Svein Øvregård er av disse entusiastene som sprer positiv energi rundt seg. Som leder av facebooksiden Neil Young Norway som måtte bytte navn fra Neil Young Norge, får han første ordet når Neil Young Norway-medlemmer skriver om sitt forhold til Neil Youngs musikk. Mer følger, men nå Svein:
Der sitter han. Og han ser ut nøyaktig som på bildene jeg hadde sett. Slitte bukser, langt sort hår, et mystisk glimt i øyet og et nesten konstant skjevt smil. Stolen han sitter på ser altfor liten ut, og beina følger på en måte urytmisk tonene fra gitaren. Han er alene. Solo. Ved siden av han står det et lite bord med to glass med vann, et glass for tørsten og et til å dyppe munnspillet i. Noen sier det var vann, jeg tror det var whisky til munnspillet. – For å få den rette lyden, sa han. Og det virker som han har et munnspill i alle lommene. Han leter, fomler, snakker, babler og forteller. Og synger. Høyt! Han bytter instrumenter, går fra gitarer til piano, og alt er gåsehud. Jeg husker den intense spenningen, jeg hadde jo enorme forventninger. Var nervøs av en eller annen grunn. Neil Young var altså endelig kommet til Norge. Og det til en gymsal i Oslo, Ekeberghallen. Det er vinter og mars i 1976. I minuttene før konserten lå revelukta tungt i lokalet. – Detta blir stort, nærmest roper en kar til oss. Bruttern og jeg kjenner’n ikke, men vi nikker enig og viser høye tomler. To minutter senere sovner han, og så starter konserten…
Det føles som noen evigheter fra Neil kommer på scenen og begynner å spille. Han rusler mot stolen. Setter seg. Kikker ut. Voldsom applaus runger, etterfulgt av spent jubel og tilrop i hallen. «Sad Movies» starter og alt er bare magisk. Stemmen fyller hallen og på denne tiden går de lyse tonene rett i taket. Vi sitter på rad 24, bruttern og jeg, det er en mandag og klokka har passert 20.00 – og i noen timer nå er alt tidløst.
Neil Young og Crazy Horse subber inn til andre sett. Elektrisk, skarpt og deilig. Vindkanonene er satt på full storm, bokstavelig talt, for det er her og nå det skjer: De spiller «Like A Hurricane», min favorittlåt over alle favorittlåter. Har aldri hørt låta før nå, men alle skjønner at her er vi med på noe stort og evig. Lyden er vidunderlig høy, det er full pøs, sterkt, det river – og vi flyr…
På plass 14 sitter jeg, 14 år på alderskontoen, og har naturligvis ingen inntektskilde, null penger til å gå på konsert. Og det er akkurat dette denne historien egentlig handler om. Atle, min eldre bror, forstod hva Neil Young betydde for meg og spanderte billetten på meg. Noen år senere var jeg med å lage en kampanje for sparing: Gi bort en gave som varer hele livet! Suksess – Det var Neil Young-billetten jeg egentlig tenkte på: Tusen takk, Atle. Neste konsert i Norge var i Drammenshallen i oktober-82. «Computer Age» satt som ei kule! Men det er annen historie. Dette var en dobbel kjærlighetshistorie, til Neil og Atle.
Gubberock 