Gratulerer med 81-årsdagen, Bob Dylan!

Til høyre: Bob Dylan i Hyde Park, juli 2019 (Foto: Tormod Reiersen)

I dag feirer vi 81-årsdagen til én av de aller mest innflytelsesrike kunstnerne de siste 60 årene. Her kan du først lese litt om mitt forhold til Bob Dylan. Deretter skriver jeg om hans siste plate, en tekst som egentlig handler om det samme.

«Oh, I think of myself more as a song and dance man, y’ know».

Ja, Bob Dylan svarte dette for snart 60 år siden da han fikk spørsmålet om han var en poet eller en sanger.

De som har sett Bob Dylan live de siste årene, kan raskt slå fast at noen stor danser er han ikke lenger, om han noen gang har vært det. Mer slik en kulturminister danser i opptogene til Molde Jazzfestival. Men det er da heller ikke poenget. Gjennom svaret viser Bob Dylan at han ikke ønsket å være den personen folk ville gjøre ham til, det er ikke nødvendig å ta ham så alvorlig. Da han sluttet å lage politiske sanger, fant frem den elektriske gitaren og begynte å skrive gåtefulle tekster, mente noen han hadde sviktet. Sviktet de politiske folksangene, sviktet de som ville gjøre ham til profet. Men snarere kan man si at det var gjennom å bryte ned det han hadde bygget opp, han fant seg selv. Igjen og igjen.

Da han i 1965 ga ut den seks minutter lange «Like A Rolling Stone» som singel, brøt han mange barrierer med hensyn til både hva en singel og en rocklåt kunne være: «Elvis Presley freed your body, Bob Dylan freed your mind», som Bruce Springsteen uttalte. Om du ikke er noen stor Dylan-fan, kan du likevel ha mye å takke ham for; hvordan han har inspirert mange av dine favorittartister.

Dylan har holdt koken. Flere kunstneriske nedturer, men han har alltid slått tilbake. Ofte har nedturene synes som en kalkulert måte å komme opp med noe nytt på. Noen ganger med enkle kjærlighetssanger. Noen ganger med avansert tull og tøys som på «The Basement Tapes» sammen med The Band. Noen ganger kryptisk. Andre ganger igjen lager han coverversjoner og radioprogrammer der andre artister hylles. Skal jeg snakke om favorittplater med mannen? Helst ikke. Men «Planet Waves» (1974), «Blood On The Tracks» (1975) og «Love & Theft» (2001) kommer jeg alltid tilbake til. Og liveplata sammen med The Band: «Before The Flood». En smånervøs og hektisk Bob Dylan kaster seg ut i låtene: 

Oh, God said to Abraham, "Kill me a son"
Abe say, "Man, you must be puttin' me on"
God say, "No", Abe say, "What?"
God say, "You can do what you want Abe
But the next time you see me comin', you better run"
Well, Abe said, "Where you want this killin' done?"
God said, "Out on Highway 61"

«Highway 61 Revisited» er en av disse låtene som kan ta deg mange steder. Bibelhistorie? Ja! Men vit også at Bob Dylans far het Abraham.

Mange har skrevet om Dylan de siste dagene. Men jeg har ikke sett at noen har nevnt låten «Blind Willie McTell», én av hans aller beste. Det sier litt om Bob Dylan at denne låten ikke fikk plass på albumet «Infidels» i 1983 og først ble gitt ut sammen med andre uutgitte opptak i 1991. Etter sigende mente han selv at han ikke klarte å yte låten rettferdighet, så han lot den ligge. Vel, versjonen som finnes på «Bootleg Series Vol. 1–3» kunne ikke vært bedre.

Lenge var «Tempest» (2012) den siste plata med egne låter. Etter «Tempest» kom plater med materiale fra den store amerikanske sangboken, også kalt Bob Dylans «Sinatraplater», på rekke og rad. Først «Shadows In The Night» (2015), så «Fallen Angels» (2016) og sist av dem, trippelplata «Triplicate» (2017). Mange mislikte dem, og jeg innrømmer at det ble litt mye av det gode for meg også. Men da jeg så en Bob Dylan live i Oslo Konserthus i 2015, i Oslo Spektrum i 2017 og i London i 2019, som sang tydeligere og mer inspirert enn jeg hadde hørt ham tidligere, det vil si fra og med 1993, var det mer enn greit. Nå trengte jeg ikke gjette på hvilke låter han sang, slik jeg måtte tidligere. Sinatra-platene hadde gjort ham godt!

