Willy Vlautin fra Richmond Fontaine og The Delines med hjertevarme bøker

Pressebilde




Willy Vlautin er aktuell med boka The Horse (2024)

Han heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. I den nye boka fra musikeren og forfatteren Willy Vlautin, The Horse, møter vi musiker og låtskriver Al. Han er godhjertet og en låtskriver i toppklasse, men som vanlig i Vlautins bøker fører uheldige omstendigheter, gale valg og en skjebnesvanger svakhet til at livet ikke går på skinner. Vi blir kjent med Al som en 65-årig alkoholiker som får en skadet hest omtrent bokstavelig talt i fanget. Hvordan håndterer han dette? Underveis får vi mange tilbakeblikk på livet hans, et liv på veien, med alkohol, dårlige og gode venner. Men det er håp! Boka er som alltid med Valutin lettlest, og jeg var dessverre ferdig med den i løpet av et par dager. Det er minevel bare fint at ikke alle bøker er mursteiner. På minussiden synes jeg det blir i overkant når halve sider ble fylt opp av låttitler, selv om de i seg selv fyller ut handlingen. Boka er i perioder vel knapp i formen, og tidligere bøker har nok vært enda bedre komponert. Men du verden; man blir bare glad i karakterene i bøkene hans. Jeg skal fortsette å lese alle bøkene Willy Valutin gir ut!

Under kan du lese mer om musikeren og forfatteren Willy Vlautin:

«Little Earl is driving down the Gulf Coast
Sitting on a pillow so he can see the road
Next to him is a twelve pack of beer
Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs»

Fra «Little Earl», Willy Vlautin med The Delines

«Little Earl» på 2022-plata med The Delines introduserer oss raskt for en historie der man lurer på hva som skjedde forut for teksten. Willy Vlautin har laget låten, og mine tanker går i retning av hans debutroman «The Motel Life» (2006). Boka forteller historien om to brødre som får livet endevendt som følge av en tragisk ulykke. Handlingen finner sted i Reno, Vlautins fødeby, og handlingen i boka ble filmatisert. Boka og låten forteller nok denne gangen ikke identiske historier, men som men mange av Vlautins låter og bøker er det fellestrekk.

Det er ikke sjeldent at musikere opererer innenfor flere kunstarter. Noen prøver seg som skuespillere andre maler og atter andre skriver bøker. De fleste av dem er likevel mest kjent for én av geskjeftene sine. Patti Smith for eksempel har skrevet flere flotte bøker, ikke minst den nydelige «Just Kids», men det er først og fremst musikkartist vi kjenner henne som. For ett par år siden leste jeg den fine og underfundige «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella, og han har tidligere gitt ut «Jordsjukantologien», men fortsatt må bøkene hans betraktes som en bigeskjeft. Jeg leser stadig Tore Renbergs bøker, men jeg har knapt hørt musikken hans. Neil Young skal være i gang med en science fiction-bok uten at jeg gleder meg voldsomt til den – men leses skal den!

Men en kunstner som står like stødig innenfor litteraturen som innenfor musikken er Willy Vlautin, kjent som låtskriveren og vokalist i americana-gruppen Richmond Fontaine og låtskriver i country-soulgruppen The Delines. For de fleste leserne av denne artikkelen er han nok mest kjent som musiker, men om jeg skal velge – hvorfor stille seg selv slike hypotetiske spørsmål – tror jeg at sannsynligheten er like stor for at jeg velger meg forfatteren som musikeren. Bøkene bestilles lett gjennom norske nettbutikker, og språket er relativt enkelt selv om du ikke får bøkene i norsk oversettelse. Vlautin nevner forfattere og musikere som Paul Kelly, Willie Nelson, Tom Waits, William Kennedy, Raymond Carver, og John Steinbeck blant sine inspiratorer.

