Innhold: «Min Neil Young – et dobbeltalbum»
Bonus-Ep: Kåringen
Side A: Martin på stranda
Side B: Endre på scenekanten med Weld
Side C: Always Old Ways med Bjørn Arne
Side D: Svein og billetten til Ekeberghallen 1976 – Neil, broren min og jeg
Bonus-EP: Svein Øvregård om Neil Young Norway og kåringen
Neil Young-fans har i alle år diskutert heftig hvilket album som er best, hva favorittlåta er, og ikke minst har vi småkranglet om hvilke versjoner som fungerer best – er det live, elektrisk, solo eller band? Og vi har aldri blitt enige. Før nå. Eller, vi er vel kanskje ikke helt enige nå heller?
Bli medlem:Neil Young Norway.
Nesten halvparten av medlemmene i Neil Young Norway anså kåringen som umulig. I Neil Young Norway er det både blodfans, «ordinære» fans, følgere og noen få skeptikere. Personlig aner jeg ikke hva som er det beste albumet, men jeg er ikke direkte uenig heller. Og for meg er Live Rust det beste konsertalbumet, men hva skal man si? Weld er terningkast seks det også…
On The Beach Og Weld. Her er det naturligvis tett i toppen. On The Beach er best likt; tett fulgt av After The Gold Rush. Weld ble kåret til tidenes live-plate. Under kan du lese medlemmers omtale av disse to albumene og mer til.
De 15 øverste studioalbumene:
1. On The Beach
2. After The Gold Rush
3. Zuma
3. Everybody Knows This Is Nowhere
5. Tonights the night
6. Ragged glory
7. Harvest
7. Sleeps With Angels
7. Rust Never Sleeps
10. Freedom
11. Psychedelic Pill
12. Comes A Time
12. Harvest Moon
14. Greendale
14. Le Noise
De tre øverste live-albumene:
1. Weld
2. Live Rust
3. Unplugged
Martin Nordahl Andersen: Martin på stranda
Jeg er født i 1979.
Tre år etter at Neil Young først spilte i Norge og ett år før de gamle heltene snubla inn i et tiår hvor stort sett de fleste, Young inkludert, lagde plater som ingen skjønte noe av og ikke kjøpte.
Jeg var barn under det beryktede åttitallet.
Tiåret med høye renter, Arne Treholt, Thatcher, Reagan, Gro, sterke farger, EN ENESTE norsk tv-kanal, rævva landslagsfotball, Bobbysocks og Sovjet.
Vi kjøpte plater på vinyl og kassett på åttitallet.
På Alliance platebar i Sandefjord, med plate-Tor bak disken, som jeg i årenes løp skulle kjøpe masse cder av. I dag er butikken historie og Tor pensjonist.
Jeg våkna på nittitallet.
Jeg ble fan av Guns n Roses og Slash (SLASH!), men etter en litt døv konsert på Valle Hovin i 1993 gikk lufta ut av den ballongen. LA var langt borte og Guns fislet litt ut.
Grunge synes jeg var depressivt vrøvl. En kan godt synge om vonde ting, men en trenger ikke dyrke det.
Høsten 1993 lanserte deLillos sin Neste Sommer – en innertier av en plate som i år er 30 år. DeLillos skulle demonstrere for meg at musikk ikke trenger å være på engelsk og at den ikke behøver å komme fra LA eller London. Og at den kan være lettere å nå – en kan gå på deLillos fem ganger i året, i motsetning til Guns, som jeg måtte vente i tre år med å få sett.
Jeg kjøpte delillos plater i fleng og plukket etterhvert opp at Lillo-Stenberg var fan av en canadier som het Neil Young. Det viste seg at Young på denne tiden var inne i låtgruva og hakket løs på den nest største gullåren han hadde støtt på – det som startet med Freedom, og som ble fulgt opp av Ragged Glory, Weld og Harvest Moon. På dette tidspunktet hadde han kommet til Unplugged.
