Townes Van Zandt levde for sangens skyld

Townes Van Zandt, aktualitet: Mickey White – Another Mickey, Ruminations Of A Texas Gunslinger. A Memoir (2021)

Til venstre: Signert CD og artikkel fra 1997 for Puls. Til høyre: Bok med TVZ-relatert stoff





”Living on the road my friend
Was gonna keep you free and clean
And now you wear your skin like iron
And your breath as hard as kerosene»
–Fra «Pancho And Lefty“





Mickey White, Townes Van Zandts mangeårige guitarist, har skrevet memoarer. Det er selvfølgelig bare én grunn til at jeg har lest boka hans, og det er at jeg ble lovet at her er det mye som handler om Townes Van Zandt. Og det er det! Mickey White mener første vers (se innledningssitat) av Townes Van Zandts kanskje mest kjente låt, «Pancho And Lefty», tar utgangspunkt i Townes selv: På veien var det lettere å holde seg unna tunge rusmidler, men alkoholånden hang likevel alltid ved ham. 





“For the sake of the song“





Townes Van Zandt (1944 – 1997) var en amerikansk singer-songwriter, født i Forth Worth i Texas. Blant hans venner fant du Guy Clark, Mickey Newbury, Rodney Crowell og Steve Earle. Han var høyt respektert som låtskriver, og Emmylou Harris og Willie Nelson er eksempler på andre artister som har gjort låtene hans. Det store gjennombruddet som plateartist kom aldri, men er det mange artister med en mer strålende albumrekke på kortere tid enn de seks platene Townes Van Zandt ga ut i perioden 1968 – 1972? Ja, vi kan gjerne også ta med «In The Beginning», spilt inn i 1966, men gitt ut etter Townes’ død. Noen påstår at enkelte av albumene er overproduserte, og «For The Sake Of The Song» er etter mine ører definitivt det. Det er da likevel bare pirk i den store sammenhengen. Ja, hva er tittelen på plata jeg nevnte og én av Townes mest kjente låter? 





Nettopp, «for sangens skyld», og for noen sanger – overprodusert eller ikke!





Jeg har lest mange bøker og sett film om Townes Van Zandt. De handler stort sett om Townes Van Zandt. Jeg har også lest bøker og sett filmer om Guy Clark, Mickey Newbury og andre i kretsen rundt Townes Van Zandt. De handler selvfølgelig mye om hovedpersonen selv. Men de handler som regel også mye om Townes Van Zandt. Da den nå avdøde trubaduren Eric Taylor spilte på Buckleys i Oslo for noen år siden, brukte han nesten halve konserten på å fortelle historier om ham. Townes tok mye plass både i eget og andres liv. Som låtskriver og menneske. 





Jeg har av og til tenkt at jeg skulle skrive en omtale av ett enkelt Townes Van Zandt-album. Det blir aldri til det. Han er jo så mye mer enn albumene han ga ut. Så da blir det heller bruddstykker med det jeg til enhver tid har lyst til å skrive om, denne gangen altså inspirert av en nokså mørk bok.





“I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way“





Townes Van Zandt kom fra en velstående familie, men levde et liv uten interesse for materielle goder; perioder levde han mer eller mindre som hjemløs. Overdose, russisk rulett og frivillig fall bakover ut fra en balkong i fjerde etasje; mye i hans liv er egentlig  ikke verdt å romantisere. Så er det kanskje akkurat det vi likevel gjør. Da Townes Van Zandt døde, kom det ikke som noen overraskelse på hans venner. Bestekameraten Guy Clark uttalte under minnestunden i 1997 at han hadde ”booked this gig 20 years ago“. Etter Townes Van Zandts død har kulten rundt ham stadig vokst. Ikke minst på grunn av sangene, men også på grunn av den noe splittede personligheten, og det livet han levde. I ei bok jeg nettopp leste om Mickey Newbury (Les om den her), er det mange som påpeker at om Newbury hadde levd det livet Van Zandt gjorde, hadde han vokst seg minst like kjent som Townes Van Zandt etter sin død. Jeg setter imidlertid ikke disse to gigantene opp mot hverandre; begge er av mine aller største favoritter.