Låttekstene er fortettede noveller, der mye overlates til fantasien. I romanene får vi hele historien, eller i hvert fall mye mer av dem! Karakterene i sanger og romaner har dog mye til felles. Noen ganger finner vi lått-titler som direkte peker mot bøkene som «Northline» og «Allison Johnsen» der sistnevnte er hovedpersonen i «Northline» (2008) samt «Don’t Skip Out On Me» og «Lynett’s Lament» (Lynette er hovedpersonen i «The Night Always Comes».)





«The bus from Tonopah can take my money too
I got an aunt in California
She’s always promised me a room
Just don’t run out on me while I’m sleeping
My guts ain’t right and my health’s been failing»
–«Don’t Skip Out On Me», Willy Vlautin med Richmond Fontaine

Richmond Fontaine med Willy Vlautin på Buckleys. Foto: Tormod Reiersen

I tillegg har Willy Valutin laget soundtrack-plater til plater som «Northline» (2006), «Don’t Skip Out On Me» (2018) (instrumentalplate med Richmond Fontaine) og «The Night Always Comes» (2021) (med The Delines).

Portland og Reno. I romanene trer karakterene dog enda sterkere fram – for meg blir det enda verre da. Vlautin skriver beinhard hverdagsrealisme både i romanene og i sangtekstene, ofte med utgangspunkt i Portland der han bor nå eller Reno, Nevada der han er født og oppvokst. Han utforsker forholdene til mennesker nær bunnen av USAs sosiale og økonomiske stige.

«You, you’re the destroying kind so busy hurting yourself
While everyone else does your time
Oh Sonny
Three days
Where are you Sonny?
Where are you?»
– The Delines

Hans bok fra 2021, «The Night Always Comes» er en mørk historie om Lynette. Lynette er egentlig godhjertet, men ikke født med sølvskje i munnen. Hun sliter og strever på kanten av kollaps og har mye i bagasjen. Det må være sant som det står på førstesida på min pocketutgave at man aldri vil glemme henne. Mot slutten av boka møter hun endelig en dråpe godhet – vel fortjent!

«Don’t Ride Him Down». I bøkene – og musikken – har Vlautin store doser empati for hovedpersonene. De gjør ofte gale valg, men man kan forstå at bagasje, desperasjon og omstendighetene gjør at de tar de valgene de gjør. Vlautin lar oss bli glad i personene; viser oss at personene rommer mye mer enn handlingene som vises på overflaten. På denne måten lærer Vlautin oss å se verden gjennom andre menneskers øyne og dermed lærer han oss noe om både andre og oss selv:

«He broke down crying about what he’d done to us
Said he carried it around like a growing weight
He had a tattoo on his hand that read
«I stole more than I ever gave”
He was drunk in the morning
Left us his watch, some drink-tokes
And then walked off the job and drifted away

Don’t ride him down
Don’t ride him down
Never seen the reason why to kick someone
Who’s so torn up inside
Don’t ride him down»

Fra «Whitey And I», Richmond Fontaine

Ikke dermed sagt at alle bøkene handler om gale valg. «The Free» (2015) handler blant annet om en far som jobber dobbelt for å dekke helseutgifter til barna – joda, han er innom noe cannabisdyrking – og en sykepleier som bestemmer seg for å hjelpe en ung pasient som er ute og kjører. «The Free» skiller seg fra de øvrige romanene gjennom et større persongalleri, men ikke større enn at selv jeg som foretrekker enkle, lineære historier framfor store sprang i tid, sted og personer, greit klarer å holde følge. Fantastisk bok!

Pressebilde

Om du har interesse for Richmond Fontaine og The Delines, les bøkene til Willy Vlautin. Jeg blir ikke overrasket om du vil like og forstå musikken deres enda bedre etterpå! Selv sikter jeg meg inn på å se filmene som er basert på bøker av ham! Det er vanskelig å peke på favorittbok– les dem alle. Blant platene setter jeg «You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To» (2016) med Richmond Fontaine og «The Imperial» (2019) med The Delines aller høyest, uten at jeg har stålkontroll på alt Richmond Fontaine har gitt ut.

