Kaktusfestivalen 30. mai 2026. Brygga kultursal, Halden
For en dag det blir! Kaktusfestivalen 2026 er historie, og om neste år blir tilsvarende bra som i år, er det bare å glede seg! Vel blåst, virket veldig profesjonelt gjennomført fra min synsvinkel!
Jeg ankommer Halden for seint til å få med meg matiné-konserter og det meste av Normas sett på deres hjemmebane, jeg prioriterte å få med meg ny personlig rekord for dattera mi på 100 meter sprint. Livet er så mye, som Trond Granlund synger! Men ellers skal du få korte beskrivelser av konsertene, noen kortere enn andre!
Norma
Norma er et band fra Halden som spiller tøff countryrock. Deres album fra 2025, Country Catering. Fikk svært gode kritikker. Basert på de to låtene jeg fikk med meg, var dette rått og godt, noe som blir bekreftet av en spontan uttalelse fra en i salen. Selv så jeg dem på Fjording i samme by for tre år siden. Det blir nok flere sjanser!
Vilde Bye
Vilde Bye fra Tromsø rakk jeg, og det er jeg glad for. Hun har gitt ut album som også er lovprist her i Gubberock, men konserten denne tidlige kvelden i Halden beviser de gamle visdomsordene om at «Live music is better, bumpers stickers should be issued» til fulle. Jeg starter med å sitte på galleriet, en plass jeg senere skulle få vite ikke er for uinnvidde. Strengt tatt blir man uansett bare en «Innocent bystander» der oppe, så jeg forlater sitteplassen for å være en større del av opplevelsen.
For opplevelse er det! Vilde og hennes barndomsvenner leverte et til tider deilig rått sett med masse trøkk, herlige gitarsoloer, koring og energisk driv der uttrykket nok er likere de par første låtene på det nye, sterke albumet, enn de mer rolige låtene som følger. Et litt annet format enn da jeg så henne, Jakob Struve og Frida Sørbøe varme opp for Torgeir Waldemar i Oslo Konserthus for to-tre år siden. Til tider magisk var det da.
Bandet fremstår til dels om en kontrast til Vildes vakre og vare stemme. Det gjør det hele bare enda bedre. Jeg skal la være å droppe for mange sangtitler denne morgenen, da kommer jeg bare ut å kjøre, men jeg antar at et av høydepunktene er den vakre og rolige «Bird Up In The Tree» fra årets album, der man ser på de halvsmilende ansiktsuttrykkene til bandmedlemmene og lurer på om Vilde klarer å fullføre plystresoloen uten å bryte ut i latter. Det går strålende!
Lettere starstruck hilser jeg på Vilde senere på kvelden. Hun kan bli stor. Hun er stor! Vildes siste album spilles i skrivende stund. Flotte saker!
Jolie Holland
På festivaler vil man ofte høre artister man på forhånd ikke har noe forhold til, og det var opp til flere slike for meg i går. Da er det umulig å yte dem rettferdighet.
Jolie Holland er femti år, og født i Houston, Texas. Jeg hørte litt på i bilen på vei til Halden uten å bli grepet. Hun stiller med to medmusikkanter. Det er utvilsomt noe ved henne og sangene hennes. Hun er veldig kunstnerisk i uttrykket, og trolig er melodiene såpass subtile at de krever mer forberedelse for at utbyttet skal stå til mer enn en terningkast 4.
Black Sea Dahu
Black Sea Dahu fra Sveits er et helt nytt bekjentskap for meg. De er beskrevet som en kollektiv av familie og venner. De leverer et underholdene og bra sett. De har spilleglede, og lager liv og røre rundt seg. Publikum vet også å sette stor pris på dette bandet. Trivelig, nytt bekjentskap!
Bonnie «Prince» Billy
Dette hadde jeg gledet meg til. Å se den levende indie/amerikana-legenden live. Jeg er svært glad i mange av albumene til Bonnie «Prince» Billy aka Will Oldham, ikke minst de to siste, men har aldri opplevd ham live. Jeg har heller ikke sett Youtube-videoer med ham, og kunne bare ane hva jeg går til. Og alle forventninger blir overoppfylt.
Bonnie «Prince» Billy har med seg to medmusikanter. De spiller vekselvis på saksofon, fløyter, klarinett og gitar, sånn omtrent. Og mot slutten kommer også en kvinnelig duettpartner og mannen fra salgsboden på scenen. Beklager mangel på navn!
