Rodney Cowell: Then Again (album 2026)
20 år gammelt. Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline (2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.
Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!
For å ta det negative først. Det er jo noen som går langt i å mene ar man bør eie et fysisk eksemplar av musikken man spiller. Denne gangen forhåndsbestilte jeg en LP, og ble skuffet da den ankom. Ikke fordi musikken er dårlig, men fordi merverdien av album-omslaget er svært begrenset. Ingen tekster, ingen bakgrunn, bare et kjedelig hvitt innercover. Det andre negative er discorap-låten «Whatcha Gonna Do Now #2» der blant annet Lyle Lovett bidrar. Den ene dattera mi lurte på om jeg hadde satt på låten frivillig, dette var da ikke min greie. Godt observert. Nå kan det hele være en spøk, for den mye finere låten etterpå denne, den dog beslektede «The Has-Been Vents His Spleen», diskuterer hans egen gammeldagse musikk-smak satt opp mot den nye pop-countryen.
Musikken er ellers topp! Resten av albumet har et stort sett organisk lydbilde med blant annet fele, cello, mandolin, piano og fele, og med sanger som spenner fra fint til glimrende! Det begynner fint med «I Won’t Lie» og tar seg opp både i tempo og kvalitet med den siste sangen Rodney skal ha spilt inn sammen med Guy Clark, den sinte og til dels rocka «Are You One Of Us?», om å bli tvunget til å tilpasse seg. Den ettertenksomme hyllesten til Cohen i «If I Could Speak To Leonard» er bare nydelig! Nå var dette spilt inn mer enn 10 år før Leonard Cohen døde, men det er flere av oss som kunne ønske å snakke med mannen som gikk fra å bli oppfattet som notorisk skjørtejeger til vismann:
Perhaps I’d bow in silence
And leave the man in peace
Content myself with what I know
Of Montreal and Greece
Og det fortsetter med flotte sanger som for eksempel barokk-balladen «Sing Your Heart Out» og sangen som senere skulle bli gitt ut som «Forty Winters», nå som en mer nedstrippet «40 Winters». Helt til slutt slipper også selveste Emmylou Harris til på «Go Light A Candle».
En god femmer! Et veldig fin album som veksler mellom det varsomme, bluegrass og sanger som er litt mer rocka. Så om omslaget til LP-en står til en svak toer, holder musikken til en god femmer!
Gubberock 