Steve Forbert innfrir alltid

Steve Forbert – Moving Through America (album 2022)

Foto: Marcus Maddox

Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, «Moving Through America», og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, hans akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan! Dessverre er den over før to minutter er gått, men hvorfor tvære ut denne fine låten? Og på neste låt, «Fried Oyster», kommer fullt band inn på nok en sterk låt. Lekkert! Jo, dette liker jeg.

Lang rekke gode album i kofferten

Steve Forbert platedebuterte med med er brak som 24-åring tilbake i 1978, ei av tidenes beste debut-album spør du meg. Sterke låter, raspete stemme og ditto gitar og munnspill er det vanskelig å argumentere mot. Han så ut som en 18-åring på albumomslaget, men når han i tillegg hadde tekster med en livsvisdom man skulle trodd tilbørte dagens 67-åring, lot mange seg overbevise om hans store talent. «Alive On Arrival», indeed. Han ble aldri den store popstjernen mange spådde og forsøkte å gjøre ham til, men deretter fulgte likevel ei sterk rekke med album, og det hele toppet seg med et av mine desiderte favorittalbum, «Streets Of This Town» i 1988, eller «The American In Me» (1991) som mange synes å foretrekke. Når det er sagt, er Steve Forbert artisten vi liker å si at ikke lager dårlige plater.

Så da jeg fredag morgen satte på hans nye album «Moving Through America», visste jeg at dette var et godt album, spørsmålet var bare hvor godt. Det får du snart vite, men før jeg gyver løs, vil jeg understreke at Forberts album er laget for å vare, iherdig lytting over to-tre dager kan ikke avsløre albumets slitestyrke. Jeg var i flytsonen, så da ble det til at jeg skrev en omtale allerede nå.

Sist vi hørte fra Steve Forbert på platefronten var for to år siden da han ga ut den fine coverplata «Early Morning Rain» der han gjorde versjoner av låter med artister som Elton John, Leonard Cohen og Bob Dylan. Han har med samme band som den gangen, et tett og godt folk-rock-komp med gitarer, trommer og bass som de viktigste ingrediensene, men også tangenter og flygelhorn. Albumet har ikke heidundrende elektriske gitarer som på nevnte «Streets Of This Town», selv om det er innslag av mer lekre elektriske gitarer også på dette albumet. Blant gjestemusikerne merker vi oss Gary Tallent fra Bruce Springsteens E Street Band. Jeg har sett Steve Forbert live fire ganger. Alle gangene var han solo. Første gangen var en nokså utrivelig affære på Alaska i Oslo for rundt 30 år siden, der han med altfor lav lydstyrke gjentatte ganger måtte hysje på publikum da han forsøkte å varme opp for Cowboy Junkies. De tre andre gangene var fine opplevelser. Men jeg skulle gjerne sett ham med fullt band!

Mer folk en rock?

Forbert sier på hjemmesiden sin at han ikke forsøker å redefinere seg selv. Han ønsker bare å lage gode sanger. I er intervju med The Aquarian forteller han videre at han ikke lager mange politiske låter, men låter det et gøy å spille. Ikke at politikk ikke er viktig, men han synes ofte det er for komplekst å synge om. Dessuten kan folk se nyhetene selv. Likevel er det flere låter som i det minste sneier innom politikk som «Buffalo Nickel» («I’m thinking ’bout a Buffalo nickel, The kind I’m inclined to save») og «Please Don’t Eat the Daises» («Though the sun came out today, No one felt that much at ease, Polar ice caps melt away and Still, we chop down trees»).