«Well, I love Northline because it feels like a sad ballad to me. There’s a bit of Raymond Carver and a bit of Tom Waits in there. It wasn’t until I read Carver’s stories that I realised you could write about the lives of beat-up, working-class Americans like the ones I saw around me in Reno. I wrote my first novel, The Motel Life, for all the guys I knew who didn’t read novels. I wanted to write a book you could read when you were dog-tired after a day’s work: short and really intense.»

–Willy Vlautin til The Guardian.

Bilde fra Bandcamp

(Oppdatert 9. juni 2024)

David Olney live i Holland 2016–2018

David Olney – Evermore (livealbum 2022)
David Olney – Nevermore (livealbum 2022)
«The sky is clear, the air is clean
The earth is brown, the forest green
The ancient oak he still is standing
With strength surpassing understanding
Like dreams a noble mind composes, he blossoms roses
He blossoms roses, roses, roses, roses»
– «Roses», David Olney

Like før David Olney gikk på scenen i Oslo for noen år siden ble han spurt om hvor lenge han skulle spille. «Til jeg er i syttiårene», svarte David Olney. Han rakk å bli 71 år før han døde under en opptreden på festival i Florida i USA i januar 2020. David Olney er et ukjent navn for mange. Låtene hans er imidlertid spilt inn av artister som Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Steve Earle. Når Townes Van Zandt ble spurt om sine favorittlåtskrivere, nevnte han gjerne kameraten David Olney sammen med navn som Bruce Springsteen, Mozart, Bob Dylan, Paul Simon og Lightnin’ Hopkins. David Olney er perspektivenes mester, sier Mary Gauthier. Heller enn å skrive om sitt eget liv tok han perspektivet til prostituerte, Isfjellet som felte Titanic eller eselet som Jesus red på inn i Jerusalem på palmesøndagen.

Da Olney døde, hadde han rukket å ferdigstille albumet «Whispers & Sighs», et album han lagde sammen med duoen Anana Kaye. En magisk samling låter som for meg var et høydepunkt i plateåret 2021. Olney var svært produktiv og ga ut flere sterke album de siste årene av sitt liv. Heldigvis er flere av låtene representert på de to ferske albumene med liveinnspillinger fra Holland, «Evermore» og «Nevermore».

Live i Holland 2016–2018. Begge albumene er med mangeårig sidemann Daniel Seymour som akkompagnerer på bass og vokal, og de ble spilt inn live i 2016 og 2018 mens Olney var på turné i Nederland. Gjennom årene har det blitt gitt ut en rekke livealbum med Olney, og «Evermore» og «Nevermore» er henholdsvis album nummer 7 og 8 bare fra Nederland. Hvert av albumene inneholder 15 spor med flere nye og tidligere uutgitte sanger og covere av andre artister. Denne gangen er få av hans mest kjente sanger representert; ingen «Jerusalem Tomorrow», «If My Eyes Were Blind» eller «Poor Clothing». Og det tenker jeg er like greit. De er nemlig med på tidligere livealbum. Vi får dermed ikke så mange gjentak fra tidligere. Samtidig gjør dette at «Evermore» og «Nevermore» ikke er de mest opplagte stedene å starte om du ikke er kjent med Olney fra før. Når det er sagt, du kan gjerne starte her, for så å gå videre! Olney var tidlig rockeartist med gruppen X-rays, og rockeren David Olney er ofte til stede også på senere album. På «Evermore» og «Nevermore» får vi en fin blanding av både den vare og den litt røffere Olney. David Olney er i topp slag!

Noen David Olney-CD’er. Deeper Well ble signert i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet.

«Deeper Well» er av David Olneys aller mest kjente låter. Den kommer i en ny, annerledes og fantastisk versjon i tospann med «Little Mustang». Den fortjener derfor helt klart sin plass her. Nydelige «Caterpillar» og «Roses» er også eldre låter som fortjener å bli løftet fram igjen.

