Uutholdelig lett sommermusikk for alle årstider

Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You) (album 2022)

Uanstrengt. Tittelen på denne artikkelen er selvfølgelig bare dårlig ordspill inspirert av noen av de langt bedre titlene og tekstene på Dig Deepers fortsatt nokså nye album fra begynnelsen i mai i år. Men det er likevel noe høyest lett og uanstrengt over flere av låtene på albumet og det jeg føler er holdningen til bandet. Men så er dette selvsagt ikke uutholdelig. Det har knapt kommet et mer fengende album som jeg har hørt i år.

Dig Deeper har høstet mange godord fra anmeldere fra over det ganske land og det ganske internett. Vel fortjent alt sammen. Kanskje blir min lille omtale overflødig, men jeg synes ikke jeg kunne nærme meg halvårsoppsummering uten å ha vært innom det norske albumet jeg har spilt mest de siste to månedene – So here we go, men foreløpig aner jeg ikke hvor denne omtalen tar veien.

«The Oslo Album?» Dig Deeper består av Raymond Tungesvik på trommer, Jørgen Knutsen på bass, Øystein Braut på gitar, Lars Arne Lindland på gitar og Einar Laupang på vokal og gitar. Bandet ble stiftet i Bergen i 2010, og er på mange måter et Bergensband. Likefullt er frontmann Einar Kaupang bosatt på Røa i Oslo, og mange av låtene på «Easy Where The Days (Before I Met You)» er inspirert av Oslo og Oslos omegn. Albumet er innspilt i Oslo med Øyvind Røsrud bak spakene. Godt jobbet, perfekt lydbilde for mine ører!

Fengende! «Cool Wind» starter det hele. Einar befinner seg i skogen utenfor Oslo. Søker ly. Et herlig gitariff åpner ballet. Låten svever avsted. Refreng, vers setter standarden for albumet; fengende! Låten og albumet skal være inspirert av 90-talls indierock og 70-talls vestkystrock. Og Neil Young.

Rufsete og sofistikert. Svevende og hardtslående. Mange har nevnt Neil Youngs soniske referansealbum, «Ragged Glory» (1990) – ja, jeg har lest hva andre skriver. Og mange av låtene har et herlig styggvakre gitarer, noen ganger som på den rå «Paper Trail» overstyrte og med masse fuss som Neil Young og Crazy Horse på det beste. Men det er også mer sofistikert gitarer på mange av låtene, og gjerne samtidig med de rufsete. På «Doesn’t Make A Difference» nærmer vi oss Neils klassiker fra 1994, «Sleeps With Angels» og den lange, rene «Change Your Mind» der eller for den saks skyld «Welcome Back» fra fjorårets album fra Neil og hestene. Uansett må dette være av årets lekreste gitaralbum, utfluktene på gitar er ikke overdrevent lange, men har en fascinerende blanding av det kontrollerte og tøylesløse og det lette og tunge på én gang. «Easy Where The Days» har også noe Crazy Horse sjelden byr på: vakker koring! Hør den glimrende «The Albatross Basement Deluxe Lounge». Albatross er for øvrig navnet på baren der Einar Kaupang jobber.

Høydepunkt. Helt til slutt roer vi ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i den norske platevåren 2022.

Fun fact: På fredag skrev jeg om den nye plata til Kristian Kaupang. Kristian Kaupang og Dig Deepers frontmann Einar Kaupang er slektninger.

Randy Newmans sangbok

Randy Newman’s Songbook (bokssett 2016)

En tidlig og varm søndagsmorgen ga jeg opp å sove mer. Jeg kunne like gjerne nyte livet. Jeg gikk ned på kjøkkenet, satte på kaffen og fortsatte der jeg slapp kvelden før med Randy Newman’s Songbook.

Randy Newman er av mine absolutte favorittartister. Han er paradoksalt nok en erkeamerikansk original. Erkeamerikansk på den måten at han er godt forankret i den amerikanske musikktradisjonen, og man kan høre innflytelsen fra komponister som Gershwin og Rodgers and Hammerstein med flere. Samtidig er han noe helt for seg selv, både lyrisk, musikalsk og vokalt. Der f. eks. matematikkgeniet Tom Lehrer kunne kalle på gapskratten, fremkaller Randy Newman mer den stille ettertenksomme latteren som vokser seg sterkere over tid. Først må man jo fordøye og nyte den herlige musikken. Noen ganger forførende, andre ganger mer lekent og nær hysterisk. Alltid flott! Randy Newman har vært aktiv siden 1960-årene. I takt med en stadig økende filmmusikkproduksjon, har Randy også gitt plass til vakre og noen ganger personlige låter, nesten helt strippet for ironi og sarkasme, vel kanskje med noen små doser selvironi intakt.

Jeg har på ingen måte tenkt å gi en grundig beskrivelse av hele Randy Newmans univers i denne lille artikkelen, det er altfor varmt til det. For en grundigere beskrevelse av albumet «Sail Away» (1972) kan du lese her.

