American Aquarium: New Ways To Lose (album 2026)
Denne sitter i vinkelen. Beste nye rockealbum jeg har hørt hittil i år!
Økt intensitet. American Aquariums to siste ordinære album har til dels funnet frontmann B.J. Barham i et roligere, mer countrifisert musikalsk landskap. Særlig gjaldt dette Chicamacomico (2022) som i stor grad var en bearbeiding av morens død, men også The Fear Of Standing Still (2024) har en god porsjon med neddempede låter. Begge albumene er riktig gode, Chicamacomico mest gjennomført og helhetlig.
I min omtale av The Fear Of Standing Still skrev jeg at jeg gjerne tar et reinspikka rockealbum ved neste korsvei. Nå er jeg bønnhørt. Riktignok har de funnet plass til et par-tre roligere låter, men de er svært gode, og som kontraster til rockerne, løfter de albumet. Dette albumet minner om det rå og drivende rockbandet som spilte på John Dee for godt og vel tre år siden og livealbumet som ble gitt ut før jul i fjor.
Shooter Jennings. American Aquarium er i første rekke B.J. Barhams prosjekt, og etter en større endring i bandet for snart ti år siden er han nå eneste originalmedlem.
Årets album, New Ways To Lose, er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen!
Dagbok. B.J. Barham uttrykker at albumene skal speile hvor han til enhver tid står i livet. Slik sett er filosofien hans omtrent den samme som hos kameraten Jason Isbell, som også produserte det legendariske Burn. Flicker. Die (2012) for bandet. Siden den gangen har Barham fulgt i Isbells fotspor og blitt nykter. Barham er blitt familiemann, og han lever nå et langt roligere liv enn tidligere med kone og barn. Om du ønsker musikalske referanser utover Isbell, kan jeg jo nevne at bandnavnet American Aquarium er hentet fra en Wilco-låt. Musikalsk står de nok enda nærmere folk som Patterson Hood og hans band Drive-By Truckers.
Man tror på B.J. Barham når han synger med stor autoritet. På forrige album oppfordret han menn til å leve i pakt med følelsene sine og gjerne være en «crier». Det er noe fint over at dette kommer fra den tøffe rockeren som han framstår på dette nye albumet. Mange av oss mennesker har flere sider.
Tittelen på albumet speiler den fandenivoldskheten du finner på albumet. New Ways To Lose. Som et livsmotto. Ikke la oss kue av noen tap, vi har enda nye måter å tape på som vi kan oppdage. Eller man kan trekke det opp på samfunnsnivå, der stormaktene tar avgjørelser som rammer oss alle, stadig på nye måter. På avslutningslåten «Bad Habits» synger han om hvor enkelt det er å få dårlige vaner, og hvor vanskelig det er å bli kvitt dem. Samtidig lever han av å sette sammen musikk og tekster som bygger på livet han lever.
Herlig driv. Åpningslåten «Dollar General» tar deg med til et døende samfunn der til og med den lokale varehandelen må stenge. Den drivende oppfølgeren «Can’t Into Could» mobiliserer vilje – og evne– til å endre livet og verden til et bedre sted. Og slik fortsetter det. Pianosoloer, gitarsoloer. Gode tekster. «4 x 60» er en nostalgisk familietur med bil i 60 miles per hour og fire vinduer trukket ned.
Livsvisdom. Etter fem rockere som også inkluderer den akkurat like fine «Twin Flames» er det klart for «Out There In The Dark», en nydelig neddempet låt du for all del ikke må bruke til en toalettpause. Her øser Barhham generøst av sin evne til selvrefleksjon og livsvisdom gjennom gode one-linere som den kritiske lyttere kan synes grenser til det banale, og kanskje hadde de vært det om de kom fra andre enn Barham som synger dem med stor troverdighet. Jeg finner fram min indre «crier» og gleder meg stort over formuleringer om at det viktige ikke er hvor du er på vei, men hvordan du kommer dit, og at det som gjelder er hvem du er, og ikke hvem du har vært. Og husk» «You are not the only one out there in the dark». Og føyer han til, nei, han starter like gjerne sangen med:
Art is not an answer but a question// Darkeness ain’t a stranger it’s a friend
Litt seinere får du en ny, litt roligere sang i «Favorite Hello». «Favorite Hello» er en hyllest til Barhams avdøde hund, hunden som alltid møtte ham med kjærlighet og hengivenhet når han kom hjem. Også en glimrende sang.
Bygger energi. Det er fire sanger jeg ikke har nevnt. Det er ikke tilfeldig. Men det skyldes ikke at de er svake om du måtte tro det, men at de kommer på siste halvdel av albumet. Herlige rockere, gode melodier, hooks og overganger
. Ikke bare flotte gitarsoloer, det også, men også andre lekre detaljer og lek med blant annet piano. Og du får også en roligere låt til i «Just Like You» på et album som derfor unngår å slite deg ut, men bygger energi og gir tid til restitusjon og ettertanke underveis. På «Just like you» filosoferer trolig Barham over at dattera vokser opp til å likne sin bestemor, en bestemor hun aldri rakk å bli kjent med.
Jeg holder på mitt. Vårens beste rockealbum! For meg.
Gubberock 