Men mangel på spjlleglede er det ikke. Will Oldham og hans to kamerater kommer på scenen med litt maling under øynene. De åpner med fantastiske «New Partner». Jeg har følelsen av at Oldham har valgt meg ut som en slags hemmelig venn, en han skal stirre på, holde oppmerksomheten til. Det er sikkert bare tull, og mange i nærheten av scenen har det kanskje slik. Oldham er intenst tilstedeværende under hele konserten. Arrangementene av låtene er sannsynlige og usannsynlige, skrudde og rett fram på en gang. Det er vakkert, nært og teatralsk. Oldham gjør noen enkle og vanvittige bevegelser med beina. Dansetrinn, kanskje. Musikerne fargelegger, ehm, vakkert. Bonnie «Prince» Billy synger om de nære ting, de enkle og analoge gleder – og det føles som en forbrytelse og ta fram mobilen og knipse noen bilder.
Høydepunkter? Hele konserten. Fantastiske versjoner av «Boise, Idaho», «The Water’s Fine» og «Is My Living In Vain» fra The Purple Bird (2025) for eksempel. Vi er alle enige om at Billys sang og liv ikke er forgjeves! Mot slutten av konserten kommer den kvinnelige duettpartneren på scenen, og vi får «Joy And Jubilee» fra mesterverket Master And Everyone (2003) i en glitrende versjon.
Det eneste jeg har å utsette på denne knappe timen, er at de kunne holdt på et par timer til. Men det kan de selvfølgelig ikke.
Makan! Nei, makan til Bonnie «Prince» Billy finnes ikke. Denne konserten er ubeskrivelig, tilgi mitt famlende forsøk!
Ben Kweller
Igjen et nokså nytt bekjentskap som jeg bare forsøksvis hadde hørt på forhånd. Ben Kweller fra USA har vært musikalsk aktiv i mer enn 20 år og er en stor favoritt i festival-ledelsen og blant mange i publikum. Han kommer inn, setter seg ved pianoet i et par låter, og vi er straks sugd inn i hans univers. Låtene er ikke mer komplekse enn at slike som meg henger godt med. Dette er rocka og godt!
Kveldens mest rørende øyeblikk er når Kweller forteller at sønnen hans fyller 20 år i dag. Sønnen som døde i en ulykke for noen år siden. Kweller forteller at han får brev fra folk som forteller at musikken til Kweller har fått dem gjennom tunge opplevelser. Kweller selv får hjelp av musikken, men den får ham ikke gjennom sorgen. Og han trenger hjelp. Av oss, publikum. Så spiller de en sang Kweller skrev til sønnen.
Dette er bra!
Stein Torleif Bjella
Sist, men ikke minst. Det er etter Kveldsnytt, nærmere bestemt over midnatt og for lengst leggetid for dette A-mennesket. Jeg har fått plass helt framme ved gjerdet og kan henge over det om jeg blir for sliten. Stakkars Geir Sundstøl står bare en drøy meter fra meg, og det er med interesse jeg kan følge hans sofistikerte håndtering av gitarer, munnspill og backingvokal.
Det er altfor lenge siden jeg sist så Bjella med band. Og for et band! I tillegg til Bjella selv og Geir Sundstøl spiller Kenneth Kapstad på trommer, David Wallumrød på tangenter og Eirik Øien på bass. En fordel ved å stå såpass nærme musikerne er at det et lettere å skjønne hva som ligger bak lydbildet. Jeg lar meg imponere ekstra av trommingen til Kapstad denne kvelden, og rett som det er ruller Wallumrøds tangenter over oss.
Konserten starter med «Tilbake til byen» fra årets album Velkommen skodde. Vi får heldigvis flere sanger derfra. Jeg er ikke spesielt begeistret for «Kjell Hårspray» på albumet, men live! Live er den saker, og musikerne sender den opp til et av konsertens store høydepunkt. Bjella med dette bandet et egentlig en tung og rocka opplevelse, der mange av sangene dras ut. Det tåler vi. Geir Sundstøls gitareskapader er som kjent av en annen verden, og på låter som «Undergang» og ekstranummeret «Frisøren i sentrum» blant mange andre, får han virkelig utfolde seg. Tungt og godt, ja, men på «Heidersmenn» roes det ned med ståbass fra Øien og munnspillsolo fra Sundstøl.
Mot slutten av konserten spiller de «Lengte, lengte» fra årets plate, og det er vel unødvendig å skrive at dette er nok et eksempel på at musikk er best live!
Stein Torleif Bjella med band må rett og slett være noe av det aller beste du kan oppleve live i Norge i dag. Det er et privilegium å følge dem fra orkesterplass.
Og med det er årets Kaktusfestival over. Måtte festivalen leve lenge!
Gubberock 