Townes fikk tidlig diagnosen bipolar, og langtidsminnet var ødelagt av en sjokkterapi med insulin mot dette. Flere av sangene hans var et direkte resultat av livet han levde. Noe av myten om ham skyldes nok også denne fascinasjonen for Townes, en slags messiasfigur som ofrer seg for kunsten og lytterne. Selvfølgelig problematisk. Det må understrekes at livet Townes Van Zandt levde ikke er noe eksempel til etterfølgelse, snarere tvert i mot. Kevin Eggers, Van Zandts utgiver og bror til roadmanager Harold, uttalte om én av Van Zandts udødelige låter, «Waitin’ Round To Die»: ”The road map to his life. Take it litterally or spiritually, that’s the very essence of Townes. As with Hank Williams, Townes almost became a blueprint for how an artist could pave their way to hell.“





“Sometimes I don’t know where
This dirty road is taking me
Sometimes I can’t even see the reason why
I guess I keep a-gamblin’
Lots of booze and lots of ramblin’
It’s easier than just waitin’ around to die“





Selv tenker jeg «Rake» gir en like presis beskrivelse av en livsførsel som på sikt hadde sin pris. Om lytterne romantiserer livet Townes Van Zandt levde, gjorde han det ikke selv. Men først og fremst er låten vakker. Uendelig vakker:





“I used to wake and run with the moon
I lived like a rake and a young man
I covered my lovers with flowers and wounds
My laughter the devil would frighten
The sun she would come and beat me back down
But every cruel day had it’s nightfall
I’d welcome the stars with wine and guitars
Full of fire and forgetful
———-
I buried my face but it spoke once again
It’s the night to the day that we’re a 
And now the dark air is like fire on my skin
And even the moonlight is blinding“
–Rake





De aller fleste sangene skrev han før han var 30 år. Også hans siste ordinære album fra 1994 hadde dog flere strålende låter. Verden hadde vært et fattigere sted uten den fantastiske sangen om den hjemløse som døde gravid, «Marie»: ”Marie didn’t wake up this morning, she didn’t even try“. Hør versjonen på soundtracket til filmen om Townes, «Be Here To Love Me», den tristeste versjonen av 1990-årenes tristeste og beste sang? «A Song For» er ikke stort snauere: «Song my ass, that’s a suicide note». Townes visste at han ville leve et kort liv, men han ville at sangene skulle vare. Og det gjør de. Ringen var sluttet for artisten som nesten 30 år tidligere i «Maryetta’s Song» sang:





”She stands all alone with her sorrow
Like a bird that’s afraid to sing
She lives for the pain tomorrow
Will bring
Will she call if she starts to fall
Or will she silent go“





Om Mickey White bok





La oss ta en sving innom boka til White igjen. Boka handler også om Mickey White selv, og også når den ikke handler om Townes, gir den et interessant tidsbilde og innblikk i en musikers forøk på å slå seg frem som artist. Mickey White hadde sin egen duo, The Hemmer Ridge Mountain Boys, som han stadig forsøkte å få ut i rampelyset. Han spilte med artister som Richard Dobson, Jimmie Dale Gilmore og Lucinda Williams, og han produserte Lucindas album «Happy Woman Blues». Tittelen fra boka kommer fra at Bob Dylan skal ha fortalt at han likte Whites musikalske partner, Mickey Clark og «another» Mickey.





Mickey White gir nærgående beskrivelser av dopkulturen. Heroin, kokain. Sprit. Masse sprit. Mickey White uttaler lakonisk at han faktisk klarte å bli sparket fra en Van Zandt- turné : ”I must have been a mess. If you’re too drunk and crazy to be playing with Townes Van Zandt, that says a lot.“ Men stort sett var de gode venner, ofte uten særlig penger på veien og med ett elles mål: Skaffe nok penger til vodka. Mat var Townes Van Zandt aldri opptatt av.





Da jeg så Townes Van Zandt i levende live fire ganger på Cruise Café i Oslo, visste jeg lite om hvilken tilstand han var og hadde vært i. Blant annet fra artikler skrevet av Fredrik Wandrup og Tom Skjeklesæther, hadde jeg fått med meg at han hadde slitt med store depresjoner deler av sitt liv, og at han ble tørrlagt rundt 1989/1990. Det jeg ikke visste, var at hans periode som tørrlagt bare varte rundt ett år. Jeg stusset nok litt på et par av konsertene, men det var det. 





