Kacey Musgraves: Middle Of Nowhere (album 2026)
Er amerikanske Kacey Musgraves tilbake på countryvogna? Det er ikke helt slik, men snarere et forsøk på å score et billig poeng basert på «Back On The Wagon», låten med det mest fengende refrenget på hennes nye album, Middle Of Nowhere. Etter mitt skjønn er også hennes forrige album, fine Deeper Well (2024), temmelig country. Og denne gangen får vi en litt irriterende disco-tromme på flere av sangene, så helt reinspikka country er vel ikke dette. Men steelgitaren og tekstene er definitivt country. Og hun synger om cowboyer, cowgirls, hester og coyoter. Og mer country på godmåten enn «Horses And Divorces» med zydeco-trekkspill, Miranda Lambert på medvokal og lovprising av Willie Nelson blir det vel ikke? Willie selv er med og synger på «Uncertain TX», et fint spor mot slutten av albumet.
Explicit. Og i midten av det hele, som slett ikke er midten av ingensteds, er Kacey Musgraves og hennes nydelige stemme. På forrige album sang Kacey Musgraves om etterdønningene etter et forhold som gikk over ende. Nå er hun i livets lengste periode uten å være i et forhold, sier hun. Og det skal egentlig være et fint sted å være der, i Middle Of Nowhere, med tid til å reflektere og utforske flere sider av seg selv. Og lengter hum etter en mann, kan hun bare sette seg på vaskemaskinen som hun synger på et av albumet aller beste og mest drivende spor, «Dry Spell». Et småfrekt eksempel på tekster som er selvironiske, smarte og ikke uten humor. Og det er litt morsomt at låten der den tekstlinja befinner seg, er en av de få på albumet som ikke er merket med «E» for explicit lyrics på Tidal. Mulig det hele er for implisitt for en advarsel, eller at tankene mine…Nei, altfor mye om det, vi må videre.
Den allerede nevnte «Back On The Wagon» kan handle om å velge en litt skakk-kjørt mann, som nå er tilbake på vannvogna. Alt blir bra, men gjør det det? Flott låt uansett!
Kunne kuttet et par-tre låter? Albumet varer i nesten 45 minutter og har hele 13 sanger. Mange av dem særdeles fine og iørefallende. Det er likevel fristende å skrive at albumet hadde vært enda bedre om hun hadde barbert bort de tre svakeste låtene. Baksiden av en slik påstand, er jo at jeg kan bli avkrevd å fortelle hvilke låter vi snakker om, og at nettopp disse låtene kan ha et voksepotensial. Er det noe nettopp dette albumet gjør, så er det å vokse. Og svake er heller ikke disse tre låtene, la oss heller kalle dem jokere. Men ok, «I Believe In Ghosts», «Loneliest Girl» og avslutningslåten «Hell On Me» med litt småklimprende filosofering har i mine ører ikke nådd helt opp til de øvrige, selv om også disse er ganske pene.
Nydelig countryalbum! Men med låter som flere av de allerede nevnte, «Coyote», «Mexico Honey», «Abilene» og flere til, er dette et meget godt countryalbum, et album som jeg har hatt stor glede av de siste ukene. Ja, langt mer glede av enn det store gjennombruddet Golden Hour (2018), faktisk. Glem trommene, glem innvendingene mine, som tross alt er mest flisespikkeri og over tid kanskje heller ikke så relevante. Det er bare å nyte dette albumet!
Gubberock 