Mange høydepunkter på første dag av Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 11. juni 2022. Vandoliers, Joshua Hedley, Sweetheart, The Dead South, The Felice Brothers mfl.

The Felice Brothers i storslag

Endelig ble det Oslo Americana! En rekke strålende artister står på scenen denne helgen. Konkurransen fra Loaded på Kontraskjæret er sterk, noe som kan ha bidratt til at det ikke var enda flere folk første dag. Selv skulle jeg gjerne sett Wilco og Dream Syndicate på Loaded. Men man kan ikke få alt, og det vi fikk servert på første dag av Oslo Americana, overgikk mine forventninger. Det er begrenset hva jeg klarer å absorbere i løpet av en dag, så for min del ble det å prioritere fire artister, dvs. prioriteringen endret seg underveis!

Glimrende med festival innendørs når der regner ute og å kunne bevege seg fra lokale til lokale på et sted! Som et lite tips til senere festivaler; det hadde vært fint med tilgang til mat når festivalen varer over så mange timer.

Vandoliers

Det er synd å melde at jeg ikke hadde hørt om cowpunk-bandet Vandoliers fra Texas før, og det var bare tilfeldig at jeg fikk dem med meg. Jeg ankom nemlig festivalen noe tidligere enn jeg hadde tenkt, selv om publikum allerede var presentert for en rekke flotte artister tidligere på ettermiddagen. Vandoliers spilte på klubbscenen, og det føltes innledningsvis at lyden ble i overkant der den ble slengt mellom betongveggene. Det kledde imidlertid den rå musikken greit. Bandet gjorde akkurat som de fortalte oss at de skulle; nemlig bruke 45 minutter til å vise hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de skal.

Anført av en særdeles opplagt Joshua Fleming ga bandet alt i et fantastisk tempo som kunne minne om The Pogues og kveldens seinere attraksjon, The Felice Brothers, på høyoktan. Joshua fortalte at nå skulle vi la «the tears in the beer» hvile litt, og bare ha det gøy. Gøy var det, og publikum storkoste seg. Vandoliers spilte mange herlige egne låter, men helt til slutt fikk vi The Proclaimers «I’m Gonna Be (500 miles)» i en heftig rock-versjon. Gutta var så svette at de kastet t-skjortene og spilte den låten i bar overkropp!

Hadde jeg allerede fått servert kveldens høydepunkt? Jeg måtte se Vandoliers ferdig og droppet derfor Hiss Golden Messenger, dvs. jeg hørte kanskje en låt med dem før jeg gikk til Joshua Hedley.

Fullt trøkk med Vandoliers
Jeg prioriterte ikke Hiss Golden Messenger denne gangen

Joshua Hedley

Joshua Hedley fra Nashville var etteranmeldt og var helt riktig artist for meg etter heftige Vandoliers. Han har nå to album i bagasjen, og etter konserten å dømme er sangene hans vel verdt å sjekke ut nærmere. Nesten som en understreking av poenget til Vandoliers kunne han fortelle at forrige album hadde tre låter med «tears» i tittelen, og at han på det nye albumet også hadde laget noen litt lystigere låter.

Joshua avsluttet sitt sett med sin favorittlåt av Mickey Newbury, «Sweet Memories», på en ypperlig måte og får mange stjerner i boka for det! Det var glissent da han startet, men fortjent nok kom det til flere publikummere underveis. Joshua spøkte med at mange så et populært band (Hiss Golden Messenger) og at han skulle ta de beste låtene først. Neida, hans 45 minutter holdt helt inn!

Joshua Hedley, en flott historieforteller

The Dead South og Sweetheart

Noe av det fine med denne festivalen er at den sjangermessig ikke spriker i alle retninger. Så om man som meg primært er kommet for å se enkelte artister, kan man likevel ende opp med å oppdage nye band også. For meg var Vandoliers ett eksempel på dette, The Dead South ett annet. The Dead South er folk-bluegrass band fra Canada som til de grader spilte opp til fest i noe glissen storsal. Gitar, banjo, mandolin og bass, der guttene byttet på vokal eller sang samtidig. Det gikk imidlertid 10-15 minutter før publikum reiste seg og trakk ned mot scenen, og der var det dans og digging for mange, mens andre av oss satt og danset med føttene i stedet.