Ved siden av Neil Young, er det ingen artister jeg har gjort flere gjentakende kjøp av albumene til. La oss ta albumet «Good Old Boys». Mange av låtene derfra finnes på mitt første Randy Newman-album, samleren «Lonely At The Top». Seinere kjøpte jeg nettopp «Good Old Boys« på CD. Samleboksen «Guilty» (1998) måtte jeg jo ha, den hadde seks låter fra albumet. Seinere kom det en dobbeltversjon med demoer – «Johnny Cutler’s Birthday»– til «Good Old Boys», du kan skjønne at jeg måtte ha den utgaven. Og da vinyl ble populært igjen, kjøpte jeg også en brukt versjon i det formatet. For henholdsvis fem og ett år siden ble det gitt ut to lekre bokser med alle Randy Newmans album (som rockmusiker, ikke filmkomponist). De boksene kjøpte jeg også, så da fikk jeg enda en ny utgave av «Good Old Boys». Galskap. Som om musikken blir enda bedre av slike innkjøp. Men likevel, jeg angrer jeg ikke.

Foto: Randy Newmans hjemmeside.

Boksene har etter en ommøblering fått hedersplass i stua. Sammen med enda en Randy Newman-boks: Randy Newman’s Songbook. Randy Newman’s Songbook er enda en nesten unødvendig utgivelse med tidligere utgitte Randy Newman-sanger i alternative nedstrippede piano-versjoner. Tro ikke at jeg ikke hadde dem fra før. Versjonene ble nemlig gitt ut over flere volumer på CD i dette årtusenet. Men i 2016 ble disse volumene samlet for en vinylutgivelse over fire LP-plater.

Boksen har dog én plateside med versjoner, ja, til og med låter som ikke var utgitt før. Best av dem alle er avslutningslåten «Wandering Boy», om en far med en sønn som har kommet skjevt ut i livet. Låten fikk plass på Randy Newmans foreløpig siste ordinære studioalbum, det nær forbausende sterke «Dark Matter» i 2017.

Bakgrunnen for Randy Newman’s Songbook var et ønske om å frigjøre låtene fra den tiden de var laget i og vise styrken ved låtene i all sin enkelhet og tidløshet. Bare Randy Newmans umiskjennelige, men med årene litt dypere, stemme og hans eminente pianospill. Og de sylskarpe låtene. Selv hadde jeg nok aldri tenkt at det var er stort behov for et slikt prosjekt. Enten låtene har vært nedsyltet i amerikansk vestkystrock, Jeff Lynne-produksjon, store orkestre eller synther, har Randy Newmans stemme og låter alltid stått tydelig fram. Så tidløse og så vanskelige å ødelegge.

Men jeg er likevel så glad i disse sangene at jeg setter pris på disse enkle alternative versjonene som enda en mulighet til å oppdage en liten nyanse jeg tidligere har gått glipp av, eller som en unnskyldning for å høre låtene enda en gang. Den skumle «In Germany Before The War», den hysteriske «My Life Is Good» og filmmusikk som «Avalon», «I Love To See You Smile» og «You’ve Got A Friend In Me». Og selvfølgelig «Rednecks», «Short People» og «Baltimore» samt over 50 låter til!

Jeg elsker Randy Newmans sanger!

Nostalgi, antinostalgi og midt i mellom

Kristian Kaupang – Sorry, Tom (album 2022)

Foto: Kai Hansen

Noen ganger kan det nesten kjennes litt unødvendig å skrive en plateomtale. Egentlig kunne jeg denne gangen bare lenket opp til linernotes fra Ole Johannes Åleskjær. Etter hvert har jeg kommet fram til at han egentlig skriver det som er å skrive om designer og musiker Kristian Kaupangs tredje album, «Sorry, Tom». Samtidig var det lenge jeg lurte på hva hans tekst egentlig sa om plata, utover å gi meg en følelse av hva plata dreier seg om, mer abstrakt enn konkret. Men egentlig er det hele rett fram:

Men jeg vet ikke, man burde egentlig vende skepsisen minst like mye andre veien: Å prøve å kaste seg på trenden som gjelder i denne uka er også det absolutt dårligste vernet mot å bli utdatert fort. Og jeg oppfatter Kaupangs prosjekt som noe bedre, nemlig å vise hvordan all den tida man kjenner, det som var og det som er, inngår i ett eneste stort nå.

Mange av låtene på albumet handler om det som var, og jeg henfaller til tanken om at dette er nostalgi. Jeg skrev nylig om den nye plata til Drive- By Truckers og at én av frontmennene der, Patterson Hood, betegnet mange av tekstene som antinostalgi – alt var ikke bedre før. Så da tenker jeg at jeg plasserer Kristian Kaupang et sted midt mellom nostalgien og antinostalgien et sted.