På albumet «This Side Or The Other» (2018) betrakter Olney grenser; murer og vegger i bokstavelig betydning. «I wanted to explore the idea of walls,» uttalte Olney, «What does a wall mean? What does it mean to be an immigrant who comes upon that wall as a wanderer, someone lost and alone. Han skrev et essay for No Depression om dette. Til albumet «This Side Or The Other» hentet han opp den 25 år gamle låten «Border Town» sammen med en rekke nye og flotte låter, helt oppe blant Olneys beste album, dette! På de nye liveplatene får vi glimrende versjoner av syv av låtene på «This Side Or The Other» inkludert «Border Town».

Av andre nyere låter må jeg også trekke frem «Situation» og «Don’t Try To Fight It» fra albumet «Don’t Try To Fight it» (2017). John Hadley er medforfatter på flere av disse låtene fra de senere årene, og vi får også flere helt nye låter skrevet av Olney og Hadley sammen, hør for eksempel den fine «Two Bit Hood».

Albumene har flere coverlåter, blant disse finner vi bra versjoner av «I Still Miss Someone» (Johnny Cash) og «Speed Of The Sound Of Loneliness» (John Prine). Jeg nevnte at Townes Van Zandt var en stor fan av Olney. Det gikk også andre veien. Olney var dog ikke bestandig imponert over hvordan Van Zandt forvaltet talentet sitt i Van Zandts siste leveår, og Olney har fortalt om at han var til stede på en Van Zandt-konsert der Van Zandt var så indisponert at Olney tok over konserten. På disse samlingene gjør Olney to sanger av Van Zant, «Rex’s Blues» og «For The Sake Of The Song», og som et hint til disse innspillingene, passer det fint å nesten avslutte med å omskrive en linje fra sistnevnte låt:

«Maybe he just had to sing for the sake of the song?»

Det er fine liveinnspillinger dette. Ikke minst for gamle fans, men forhåpentligvis også for nye!

Foto: Brett Ryan Stewart

Nick Cave-film: Mellom dette livet og det hinsidige, mellom himmel og helvete

Film av Andrew Dominik om Nick Cave og Warren Ellis’ album Ghosteen (2019) og Carnage (2021): This Much I Know To Be True (2022).

«This Much I Know to Be True» er nok en Nick Cave-film av Andrew Dominik og etterfølger «One More Time with Feeling» (2016). Filmen ble vist på kino i Norge i mai i år, og er nå tilgjengelig for strømming gjennom tjenesten MUBI. Selv tegnet jeg meg i kveld for en gratis 7-dagers prøveperiode, og jeg har nå sett filmen.

Filmen ble spilt inn i London og Brighton våren 2021, og musikken i filmen er spilt inn i et gammelt forlatt fabrikklokale. Mesteparten av filmen er viet livefremføringer av syv låter fra «Ghosteen» (2019) og fem låter fra «Carnage» (2021). Utover det får vi diktopplesning av Marianne Faithfull, et besøk i Nick Caves keramikkverksted og samtale mellom Nick Cave og Warren Ellis. Samtalen handler om deres samarbeid samt spørsmål Nick Cave får til sin hjemmeside på Red Hand Files.

Men først og fremst får vi musikk! Det er ingen tvil om at Warren Ellis har påvirket Nick Caves kunst de siste ti årene, og som de sier; der Nick Cave kommer med sanger, kommer Warren Ellis med kaos. Selv vil jeg som oftest ha klare strukturer å forholde meg til, og det er ingen tvil om at dette paret har dyttet meg langt utenfor komfortsonen.

Låtene fra «Ghosteen» var en del av Nick Caves prosess med å bearbeide tapet av hans ene sønn i 2015 (nå kan man lese at ytterligere én av hans sønner har gått bort i år). Sporene kunne være både krevende og utilgjengelige, men jeg opplevde albumet som svært givende etter å ha gitt det litt tid. Sakralt og svevende. Trist, men også oppløftende.

Det andre albumet låtene er hentet fra, «Carnage» (2021), er mer brutalt. «Carnage betyr «blodbad». «Carnage», ble spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er albumet mer utoverskuende enn «Ghosteen». Tittelen på filmen er hentet fra filmens vakre avslutningslåt, «Balcony Man».

