorrow’s Avenue» er ei plate som bør nå ut til mange! Jeg har ingen framtid som spåmann, men om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, blir jeg ikke overrasket. For en stemme! For noen låter!

Foto: Martha Amanda Wannebo

Årets festligste album?

Vandoliers – The Vandoliers (album 2022)

Til høyre: Vandoliers på Oslo Americana, juni 2022. Foto: Tormod Reiersen

Fest. jeg gikk inn på Chateu Neuf i Oslo i juni i år for å få med med deler av Oslo Americana-festivalen, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg slentret ned i kjelleren for å høre et band kalt Vandoliers. Country-punk. Det kan jo være gøy, tenkte jeg. Og gøy var det i alle de 45 minuttene bandet hadde fått tildelt. Jeg vet ikke helt hvilke låter de spilte, og hva de handlet om, men makan til energisk spilleglede skal man lete lenge etter. Og for noen fengende låter! Jeg tok meg i å tenke på både The Pogues og bandet som spilte seinere på kvelden, The Felice Brothers. Eller kanskje er Vømmøl Spellemanslag en vel så relevant sammenlikning, men spiller det noen rolle?

Seinere hørte jeg litt på platene, men ble fortalt at bandet nok var mye bedre på scene enn på plate, så jeg lot derfor platene raskt ligge i fred. Da jeg for noen uker siden satte på deres nye plate, den nesten selvtitulerte «The Vandoliers», ga de meg en ny overraskelse. De har nemlig klart å gjenskape mye av humøret, gleden og energien fra scenen på denne platen. De har tonet sprellene akkurat passe ned til at de ikke fremstår som overdrivelser etter noen lyttinger. Kanskje er navnet på albumet valgt på bakgrunn av nettopp dette; dette er Vandoliers slik mange opplever dem live! Men de har også gitt plass til noen litt roligere og ettertenksomme øyeblikk på dette albumet.

Fest! Foto: Tormod Reiersen

Kupunk med blåsere. Jeg har ulike bruksområder for musikk, og «The Vandoliers» har som oftest fulgt meg på løpeturer, men jeg får stort ut utbytte også av å høre nærmere på nyansene i det denne gjengen foretar seg, enten det er å hugge litt ekstra til på gitaren, godlyder fra fela selvfølgelig, den hardtarbeidende trommisen, og ikke minst er det en fryd når blåserne – trolig spilt av multi-instrumentalist Cory Graves – kommer inn og lager en marriachivariant av kupunken på låter som «Too Drunk To Drink».

Texas. Vandoliers har seks medlemmer, de er fra Texas, og bandet ble dannet i 2015. «The Vandoliers» er deres fjerde album. Frontmann Joshua Fleming forteller at innspillingen av «The Vandoliers» ble påbegynt i mars 2020, så kom pandemien, plateinnspillingen ble avbrutt, og plata ble ferdig seinere enn tiltenkt.

Sanger til datteren og om sene lørdagskvelder. Albumet åpner ganske laidback med en ganske sårbar vokal– til Vandoliers å være – men likevel fengende med «The Lighthouse», en låt som Fleming skrev til sin ett år gamle datter. Tempoet skrues opp med «Every Saturday Night», en sang som hyller rufsete spillejobber om helgen, jobber som ble dypt savnet under pandemien:

«I took for granted every Saturday night
With my rowdy friends and the love of my life
We should've danced 'til they turned out the lights»

Så må jeg trekke frem sangen til en drukkenbolt, «Bless Your Drunken Heart». Herlige sktine gitarer, jagende trommer og et allsangsvennlig refreng. En låt som trykker på alle de riktige knappene! Låten «I Hope Your Heartache’s A Hit», om one-night stands, der et lekent piano og ditto fele er fremtredende, har mange av de samme egenskapene.

Årets festligste? Men først og fremst er dette samlet en flott, fengende samling låter. Jeg skal ikke kåre årets beste album enda, men jeg prøver meg med å påstå at Vandoliers har levert årets festligste så langt! Likevel, det ligger et alvor bak sjarmen på mange av låtene.