“Day’s full of rain, Sky’s coming down again“





Det var først da jeg leste om omstendighetene rundt Van Zandts død i 1997, jeg for alvor forsto hvor ille det hadde stått til. Og bøkene jeg siden har lest samt filmen om ham, «Be There To Love Me», har jo påpekt de destruktive sidene så til de grader. Mickey White mener at «Two Girls» handler om den tidligere kjæresten Leslie, som brutalt ble myrdet, (”one’ s in heaven“) og heroinlangeren (”one’s below“). Videre; handler den nydelige låten «Kathleen» om å oppsøke det dødelige stoffet? Man kan trygt si at slik kunnskap og slike spørsmål har kommet for seint til meg. Sangene har for lengst rukket å bli en integrert del av den jeg er, der de lever sine egne liv, nesten frokoblet fra andres tolkninger. Noen i omgangskretsen til Townes kan også ha diktet seg inn i låtene. Alt trenger ikke stemme. Styrken i mange av sangene ligger i det poetiske, det tvetydige det åpne. Samtidig interesserer synspunktene til de som levde tett på ham; om ikke hjertet og sjelen vil ta alt innover seg, er det likevel av mer intellektuell interesse hva som kan ligge bak sangene. Og bakteppet til sangene er heller ikke alltid like selvdestruktivt.





Det er tidligere gitt ut to rene Townes Van Zandt-biografier samt ei bok der andre artister forteller om sitt forhold til Townes Van Zandt. For tre år siden ga Townes Van Zandts turnèmanager, Harold Eggers Jr., sine memoarer om tyve år på veien med Townes Van Zandt. Mickey Whites bok bringer i så måte ikke så mye nytt. Har du lest Eggers’ bok, vet du at Harold Eggers nærmest måtte være barnevakt for Townes Van Zandt på turné de siste årene. Og du vet at ofte leverte Townes Van Zandts strålende konserter, men innimellom kunne det hele være helt håpløst med en Townes som snublet på scenen, snublet i ordene, eller bare følte seg fullstendig fremmedgjort fra arrangør og publikum. Selv så jeg tre flotte konserter, og én miserabel i Oslo i første halvdel av 1990-årene.





Mens Harold Eggers’ bok tar for seg årene fra 1977 til 1996, konsentrerer Mickey White seg mer om 1970- og 1980-årene. Han forteller andre historier, har en litt annen synsvinkel. Jeg slukte boka – dvs. de første femti sidene om Mickey Whites barndom bladde jeg fort over – men så er nok jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i Townes Van Zandt.





I midten av 1980-årene klarte Mickey White å stable seg på beina og bli rusfri. Etter hvert la han musikkbransjen bak seg, og han etablerte seg som lærer etter noen mislykkede forsøk som bilmekaniker. Han er nå pensjonist. Kanskje mer et eksempel til etterfølgelse enn Townes’ liv? 





Og da forlater vi Mickey White, og til dels også rusmidlene som det så langt i denne artikkelen har vært mer enn nok om. Men det blir enda mer om Townes Van Zandt. 










”Being alone is all the the hills can do“





Min inngangsport til Townes Van Zandts univers var liveplatene hans. Den aller første jeg kjøpte var «Live And Obscure» spilt inn i 1985, med blant andre Mickey White på gitar. Siden kjøpte jeg et utall live-CD-er. Klassikeren «Live At The Old Quarter», spilt inn i 1973» er jo lett ett av tidenes beste livealbum og inneholder brorparten av hans mest kjente låter, flere utgitt på studioalbum seinere. Men flest livealbum har jeg fra årene etter 1990, utgitt av roadmanager Harold Eggers jr. og trukket tilbake etter at Townes ekskone, Jeanene, gikk til rettslige skritt mot dem. De er mange i antall fra en begrenset periode. Her har Townes stemme modnet, eller kanskje blitt ødelagt, alt etter ørene som hører. Den finslepne gitarplukkingen er ikke hva den en gang var. Men mange av platene har store doser sjel. Så hører man også forskjell på dem. De fleste har en trist grunnstemning, men noen er tristere enn andre, ja noen er bent fram deprimerende.





Når det er sagt; på konserter var det ofte dårlige/gode vitser mellom låtene. Vitser som gjorde at han unngikk å sende publikum fullstendig ned i kjelleren, som han sa. Han hadde også sanger som var lettere, noen bare vemodige, andre hadde også noen doser humor. Jeg tenker oftest ikke på sangene som håpløse og triste, men som så vakre at de er hevet over alle slike beskrivelser.





Diamanter og ”Thank you, take care“





Det er utenfor målet med denne artikkelen å gå inn på mange av Townes Van Zandts låter. Men «Nothin’» ofrer jeg noen ord på. Sangen han selv omtalte som hans nest mest håpløse, «Nothin’», ble skrevet like etter at han hadde lest Nikos Kazantzakis’ bok «The Last Temptation Of Christ» (Jesu Siste Fristelse), inspirert av boka. Van Zandt sa på sin lakoniske måte på én av konsertene i Oslo i første halvdel av nittiårene at hvis man virkelig forstår hva «Nothin’» handler om, bør man oppsøke en psykiater så raskt som mulig. Jeg skal derfor være forsiktig med å tolke, men boka Townes var inspirert av, handler blant annet om en eksistensiell krise for Jesus der han vurderer om han skal la seg henge på korset, eller om han skal oppsøke et vanlig liv. Kanskje drar Van Zandt paralleller fra denne Jesus til andre mennesker: 





“Your back ain’t strong enough
For burdens doublefold
They’d crush you down
Down into nothin’“





Det er unødvendig å forsøke å forstå, men det er likevel stoff her underbevisstheten kan grunne på og nærmest glede seg over, om jeg kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen. , ”I believe it with my blood, if not my eyes”, som Townes synger.