Nick Cave fremstår svært elegant og teatralsk på en scene. Det var derfor ikke overraskende at låtene åpner seg opp når man kan følge Nick Cave og samspillet mellom ham og øvrige bidragsytere. Låtene får mer liv og blir mer dynamiske. Samlet balanserer musikken og filmen mellom himmel og helvete og mellom dette livet og det hinsidige.Om du er i nærheten av å ha sans for Nick Caves arbeid de seinere årene, bør du se filmen, helst i en kinosal, vil jeg tro. Kanskje får du enda mer sansen etter å ha sett den?

I 2017 leverte Nick Cave & The Bad Seeds en fantastisk forestilling i Oslo Spektrum der mye av stoffet var hentet fra albumene «Push The Sky Away» (2013) og «Skeleton Tree» (2016). I august spiller de på Øyafestivalen i Oslo. Det blir spennende å se hvordan stoffet fra de nyeste albumene presenteres. Skal vi bedømme etter filmen, blir konserten en mektig opplevdelse.

Jeg har tidligere skrevet flere artikler om Nick Caves album fra de siste 10 årene. Du kan lese dem her:

Carnage: Nick Caves vakre og skjøre samtidskunst.

Flere rariteter fra Nick Cave.

Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020)

Den fremste artisten de siste ti årene?

Toast – lidenskapelig Neil Young-plate innspilt i 2001 endelig utgitt

Til høyre: Program fra Europa-turneen i 2001

Neil Young with Crazy Horse – Toast (album 2001/2022). Nytt tidligere uutgitt album fra Neil Youngs arkiver. Tidligere har vi, sammen med mye annet, fått hele album som Hitchhiker innspilt i 1976, Homegrown innspilt i 1974/1975 og Summer Songs innspilt i 1987 fra disse arkivene.

«Battle drums were pounding
All around her car
She saw her clothes were changing
Into sky and stars
Going home, I'm going home»

Oslo Spektrum 4. juli 2001. Neil Young med Crazy Horse. To ganger får vi den, den mektige åtte minutter lange «Goin’ Home». En ny sang. En ny Neil Young-klassiker. På samme måte som «Cortez The Killer» mer enn 25 år tidligere er det en låt som veksler mellom historiske begivenheter og trolig Neils egne utfordringer i kjærlighetslivet. Men det var ikke nok med det, vi fikk ytterligere tre nye låter der det var den nydelige «When I Hold You In My Arms» jeg bet meg mest merke i, men også «Standing In The Light Of Love» og «Gateway Of Love» vakte forventning.

Jeg husker 2001-konserten som sterk, men ikke blant mine aller ypperste Neil Young-opplevelser. Gjensyn med Youtube-klipp fra 2001, levner uansett liten tvil om at Neil var helt på topp som konsertartist, og de nye låtene bar bud om at et nytt solid Crazy Horse-album var på gang. Men slik ble det ikke. Det ble ikke nytt album før året etter og da omsider et album med Booker T. And The MG’s, et band som sammen med Neil hadde gitt oss en glimrende konsert på Kalvøya i 1993.

Bilde fra program for Europa-turneen i 2001

Lidenskapelig? På det nye albumet, «Are You Passionate», fant vi igjen to av låtene fra Oslo-konserten året før. Monumentale «Goin’ Home» ruvet og var den eneste låten med Crazy Horse. Den er platas suverent beste spor, men den virket litt malplassert sammen med mer soul-og rhythm and blues-pregede låter. På mange måter møtte vi nemlig en Neil som var tilbake til 80-tallets sjanger-eksperimenter. «When I Hold You In My Arms» var også med, men den drukner litt sammen med de øvrige låtene på albumet. Albumet fikk til dels hard medfart av kritikerne, og svaret på albumtittelens spørsmål har stort sett vært et tørt og rungende «nei». Senest i Mojos karrieregjennomgang fra 2020 påstår to av tidsskriftets anmeldere at platas eneste brukbare spor er «Goin’ Home».