I 2016 fikk Bob Dylan Nobels litteraturpris. At «litteraturpurister» ikke syntes han fortjente den, var som man kunne forvente. Andre mente andre låtskrivere holdt høyere litterær kvalitet. Den debatten var unødvendig. Her var det bare å glede seg over at Dylan og en hel kunstform fikk den anerkjennelsen den fortjener.

Og så var den der i 2020. Ut av det blå. Et nytt klassisk Bob Dylan-album! Under kan du lese min omtale av plata, skrevet da den var to dager gammel. Den omtalen oppsummerer samtidig mye av mitt forhold til Bob Dylan. Helt til slutt vel 20 av Dylans sterke låter, gitt ut fra og med «comeback-albumet» «Time Out Of Mind» i 1997.

Da er det bare å sitere Loudon Wainwright lll fra hans hyllest til Bob på Bobs femtiårsdag: «You keep right on changin’ like you always do// An’ what’s best is the old stuff still all sounds new// Yeah, today is your birthday, have a great one, Bob.»

Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)

Forspill

Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.

Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.

Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at livene vi lever, for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.

Mangfoldige tyverier

Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.

Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.

Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.  

Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.

Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.

Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.

Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.

«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:

“You greedy old wolf, I’ll show you my heart//But not all of it, only the hateful part //I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head//What more can I tell you?// I sleep with life and death in the same bed”

Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».

Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.

Bob Dylan i Hyde Park, London i 2019. Foto: Tormod Reiersen.

Dylan trekker veksler på coveralbumene

Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyer ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:

“Mother of Muses sing for my heart//Sing of a love too soon to depart//Sing of the heroes who stood alone//Whose names are engraved on tablets of stone//Who struggled with pain so the world could go free//Mother of Muses sing for me»

«Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:

“Black rider, black rider, hold it right there//The size of your cock will get you nowhere//I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound//Maybe I’ll take the high moral ground//Some enchanted evening I’ll sing you a song//Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”

En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langt unna:

“After midnight, if you still wanna meet//I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street//Two doors down, not that far a walk// I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock//

Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.

«The point of no return»

Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.

«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:

“What are these dark days I see?// In this world so badly bent //cannot redeem the time //The time so idly spent”

Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.

Skal vi snakke om «årets beste plate»?

Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjorde det like før han fylte 80 år!

(Omtalen av «Rough And Rowdy Ways» er litt forkortet sammenliknet med utgave publisert i Popklikk i 2020)

Rørende farvel med Elton John i Oslo

Elton John, Telenor Arena, Fornebu, 22. mai 2022.

«So goodbye yellow brick road
Where the dogs of society howl
You can't plant me in your penthouse
I'm going back to my plough»

Jeg kjente på klumpen i halsen da Elton John oppskriftsmessig avsluttet det som skal bli hans siste konsert på norsk med «Goodbye Yellow Brick Road». Ikke fordi Elton John har vært en sentral artist i litt liv. Men likevel; han har alltid vært der, og betydd mye for mange. Og sangen i seg selv er av hans aller beste. Etter nær to og en halv timer med en Elton John og et band som så ut til å kose seg, var det over. Publikum hadde ventet i et par år på denne konserten, og de aller fleste fikk akkurat det de ønsket seg.

Mitt forhold til Elton John er egentlig litt negativt påvirket av to låter, «Sacrifice» og «Nikita», to låter som var overalt for rundt 30 år siden. Men siden den gangen har jeg jo oppdaget at Elton John er så mye mer enn de to låtene, selv om jeg fortsatt ikke kjenner spesielt godt til mannen og musikken hans utover de aller mest kjente låtene. Uansett; jeg hadde gledet meg både til konsert og ikke minst en stor begivenhet: min første og siste Elton John-konsert.