Sangene skinner uansett som diamanter, som «Quicksilver Daydreams Of Maria»:





“Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes“





Kan det sies finere? Det må være lov å la skjønnheten i sangene overskygge det mørke i mange av dem og det mørke i mannen bak dem. Jeg husker hvor oppløftet jeg var da jeg syklet hjem til hybelen fra Cruise Café i Oslo i totiden på natta rundt 1992 – konsertene startet seint den gangen – etter å ha sett Townes trollbinde publikum i flere timer, alene med gitaren. Noe starstruck fikk jeg signaturen på «Live And Obscure», se eget bilde. Jeg fikk ikke frem ett eneste ord, tror jeg, men fikk likevel et klapp på skulderen og et ”Thank you, take care“, et minne som har brent seg fast. Alt jeg har lest i ettertid til tross, eller kanskje ikke riktig til tross heller, det var noe med personligheten til Townes Van Zandt som berørte ganske så mye. 





La oss derfor avslutte litt oppløftet med noen strofer fra «To Live’s To Fly». Han sa selv at med kniven på strupen, vil han oppgi den som sin beste. Låten er også sitert på hans gravstein:





“To live is to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes“





Når alt er sagt og skrevet, er det først og fremst sangene vi som ikke kjente Townes Van Zandt skal huske ham for.





Det er skrevet en oppfølgingsartikkel med hovedfokus på enkeltlåter: Les den her.











	


	





	

		
Takk for Bob-festen!
	


	
	

		

«There must be some kind of way outta here
Said the joker to the thief
There’s too much confusion
I can’t get no relief» 





Plakat og Hege Brynildsen





«Thanks for having Bob Fest!», sa Neil Young og gjorde heidundrende versjoner av Dylans «All Along The Whatchtover og «Just Like Tom Thumb’s Blues» da Bob Dylans 30 år som plateartist ble feiret i 1993. Siden ble feiringen kalt det, «Bob Fest».





På Dylans 80-årsdag var det duket for Bobfest 80 i Oslo Konserthus. Dessverre gikk det ikke helt som håpet, men ildsjeler valgte å gjennomføre hyllesten uten publikum, men med TV-opptak. 





Og det skal vi være glade for! I går sendte NRK denne hyllesten, og den ligger ute om du ikke så den i går. En rekke av Norges beste artister gjør sine versjoner av Bob Dylans sanger, de fleste smakfullt backet av Salmon Smokers. Salmon Smokers består av multiinstrumentalisten Freddy Holm, gitarist Omar Østli, Eivind Kløverud (trommer), Gøran Grini (tangenter) og Finn Tore Tokle (bass). De gjør en strålende jobb og er mye av limet i denne forestillingen. Lim er også Programleder i NRK og Bob Dylan-fan, Espen Aas. Han loser oss gjennom med innsiktsfulle kommentarer og samtaler med artistene.





Det kan være en utfordring med slike hyllester, originalene kan stå i veien når en skal høre de alternative versjonene.  På denne hyllesten treffer de fleste artistene særdeles godt, men det er selvfølgelig noen jeg liker bedre enn andre. Og de gangene jeg ikke synes hovedartstene treffer helt, løfter Salmon Smokers likevel låten med fine instrumentalpartier.





Åpningen av konserten med Jonas Alaska alene med «I’ll Be Your Baby Tonight» – han likner svært på en ung Bob Dylan– er nydelig! Konsertens tøffeste øyeblikk står Tora Dahle Aagård for. På hennes gnistrende versjon av «All Along The Watchtower» får også fela til Freddy Holm kjørt seg, herlig! Tøft, og mektig, ble det også med søstrene Elvira og Hilma Nikolaisen sammen med Knut Reiersrud på gitar og Iver Kleive på orgel. De gjør den inderlige «Every Grain Of Sand» til noe helt spesielt, og orgel og gitar løfter låten opp mot de himmelske sfærer mot slutten.