The Dead South

Jeg hadde planlagt å se det norske bandet Sweetheart, og før The Dead South var ferdig, trakk jeg derfor ned til klubbscenen, samme sted jeg hadde sett Vandoliers litt tidligere. Jeg ble minnet på hvor sterke låter som «Leaving For Stockholm» og «In The Pines By The River» er, men dessverre fungerte ikke lyden i det hele tatt for en del av oss. Jeg valgte derfor å ta med meg slutten av Tbe Dead South i stedet for å høre Sweetheart ferdig. Sweetheart får bli en annen gang!

Sweetheart har sangene, men lyden fungerte ikke for meg denne gangen.

The Felice Brothers innfridde!

Så var det The Felice Brothers, da, det siste bandet jeg så i full konsert før nedstengningen i 2020. Og som de innfridde, og feide tross alt all tvil til siden om hvem som var sjefer på Chateau Neuf i kveld. De har en tyngde i tekstene, en innlevelse og musikalitet som til sammen er dynamitt. James tar seg av snakkingen og ser superopplagt ut. Ian mer tilbaketrukket, men med en egen aura.

De kjørte rett på med førstelåten, den apokalyptiske «Jazz On The Autobahn» fra fjorårets strålende album, «From Dreams To Dust». Herlig versjon, og publikum sang med. Store deler av fjorårets album ble servert, og det var ikke meg i mot. James og Ian Felice vekslet på vokalen, noe som gir fin variasjon. Ians stemme har særpreg så det holder, mens James har en innlevelse av en annen verden enten han synger, spiller vart på piano eller herjer med det samme pianoet eller trekkspillet. På «Silverfish» har James vokalen, starter rolig bak piano før resten av bandet melder seg på.

Og Will Lawrence på trommer og Jesske Hume på bass holder stødig koken hele veien.

Herlig innlevelse på Ian Felice!

Det blir nesten bare tull å trekke fram høydepunkter fra den timen konserten varte, men «The Kid» fra «Undress» (2019) om soldaten som kom hjem fra krigen stakk seg litt ut:

«Heaven knows the kid
And the things that he did
Were wrong
But who is to blame?
It's as much his crime
As it is yours and mine
Shine a light on the dark
Of Ghost Town, New York»

En av mange tekster som viser at det ligger et alvor i mange av tekstene på bandets livsbejaende låter.

Mange var glade for å høre den fjorten år gamle «Whiskey In My Whiskey». Nevnes må også «Valium», «Inferno» og en fantastisk versjon av «We Shall Live Again» fra fjorårets album. Kanskje synger Ian Felice av og til noe mer slørete enn på album. Men det er en fryd å ane hvor mye som befinner seg bak den hengslete og noe innadvendte fremtoningen når han synger /resiterer:

«You shall live again
You shall live again
This world is ours and all the stars
It's like the icing on the cake of death
And the only word that rhymes is breath
We shall live again»

For et band, kom snart igjen!

James Felice vekslet mellom piano og trekkspill. Full tilstedeværelse hele tiden! Han stilte i sokker da bootsene var glemt igjen hjemme i USA.

Også i dag står en rekke fremragende artister på programmet, så det er bare å kjøpe billett om du for eksempel vil oppleve Courtney Marie Andrews, David Richard, Morgan Wade, Elisabeth Cook, Hayes Carll, Shovels & Rope, Caroline Spence mfl. i levende live!

