Michael Weston King: Nothing Can Hurt Me Anymore (album 2026)
Bebe. Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep. Slik jeg forstår det, ble ikke funnet noen klar motivasjon for angrepepet.
I etterkant måtte ekteparet finne hver sin måte å bære sorgen på, og tankene etter hendelsen måtte uttrykkes på ulike måter gjennom musikken. Albumet Nothing Can Hurt Me Anymore er Michael Weston Kings svar på det som ikke kan besvares.
Bamsen på albumcoveret sier mye: noe mangler. Et barn. Og albumtittelen – Nothing Can Hurt Me Anymore – bærer en dobbelhet som er vanskelig å riste av seg. Er det en frigjørende erkjennelse, eller en brutal konstatering? Når man har opplevd det verste et menneske kan oppleve, endrer perspektivet seg. Frykten slipper taket, men faren for kynisme er til stede. Jeg kommer ikke til bunns i disse følelsene – kanskje skal jeg heller ikke det. Tittellåten er blant albumets sterkeste: Bebe er borte, og nå kan ingenting heller skade henne mer. Det som kunne ramme, har allerede gjort det. Hjerteskjærende. Men noe lys vender tilbake etter hvert.
Inspirert av amerikanske og britiske storheter. Michael Weston King står i en tradisjon som både er amerikansk og britisk. Her finnes spor av Mickey Newbury og Townes Van Zandt, men også en britisk eleganse som minner om Jackie Leven. Akustiske og elektriske gitarer, piano, trompet, munnspill og en stødig rytmeseksjon gir albumet et organisk uttrykk. Tematisk er det nærliggende å trekke linjer til Nick Caves Ghosteen – også det et album skapt i sorgens etterdønninger. Mens Ghosteen er abstrakt og nær åndelig og nesten himmelsk i sin poesi, er Nothing Can Hurt Me Anymore mer konkret og jordnær.
Let the healing begin. Albumet åpner med «Golden Hour» – timen etter tragedien – en melodisk nesten lettbeint sang som likevel skjærer inn til kjernen av sorgarbeidet og hendelser etterpå: Michael tok sorgene hjem, andre tok dem til gata. En sang som rommer mye i melodi, tekst og poetiske vendinger.
«Die Of Shame» retter et skarpt blikk mot pressens og sosiale mediers hensynsløse jakt på historier etter tragedien, mens «La Bamba In The Rain» tar for seg høyreorienterte strømninger som blusset opp i kjølvannet av hendelsen. Albumet er dermed ikke bare rent personlig, det peker ut over seg selv og er også et oppgjør med destruktive krefter i samfunnet.
Blant de eldre, lysere sangene finner vi «Grow Old With Me», som gir albumet et etterlengtet pusterom.
Sally Sparkles. Albumets siste spor, «Sally Sparkles», er et ømt punktum. Det var navnet Bebe ga seg selv når hun danset og viste seg frem for bestefaren. Sangen er et minne som får lov til å skinne, selv når alt annet er mørkt.
A Field Of Our Own. I alt 11 særdeles gode sanger. Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.
Gubberock 