Det er i minste laget med kun én låt gitt ut etter 1997, det er jo så mye flott å velge i også de siste 20 årene av Dylans karriere. Men man er i så måte én låt bedre enn det man var på den ellers helt fantastiske teateroppsettingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teatret i fjor høst. Sondre Lerche er nemlig nyfrelst Bob Dylan-fan, men sier han ikke er kommet lenger enn til fjorårets album, en ny karrieretopp fra Dylan, «Rough And Rowdy Ways». Sondre river og sliter i sangen «I Contain Multitudes» derfra for å komme under huden på låten. Fascinerende!





I den andre enden av skalaen har vi Åse Kleveland. Henne favorittalbum er «The Freewheelin’ Bob Dylan» fra 1964, og hun gjør en mektig «A Hard Rain’s A Gonna Fall».





Jeg nevnte oppsettingen på Det Norske Teatret. Mimmi Tamba derfra sang en flott «Like A Rolling Stone”, “Som ein rullande stein”, med norsk tekst av Tom Roger Aadland. Hun ga låten en solid  progresjon, og fikk ut mye av dens potensiale. 





To av kveldens desiderte høydepunkter står Signe Marie Rustad og Hege Brynildsen for. Signe Marie gjør en gåsehudfremkallende versjon av «Changing Of The Guards» fra Dylans album «Street Legal». I Dylans versjon er dette en drivende flott sak som går og går og ikke blir helt forløst, perfekt ikkeforløst. Her får vi noe helt annet! Nesten tårer,  minnene kommer om digging av denne låten! Brynildens tar med sin stemmeprakt og innlevelse Bob Dylans salme «Saving Grace» til sitt eget sted.





Signe Marie Rustad





Så må jeg også trekke fram Paal Flaatas versjon av «Sēnor», en intens låt som passer Flaatas stemme perfekt. Ikke kan jeg fortelle hva den handler om, men setningene i teksten borer seg fast:





« A Gypsy with a broken flag and a flashing ring
He said, «Son, this ain’t a dream no more, it’s the real thing»»





Paal Flaata





Sivert Høyems og Åge Aleksandersens vokalpartier på Dylans nidvise «Positively 4th Street» tilhører ikke høydepunktene på konserten for meg, men de får mange plusser i boka for å trekke den frem:  





«You’ve got a lotta nerve to say you are my friend
When I was down you just stood there grinnin’
You’ve got a lotta nerve to say you got a helping hand to lend
You just want to be on the side that’s winnin’»





Og enda var det mer! Darling West, Ola Kirkeng, Ane Brun, Ingebjørg Bratland, Tom Roger Aadland, Malin Pettersen., Erlend Ropstad. Mange bra versjoner. Gode og til dels overraskende låtvalg. Takk for Bobfesten!

	


	





	

		
Elliott Murphy – den siste rockestjernen?
	


	
	

		

Foto: Daniel Barnby (venstre) og Marcos Cebrian (høyre)





  • Hardcore– Ellliott Murphy, bok av Charles Pitter (2013)
  • Elliott Murphy, A Memoir – Just A Story From America (2019). 
  • Studioalbum og livealbum (1973–2020)





I dag kan du lese om en glimrende artist altfor få har et forhold til. Elliott Murphy, født i New York, nå bosatt i Frankrike. 





Tittelen på denne artikkelen er fantasiløs, og helt sikkert brukt i engelsk språkdrakt på utallige artikler om Elliott Murphy.  Første låt på Elliott Murphys debutalbum, «Aquashow» (1973) het nemlig «Last Of The Rock Stars» og regnes av mange som hans aller beste låt. Nå, nesten 50 år seinere, er 72-åringen Elliott Murphy stadig plateaktuell, og senest i 2020 ga Elliott Murphy ut en samling med dikt lest til toner av hans trofaste gitarist Olivier Durand. Når forholdene tillater det, er Murphy og Durand også stadig på turnè. Det er nesten som om Elliott Murphy tatt mål av seg til å bli nettopp det, den siste rockestjernen, selv om han kanskje aldri ble ordentlig stjerne. Selv så jeg Murphy og Durand som duo i en flott konsert i Oslo i 2016 og sammen med The Normandy All Stars på Glenghuset i Sarpsborg i 2013. Skal si det var fest i lokalet i Sarpsborg! 





I sommer fikk jeg for meg at jeg skulle høre alle Murphys studioalbum – rundt 35 i alt – og de viktigste livealbumene. Heldigvis er Murphy akseptert av de øvrige familiemedlemmene, så jeg fikk hørt gjennom ganske mange av dem på bilferie i Norge i sommer. Jeg leste også hans reflekterte memoarer fra 2019, «Just A Story From America». For å få en bedre oversikt har jeg også bladd i boka «Hardcore» som tar for seg albumene hans. «Hardcore» er skrevet av en fan som nok ikke skriver like godt og inspirerende som Murphy selv, men boka gir uansett interessant innsikt om Murphy og musikken hans.