Spennende og fengende fra en verdensmann fra Sogn

Verdsmannen Thorbjørnsen – Livsvitne (album 2022)

Foto: Lasse Aannerik

Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn er i disse dager ute med sitt fjerde album. De tre foregående har hentet både heder og ære, og det skulle overraske meg mye om ikke det samme skjer med «Livsvitne». «Livsvitne» bør appellere til mange. Det har nemlig særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.

Lokal forankring

Ketil Thorbjørnsen har laget alle låtene. Han synger dem selv og spiller gitar og banjo. Med seg har han Øyvind Aga på trommer, Steinar Karlsen på gitar, banjo og farfisa, Terje Norevik på tangenter og Ørjan Lindeborg på bass. Alle med lokal forankring til Sogn. Ketil peker på at også studio, produsent og design og det meste annet er lokale. Målet med Verdsmannen er å vise fram hva man kan få til med krefter fra innerst i Sogn. Som et lite malapropos til tittelen på prosjektet, må man tro. Det er dog også med noen gjestemusikere uten lokal forankring. Noen av dem kommer vi tilbake til.

Svinger og herjer

Sammen har de laget et album som tidvis svinger rått og hemningsløst, og som på enkelte låter har overraskende vendinger. Det hele åpner med «Digitale sky», en sang som handler om at vi lever i vår digitale verden uten å ta tak i de store utfordringene som at «havet stiger og skipet synker». Jeg elsker åpningen på låten og den uttrykksfulle dommedagsstemningen i koringen på denne sterke åpningslåten. «Lenger ut» åpner med noen tunge riff og tung bass. Den er seig og insisterende og har noen ulyder – er de fra farfisa, tro? – som passer til det jeg oppfatter som en skremmende tekst, kanskje litt mer på det individuelle plan. I perioder føler jeg at låten og instrumentene kaster meg opp i lufta og slenger meg av gårde.

Foto: Lasse Aannerik

Både mørke og lysere tekster

Jeg tror vi blir på det personlige plan på nok en fengende låt: «Ka er det med deg». Nå snakker vi ekte hat-trick! På åpningen på «Ka er det med deg» høres det ut som låten er på full fart til bunns, og med tekst om at «din lyseste farge var svart», skakkjørte planer» og «eg husker deg som aldri skjedde» er den nok også av de mørkeste og kanskje den låten som har den mest poetiske og flotteste teksten på albumet. Men konkurransen er sterk. Allerede på neste låt «Limte hjarte» får vi nok en sterk tekst satt til en litt snodig melodi.

Så kommer «Livsvitne» og tar det hele ett hakk ned. Lenge. En kjærlighetssang som utvikler seg til en triumferende låt der Marita Igelkjøn på melodica og Sigyn Øren på flygelhorn løfter låten til de himmelske høyder. «Spelemann» setter opp farten igjen. Flott og fengende. Trommene og gitarene jager, og Sigyn Øren setter igjen preg på musikken, denne gangen sammen med selveste Karl Seglem på tenorsax og Kapcer Mateja på barytonsax.

Mange vil nok også like «Det fine» godt. Jeg oppfatter sangen som å være litt svakere enn «Livsvitne», en sang som den har en del til felles med. Heldigvis er det rom for et midtparti med litt instrumental galskap! De to siste låtene maner frem mer uro i tekst og melodi. «Naturen» har litt til felles med Tom Waits’ bråkelåter, mens «Ugras» er en majestetisk solidaritetserklæring til oss alle med våre feil og mangler. Flott avslutning med litt skitne gitarer som setter en spiss på det hele!

Spennende og engasjerende album

«Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate med meningsfylte og gjennomarbeidede tekster. Produsent Alf Magne Hillestad og Ketil Thorbjørnsen skal ha mye av æren for dette, men uten alle musikerne og deres påfunn hadde hadde neppe dette albumet blitt det det ble. Nemlig et av de aller mest spennende norske albumene jeg har hørt så langt i år.

Gratulerer til Lillebjørn!

9C093AF7-47F5-4951-AD6A-5DA1BE45793A

Kongen har utnevnt sangskriver og artist Lillebjørn Falk Nilsen til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Gratulerer!