Låtene hans handler i større grad enn da han var ung om andre enn ham selv. Det er begrenset hvor mange nye og interessante ting man opplever som 67-åring som egner seg for nye sanger, sier han. Steve Forbert har nylig hatt en kreftdiagnose og det er derfor likevel nærliggende å tenke seg at at følgende setning på ei av platas beste låter, «It’s Too Bad (Your Superfreak)» er inspirert av dette:

«I’m standing outside of the hospital
Stomping out a cigarette
I've gotta quit again, I know, but when?»
Foto: Marcus Maddox

Forrige album Steve Forbert ga ut med egne sanger var «The Magic Tree» i 2018, et slags soundtrackalbum til Steves memoarer som ble gitt ut på omtrent samme tida. Tittellåten «Moving Through America» finnes også på «The Magic Tree», men da i en mer spartansk utgave, nå har den fått en aldri så liten overhaling. Men om jeg ellers skal sammenlikne de to albumene, fremstår kanskje «The Magic Tree» som litt mer variert; den har også noen flotte ballader som countrylåten «Lookin’ At The River In The Rain» og den til dels pianobaserte «Tryna Let It Go». På «Moving Through America» er det lite piano, men mer gitar og flere midt-tempo-låter. Men den som vil høre rockeren i Steve virkelig utfolde seg,bør sjekke ut det glimrende livealbumet «King Biscuit Flower Hour: Steve Forbert», spilt inn i 1982.

Likevel er det kanskje en låt som beveger seg i en litt annen retning enn de øvrige, jeg liker minst på dette albumet, selv om albumet ikke har direkte svake låter. Den tidligere nevnte «Funkytonk-låten» «Please Don’t Eat the Daises» har partier jeg ikke helt klarer å like. Den er nok mer eksperimenterende enn de øvrige låtene og har også noen herlige tangenter. «Palo Alto» skrur ned tempoet. Den er i ferd med å vokse på meg selv om også den har partier jeg ikke blir helt venner med. Men det er fint at Steve utfordrer meg litt, det gir også mer nerve til et ellers særdeles trivelig album.

På den bluesete «Living The Dream» – om skyggesider av den amerikanske drømmen – får vi litt av Steves herlige munnspill og mye flott musisering, uten at låten er av de aller beste på albumet. Jeg er heller ikke overbegeistret for avslutningelåten «What’s A Dog Think». Den likner litt på den svakeste låten på mesterverket «The American In Me», «Rock While I Can Rock», og er nok av de låtene Steve synes er gøy å synge og som kan fungere bedre på konserter. Men har man på albumet på repeat er man raskt over på «Buffalo Nickel» og man kan sitte der med et bredt glis igjen.

Tom Petty-hyllest best på trivelig og fint album

«Say Hello To Gainesville» er kanskje albumets beste låt. Låten er en feiende flott hylles til Tom Petty som ble født i byen. Den kunne glidd fint inn på et par av Steve Forberts beste plater, «The American In Me» (1991) eller «Mission Of The Crossroad Palms» (1995) og da er den trygt plassert i elitedivisjonen.

Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder, mer enn mange jeg gir høyere karakter enn denne, som nemlig får7,5/10.

Neil Youngs arkiv: én essensiell utgivelse for fans og to album for nerder

Neil Young:
Dorothy Chandler Pavilion 1971 (Official Bootleg Series Vol. 3)
Royce Hall 1971 (Official Bootleg Series Vol. 4)
Citizen Kane Jr. Blues 1974 (Live At The Bottom Line) (Official Bootleg Series Vol. 5)

I fjor høst fikk vi det første albumet i Neil Youngs bootleg-serie, den legendarisk konserten fra Carnegie Hall i New York , 4. desember 1970, der Neil Youngs foreldre er til stede. Tidligere har vi blitt servert en rekke konsertopptak med Neil solo fra rundt 1970/71 der «Live At Massey Hall» var først ute og mest kjent, men der Carnegie Hall-konserten er mer omfattende med sine 23 låter. Og kanskje er «Carnegie Hall» det beste valget om du er ny til Neil Youngs liveopptak fra denne perioden.