Ned fra stjernene





I 1973 fikk Elliott Murphy platekontrakt etter å ha blitt oppdaget av den kjente rockskribenten Paul Nelson. Han var nær å få det store internasjonale gjennombruddet, men det ville seg ikke helt. I 1970-årene omgikk Elliott Murphy store stjerner som bandmedlemmene i Fleetwood Mac, Billy Joel, David Johansen, Lou Reed og David Bowie, og Jerry Harrison, senere Talking Heads, spilte i bandet hans. Senere levde han og ga ut plater mer i skyggen av den tilværelsen han opplevde i New York. 





I midten av 1980-årene skjønte han at han holdt på å gå under i narkotika- og alkoholmisbruk og sluttet tvert med dette. Han bosatte seg i Frankrike, og har nå en tilstrekkelig stor og hengiven fanskare. Han fikk ikke oppfylt alle sine drømmer, men han sier selv at han likevel er den store vinneren. Han overlevde og fikk et godt liv i motsetning til mange av hans jevnaldrende kolleger. Han er venn med Bruce Springsteen, og når de er i samme by, dukker Murphy gjerne opp på scenen når Springsteen spiller. Det er sagt at begge har fått den rollen de var født til: Springsteen som stjernen, Murphy som outsideren.





Olivier Durand og Elliott Murphy i Oslo i 2017. Foto: Tormod Reiersen





Kunne blitt forfatter?





I memoarene til Murphy kan vi lese flere interessante tanker om møter med syttitallets stjerner, og Murphy er åpenhjertig om hvordan han opplevde dem på godt og vondt. Samtidig er det interessante fun-facts. Elliott Murphy og broren hans, Matthew; fikk ved en tilfeldighet en rolle i Federico Fellinis filmklassiker «Roma». Men det var forfatter han kunne endt opp som, om han ikke ble rockemusiker. Han gjør selv et nummer av at man på en poster for ett av hans tidlige album kunne lese at han kunne blitt forfatter, men endte opp som rockemusiker. Som om rockemusiker var andrevalget hans. 





Jeg er ikke dypt bevandret i Elliott Murphys tekster, for meg har det vært energien i rockelåtene og melodiene i de følsomme balladene som har vekket oppmerksomhet. Men forfattergenet skinner nok gjennom i de litterære tekstene. Mange av låtene deler Lou Reeds fascinasjon for originaler litt på siden av det etablerte samfunnet. Men ikke bare. «Elvis Presley’s Birthday» er en hyllest til faren, og får et enormt liv live. 





Når jeg sier at Elliott Murphy ikke ble forfatter, er det en sannhet med modifikasjoner. Han har vært skribent for flere etablerte musikktidskrifter som f.eks. The Rolling Stone og skrevet bøker. Og som memoarene viser, Elliott Murphy kan skrive! Favorittforfatteren hans er F. Scott Fitzgerald, og om du leter, vil du kunne se både albumtittel og låttittel med referanser til hans verker.





Tre perioder





Det er få artister som jeg er så stor fan av som Elliott Murphy og som jeg samtidig føler at jeg har såpass manglende oversikt over. Hvilke låter som er på hvilke album, har jeg store problemer med å huske, og albumene som ble utgitt i perioden 1980–1996 har fått en svært stemoderlig behandling. I mitt hode snakker vi om tre Elliott Murphy-perioder, og jeg ser andre også refererer til dem. Det å lage én spilleliste med musikk av Elliott Murphy som samtidig ikke er lengre enn at det er mulig å høre gjennom den, er umulig.  Jeg har derfor like gjerne laget én spilleliste for hver periode. Jeg har ikke tatt med låter fra livealbum, men hør gjerne f.eks. «Alive In Paris» (2009) eller ett av de andre livealbumene i sin helhet.










1973–1977: Årene på store plateselskap





De første fire albumene kom ut over en fireårsperiode. Det var da Murphy skulle etablere seg som den store stjernen. Han høres litt ut som David Bowie og Lou Reed, og det er litt glam over ham. Debutplata «Aquashow» (1973 på Polydor) er den store kultklassikeren. Navnet på plata er identisk med showet faren regisserte i Murphys barndom og ungdom. De påfølgende albumene «Lost Generation» (1975 på RCA), «Night Lights» (1976 på RCA) og «Just A Story From America» (1977 på Colombia) er ikke stort svakere. Om du ikke gjør som meg og begynner i hans tredje periode, kan du like gjerne starte ved begynnelsen.