Noen vil nok mene at jeg ofte er for positivt innstilt til Neil Young-album, og jeg hverken var eller er enig i påstanden om at kun «Goin’ Home» holder mål på «Are You Passionate?». Albumet har flere gode låter, men likevel så har min interesse for albumet en tendens til å ebbe ut før jeg er ferdig med det. Det er litt ufortjent og kan også ha med selve låtrekkefølgen å gjøre. Jeg henger mest med på første halvdel, med sine småskakke låter som man sikkert må ha det ekstra Neil-genet for å like. Albumet er også litt mye å gape over på én lytterunde, og det sklir litt ut. Man kan leke med tanken om at albumfølelsen hadde blitt bedre uten «Goin’ Home», «Let’s Roll» og kanskje også to av låtene mot slutten; «Be With You» og «Two Old Friends».

I den ellers glimrende skribenten Sylvie Simmons omtale av «Toast» for Mojo – «Toast» som jeg om et øyeblikk kommer tilbake til – skriver hun at den 13 minutter lange «Boom Boom Boom» kanskje kunne passet bedre på «Are You Passionate?» enn på «Toast». Jo, den finnes som siste låt på «Are You Passionate?» som «She’s A Healer». Kanskje det er flere enn jeg som ikke har hengt med helt til slutten på det 65 minutter lange albumet «Are You Passionate?».

Nå er «Toast» utgitt. Albumet var opprinnelig for trist. For 10-15 år siden fortalte Neil om at det skulle finnes et fullt album spilt inn med Crazy Horse i 2001, «Toast» var navnet etter studioet i San Francisco der innspillingen fant sted. Plata var for trist til å utgis, sa Neil. Den samme begrunnelsen ble gitt om «Homegrown» (1974/1975), som først så dagens lys i 2020. Den gangen var bakgrunnen for flere av sangene bruddet med Carrie Snodgress. Slik jeg tolker Neil, handler flere av låtene på «Toast» om problemer i ekteskapet med Pegi Young, et ekteskap som først ble avsluttet mer enn 10 år seinere. Ironisk nok korer Pegi på flere av disse låtene både på «Toast» og «Are You Passionate?» Fire av de syv låtene på «Toast» ble utgitt i nokså like eller noe omarbeidede versjoner på «Are You Passionate?». Flere av dem er triste, men mulig Neil synes den samlede balansen på «Are You Passionate?» ble mer akseptabel.

«Toast» åpner med kanskje albumets snodigste spor, «Quit», en låt vi finner i en ikke så veldig annerledes versjon på «Are You Passionate?». Det er litt spesielt å høre Neil og Pegi sende meldingen «Don’t Say You Love Me» fram og tilbake. På dette og flere andre spor, bidrar Neils piano til en ettertenksom stemning. Originalt, fint og sjarmerende uperfekt.

Bildet av Neil som har hatt en plass i loftstua til artikkelforfatteren.

To «soul-killere»: Seinere på «Toast» får vi «How Ya Doin’», en enda sterkere låt der hovedforskjellen fra «Mr. Disappointment» på «Are You Passionate?» kanskje er at Neil i versene synger vanlig og noen ganger nær falsett på «Toast» mens han på «Are You Passionate?» snakkesynger med en stemme som fra grava. Fin på «Are You Passionate?» og glimrende å få i en alternativ og litt lengre versjon. Men den fader ut for tidlig på «Toast». Jeg vil ha enda mer! Fint at «Toast» minner meg på hvor bra denne låten er.