For de som er alminnelig interessert i Neil Young, er det trolig nok nå. Nok opptak fra rundt årsskiftet 1970/1971. Kanskje er årsaken til alle soloutgivelsene fra perioden at det finnes gode lydopptak fra perioden. Selv kunne jeg tenke med flere bandopptak fra 1970-årene, men det er nok større utfordringer med lydkvaliteten på slike.

Uansett, den virkelige godbiten blant de tre nye volumene i Neil Youngs bootleg-serie er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette en solokonsert.

Opptakene fra 1971

Men først «Dorothy Chandler Pavilion 71», eller «Young Man’s Fancy», som det står på min «originale» bootleg. Da jeg kjøpte den for mange Herrens år siden, gjorde jeg et kupp. Plata hadde masse tidlige godbiter fra en følsom Neil Young fremført solo. Mange av låtene ble først gitt ut seinere på album som «Harvest» (1972), «Time Fades Away» (1973) og «On The Beach» (1974). Da «Live At Massey Hall» ble utgitt for femten år siden, sluttet jeg å spille albumet, «Massey Hall» dekket behovet mitt for solopptak fra denne perioden. Men å få denne innspillingen i topp lydkvalitet, er jo særdeles trivelig. Samtidig får vi altså, «Royce Hall», en konsert holdt to dager før «Dorothy Chandler». Låtlistene er identiske, med unntak av at «Dorothy Chandler» ikke har «Down By The River». Dessverre har begge, i likhet med øvrige liveinnspillinger fra samme epoke, «Dance Dance Dance», den har jeg fått nok av!

Min «Dorothy Chandler»

Hadde det ikke vært gitt ut såpass mange plater fra Neils soloturné i 1970/1971, hadde én av disse platene vært et fantastisk tilskudd til Neil Youngs katalog. Nå blir det mest interessant for nerdene som kan sitte å høre etter forskjellene i opptakene. Kanskje er stemningen i salen litt forskjellig, kanskje er pianoet på fantastiske «See The Sky About To Rain», litt forskjellig fra opptak til opptak, og ingen har vondt av å bli minnet på at «A Man Needs A Maid» kan være noe annet enn Harvest-versjonen, og hvor fine pianolåtene «Journey Through The Past» og «Love In Mind» er. Så er jo Sugar Mountain-versjonen på «Royce Hall» fylt av en lengre monolog.

Men generelt kan jeg ikke fortelle deg så mye om forskjellene på opptakene. Kanskje kan mine innkjøp av disse opptakene sammenliknes med at jeg for mange år siden kjøpte et utall CD’er med liveinnspillinger fra de siste leveårene til Townes Van Zandt. Men forskjellen på en god og dårlig konsert var nok langt større for Townes enn Neil. Uansett trives jeg utmerket med å høre sangene noen ganger til. Så får jeg spare dypdykket og forskningen til jeg blir pensjonist. Kanskje trenger du dem ikke, men hva var der Bob Dylan sang: «An’ she says, “Your debutante just knows what you need, But I know what you want”».

Den største godbiten – «Citizen Kane Jr. Blues 1974»

«The world is turnin'
I hope it don't turn away»

Den virkelige godbiten for meg i denne utgivelsesrunden er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette soloinnspillinger. Dette til tross for at lydkvaliteten er svakere enn på 1971-innspillingene. «Citizen Kane Jr. Blues» er nemlig en publikuminnspilling, og Neil forteller at de måtte rense bort noe av støyen, men de beholdt noe for å beholde all musikken og stemningen fra denne lille klubb-konserten på legendariske Bottom Line i New York. Joda, det skurrer litt i munnspillet her og der, og verden har nok hørt vakrere gitarer, men la gå, når Neil synger «The world is turning, I hope it don’t turn away», høres det ut som glass knuser, en helt passende lydeffekt.