For meg og mange i min generasjon er Lillebjørn Nilsen av de artistene som har satt aller størst spor i våre liv. Mange har lært å spille gitar til Lillebjørns gitarbok. Vi har hørt hans suverene barnesanger på 70–tallet. Samtidig var Lillebjørn en sterk drivkraft bak den norske visebølgen. Mange av låtene han sang, viste et sterkt engasjement for arbeiderklassen, hør hans suverene tonesetting av Rudolf Nilsens «Gategutt».

Nå har ikke jeg tenkt å nevne alt Lillebjørn har gjort; men i perioden 1978–1980 var han også bidragsyter i visenes supergruppe Ballade sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland.

Jeg oppdaget nok ikke Lillebjørn Nilsen for alvor før som 12-åring i 1982. Den gangen ble det to norske artister for meg en stund: Bjøro Håland – ja, bra mann – og Lillebjørn. Finnes det norske artister som har gitt ut et album med flere klassikere enn du finner på «Original Nilsen» utgitt i 1982? Suverene låter, suverene tekster.

Utgangspunktet er hans egen by, Oslo. Som med mye stor kunst tar det allmenngyldige utgangspunkt i heimstaddiktning. Alle ser for seg «Tanta til Beate», og jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på den låten og det fantastiske bidraget fra Hot Club de Norvège. Det er fristende å ta frem de helt store ordene på en dag som denne og antyde at «Tanta til Beate» er blant tidenes aller beste norske låter. Den aldeles fantastiske «Crescendo igågata» har en melodi som glatt konkurrerer med Beethovens 9. symfoni, som det lånes fra i låten. Like fin er «Vinterbror», og siden han har bursdag 21. desember, er det nærliggende å tenke på ham selv:

«Gode Broder!
Det var årets lengste natt
Som gav oss liv
Og det er noe jeg har tenkt på dette at vi er Vinterbrødre»


Ja, jeg vet at jeg ikke en gang har nevnt «Fin Frokost» og «Se alltid lyst på livet». Den gangen mange leverte inn tippelapp hver onsdag og jeg gledet seg til fredag da man skulle få vite hva som ble tippekamp på lørdag! Men låtene hans blir likevel aldri utdaterte.

Fra Lillebjørns hjemmeside.

Oppfølgeren «Hilsen Nilsen» (1985) var nesten like sterk, med favoritter som «Aleksander Kiellands Plass» med tilsynelatende enkel og uanstrengt poesi:

«Og i de mørke gater der gikk de hånd i hånd. Og han ga henne skjerfet sitt. Fordi det passet seg sånn».

Hjertevarme «Luse-Frants» er en annen favoritt fra det albumet.

Han boret dypere tematisk med låter som «Se deg aldri tilbake» og «Chagalls Gylne Snitt» på det flotte albumet «Sanger» fra 1988. «Troll!» viste at samfunnsengasjementet fortsatt var levende.

Etter «Nære Nilsen» i 1993 ble det ikke flere album med nye låter fra Lillebjørn. Han hadde uansett skrevet nok klassiske låter til å holde strålende konserter med et variert repertoar i årene som skulle komme. Kanskje var også kvalitetskontrollen hans såpass sterk at han valgte å gi seg som plateartist da han var omtrent på topp? Uansett; sangene han har gitt oss er mye viktigere enn de han ikke skrev!

Vi blir stadig minnet på Lillebjørn. I 2012 ble han frontfigur for en demonstrasjon mot Anders Behring Breiviks tankegods, da han sammen med 40 000 andre sang sin gjendiktning av Pete Seegers protestsang, «Barn av regnbuen».

I forbindelse med nedstengningen av Oslo, gikk jeg rett som det var nynnet på «Godnatt, Kjære Oslo». Andre har tenkt på «Bysommer». For noen sanger!