På storskjermen ble publikum oppfordret til å ta bilder og videoer, bare de forsøkte å vise litt hensyn til sidemannen. Billettene våre var helt bakerst inne på Telenor Arena, om lag 200 meter fra scenen. Da konserten startet, fryktet jeg at vi aldri ville få se Elton John på noe annet enn storskjerm, men det fikk vi når lyssettingen ble endret litt! På mange måter var begivenheten da allerede i boks!

Publikum var også oppfordret til å danse og kose seg stående foran stolene. Det gjorde man også lengre foran i salen, men bak hos oss var det først på de siste låtene publikum reiste seg. Faktisk undret jeg meg over at så mange klarte å sitte så stille, selv på de mer rocka låtene. Man må da trampe litt med en fot, eller i det minste dunke litt på lå låret eller svaie med kroppen?

Du som leser dette, skal vite at omtalen er skrevet av den irriterende fyren som gjerne vil ha de mest kjente favorittlåtene, og der deeper cuts ikke gjør særlig inntrykk. Denne konserten koblet jeg meg ikke på før i låt nummer tre, «I Guess That’s Why They Call It The Blues». Et par låter seinere kom imidlertid én låt jeg ikke hadde et forhold til, men som likevel satt som ei kule med et herlig band og en Elton John i storform. Det var flere låter på konserten som jeg egentlig ikke liker, men når man på storskjermen kan følge Elton Johns herjinger med pianoet, og gitaristen Davey Johnstones manøvrering av mange ulike gitarer, blir imidlertid også disse delene av konserten fornøyelige. Ja, perkusjonistene, bassisten og mannen bak keyboard briljerte og bidro også sterkt til en flott kveld!

Men selvsagte høydepunkter på konserten inkluderte en flott «Rocket Man» og en ditto «Cocodile Rock». «Candle In The Wind» med Marilyn Monroe rullende over skjermen var storslagen, og gåsehuden kom frem på «Sorry Seems To Be The Hardest Word».

Mot slutten kom kveldens største nedtur, det jeg lenge trodde var «Sacrifice», men heldigvis slapp vi den og «Nikita». Men «Cold Heart» har kvaliteter som kan måle seg med «Sacrifice» og ble presentert som en tysk dansebandlåt.

Men nok negativisme. Deretter kom nemlig utsøkte «Your Song», og helt til slutt altså «Goodbye Yellow Brick Road».Den eneste låten jeg savnet var «Daniel».

Nei, ikke mye å klage på her. Lyden var ganske god, men litt høy og unyansert der vi satt. Elton John sang akkurat så bra som man kunne håpe på, så får sangekspertene fortelle oss om årene har satt nevneverdig preg på vokalen. Elton John hadde ingen problemer med å nå fram til oss i andre enden av Fornebu Arena. Noen ganger nådde han også hjertene våre. Jeg gikk ut av konsertlokalet med en god varme som hadde bredd seg utover hele kroppen. Kynikeren i meg sier at Elton John visste trykke på de riktige knappene, men den mer sympatiske siden av meg sier at musikk kan handle om også dette; å dele opplevelser sammen med 20 0000 andre.

Elton John overgikk mine forventninger. Han var engasjert og i flott form. Folk koste seg, og jeg tror fansen fikk sitt. Joda, jeg liker Elton John! Jeg er glad for at jeg fikk være til stede på denne begivenheten som egentlig er enda større enn selve konserten! 8/10 sier familiens største Elton John-fan. Det synes jeg han fortjener, minst!

Noen ganger tenker jeg at «Candle In The Wind» også handler litt om Elton John, selv om stearinlyset hans fortsatt – i en alder av 75 år – blåser friskt og godt:

«And it seems to me you lived your life
Like a candle in the wind
Never knowing who to cling to
When the rain set in
And I would've liked to know you 
But I was just a kid
Your candle burned out long before
Your legend ever did»

Redigert 24. mai 2022.