Vi får en kuriositet som «Greensleves», og tidlige versjoner av én av mine Neil favoritter, «Pardon My Heart», og «Long May You Run». «Pushed It Over The End» er ikke gitt ut på et ordinært album, men har de senere årene dukker opp i band-versjon på Archives-utgivelsene. Her altså solo, og som åpningslåt. Så får det ikke hjelpe at «Dance Dance Dance» har lurt seg med her også.

Det må ha vært en helt spesiell opplevelse å være til stede på denne konserten. I 1974 ga Neil ut albumet «On The Beach», et album som dvelte både ved berømmelsens pris og hans havarerte forhold til skuespilleren Carrie Snodgress», og noen låter begge deler samtidig, som «Motion Pictures»:

«Well, all those headlines,
They just bore me now
I'm deep inside myself,
But I'll get out somehow»

Alle låtene på side 2 av albumet «On The Beach» er representert på «Citizen Kane Jr», og de fleste fans av Neil Youngs mørke side, vil elske soloversjonene av låter som «Motion Pictures», «On The Beach» og «Ambulance Blues». Til og med «Revolution Blues» med en tekst om Charles Manson-massakren så langt ute at David Crosby hadde problemer med den, fremføres solo. Men versjonene her er nok likevel ikke fullt så mørke som på «On The Beach», og en pratsom Neil mellom låtene letter nok litt på det som kunne vært en enda mer intens og nær depressiv opplevelse. Ja, det er også tilløp til latter når Neil synger: 

«You're all just pissin' in the wind
You don't know it but you are
And there ain't nothin' like a friend
Who can tell you you're just pissin' in the wind»

Det finnes langt mer slitesterke versjoner av låtene på originalalbum og på Archives Vol. 2. Dette er på ingen måte en feilfri konsert eller innspilling, men likevel en interessant og nødvendig utgivelse for Neil Youmgfans!

«Summer Songs»

Helt til slutt minner jeg om utgivelsen fra 2. juledag i fjor, «Summer Songs», spilt inn i 1987 med tidlige versjoner av låter på blant annet «American Dream», Freedom» og «Harvest Moon». I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Innspillingene er kun utgitt digitalt, og så langt jeg vet, må du til neilyoungarchives.com (eller appen) får å høre dem! Les mer om «Summer Songs» her.

Lars Winnerbäcks nye album har sjel og hjerte

Lars Winnerbäck – Själ och Hjärta (album 2022)

Omslag og pressebilde

Lars Winnerbäck har det siste året gitt ut to EP’er, hver med fire låter. Nå har han satt sammen låtene fra disse to EP’ene på nytt og supplert med nye låter. Jeg har dog ikke brukt tid på EP’ene og omtaler derfor albumet kun som et nytt album, og da kan jeg med en gang røpe at jeg liker det jeg hører!

Forrige album hadde flere kremlåter!

Lars Winnerbäck gir ofte ut flotte, men litt ujevne album. Men så lenge han rister to-tre knall-låter ut av ermet og resten er fint, er det svært nok for meg. Hans forrige album, «Eldtuppen» (2019), var kanskje hans aller beste siden klassikerne «Söndermarken» (2003) og «Vatten under broarna» (2004). Ikke bare hadde det to av mine Winnerbäck-favoritter gjennom tidene, «Jag tror jag hittar hem» og «Død och himmel», den hadde også flere låter av nesten samme kaliber.

Heldigvis byr «Själ och Hjärta» på mange gode låter. Nærmest kaliberet til de beste på «Eldtuppen» er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel», og lengst unna er «Skriet», men det kommer vi tilbake til!

Flere rockere i Ulf Lundell- og Bruce Springsteen-landskap

På «Själ och Hjärta» har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Innenfor heartlandrocken synes jeg ofte det er en tendens til at jo svakere låtene er, jo mer muskler må man vise for å kompensere, slik jeg føler Bruce Springsteen, og Lars’ landsbror, Ulf Lundell, gjør, når de ikke er helt i toppslag. Heldigvis, jeg merker få slike tendenser hos Lars Winnerbäck her. Og skulle han stå i fare for å bikke over, kan visesangeren i ham komme til unnsetning.