Vi hadde på denne tiden meldt oss inn i Scandinavian Music Club (eller noe sånt) hvor en ble tilsendt månedens plate, eller bestille fra katalog. Vi bestilte Unplugged, og den satt med en gang!
Vi fulgte opp med å skaffe oss Harvest for den hadde vi lest om. Lillo-Stenberg hadde snakket om Young i BEAT i forbindelse med deLillos’ suksess, og der kunne vi også lese at han hadde et Neil Young-coverband, jøss gikk det an lissom. I de kommende årene reiste vi en gjeng fra Sandefjord hvert år lille julaften for å oppleve Young Neils, en tradisjon som jeg holder i hevd den dag i dag.
Nyheten om at Young skulle spille på Kalvøya 1996 utløste selvfølgelig stor jubel i gjengen. Akk, festival i 1996 var ikke som det er i dag, og Young var ikke i slaget den dagen. En bootleg av konserten avslører en artist som sleit med å finne godfoten, men at han redda seg inn til slutt. På YouTube kan du finne video fra Roskilde to dager før, og det er langt bedre. Selv om konserten ikke var det helt store, var jeg nå bitt av basillen og jeg kjøpte alle platene, nå på CD. Young ga fremdeles ut gode plater – Sleeps with Angels, Mirrorball og Broken Arrow.
Men vi fikk ikke hele historien, det var noen huller i katalogen som vi bare fikk lese om i bøker og artikler. Det var Re-ac-tor, Hawkes and Dowes, American Stars and Bars, Time Fades Away og On the Beach.
Det eneste vi hadde hørt fra den platen var «Walk On» og «For the Turnstiles», begge var å finne på samleplata Decade. «Winterlong» er også der, men det er først i de senere årene vi har fått vite at den tilhører On the Beach-innspillingene. Neil Young ville ikke gi den ut på CD, basta! For oss som ble fans av Young på nittitallet fikk platen kultstatus. Noen av oss hadde fremdeles platespiller, og var en heldig, så kunne en finne et eksemplar på fretex eller et antikvariat. Men det tok ikke lang tid før den kun var å få kjøpt til skyhøye priser.
På klassetur til Oslo i 1997 var jeg innom Råkk og Rolls da det lå vis a vis Rockefeller, der hvor Deli de Luca ligger i dag. Når en kom inn, var disken til høyre, og på veggen rett frem hang det godplater som var sjeldne og ekstra dyre – deriblant On The Beach. Prisen var 600 kroner, tilsvarende 1000 kroner i 2023, som selv i dag er en ganske voksen pris på brukt vinyl. Jeg hadde ikke råd.
Med internett kom mer informasjon og buzz, inkludert en kampanje for å få den ut på cd. Et fåfengt prosjekt selvsagt, Neil Young ga garantert faen, og vi måtte vente til 2003 før det faktisk skjedde.
Og for en plate det er! Det er mulig det er en overdrivelse eller regn løgn å kalle den en fest, men den er rett og slett en seier fra start til slutt. Det låter ensomt, men småoptimistisk, lavmelt og stort, vakkert og vondt om hverandre.
Du som leser denne teksten, kjenner garantert låtene, og det er unødvendig å gå gjennom en og en. Du vet hva jeg ville skrevet uansett.
I de senere årene har Young begynt å spille sanger fra On the Beach live. Jeg har nå hørt «Walk On» «On the Beach» og «Revolution Blues» live, noe som jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.
Young skulle treffe blink med sine plater også senere, men det er slik jeg ser det kun med Sleeps with Angels at han fikk til denne litt småparanoide stemningen sammen med et knippe knalllåter.
Nei, nå sitter jeg bare og rører. Teksten er for lang, usammenhengende og selvmotsigende.Jeg skrev i full fart, ikke noe redigering.
No tuning nothing!
