Caleb Caudle: Heavy Thrill (album 2026)
Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine!
Gubberock har skrevet om Caleb Caudle tidligere også. For tre år siden så jeg ham gjøre en fin solokonsert på Krøsset med mange sanger fra veldig fine og da nye Forsythia (2022). I 2024 kom omtrent like fine Sweet Critters. Caleb Caudle er historieforteller, men heldigvis står sjelden de gode historiene i veien for selve sangen, ofte snarere tvert i mot.
Caleb Caudle og kona venter sitt førstefødte barn. Om det er derfor Caudle denne gangen tar mer kontroll, produserer selv og gir ut musikk på eget selskap, er jeg litt usikker på, men det kan være noe av årsaken. Albumet er igjen spilt inn i Cash Cabin. Cash Cabin er et studio i Tennessee som Johnny Cash fikk bygget for nær 50 år siden. Heavy Thrill har sine partier med steelgitarer, men like mye som et countryalbum er dette et singer-songwriter album der Caudle og de flinke musikerne hans ikke går av veien for å bre lydbildet litt utover den klassiske countryen.
”This record is about doing the most with what you’regiven and weathering the storms.”
Caleb Caudle er typen som jobber jevnt og trutt. I det lange løp gir slikt som oftest avkastning, selv om veien kan være kronglete noen ganger. På «Slow Growth» synger Caleb om en gartner som står opp hver dag for å gjøre sitt beste, for å bli en bedre versjon av seg selv. Jeg tror Caleb synger som seg selv. Låten har et langt instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde det var en instrumental. «Anxious» har noe av det samme temaet, men her gjelder det i større grad å stå av verdens uroligheter og sine egne og være et godt og moralsk menneske uavhengig av det som skjer rundt en. Vel, dette er to fine låter som bare grenser mot å være ekstraordinært fine. Vi legger lista høyt i dag.
Svakere er åpningslåten «Path Of Desire», og «The Ballad Of Country Ham» er også bare sånn passe, om vi skal fortsette å være litt strenge. «No Show» har en finurlig tekst om en fantastisk dobrospiller som har én feil, og det er at han glemmer når han skal opptre. Sangen har et langt og innsmigrende instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde låten var en instrumental.
Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.
Heavy Thrill er nok et sterkt album fra Caleb Caudle. Stort bedre blir det ikke.
Gubberock 