Plata begynner litt forsiktig med «Blåser bort». Etterhvert øker den i intensitet, lydbildet blir fyldigere, gitarene, tangentene, trommene og Lars selv sparker stadig mer fra. Interessant låt med nostalgisk tekst som ser tilbake på 1996. Deretter følger låten «Älvens industrier», en låt som høres ut som en blanding av Lars og tidligere nevnte Bruce Springsteen. Hans eget E Street Band ruller avsted. En drivende og fin låt. Igjen. Men trives best med åpningslåtene når jeg er i bevegelse, ikke i sofaen.

«Släpp det där mörkret» har en melodi som er typisk Lars Winnerbäck, den typen låt han nok skriver ganske lett, men så lenge han vrir litt på gamle formler, fungerer det mer enn godt nok for meg. Flott låt! Teksten kan være inspirert av hans egen kamp mot demoner for noen år siden: 

«Ta tåget varsomhelst
Men släpp det där mörkret
Jag blir osäker nu
Är det jag eller du
Som släpar runt det där mörkret»

Tittellåten er en ny herlig rocker med det optimistiske budskapet om at han tror at sjel og hjerte er på vei tilbake. Håper han har rett! Her synger Lars med hjertet og sjelen utenpå skjorta. En kandidat til å bli en livefavoritt!

Og så er vi ved ett av albumets klare høydepunkter, «Skjutna stad». Riktignok litt seigere og mer dvelende enn tittellåten, men ikke mindre fengende av den grunn. Dette er av de låtene som setter seg i pannebrasken, og blir der en stund. Nydelig Winnerbäcksk melodi igjen. Teksten høres ut til å være inspirert av skyteepisoder i Linköping i fjor høst.

Pressebilde

Mange referanser til Norge

«Skriet» følger deretter og er etter mitt syn kanskje den svakeste låten på albumet. Dette er av de aller roligste og mest forsiktige låtene på albumet, og den begynner riktig så bra. Melodien er egentlig ganske fin, men etter en stund går jeg lei av både melodien og teksten når tankespinnet rundt hva folk ser i bildet «Skrik» av Edvard Munch har holdt på en stund. Det er ikke alle Lars Winnerbäcks tekster jeg skjønner meningen med, eller riktigere skjønner om har en mening. Dette er en slik låt.

Men så blir det mer moro! Majestetiske Grand Hotell» handler om hotellet på Karl Johan i Oslo. Lars er gift med den norske skuespilleren Agnes Kittelsen, og det er mange låter på albumet som har referanser til Norge. På «Grand Hotel» synger Winnerbäck om Karl Johan og utesteder der, «Turistans Klaga» av Cornelis Vreeswijk samt Neil Youngs «Rockin’ In The Free World», da.

Så roes det ned igjen med «Jag väntar här», et pent pusterom og den beste av balladene, før tempoet skrus opp med flotte «Decembernatt». Låten «Kallt regn som faller», høres ut til å være beslektet med Bob Dylans «A Hard Rain’s Gonna Fall», mens «Nånting, kanske stjärnorna» sender meg i retning av Ulf Lundell. Det gjør slett ingen ting. Flott låt! Teksten har fellestrekk med «Släpp det där mörkret», kanskje handler den om at han fikk hjelp til dette av sin norske kjæreste og om å bli introdusert for venner og familie av henne?

«Jag är alltid lite obekväm
Med folk jag inte känner
Men nånting
Kanske stjärnorna
Stod så rätt»

Til slutt en låt som ligger et sted mellom det spartanske og det mer svulstige, «När hjulen Rullar». Her synger Lars om om at han liker best å være på vei. ja, det høres faktisk ut som han ikke vil slå rot, vil være rotløs. Kanskje en slags oppsummering av Lars Winnerbäcks livssyn, denne låten. Meningen med teksten eller ei, en fin avslutningslåt.