Helt til slutt; begynnelsen: Lillebjørn skulle som tenåring greie ut om et dikt. For å være på den sikre siden skrev han det selv:

«Denne elva skal gi deg vann.
Sakte dansen trå.
Danse, ikke gråte nå.
Denne elva skal gi deg vann
»

Gratulerer med utvnevnelsen, Lillebjørn! Legenden.

Litt omskrevet artikkel fra publisering i forbindelse med Lillebjørns 70-årsdag.

Mørkt nok til å se stjernene

Mary Gauthier – Dark Enough To See The Stars (album 2022)

Bilde: Alexa Kinigopoulos
«Dark enough to see the stars dark enough to see the light
In an ocean black and deep, in middle of the night
As I hold on to your love, like those lights from up above
I have drifted out so far, it's dark enough to see the stars»

Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, «Dark Enough To See The Stars», på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd.

«It occurred to me while working on the title track that love didn’t die with them. That was a gift that was given to me that I get to keep.»

–Mary Gauthier på hennes hjemmeside

Selv ser jeg til og med for meg at vennene – ikke bare minnene – er selve stjernene. Selv om jeg i tidligere intervjuer med Mary har fått inntrykk av at hun er en lite religiøs person, hviler det likevel en åndelig dimensjon over mange av tekstene, i det minste som metaforer, men kanskje også med et håp om å treffe avdøde venner igjen. Dette er ikke et trist album, men et album som gir en sjelden ro å lytte til.

Mary Gauthier ble adoptert bort som ettåring og rømte hjemmefra som femtenåring. Deretter tilbrakte hun flere år av sitt liv med rusmisbruk og fengselsopphold før hun kom seg ut av dette da hun nærmet seg 30 år. I dag er hun blitt 60 år og har nå i rundt 25 år hatt en karriere som musiker med en rekke kritikkerroste album der hun synger om sine dyrekjøpte erfaringer. Ikke bare sine egne erfaringer; i 2018 ga hun ut det sterke og Grammynominerte albumet «Rifles & Rosary Beads» der låtene var skrevet sammen med krigsveteraner og deres familie. På «Dark Enough To See The Stars» er det igjen eget liv som danner utgangspunkt for tekstene.

Vil du ha mer bakgrunn om Mary Gauthier, kan du i første omgang lese omtalen av Mary Gauthiers flotte selvbiografi «Saved by a Song» (2021) her på Gubberock. Etter den omtalen er det også en spilleliste med noen av hennes flotte låter som «I Drink», «Karla Faye», «Mercy Now», «Drag Queen And Limousines», «Goodbye», «Brothers» og mange flere. Under følger mer om det nye albumet.

Mary Gauthier og Ben Glover på Pokalen i Oslo i 2014. Tre av låtene på albumet er skrevet i samarbeid mellom disse to.

Bidragsytere. På Marys nye album, «Dark Enough To See The Stars» har hun, som på «Rifles & Rosary Beads», fått med seg Neilson Hubbard som produsent. Det er ikke noe dumt valg. Det første jeg bet meg merke i med plata er hvor flott den høres ut! Mange av låtene åpner med Danny Mitchells piano, og selv om Mitchells orgel (kanskje spiller han keyboard, men for meg høres det vekselvis ut som piano og orgel) og flere instrumenter ofte kommer til, er mange av låtene sterkt preget av piano.

Men selvfølgelig er Gauthiers og hennes partner, Jaimee Harris’, akustiske gitarer høyest tilstedeværende, særlig er de fremtredende på de siste låtene kanskje, og låtene er i tillegg krydret vekselvis med Juan Slorzanos elektriske gitar, Fats Kaplins pedal steel og strykere og mere til! Hubbard tar hånd om trommene, og Michael Rinne spiller bass på alle låtene. De fleste av låtene har Mary Gauthier skrevet sammen med andre, og på bidragslista står folk som Ben Glover, Jaimee Harris, Darden Smith, Peter Case og Beth Nielsen Chapman med flere.