Når man leser eller hører tekstene på Kristians nye album – for det skal man gjøre – blir man nemlig sittende litt å lure. Savner han – eller protagonistene hans – fortida? Ja, noen ganger tror jeg det. Andre ganger tenker jeg at kanskje han – eller de – er glad for at noe har vært, men er over: 

«V er slitt
du ser den gamle fargen bak
alt du følte så sterkt
er nå så svakt
som et ekko av no’
du ikke kan å tyde
men du kjenner alvoret i det
når du går igjennom rommet»

Men samtidig vet jeg ikke om jeg helt forstår alt, der jeg ligger hjernetrøtt på sofaen på terrasen en varm sommerkveld. Og det er kanskje like greit. På den måten lever ordene lenger. Får mer verdi. Som Kristian selv sier: Situasjonsbeskrivelser. Mellommenneskelige relasjoner. Noen ganger presist, andre ganger bruddstykker. Bruddstykker som bare kan fanges gjennom de følelsesladede instrumentalperlene, kan jeg tilføye. Og Kristian har definitivt krydret albumet sitt med små perler av noen onelinere: «du skreiv i dagboka da med vidåpent sinn og gjennomtrekk i hjertet».

Plata er hovedsaklig spilt inn i Bergen. Til forskjell fra de foregående albumene er de fleste av låtene på «Sorry, Tom» blitt til bak et piano. Og piano dominerer lydbildet på flere av låtene som den nydelige åpningsinstrumentalen. Innledningsvis tenker jeg at jeg hadde tålt å høre bare piano hele albumet gjennom. Nydelig, men med litt uro i bakgrunnen mot slutten.

Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted, i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «Festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».

Kristians vokal synes jeg fungerer aller best – for min personlige smak – når den er litt hviskende og lavmælt, og litt mindre når han går opp et par hakk. Flott vokalhjelp av Hedda Aronsen på flere av låtene!

Jeg plukker frem én låt til, selv om det er helheten som dominerer og gjør dette til den flotte plata den har blitt. Dette er av de platene jeg de siste ukene stadig har tatt frem, ikke fordi jeg skal skrive om den, snarere tvert imot. Bare høre, ikke skrive om denne. Nå ble det likevel noen ord. Så håper jeg at leserne gir plata flere lyttinger. Det er mye å oppdage, både i tekst og musikk.

Men det var den låten. Skrevet i kø i Holmestrand . Kristian passerte restauranten Golden Dragon. Fantasien begynte og en tragisk kjærlighetshistorie ble født. Blåsere og piano i sentrum: 

«Jeg vil du skal vite
jeg kan fortsatt vente på deg
som en møll mot flammen
ender jeg alltid opp
på golden dragon
det står en ledig stol
ved mitt faste bord
helt til stengetid»
Foto: Kai Hansen

Hallo, gamle mann, biter den i dag?

«The old man he catches the fish in the morning
He rides the river every day
I sit on the bank and I holler when he passes
«Hey, old man, are they biting today?»

En gammel mann fisker i elva fra en liten båt hver morgen. «Jeg-personen» sitter i en fluktstol og ser mannen passere. Hver morgen. «The Old Man And Me» med J.J. Cale er en av de mest rolige, og harmoniske sangene jeg kan tenke meg.

J.J. Cale – musikk for småbarnsforeldre stod det i ca. 1986 i Audioscan, et medlemsblad for en Hifi- forretning. Hvorfor? Fordi musikken var så søvndyssende at småbarn roet seg ned og falt i søvn, het det i artikkelen om jeg husker riktig. Men misforstå riktig; artikkelen var en hyllest til J.J. Cale og hans musikk. Selv om enkelte nå kan få blod på tann.

Ikke var jeg småbarnsfar som 16-åring i 1986, men ønske meg Cales musikk til jul samme år gjorde jeg. Og jeg fikk to strøkne eksemplarer, kjøpt brukt, av «Okie» (1974) og «8» (1983). «Okie» er kanskje favoritten min blant alle Cales album, ved siden av «Naturally» (1971), Men «8» er ikke langt bak den heller, selv om noe av den intenst dirrende lavmæltheten er borte.

«I wake up in the morning, thinking ’bout my troubles
I go down to the water and they pass away
And when the old man comes a-floating down the river
«Hey, old man, are they biting today?»»

«Okie» har låter som «Old Man And Me», «Rock ‘N’ Roll Records», «Everlovin’ Woman»og «Anyway The Wind Blows». «Naturally» er en samling eviggrønne melodier der «Crazy Mama», «After Midnight» og «Call Me The Breeze» kanskje er de mest kjente, mens øvrige låter som «Magnolia», «River Runs Deep», «Call The Doctor» med mange flere, er minst like sterke. Albumene «Naturally»og «Okie» er sammen med «Really» stilskaperne framfor noen i Cales-plateunivers; Mark Knopfler og Øystein Sunde er to eksempler på gitarister som har hørt sin Cale.

Men man må ikke glemme «8». Litt kraftigere vokal, mange flotte og engasjerte melodier. «Money Talks», «Losers», «Unemployment» og ikke minst «Takin’ Care Of Business».

For ordens skyld: han har flere fine plater, selv om jeg valgte å si noe om disse tre i dag.

«Now here we’ve got a thing that keeps on rolling
It ain’t heavy, don’t take it that way
The old man and me, we got a good thing going
He gets his fish and I sit all day
He gets his fish and I sit all day»

https://tidal.com/track/1111027