Erlend Ropstad utvider stadig sitt univers

Erlend Ropstad – Gleden & Sorgen (album 2022)

Pressebilde
«Om du var min bror
Og jeg vaska dine hender
Ble vannet farga av ditt blod
Du trenger ikke løpe lenger
Hundre år uten ro
Og fjellene har blitt vegger
De kan ikke flyttes av tro
Tro gjør så at senger brenner»

På fjorårets album fra Erlend Ropstad er det én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. På årets album «Gleden & Sorgen» har Ropstad igjen laget en slik låt, en låt som i all sin beskjedenhet får nakkehårene til å reise seg. Om den handler om Israel-/Palestina-konflikten, eller hvilken som helst annen konflikt i verden, er ikke så nøye for meg i denne sammenhengen. Ropstad tar med sin nydelige sang, piano og lette strykere konflikter ned og viser hvordan de påvirker enkeltskjebner. En sterk og empatisk låt!

Mer renskårne tekster, mer variert lydbilde enn tidligere?

Det var først med forrige albumutgivelse, «Da himmelen brant var alle hunder stille» (2021), at jeg følte jeg fikk tak på Erlend Ropstads musikk. Jeg hadde hørt på tidligere album, men de traff bare ikke meg. Jeg har derfor begrensete forutsetninger for å vurdere dette nye albumet opp mot eldre. Min opplevelse er likevel at tekstene er mer renskårne, mer poetiske, og for min del ikke lenger står i veien for musikken. Snarere tvert i mot, jeg stopper opp og koser meg med enkeltformuleringer. Samtidig som meningsinnholdet ikke bestandig er fremme i dagen, gir Ropstad som oftest nok holdepunkter til at man kan spinne videre selv.

Der Erlend Ropstad tidligere kunne bli monoton (tror jeg), skapes det nå dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Variasjonen blir større også innad i låtene, noe også variasjonen i intensiteten i Ropstads engasjerte stemme bidrar til. Albumet er som de to foregående spilt inn i Nabolaget, sammen med medprodusent Roar Nilsen. De vet hva de driver med!

Referanser til kunstnere og Bibelen

Albumet startet med en rocker inspirert av Charles Bukowski, «Alt er overalt» og avsluttes med den roligere og mer atmosfæriske «Vincents brev». «Vincents brev» handler om dannelsesreisen som fulgte av å lese Vincent Van Goghs kjente brevveksling med broren Theo, oppdage Lou Reed og bli kjent med det som kanskje var en kjæreste.

Jeg liker på hver sin måte alle låtene på albumet, men må trekke fram «Heilt uten synd», en original låt med en tekst som vrir og vrenger på bibelsitater som at «Jeg er heilt uten synd//Jeg kan være med å kaste stein» og «Jeg er våken heilt til hanen galer igjen// Jeg er våken og løy for tredje gangen», etter først på finurlig vis ha antydet at «Jeg har hørt det er lov igjen å leve //Lov å la gråten stoppe latteren».

For meg fremstår «Gleden & Sorgen» omtrent like sterk som forgjengeren. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting. Blir neste album like bra, må jeg gjøre nye forsøk på resten av diskografien. Erlend Ropstads produksjon burde jeg nok ha bedre oversikt over. Men enn så lenge koser jeg meg med «Gleden & sorgen» enda en gang.

Pressebilde

Guy Clark – et liv, en film

Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield

Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel antyde at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll» er kort sagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til: 






”An’ he told me the story that I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore
…So he died…
The welfare people provided the Priest
The couple from the mission down the street
Sang ‘Amazing grace’ and no one cried
Except some lady in black way off to the side“





Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready».










I’d play the Red River Valley…





Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975, består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger: 










”I’d play the Red River Valley
And he’d sit in the kitchen and cry»
…And run his fingers through seventy years of livin’…
…And our life was like some old western movie“





Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Come on Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.





Filmen om Guy – Stuff That Holds Up





Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn, «Without Getting Killed Or Caught», også den laget av Tamara Saviano. Men det skulle gå fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se filmen for første gang. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!





Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.





Flere av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», handler om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.





Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.





Susanna, Guy og Townes





Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.) og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.





Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring. 










Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.





Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works», helt til slutt. Filmen handler jo like my om Susanna som om Guy, så da passer det fint med noen ord fra Guy om Susanna:





“There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god
She’s got a playground sense of justice she don’t give odds
I’ve got a tattoo with her name right through my soul
I think everything she touches turns to gold“





Omarbeidet 17. mai 2022.