Kjærlighetssangene. Plata begynner med tre kjærlighetssanger rettet mot partneren Jaimee. Første låten «Fall Apart» handler om en verden som går av hengslene, men at Mary selv omsider har funnet roen. Fin og positiv låt. «Amsterdam» er skrevet sammen med Jaimee og tar utgangspunkt i at de to pga. et kansellert fly havnet i en av Marys favorittbyer i tre dager under pandemien. Jeg liker veldig godt versene og den elektriske gitaren, men jeg sliter med refrenget. «Thank God For You» høres ut som en glad gospellåt, ikke bare tittelen, men også det svingende pianoet og orgelet. Jeg liker også måten Mary synger på på denne sangen. Jeg har av og til tenkt at «Thank God For You» kunne passet som en avslutningslåt på albumet, som en positiv oppsummering, men ser at det da ville vært vanskelig å plassere sistelåta. Så det er bedre å la Mary stå for kunsten, så kan jeg stå på sidelinja og kommentere.

Mørkere, men langt fra depressivt. Fine åpningslåter, men plata blir bedre og tekstene mer interessante heretter! Det er fra fjerde låt og utover det virkelig blir mørkt nok til å få øye på stjernene. På flere av låtene er Jaimee fortsatt med oss, som en lysende stjerne. På «How Could You Be Gone» skrues tempoet ned, og der blir tempoet stort sett på resten av plata. Mary har mot til å bruke lang tid på mange av stavelsene – kanskje litt i overkant lang tid – når hun synger om begravelsen til en venn. Michele Gazich bidrar med strykere. En vakker låt, også denne skrevet sammen med Jaimee. Nydelig sakral bakgrunnsvokal fra Allison Moorer. «Where Are You» er omtrent like fin og like saktegående. Nydelig piano!

Side to av mitt vinyleksemplar åpner med den allerede omtalte tittellåten før enda en favoritt, «The Meadow». Med tanke på tittelen på albumet og betydningen Mary selv gir den, gir følgende setning ekstra mening: «Won’t you meet me in the meadow, we could look up at the stars». Flott melodi. Jeg elsker Fats Kaplans gråtende pedal steel!

På de neste to låtene tar Mary frem munnspillet. «Truckers And Troubadours» er skrevet sammen med Darden Smith og Paul Marhoefer:

«Paul said that when Darden and I get together and start talking,” says Gauthier, “we sound like two truck drivers.»

Jeg har litt problemer med å plassere hvor teksten passer inn i landskapet, men tror nøkkelen kan ligge i åpningslinjen: «Truckers and troubadours, black coffee and metaphors». Det handler om å være på vei. Livet byr på glede og sorg over det tapte. Men vi og livet må fortsette. «About Time» vender igjen tilbake til kjærligheten til Jaimee, tror jeg. Fine instrumentalpartier, med munnspill ikke minst, men den er neppe av de aller beste låtene på albumet. Det er likevel noe med låten som gjør at Mary fanger oppmerksomheten. Helt til slutt må «Till I See You Again» være en hilsen til venner som har dødd før henne:

«May you lay down your struggle beneath a silver sky
May a summer rain inside your dreams sing a lullaby
May there be no more struggle, no more pain
May you sleep inside the stillness of the night till I see you again»

En nydelig sang, veldig fint gitararbeid. og ikke minst – for en tekst! Lyset slipper rett som det er inn også på albumets siste låter.

Mange har skrevet om kjærlighet, sorg og savn. Og gode minner. Mary Gauthier gjør det på sin måte, og takk for det! Dette er ei plate som passer for ettertanke og mørke høstkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene. Men fire års ventetid på ny plate fra Mary Gauthier er nok, og vi kan jo også ta den fram til høsten igjen. Etter bare noen dager synes jeg det er vanskelig å rangere den blant Marys øvrige produksjon. Det er da heller ikke nødvendig. Det jeg vet er at dette er et nytt flott tilskudd! 8,5/10.

Bilde: Alexa Kinigopoulos