1980–1996: I skyggenes dal?





Etter «Just a Story From America» måtte Elliott Murphy melde overgang til mindre uavhengige plateselskap. Diskografien til Murphy er omfattende. Samtidig har jeg stadig mer lyst til å høre på platene fra de to andre periodene enn denne, og da har platene som er gitt ut i perioden 1980 til 1996,  blitt de platene jeg har minst oversikt over. Når jeg hører dem, opplever jeg at også disse albumene har sterke spor, og også spillelista fra denne perioden er solid nok. De aller beste låtene her er stort sett også å finne på noen av de flotte livealbumene Murphy har gitt ut. 





1998 og frem til i dag: Min periode





Da jeg hadde min første Elliott Murphy-periode for rundt 10 år siden, var det albumene fra og med 1998 som fikk min oppmerksomhet. 1998 er året der Murphy starter samarbeidet med gitarvirtuosen Olivier Durand fra Frankrike. Å oppleve Olivier Durand og Elliott Murphy i samspill i levende live, unner jeg alle som er glad i rock og heftige gitarer. Det er i mi bok få artister som kan matche Elliott Murphys diskografi det første tiåret av inneværende hundreår. Hør gjerne også samarbeidsplata med Iain Matthews – rock møter folk. Også etter 2010 er albumene solide med flere sterke låter, selv om albumene som helhet nok ikke når helt opp til årene før.





Jeg drister meg til å trekke frem tre enkeltlåter fra denne siste perioden, det er i og for seg en aldri så liten forbrytelse. Men før du begynner på spillelistene, kan du gjerne høre den følsomme og neddempede «Crepuscule» og rockerne «Green River» og «I Am Empty». Deretter er det bare å fyre opp spillelistene: Vel bekomme!





Om jeg skaffet meg oversikt over Elliott Murphys karriere i løpet av i fjor sommer? Nei, men det gjør det bare ekstra interessant å gyve løs på alle albumene igjen en annen gang! 





«Naked telephone poles can’t describe
The way I’m feeling about you tonight
And a feeling on my back like an old brown jacket
Like to stay in school but I just can’t hack it
And I’m out on the street feeling like dirt
I’m afraid to get married because I know it’s gonna hurt
And I say
Oh oh oh – there’s the last of the rock stars
And me and you»
















	


	





	

		
Paul Simons undervurderte perle
	


	
	

		

Paul Simon—«One-Trick Pony» (album, 1980)










Om jeg husker riktig— det er slettes ikke sikkert— ble jeg introdusert for Paul Simon gjennom den legendariske liveplata med Simon and Garfunkel, «The Concert In Central Park» i 1982. Omtrent samtidig kjøpte jeg albumet «Bridge Over Troubled Water» og Simons soloplate «Still Crazy After All These Years». Jeg var solgt. Jeg kom over et tilbud i Scandinavian Music Club der «One-Trick Pony» på kassett ble solgt for 20 kroner og kjøpte den. Også den gangen var dette en latterlig lav sum. Summen sier kanskje litt om den lave statusen plata hadde allerede to-tre år etter utgivelse.





Jeg spilte kassetten én gang. Jeg var skuffet. Er dette Paul Simon? Riktignok var låten med de fengende latinamerikanske rytmene, «Late In The Evening», fin, men resten av låtene var heller snodige. Den gangen ga man seg imidlertid ikke så lett, så gjennom daglige gjennomspillinger noen uker lærte jeg meg å like og senere elske dette albumet. Siden har jeg gått til anskaffelse av både LP og CD, og jeg tviler på om det finnes plater jeg har snurret vesentlig oftere enn nettopp «One-Trick Pony».





Albumet «One-Trick Pony» ble utgitt samtidig med Paul Simons film med samme navn. Filmen hadde vært i Pauls tanker noen år og materialiserte seg i forbindelse med den litt turbulente overgangen fra Colombia Records til Warner Brothers Records. Filmmediet var ikke helt nytt for Paul Simon, han hadde blant annet hatt en mindre rolle i Woody Allens film «Annie Hall». Samtidig hadde jo eks-partner Art Garfunkel hatt en viss suksess som skuespiller blant annet i «Catch 22».