Endre Lunde: Endre på scenekanten med Weld
Neil Young sin kreative tour de force gjennom 70-talet blei avslutta med den legendariske konsertplata Live Rust i 1979. 80-talet kom, og ein god del av fanskaren reiv seg i håret over Neil sine krumspring mellom ulike sjangrar og konstellasjonar. Det er tvilsomt om det dukka opp mange nye fans i desse åra. Nokre datt frå. Eller tok ein lang pause. Men dei tolmodige kunne likevel skimte storheita bak desse underlege musikalske plagga Neil kledde seg i.
Men på scena leverte Neil sakene. Noko som seinare arkivutgjevingar har vitna om, som «A Treasure» og «Bluenote Cafe». Men 1989 kom, og Neil som gaula ut «Keep On Rockin’’ In The Free World», fekk unge hovud og eldre fans til å spisse øyrene. Neil blei omtala som å vere tilbake i form. Eller ha finni sæ sjæl igjen. Og det var i 1990 eg som 14-åring oppdaga denne karen som stod der rufsete og fæl på scena for den lauslatte Nelson Mandela. Men han blei framleis berre ein kuriositet i musikklandskapet mitt.
I 1991 betydde omtaler i VG og Dagbladet mykje for silinga mi av musikksfæren der ute. Terningkasta. Og dei trilla liveplata Weld til ein dobbel seksar. Difor ønskte eg meg Weld til jul. Liv Jørgensen sine ord vekka nysgjerrigheita mi på å utforske denne karen nærmare. Og på radioen fekk eg høyre smakebiten «Fuckin’ Up». Der lyden av Crazy Horse kom galopperande inn i livet mitt. Rufsete rock som eg aldri hadde høyrt det før.
Plata fekk eg til jul. Den doble, uten Arc til. Og i mørket der i romjula på guterommet byrja mange månader med fordjupning i desse 16 spora. Weld blei eit dagleg brød. For meg var dette kompleks musikk. Og eg brukte tid på å ta inn over meg nyansane. Dei enkle grunnelementa med ein sologitarist på toppen som liksom aldri klarte å spele den same noten likt frå gong til gong, og like godt kunne velge å la vere å spele ein note. Eller berre finne på å vri strengane og få ulyd til å høyre himmelsk ut. Det var for meg hard rock uten den strømlinjeperfeksjonen som eg ikkje heilt fann interessant i heavy metall. Turneen Smell the Horse var 50 konsertar pluss med Neil cranka til 11 og bånn pine kvar kveld. Med ei ganske so komprimert setlist der Neil og Crazy Horse perfeksjonerte låtane frå Ragged Glory ispedd klassikara frå gullåra sine. Og Sonic Youth var med som oppvarmara. Støyrock inspirert av Neil, men samstundes noko heilt anna enn Neil, og Sonic Youth inspirerte i sin tur Neil sjølv. Og gjennom Freedom, Ragged Glory og Weld fekk Neil sådd ein ny generasjon Neil-fans og blei etterkvart omtala som gudfar for grungen. Gulfkrigen hamra ut på CNN medan Neil turnerte statane og gav Neil energi og harme. «Blowin in the Wind» blei elektrisk framført med lyden av luftangrep frå krigen sjølv. Og ut frå startgropa kjem «My My Hey Hey ( Into the Black )» med dei mest forvridde tonane eg har høyrt. Tenk at det er lov! Crime in the City er trucktung og forrykande, med ei urban historie full av herlege paradoks. Den viskande, akustiske versjonen på Freedom sin motsetnad.
