”Children, rejoice, rejoice!”
To av mine desiderte favorittartister på samme kveld på Øyafestivalen i Oslo, torsdag 13. august 2026! Siste mann ut var Nick Cave med hans The Bad Seeds.
Jeg tenkte etter Wilcos konsert at de bare kunne holdt på resten av kvelden, så tar vi Nick Cave & The Bad Seeds en annen gang.
Men slik kan man ikke tenke. Fra første minutt er det klart at konserten med Nick Cave blir noe annet, og ikke ulikt det han har servert oss siden han nådde en formtopp i 2017, en formtopp han langt på vei har beholdt. Sist han var på Øya i 2022 var jeg sammen med gjengen framme ved plattformen, gjengen som er en del av showet. Et lite brudd i foten satte meg denne gangen tilbake, men ikke lenger tilbake enn at jeg igjen ble sugd inn i Caves verden av kjærlighet, råskap og sterke låter. Åpningen på hans konsert på Sentrum Scene i 1994 med «Loverman» er noe av det råeste jeg har sett. Siden den gangen har det skjedd mye i livet til Nick Cave – og selvfølgelig oss andre også – det tar vi ikke så mye av denne gangen.
Første sang it er en rufsete «Get Ready For Love». Som om Nick Cave gjør det helt klart hva denne kvelden skal handle om og skape. Kjærlighet. Mellom Nick og publikum og mellom publikum. Vi må se gjennom fingrene at mannen foran har sekk (beklager, klarte ikke la være, kjære svoger) eller at han som brøytet seg fram, står og røyker og skubber på deg store deler av konserten. Og den irriterende mannen med krykker, vel det er meg. Slik er det bare på festival! Nå er nemlig Nick i gang med en gang å holde hender, ja, nesten velsigne menigheten. På låt nummer to, «From Her To Eternity», går han på hender langt ned til publikum. Han stoler på oss nå, vil ikke bare være en guru, men én av oss. Han står på hender og synger! Han ber en publikummer holde mikrofonen når han skal lede allsangen eller klappingen. Det er herlig, det er varmt, det skaper fellesskap.
Etter mye underholdning innledningsvis, kommer regnet og mørket gradvis. Samtidig fokuserer Cave enda mer på sangene. Han går inn i rollen som rockens yppersteprest. Han er mer enn en underholder. Det store bandet følger Cave hele veien, om det blir en åpning som tas om igjen på grunn av feil mikrofon, eller en dobbel avslutning fordi publikum krever det, de er med!
Det er lett å la blikket følge Nick Cave, som ofte etter noen slag på tangene på flygelet innledningsvis av sangene, løper ned mot publikum. Det er der han vil være. Men du verden så gøy det kan være å følge multiinstrumentalisten Warren Ellis også!
Mye virker improvisert. Men konserten startet presis klokka 20:55 og sluttet klokka 23:01, så de visste nok hva de gjorde. Den 126 minutter lange konserten med Nick Cave er ikke bare underholdning. Den triste «Jubilee Street» er en ren oppvisning i musikalsk – og menneskelig – transformasjon. Kveldens høyeste høydepunkt for meg. Da har vi allerede for lengst fått «Tupelo» om da Elvis Presley ble født– en sang med regn, 80 prosent av sangene har regn, sier Nick. Det regner lettere på oss enn i sangen, denne varme augustkvelden. Det dirrer av Nick når han synger sangen om den dødsdømte i den elektriske stolen på snart førti år gamle «Mercy Seat». Ja, vi er alle der og da den dødsdømte.
Som nest siste låt får vi en lang «Hollywood» fra albumet Ghosteen, et album som ble laget som et rom der Nick, kona og deres avdøde sønn kunne møtes. Jeg ser en mann litt bortenfor mer som strigråter på siste sang. Jeg lurer på hvilke følelser som er vekket i ham, om han er glad, eller om han er trist fordi konserten er over. Uansett; de fleste av oss forlater konsertområdet oppløftet etter å ha kunne synge «Into My Arms» sammen med Cave. Så er det likevel en annen låt som følger meg resten av dagen og inn i fredagen:
”O children
Lift up your voice, lift up your voice
Children
Rejoice, rejoice“
Stor kveld!
Gubberock 