Filmen «One-Trick Pony» handler om en noe mislykket folk-/rockmusiker som bare har ett talent. Hovedpersonen, JonahLevin, ble spilt av Simon selv. Ellers er bandmedlemmer og Lou Reed blant skuespillerne. Jeg så filmen for mange år siden, og husker den ikke som spesielt minneverdig. Det er sagt om karakteren Jonah Levin at han har mye til felles med Simon selv, og at karakteren utstråler en usikkerhet som også Simon har følt på, selv om Paul Simon selvfølgelig opplevde langt større suksess både før og etter «One-Trick Pony» enn det Jonah Levin var i nærheten av:





“I sure been on this road
Done nearly fourteen years
Can’t say my name’s well known
You don’t see my face in Rolling stone
But I sure been on this road”





Albumet består av alternative versjoner av låter som fremføres i filmen. Som bonusspor til CD-utgaven av «One-Trick Pony», finnes også demoversjoner og ytterligere et par låter som ble fremført i filmen. Det finnes også en fin konsert på DVD med låter fra «One-Trick Pony» og med de samme musikerne som på albumet.





Flopp, ja. For selv om «Late In The Evening» ble en hit, var ikke filmen og albumet «One-Trick Pony» noen suksess, og Warner Brothers tapte betydelige summer på prosjektet. Paul Simon hadde dårlig samvittighet overfor Warner-direktøren Mo Ostin, han beklaget og lovet å betale tilbake pengene de hadde tapt på prosjektet. Mo Ostin skal ha ristet på hodet, og bedt ham om ikke å uroe seg. Det går opp og ned for alle artister.





Seks år seinere gikk det opp igjen, og Simon fikk stor suksess med «Graceland». I mellomtiden hadde Paul slitt med lav selvtillit og skrivesperre etter floppen —han nærmet seg karakteren Jonah Levin ytterligere— noe som blant annet ga opphav til låtene «Song About The Moon» og «Allergies» på den flotte, og noe underkjente oppfølgeren til «One-Trick Pony», «Hearts And Bones» (1983).





Men det meste av dette var meg uvedkommende da jeg som 12-åring satt på gutterommet og hørte albumet «One-Trick Pony». Det jeg hørte, var foruten Simon selv, dyktige musikere som Steve Gadd på trommer, Eric Gale på gitarer, Richard Tee på Keyboard og Tony Levin på bass samt flere gjestemusikere. Musikalsk er vel dette albumet nærmere ren rock enn noe annet Paul Simon har laget? Uansett, bandet låter som en tett og samkjørt enhet, enten det er på studiosporene eller de to livesporene på plata. Og Simon synger flott og engasjert.





Foruten «Late In The Evening» er det særlig tittellåten og «Ace In The Hole» det svinger av, der Steve Gadds trommer hele tiden sørger for å ta låtene videre. Ren nytelse. På sistnevnte låt bidrar Richard Tee med vokal. Men musikeren som kanskje setter det største preget på albumet, er Eric Gale. Hans særpregede gitarer bidrar i stor grad til at plata høres ut som den gjør, både på rockerne og på de mer visepregede låtene som den snodige —og nydelige— «That’s Why God Made The Movies», og på én av mine største Simon-favoritter, den vakre balladen med de nydelige overgangene og ditto nylonstrengegitaren «How The Heart ApproachesWhat It Yearns». Det er ikke bare meg som liker sistnevnte, Simon plukket den selv frem igjen som «tittellåt» for «In The Blue Light» (2018), ei plate han viet sanger som han mente hadde fortjent mer oppmerksomhet.





I etterkant av «One-Trick Pony»-prosjektet deltok Paul Simon på «The Muppet Show». Jeg mener å huske at han her fremførte låtene «Oh, Marion» og «Long, Long Day». «Oh, Marion» har en rekke flotte onelinere, og jeg elsker formuleringen:





“The boy’s got a voice
But the voice is his natural disguise
Yes the boy’s got a voice
But his words don’t connect to his eyes
He says «oh, but when I sing
I can hear the truth auditioning»”





«Long, Long Day» avslutter albumet, en nydelig duett med Patti Austin. Men før det har vi også fått flotte «God Bless The Absentee» og de litt mer anonyme, men likevel for meg viktige låtene, «Nobody» og «Jonah».





På dette albumet kan jeg omtrent hvert ord og hver lyd utenat. Jeg kjenner denne plata så godt at jeg knapt reflekterer over hva jeg hører. Strykerne og blåserne på enkeltlåter kan gå meg hus forbi. Alt jeg hører er dog blitt en del av meg i større grad enn nesten all annen musikk. Det er nesten slik at om noen skriver noe negativt om «One-Trick Pony» i kommentarfeltet nå, kommer jeg til å ta det som en personlig fornærmelse. Neida, fritt fram, slå dere løs!





(Tidligere publisert i Popklikk)