Well, I keep gettin’ younger//My life’s been funny that way //Before I ever learned to talk// I forgot what to say
«Like a Hurricane» får ein 14 minuttar behandling, og her spelar faktisk Neil dei fleste tonane. Det klassiske riffet vert stødig sendt ut, men innimellom kjem stormen krasjande ned i gitaren, her høyrer vi kampen mellom det pene og det støyande. «Cortez the Killer» derimot er venskap frå start til mål. Og reggae-rytmene frå Live Rust med Neil som imiterar karibisk dialekt, er heldigvis ikkje å høyre. «Welfare Mothers» er ikkje blant fansen sine favorittlåtar, men rølpet får maks utteljing her, med Billy Talbot som verkeleg får ropt ut kor svolten han er. «Farmer John», garasjerocklåta frå 1959, er ingen personleg favoritt, men der plata elles er prega av eit band på hugget, er den seige, tilbakelente og trauste stilen her, ein fin variasjon. Dei tre låtane frå Ragged Glory vil eg seie overgår originalane. Langs turnevegen har strukturen i låtane falle på plass. Bandet kan dei ut og inn. I motsetnad til Neil sin noverande hang til å fylle studioalbuma sine med 1. gjennomspelingar…. live music is better.
Ein solid bonus for meg med Weld er konsertfilmen. Som eg sikkert har sett 100 gongar. Den er filma som Live Rust. Men har og solide dosar av publikumshots. Og for ein underlig gjeng som står der og diggar. I dei fleste aldrar. Og ingen er kledd for kammermusikk for å seie det slik. Ordinary people. Men den er smart klipt mellom bandet på scena og fans som syng til låtane, med plenty av innleving. Ein favoritt er ein fyr si lufttrommespeling, med voldsomme handleddsrørsler og headbanging, Ralphie er ein sløv fyr i forhold. Og «Cinnamon Girl» er tileigna kvinner sjølvsagt, i alle former. David Briggs var imot denne versjonen av filmen, han ville ha bandet eine og åleine i fokus, men Neil bestemte. No har Neil angra på dette og ein fanfri versjon kan sjåast.
Vi er etterkvart blitt bortskjemde med liveplater frå Neil. Og verkeleg ein høydare er «Way down in the Rust Bucket» som såg lyset 30 år etter «Weld». Den er henta frå oppvarmingskonserten før Smell the Horse-turneen. Med ei lenger setlist, og med eit band i eit meir famlande ( i ordets beste betydning ) og utforskande modus. Energien er mindre enn på Weld og tempoet er skrudd litt ned. Flott med ulik dynamikk.
Men i ei verd der mange menn ikkje føler at dei kan leve ut maskuliniteten sin. Og det er dei feministiske verdiane som grip om seg i samfunnet. Og ein skare av unge menn har Andrew Tate som sitt store idol. So tenkjer eg Neil representerar ein mann der dei mjuke og harde verdiane lever i ein sunn dualitet. Frå den spede, følsomme framføraren frå 1970 med highpitched stemme og kjenslevare tekstar. Dylan sette fri hjernen, Neil sette fri følelsane. Som nokon har sagt. Til den noko kraftigare 45-åringen i 1991, som trør til med full kraft og hiv seg over gitaren, uten tanke for finsynging, medan sveitten renn. Det sensitive og det brutale. Side om side. Ja takk, begge deler. Og alt imellom.
Bjørn Arne Smestad: Always Old Ways med Bjørn Arne
De første LP-ene jeg kjøpte var Trans og Re-ac-tor. Begge fra Narvesen ved Løvebakken i Stortingsgata. Før jeg for alvor begynte å dykke ned i herlighetene fra 70-tallet.
Siden ble hvert nye album som en forundringspakke. Det var ikke mye som kunne måle seg med spretting av en ny LP, senere CD, og høre musikken for første gang.
Den nyutgivelsen jeg ser tilbake på med størst glede er kanskje Old Ways. Litt fordi det var en fin periode i ungdomstida, litt fordi plata var så typisk Neil «jeg gjør hva jeg vil» Young. Til tross for noen mindre heldige spor, inneholder den også noen fantastiske country-låter.
Nå kjøper man bare platene for å ha dem i hylla. Deler eller hele albumet er for lengst gjort tilgjengelig og allerede anmeldt før den kommer i butikken. Og musikken høres på Tidal eller NYA.
