Neil Young & The Chrome Hearts: As Time Explodes (livealbum 2026)
Konserten i Bergen 20. juni 2025 hadde vart 90 minutter, samme lengde som på åpningen av Europaturnéen i Dalhalla to dager før. Det var tid for å gå inn for landing. Så kommer versjonen av «Cortez The Killer» som alle som var der snakker om. Det vil si, ikke riktig alle. Mange har ment at musikken på den konserten knapt var hørbar om du stod litt lenger bak. Det gjorde ikke jeg. Så kommer altså sangen som av og til kan framstå stakkato. Jeg var ingen fan av sangen da jeg først hørte den på Live Rust (1979). Men nå er Neil Young & The Chrome Hearts i flytsonen. Jeg er i flytsonen, blir med på ferden. Den bygger seg sakte opp og gnistrer mot slutten. ”People worked together“. Femten minutter varer sangen. Det ekstra verset som Neil hadde plukket fram med Crazy Horse ett år tidligere er med. Seinere har Neil Young uttalt at versjonen i Bergen kan ha vært den beste han noen ganger har gjort av denne sangen. Slike uttalelser skal man alltid ta med en neve salt eller to. Men dette var en opplevelse. Denne versjonen er en opplevelse. Så kan man selvsagt spørre seg hvorfor sangen ble liggende urørt resten av Europa-turnéen. Kanskje var Neil så fornøyd at han ikke ville rote det til med svakere versjoner seinere?
«Cortez The Killer» fra Bergen er med når Neil Young nå dokumenterer Amerika- og Europaturnéen han gjorde med bandet Chrome Hearts i fjor sommer. Selv var jeg også til stede da Neil og bandet spilte «Looking Forward» som også er å finne på livealbumet «As Time Explodes». Du kan lese om de tre konsertene jeg var tilstede på i fjor her:
Første ekstraomgang med Neil (Dalhalla)
Save The Planet For Another Day (Bergen)
Neil rocker i den frie verden (Berlin)
Bandet til Neil består foruten av far selv av Spooner Oldham på tangenter, Micah Nelson på diverse inkludert gitar, Corey McCormick på bass og Anthony Logerfo på trommer. Det kores omtrent på klassisk rufsete Crazy Horse-vis. Spooner Oldham druknet litt i lydbildet i fjor sommer, her er han tydeligere.
Livealbumet As Time Explodes gjenskaper ikke helt mine opplevelser med Neil Young i 2025. Til det er sporlista og rekkefølgen for forskjellig. Og jeg hadde gjerne sett at den glitrende og beske versjonen av «Ambulance Blues» som vi fikk servert i Berlin og andre steder utover sommeren hadde vært med. Men samtidig er mye gjenkjennelig også. Kult med en tøff «Vampire Blues», i likhet med «Ambulance Blues» fra det sære mesterverket On The Beach (1974). Her får Neil og bandet virkelig utfolde seg.
Klassekampen journalist etterlyste en rød tråd i Neils settliste i fjor. Røffly kan man si at livealbumet starter nostalgisk og tilbakeskuende med «Daddy Went Walkin’», «Looking Forward» og «Harvest Moon». «Daddy Went Walkin’» kan være om et barns ønske om at foreldrene skal finne sammen igjen og kan slik sett handle om både hans egne foreldre, og om ham selv. «Looking Forward» var en av de store overraskelsene på Dalhalla-konserten. Sangen er opprinnelig gitt ut som tittelspor på Crosby, Stills, Nash & Youngs album fra 1999 og er fra samme tida som «Daddy Went Walkin’». Nydelig sang og versjon med (nesten) CSNY-koring og fin gitarklimpring! En annen Crosby, Stills, Nash & Young-låt digget jeg rått tilbake i 1988. I fjor fikk jeg «Name Of Love» i tre versjoner; Neil med henholdsvis akustisk gitar, piano og pumporgel. På livealbumet er det pumporgelet som regjerer.
Trump, krig og klima. Så vender Neil i stor grad å vende blikket mot en urolig verden og miljø-og klimaødelggelser. Protesvisa «Ohio» fremstår skremmende aktuell, ikke minst etter det som skjedde i Minnesota. «Long Walk Home» er opprinnelig et av de beste sporene fra Life (1987) . Her kommer den i en pianodrevet versjon, skrevet om for å fange opp situasjonen i Ukraina. Den var ikke med på Europa-turnéen.
Drivende «Be The Rain» med megafon er et høydepunkt og nøkkelspor på mange konserter i fjor sommer, og versjonen på livealbumet er herlig. Sangen er opprinnelig fra konseptalbumet Greendale (2003) og ble samme år fremført solo og akustisk av Neil Young i Oslo Konserthus. Men her er det elektriske gitarer, kor og driv. Jeg elsker Neil Young! Naivt, enkelt, banalt, men ikke mindre viktig av den grunn. Vi synger med: ”Save The Planet For Another Day”.
Neil og Bruce er to av den eldre garde som ikke har vært redd for å kritisere Donald Trump. Av nyere låter får vi den lite subtile Trump- kommentaren «Big Crime», som ikke er utgitt på album før. Enkelt, stor ord, men hvorfor pakke inn indignasjonen?
Vi var mange som spekulerte i hvorfor han og bandet ga ut nytt album fem dager før turnéstart for så å ikke spille noen låter fra albumet. «Silver Eagle» er om turnébussen og går med melodi fra «This Land Is Your Land» fra er fra fjorårets «Talkin’ To The Trees», men dukker ikke opp før i USA, to uker etter turnéstarten. Ei tekstlinje herfra har gitt navn til dette livealbumet.
Og, jada, mot slutten får vi «After The Gold Rush» og Like A Hurricane», og alle bør være fornøyde. Over 13 spor og 70’minutter blir vi servert en fin dokumentasjon på en Neil som fortsatt har det i seg live, stemmen er bra intakt, og det er liv i gubben når han drar fram den elektriske gitaren. Du får som du skjønner både hits og sjeldnere livelåter.
Ikke essensielt for alle. Selvfølgelig er ikke dette en essensiell liveutgivelse for alle. Da må du høre langt eldre Weld eller Live At Fillmore for eksempel. Og vi skulle selvfølgelig heller sett at årets Europa-turné ikke hadde blitt avlyst. Men for fansen er dette likevel et fint dokument, jeg har allerede spilt albumet fem-seks ganger. Neil som folksanger med munnspill, som countryrocker og som hardrocker er fortsatt bare herlig. Og så var det ”Cortez“, da!
”Hate was just a legend
And war was never known“
Gubberock 