Vandoliers på Oslo Americana, juni 2022. Foto: Tormod Reiersen

Støy og blomster fra Neil Young + Promise Of The Real

Neil Young + Promise Of The Real – Noise & Flowers (livealbum 2022, konserter i Europa 2019)

«In 2019, just two weeks after the passing of my life-time friend Elliot Roberts, my manager for over 50 years, Promise Of The Real and I made a wonderous tour through Europe playing in his memory… One of the most special tours ever. We hit the road and took his great spirit with us into every song. This music belongs to no one. It’s in the air. Every note was played for music’s great friend Elliot»

Neil Young

Ja, det skriver Neil Young på omslaget til «Noise & Flowers», det nye livealbumet fra hans enorme arkiver. Manager og venn Elliott Roberts var nettopp død, og Neil Young + Promise of The Real skulle på Europaturné.

Det har gått en drøy måned siden Neil ga ut det spennende studioalbumet «Toast», spilt inn i 2001, og nå er han er igjen med en ny utgivelse. I og med at det har gått mer enn to uker siden dette siste albumet ble utgitt, kan man slå fast at jeg er litt på etterskudd, og at jeg kanskje heller ikke ser på dette albumet som like spennende. Men fine ting er det selvfølgelig her også!

Willie Nelsons sønner. Da Neil Young besøkte Europa i 2016 og 2019, hadde han med seg Promise Of The Real som backingband. To av Willie Nelsons sønner, Micah og Lukas Nelson, spiller i bandet, et band som også gir ut god musikk på egenhånd. Promise Of The Real er svært fleksible og kan spille låter fra hele Neils karriere sånn omtrent, være seg country, countryrock eller hard rock. Og «Noise & Flowers» dekker hele spekteret.

Neil Young + Promise Of The Real. Hyde Park, juli 2019. Foto: Tormod Reiersen

På europaturneen i 2019 holdt de ni konserter, og de 14 låtene på albumet er hentet fra alle eller de fleste av disse konsertene. Selv så jeg dem i Hyde Park i juli det året, uten at jeg tenkte så mye på Elliott Roberts, må jeg innrømme. En meget fin konsert, men kanskje ikke helt av samme kaliber som gjengen leverte i 2016 i Dalhalla i Sverige og Stavernfestivalen i Oslo.

«Noise & Flowers» har en del låter som ikke er gjengangere på Neil Young-konserter. Et høydepunkt er en forrykende versjon av «Throw Your Hatred Down», en låt som opprinnelig ble utgitt på Pearl Jam-samarbidet «Mirror Ball» (1995). Ett annet er en styggfin «On The Beach» med den altfor aktuelle tekslinjen: «The World Is Turning, Hope It Don’t Turn Away».

Ellers er det en bra versjon av publikumsfavoritten «Rockin’ In The Free World», en låt med en tekst som stadig får ny mening, ikke minst de senere årene der diktatorer har strammet grepet. Mange vil også glede seg over litt mindre spilte låter som «I’ve Been Waiting For You», «Are You Ready For Country?» og «Winterlong» med flere, låter «Promise Of The Real» skal ha mye av æren for at blir hentet fram. Det er heller ingen låter her som var med på gjengens første livealbum, «Earth» fra 2016.

I Dalhalla 2016. Noen har stjålet fotoideen min for «Noise & Flowers»?

Men ikke alt er like bra. Noen låter som «Everybody Knows This Is Nowhere» og «Mr. Soul» blir litt seige. På minussiden kommer også en ekkopreget lyd jeg ikke blir helt fortrolig med.

Se filmen! Utgivelsen finnes dog både som platealbum og i en boks der man får både vinyl, CD’er og film. Boksen koster i overkant av 1000 kroner mer enn platealbumet, og det synes jeg er i overkant. Jeg har derfor heller sett filmen på neilyoungarchives.com et par ganger. Og ja, opplevelsen er langt bedre når en ser filmen enn når en bare hører albumet. Det er noe med å observere energien og samspillet til Neil og bandet! Og lyden er kanskje bedre også? Man kan da også se at flere låter er spilt inn på Waldbühne i Berlin; en fantastisk arena som kan sammenliknes med Dalhalla i Sverige! Ser du filmen, får du også en fin «Hey Hey, My My (Into The Black)» mens rulleteksten til filmen går.

For de fleste er dette ingen nødvendig utgivelse. For noen vil kanskje minnene om konserter i 2019 og 2016 være minst like bra som dette albumet. Men i og med at det kan drøye til Neil kommer til Europa igjen, tar nok fansen imot slike album med åpne armer. Flere arkivutgivelser og et nytt Crazy Horse-album er meldt!