Rangering av konserter er vanskelig, ettersom mannen ALLTID innfrir. Men den første er alltid spesiell. For meg var det Brüssel under 1987 European Tour. Ofte beskrevet som turneen fra helvete, men selvfølgelig en helt utrolig bra konsert av et fortsatt relativt ungt Crazy Horse.
Ellers er Roskilde i 2008 kanskje den mest fullkomne opplevelsen med perfekt lyd og stemning fra Orange scene i mørket.
Jeg var for øvrig tidlig ute og sikret meg Pono i limited edition. En fantastisk musikkspiller, men dessverre en web-katalog som havnet i grøfta ganske fort. Nå ligger også Pono i en skuff. Hadde den hatt streaming-funksjon og Bluetooth hadde den blitt hentet fram igjen, men hensynet til tilgjengelighet og enkelhet gjør at mobilen med brukbar DAC og gode hodetelefoner gjør jobben.
Svein Øvregård og billetten til Ekeberghallen 1976 – Neil, broren min og jeg
Der sitter han. Og han ser ut nøyaktig som på bildene jeg hadde sett. Slitte bukser, langt sort hår, et mystisk glimt i øyet og et nesten konstant skjevt smil. Stolen han sitter på ser altfor liten ut, og beina følger på en måte urytmisk tonene fra gitaren. Han er alene. Solo. Ved siden av han står det et lite bord med to glass med vann, et glass for tørsten og et til å dyppe munnspillet i. Noen sier det var vann, jeg tror det var whisky til munnspillet. – For å få den rette lyden, sa han. Og det virker som han har et munnspill i alle lommene. Han leter, fomler, snakker, babler og forteller. Og synger. Høyt! Han bytter instrumenter, går fra gitarer til piano, og alt er gåsehud. Jeg husker den intense spenningen, jeg hadde jo enorme forventninger. Var nervøs av en eller annen grunn. Neil Young var altså endelig kommet til Norge. Og det til en gymsal i Oslo, Ekeberghallen. Det er vinter og mars i 1976. I minuttene før konserten lå revelukta tungt i lokalet. – Detta blir stort, nærmest roper en kar til oss. Bruttern og jeg kjenner’n ikke, men vi nikker enig og viser høye tomler. To minutter senere sovner han, og så starter konserten…
Det føles som noen evigheter fra Neil kommer på scenen og begynner å spille. Han rusler mot stolen. Setter seg. Kikker ut. Voldsom applaus runger, etterfulgt av spent jubel og tilrop i hallen. Sad Movies starter, og alt er bare magisk. Stemmen fyller hallen, og på denne tiden går de lyse tonene rett i taket. Vi sitter på rad 24, bruttern og jeg, det er en mandag og klokka har passert 20.00 – og i noen timer nå er alt tidløst.
Neil Young og Crazy Horse subber inn til andre sett. Elektrisk, skarpt og deilig. Vindkanonene er satt på full storm, bokstavelig talt, for det er her og nå det skjer: De spiller Like A Hurricane, min favorittlåt over alle favorittlåter. Har aldri hørt låta før nå, men alle skjønner at her er vi med på noe stort og evig. Lyden er vidunderlig høy, det er full pøs, sterkt, det river – og vi flyr…
På plass 14 sitter jeg, 14 år på alderskontoen, og har naturligvis ingen inntektskilde, null penger til å gå på konsert. Og det er akkurat dette denne historien egentlig handler om. Atle, min eldre bror, forstod hva Neil Young betydde for meg og spanderte billetten på meg. Noen år senere var jeg med å lage en kampanje for sparing: Gi bort en gave som varer hele livet! Suksess – Det var Neil Young-billetten jeg egentlig tenkte på: Tusen takk, Atle. Neste konsert i Norge var i Drammenshallen i oktober-82. Computer age satt som ei kule! Men det er annen historie. Dette var en dobbel kjærlighetshistorie, til Neil og Atle.
Gubberock 