Bob Dylan – Time Out Of Mind (album 1997)
Bob Dylan – Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997), The Bootlegs series Vol.17 (Bokssett 5 CD-er, dobbeltalbum med mer, 2023)
«I can hear the church bells ringin’ in the yard
I wonder who they’re ringin’ for?
I know I can’t win
But my heart just won’t give in»
Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av «Standing In The Doorway» på den nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse.
Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum i mellomtiden hadde bidratt til fornyet inspirasjon.
Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata var i hovedsak spilt inn før han ble dødssyk. Når anmeldere skrev om at albumet handlet om Dylans dødelighet, svarte Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen få øye på lyset. Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covrede sang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud som med Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan sang noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler.
Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter. Lenge så det ut som Tempest (2012) ville bli Dylans siste album med egne låter, før han etter flere coveralbum var tilbake med Rough & Rowdy Ways, et av hans aller beste album!
Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, var det tre låter som jeg ble særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kom flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på den nye boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg.
«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.
Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh, Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois ville bruke moderne teknologi som ble paret med Dylans låter som stod i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte følte seg ikke veldig ønsket av Lanois. Samt mange til. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skulle han spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind ga seg selv en ny start.
Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på den nye utgivelsen, Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.
Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i og mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever foreløpig ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg så langt har klart å avdekke.
Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass på hverandre under prosessen, at også Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.
Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene som noen år seinere fant sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten!
Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Jeg synes også «Dreamin’ Of You» som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway» er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i den versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen er trolig den som passer best på plata, men som enkeltspor tror jeg at version 1 av de alternative versjonene gjør mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.
Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.
Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette var en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.
Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».
Artikkelen er redigert 4. februar 2023.
Gubberock 