«All I got is a broken heart,
And I don't try to hide it
when I play my guitar»
– She’s The Healer/Boom Boom Boom

Og så var det altså «Boom Boom Boom». Enda lengre enn som «She’s A Healer» på «Are You Passionate?». Og enda bedre. Tror jeg. Jeg kan dog ha gått i Sylvie Simmons-fella og ikke hørt godt nok etter på «Are You Passionate». Men på «Toast» kommer jeg inn i en stemning, en groove, og blir der gjennom ulike partier der Neils «soulgitar» noen ganger dominerer, andre ganger piano, trumpet fra Tom Bray eller mer klassisk Crazy Horse-støy. De 13 minuttene låten varer, går raskt om man er i den riktige stemningen. Jeg vil tro at det særlig er «Boom Boom Boom», «How Ya Doin’» og «Quit» Neil sikter til når han skriver at Crazy Horse på «Toast» spiller med en dybde de aldri tidligere hadde gjort. Selv synes jeg de gikk dypt på «Sleeps With Angels» (1994), og at disse tre låtene er beslektet med låter på dét albumet. Jeg synes også at disse låtene antyder at Neil strengt tatt ikke trengte Booker T. And The MG’s for «Are You Passionate?».

«Goin’ Home» er det minst spennende sporet på «Toast», men likevel det beste. Versjonen på «Toast» er nemlig identisk eller nær identisk med versjonen som ble gitt ut på «Are You Passionate?» – kanskje er miksen bedre nå. Om jeg skal forsøke med et dårlig ordspill, har imidlertid «Goin’ Home» kommet hjem på «Toast». Hjem blant solide mer tradisjonelle Crazy Horse-rockere som de tre øvrige låtene på Toast: «Standing In The Light Of Love», «Gateway Of Love» og den for meg helt nye låten, «Timberline».

Fra LPs omslag

Vi har altså tre hardere rocklåter, litt i samme gate som på Neils hardeste album, EP’en «Eldorado» (1989). Neil forteller på sin hjemmeside at «Standing In The Light Of Love» er en slags Deep Purple-hit, og da sikter han kanskje til lån av riffet til «Smoke On The Water»? Godt driv, tekstmessig treffer ikke metaforene meg helt. «Timberline» vokser fortsatt på meg. Jeg har litt trøbbel med det stadige gjentaket av låttittelen, og jeg har også blitt irettesatt for å mene at låten er litt rotete. Men dette er jo Crazy Horse så det er jo på sett og vis slik det skal være. Neil forteller at låten handler om en tømmerhogger som har mistet jobben og vender seg til Jesus. «Gateway Of Love» er en flott låt, og har ikke minst noen utrolig fine gitarpartier, partier som også bygger bro mellom «soullåtene» og rockerne.

«Toast» innbyr til gjentatte lyttinger. Det er vanskelig å vurdere «Toast» uten å sammenlikne med «Are You Passionate?». Jeg har hatt flere gjenhør med «Are You Passionate?». Jeg liker mye, noe bedre enn før, men som nevnt blir albumet vel mye å gape over, og det sklir ut. «Toast» når nok heller ikke opp til Neils aller beste plater, men er en bedre samlet lytteropplevelse enn «Are You Passionate?». «Toast» setter jeg gjerne på igjen når jeg er ferdig med én runde, og for hver runde liker jeg flere låter bedre og bedre, også låter som «Boom Boom Boom» og «How Ya Doin’» – låter jeg kjente sånn noenlunde fra før. Kanskje er det den beste låten, «Goin’ Home», jeg går først lei av? Med «Toast» har enda én av Neils uutgitte hellige graler blitt utgitt. I dagslys blir albumet litt mindre mytisk, men vi er mange som gleder oss over albumet akkurat slik det er og at enda mer av Neils karriere får nytt lys kastet over seg. Så får leseren ta med i betraktningen at jeg kun har hørt «Toast» i fire dager, og at oppfatningen av albumet kan endre seg over tid.

Til slutt: Ny plate med Neil, Crazy Horse og Rick Rubin er klar! Neil forteller at Rick Rubin – kjent blant annet som produsent for Johnny Cash’ American Recordingsalbum – var i kontrollrommet mye av tiden under innspillingen av «Toast», som gjest. Neil og Crazy Horse har også er nytt album ferdig innspilt, denne gangen med Rick Rubin som produsent sammen med Neil. Vi grugleder oss!