Mer enn solid plate!

Samlet er dette blitt ei herlig plate med Lars Winnerbäck. Mange av låtene svinger bra og egner seg fint når man er på farten, spasertur eller trening, og kanskje er det disse rockerne som er aller best. Men de hadde neppe fungert så bra om det ikke var sanger som roet ned innimellom. 8,5/10.

Jeg nevnte at jeg ikke skjønner hvor han vil med alle tekstene. Er det så viktig da, så lenge det lyder så bra som på «Själ och Hjärta», syng om hva du vil:

«Sjung om värmet, sjung om ljuset
Sjung om ungarna i huset
De som går sin första rond
Sjung om stjärnorna och änglarna
Och allt som jag har glömt
Sjung om folk
Sjung om Amsterdam och London
För jag vet inte vart jag ska gå»
– Lars Winnerback på «Decemberbarn»
Pressebilde

Michael Weston King med mat for sjelen!

Michael Weston King – The Struggle (album 2022). English version here.

Bildet til høyre: Credit: Michael Weston King

Michael Weston Kings nye album, «The Struggle», har vært plata jeg har gått til de siste ukene, plata som alltid har vært der når jeg ikke har vært klar for annen musikk. Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum.

«The Struggle» er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Blant gjestemusikerne finner vi Steve Nieve, Jeb Loy Nichols, jazz -trombonist Barnaby Dickinson, kone og partner i My Darling Clementine, Lou Dalgleish, og datteren Mabel Dalgleish-King på fløyte. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Michael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchester.

Dette er blitt en gjennomført fin plate. Gode tekster, flotte låter og produksjon fra begynnelse til slutt. Det vil si siste låt er en alternativ versjon av åpningslåten «Weight Of The World», om en desillusjonert Trump-sympatisør. Flotte gitarer og annet krydder!

To av mange favoritter på albumet er «The Hardest Thing» og den etterfølgende «Just Another Dying Day», nydelige og tankevekkende sanger om depresjon og hvor tøft det kan være å møte dagen når sjelen ikke spiller på lag. 

«When the hardest thing of all
Is just getting out of bed
And the sun that’s streaming in
Only lights a darkness in your head
And you’ve got nowhere to go
So you roll over and you stay
Beneath a blanket of sorrow»
Foto: Philippe Dufour

«The Final Reel» har fløyter, og låten sender tankene i retning av Irland, mens teksten får meg til å tenke på den avdøde skotske artisten, Jackie Leven:

«Now the trumpets have all faded out
And the final reel has been shown
You taught me the ways of the drinking man
Now I must drink alone
But I’ll play the halls we knew so well
And I’ll sing the songs we cried
Until I join you in the devil’s choir
Your voice will never die»

Og nettopp den avdøde kameraten til Michael, Jackie Leven, er mannen bak teksten på en annen flott låt. Michael har nemlig satt melodi til en en håndskrevet tekst av Jackie som han nylig fikk oversendt av en felles venn. Sangen heter «Theory Of Truthmakers» og er også å høre på et album som ble utgitt i fjor det mange artister gjør sine versjoner av Levens låter.

«Sugar» er en låt om avhengighet og en annen låt Michael har laget sammen med andre, denne gangen den amerikanske artisten Peter Case. Joda, det er enda mer. Alle låter som er like smakfullt produsert, alle fulle av mening. Nostalgiske og litt triste «The Old Soft Shoe» hinter mot Gram Parsons «The New Soft Shoe», «Me And Frank» er kanskje en slektning av Bruce Springsteens «Highway Patrolman».

«Valerie’s Coming Home» handler om å forsone seg med døden. Nei, Valerie kommer ikke hjem mer, slik hun alltid har gjort. Nydelig sang, nydelig sunget. Hør trombonen!

Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet. Karakter 8,5/10.

Foto: Nick Barber