Her følger en oppsummering av Gubberocks norske albumfavoritter så langt i år. Ingen rangering, det tar vi seinere. Spilleliste nederst i saken!
Lucinda Williams: World’s Gone Wrong
Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong, handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.
Benjamin Tod: Vengeance And Grace
Benjamin synger tidløs årgangsfolk, ofte ispedd mer reinspikka country. Sangene er ofte personlige og fra dypet av sjelen. Benjamin Tod har vært både loffer og tung rusmisbruker. Dette er et liv han har lagt bak seg. Han vil videre i livet, og bli en bedre utgave av seg selv som man sier i Kompani Lauritzen. Jeg for en solid terningkast 4 til et bra album fra Benjamin Tod. Han kan enda bedre!
Brown Horse: Total Dive
Mange har allerede kåret Brown Horse’ album Total Dive til årets beste album, i hvert fall så langt i år. Albumet har fått glimrende kritikk i musikkmagasinene Uncut og Mojo. Albumet havner et sted mellom terningkast 4 og 5 for meg. Jeg har spilt det mye, men fortsatt har albumet og jeg noe uforløst i forholdet vårt. Om brikkene faller på plass, kan det trekke opp albumet enda et hakk eller to.
The Youngers: Dreaming
The Youngers er et nytt bekjentskap for meg, men de ble stiftet helt tilbake i 1999 og har en rekke album i kofferten. Årets album Dreaming er spilt inn i studioet til Wilcos Jeff Tweedy i Chicago, The Loft. Dette er en fest av ei plate. Engasjert og variert vokal, passe temposterke sanger og deilige hvinende gitarsoloer. Jeg trodde ikke de lagde slik musikk lenger. Dette varmer et Gubberock-hjerte. Det er bare å dra fram den forslitte frasen: ett av årets beste album!
Michael Weston King: Nothing Can Hurt Me Anymore
Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep.
Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.
TP Lee Green: The Extraordinary Story Of…
Tim Beerneart aka TP Lee Green fra Belgia er ute med sitt debutalbum «The Extraordinary Story Of…» Det er anbefalt av Øyvind Rønning i Leffes Lab. Albumet er en bearbeidelse av at artisten i 2021 mistet sin fire år gamle sønn. På albumet får du hjerteskjærende beskrivelser av dette savnet gjennom mange svært gode låter. Rønning sammenlikner med Nick Caves Skeleton Tree, så da skjønner du at dette er sterke saker. Det er også nærliggende å tenke på ovenfornevnte album av Michael Weston King.
American Aquarium: New Ways To Lose
New Ways To Lose er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen! Vårens beste rockealbum! For meg.
Rodney Cowell: Then Again
Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline(2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.
Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!
Caleb Caudle: Heavy Thrill
Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine! ”…Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.“
Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again
Bonnie “Prince” Billys nye album, We Are Together Again, viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn. Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk.
Les om den fantastiske konserten hans på Kaktusfestivalen her.
Kacey Musgraves: Middle Of Nowhere
Dette er et meget godt countryalbum, et album som jeg har hatt stor glede av de siste ukene. Ja, langt mer glede av enn det store gjennombruddet Golden Hour (2018), faktisk. Glem trommene, glem innvendingene mine, som tross alt er mest flisespikkeri og over tid kanskje heller ikke så relevante. Det er bare å nyte dette albumet!
The Delines: The Set Up
Musikken til The Delines gir en ettermiddnattsfølelse med blått piano, blå saksofon, Amy Boones blå stemme og mer blått til. Deres nye album, The Set Up, er blant annet basert på materiale som ikke fant sitt hjem på Mr. Luck & Ms. Doom. Mr. Luck & Ms. Doom skildret romantikere som søkte ut, og skal vi tro presseskrivet retter det nye albumet blikket mot dem som har blitt igjen: de ensomme, de avhengige, bedragerne og de fortapte. Ikke The Delines på sitt aller beste, men bra! Ny bok fra låtskriver Willy Vlautin på vei i posten.
Kyle Jenkins: HR
Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra. ”HR er et slikt album jeg trenger nå. Jeg har spilt albumet mye siden det ble gitt ut på onsdag. Det er likevel litt tidlig å felle en endelig dom, og det er noen sanger som ikke har satt seg ordentlig. Uansett; dette blir fort ett av mine desiderte favorittalbum fra 2026!“
Anana Kaye: Are You There?
”I’ve come from another World“, synger Anana Kaye på sangen «Only The Fool Remains» på hennes nye album, laget sammen med hennes partner Irakli Gabriel. Og det er nettopp den følelsen hun gir meg med en stemme og et piano som er av samme verden, en annen verden. En annen tid; ikke fortid, samtid eller framtid. “…uansett et av de nye albumene jeg har satt aller mest pris på så langt i år. Helt til slutt får vi «Love Is» skrevet av David Olney alene. Ja, det er kjærlighet og ikke krig som er veien framover. En flott avslutning på et album som både engasjerer og utfordrer. Og best av alt; de gode sangene.“
Bill Callahan: My Days Of 58
My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.
Willie Nelson: Dream Chaser
“Er det Willie Nelson, han liker jeg!“
Det er riktig, det er Willie Nelson som nå er 93 år og ute med et nytt album, «Dream Chaser». Og som du skjønner, han høres fortsatt ut som Willie Nelson. Bare det er det man i enkelte kretser vil kalle en sensasjon. Albumet som sådan byr ikke på overraskelser. Det er øregodt, gode musikere og sanger skrevet av Willie selv ofte i samarbeid med den ofte brukte produsenten Buddy Cannon og gjerne en tredjeperson. Og på låten «I Can’t Read Your Mind» er denne tredje personen selveste Bob Dylan.
På tittellåten «Dream Chaser» synger Willie om gleden ved å fange en sang, og han spør seg om det vil bli den siste. Og det vil jeg tro mange låtskrivere spør seg selv om, selv om de skulle være et år eller to yngre enn Willie. Dette er bare et veldig fint og helstøpt album. Jeg har ikke så mange ord på lager. Jeg liker småhumoristiske «Whiskey Wants Me To» og den rolige «We’d Make A Good Movie», kanskje spesielt godt. Men også fint at det svinger av piano og Willie selv i låter som «After All».
Liker du Willie Nelson eller steelgitar, liker du denne! Ei fin plate, ikke bare ei fin plate til at artisten er 93 år!
Neil Young & The Chrome Hearts: As Time Explodes
Cortez The Killer» fra Bergen er med når Neil Young nå dokumenterer Amerika- og Europaturnéen han gjorde med bandet Chrome Hearts i fjor sommer. Selv var jeg også til stede da Neil og bandet spilte «Looking Forward» som også er å finne på livealbumet «As Time Explodes». Livealbumet er bra, men se filmen som kan strømmes på YouTube! Et sterkt og til dels politisk dokument regissert av kona Daryl Hannah. Neil er relevant!
Spilleliste inkludert noen ekstraspor
https://tidal.com/playlist/a39be494-f309-4555-8e66-d28d9a60abdc
Gubberock 