To interessante album!

The Northern Belle – The Woman In Me (album 2021)
Robert Moses & The Harmony Crusaders – Leaving, Longing, Love (album 2021)

Før vi begynner

Før vi begynner, tar jeg et lite etterord. Det skjer mye spennende på musikkfronten i dag fredag 1. oktober. Jeg hr vært på reisefot de siste dagene, og avspiste meg selv med 20 vel anvendte minutter på minikonsert i platebutikken Big Dipper i Oslo (nei, rakk ikke begynnelsen) med Robert Moses. Dette var veldig fint, og jeg ble mer bevisst på hvor bra Robert synger. Så da syntes jeg nesten at jeg måtte justere litt på omtalen som følger under, en omtale som har vært ferdig ei ukes tid.

Her kan du lese om både Robert Moses & The Harmony Crusders helt ferske plate og et album med nye låter fra Northern Belle.

Innledende betraktninger

Navnet på bloggen min, Gubberock, kan blant mange ting henspeile på at jeg ikke så ofte beveger meg langt utenfor komfortsonen min når jeg hører på og skriver om musikk. I dag skal jeg gjøre et unntak. Du kan ta det helt med ro, jeg skal heller ikke denne gangen kvesse slaktekniven, men heller øse litt av min tvil, tro, personlige smak og prosess knyttet til to plater jeg har hørt ganske mye på. Og når det kommer til stykket, er jeg kanskje ikke så veldig langt unna komfortsonen min, denne gangen heller. Jeg pleier ikke å dele ut karakterer, men begge disse albumene kunne fort havnet rundt 7/10.

Selv om mye av musikken jeg hører på for mange fremstår som snill, har den ofte litt røffe kanter. Disse røffe kantene synes jeg det er vanskelig å få øye på i The Northern Belles musikk. Jeg har tidligere ikke brukt mye tid på dem, jeg har ikke blitt dratt inn i landskapet deres. Robert Moses er et nytt bekjentskap. Det nye album hans hadde jeg egentlig lagt til side da jeg ga det et par nye gjennomhøringer, og da ga det et nytt, og ikke minst et mer positivt inntrykk. Når jeg leter litt bak overflaten, hører mer etter, letter mye av tåken. Så vil jeg også tilføye at begge har fått flere sjanser enn jeg vanligvis ville gitt album jeg i utgangspunktet har på følelsen er laget for andre enn meg.

Er dagens to album americana? Ja, nå snakker vi ikke lenger bare om americana, men om nordicana for musikk som blander elementer fra country, folkemusikk og indiepop. Jeg tenker de nye albumene til både The Northern Belle og Robert Moses & The Harmony Crusaders kan falle inn i denne kategorien. Så må man gjerne si at The Northern Belle også har noen doser elektronika over seg, mens det i presseskrivet til Robert Moses nye plate understrekes at musikken hans vanskelig lar seg kategorisere med elementer av blant annet americana, kammerpop og bluesrockere. I gamle dager ville jeg kalt begge platene for popmusikk uten å fundere noe nærmere over det.

Northern Belle – tåke, gjengrodde stier eller åpent landskap?

The Northern Belles album «The Woman In Me» er det albumet jeg har rukket å høre mest på av dem. Albumet klokker inn på 29 minutter, noen omtaler det som EP, eller minialbum. Det sies også at dette et eksperimentelt hvileskjær, ikke en oppfølger til fjorårets kritikerroste «We Wither, We Bloom». Den diskusjonen blir uansett The Northern Belle for viderekomne, og i den kategorien er definitivt ikke jeg. Dette låter helhetlig nok for meg, og jeg har hørt flere «fullengdere» på under halvtimen i år.

«The Woman In Me» har syv låter hvorav to av dem er coverversjoner av hhv. Sufjan Stevens «Chicago» og John Prines fantastiske «The Summer’s End» fra hans siste album. Begge låtene glir sømløst inn The Northern Belles musikalske landskap på dette albumet, og hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd også disse låtene var laget av dem. De har gjort dem til sine; i hvert fall godt lånt!

Jeg har sett hovedpersonen bak The Northern Belle, Stine Andreassen, gjøre Townes Van Zandt på Herr Nilsen i Oslo, og når hun nå i tillegg covrer John Prine kan jeg vel egentlig ikke påstå at jeg har beveget meg veldig langt unna komfortsonen min? The Northern Belles versjon av «Summer’s End» er veldig flott, les mer om den her. Jeg har lest at Stine traff Phoebe Bridgers på toalettet på John Prine-konserten i Oslo Konserthus i august 2018, og når også Phoebe Bridgers har covret «The Summer’s End» faller det veldig naturlig å sammenlikne The Northern Belles «The Woman In Me» nettopp med det nye stjerneskuddet Phoebe Bridgers. Bridgers album «Punisher» var av fjorårets aller beste, men jeg synes faktisk hun var enda bedre året før da hun måtte bryne seg på de skarpere kantene til Conor Oberst i deres fellesprosjekt «Better Oblivion Center».

På samme måte kunne jeg tenkt meg at det stakk frem flere kvister, steiner og landemerker som gjorde det enklere å manøvrere i landskapet på «The Woman In Me». Men da snakker vi fort om ei annen plate og et annet lydbilde enn det noe mer svevende Stine stort sett har ønsket å skape. Og når jeg først er i gang med å sammenlikne, kan jeg jo tilføye at i likhet med Phoebe Bridgers, klarer The Northern Belle seg helt fint på egenhånd. På egenhånd er å ta sterkt i forresten: Foruten Stine Andreassen består bandet av Ole-André Sjøgren, Bjørnar Ekse Brandseth og Yngve Jordalen på diverse gitarer, Trym Gjermundbo på trommer og innslag fra blant andre Johanne Flottorp på hardangerfele og enda flere, blant dem den tidligere pianolæreren til dattera mi. Mye lekkert. Pluss for hardingfela som skaper variasjon. For det er variasjoner her, noen ganger mer country, noen ganger mer taktfaste trommer.

På den utsøkte versjonen av «Chicago» er det et stjernekobbel som også teller Ida Jenshus, Louien, Malin Pettersen og Signe Marie Rustad. Store deler av den norske americanafamilien samlet på ett brett, der altså. Men riktig fin har den blitt. Stemmene danser og flyter over i hverandre. Et klart høydepunkt på albumet!

Flere av de øvrige låtene har også flotte partier der min tåke har lettet. Andre ganger famler jeg mer på gjengrodde stier, kanskje fordi ikke alle låtene gir helt ved dørene. Skal jeg trekke frem høydepunkter i tillegg til de to coverlåtene, må det mest av alt bli den til tider drivende «Kaleidoscope Dream» og tittellåten – med nydelige gitarer, tromme og bass. Men de øvrige tre låtene har også noen fine og og til dels spennende elementer å by på uten at de når helt opp til de fire beste. «Only Stupid Kids Get Bored» – instrumentalgruppen Orions Belte bidrar – og «No Rush» er nok de låtene jeg liker minst. Førstnevnte er kanskje den låten der man herjer mest med lydbildet uten at jeg helt skjønner hvor låten har tenkt seg. Mye krydder, men den kjeder meg litt likevel. «Two Rhythms» er finere, har en mer definert melodi, kanskje en en slags norsk countrylåt med noko attåt?

Samlet konkluderer jeg derfor med at The Northern Belle har laget et riktig fint album, selv om jeg skal spare «wow» og andre kraftuttrykk anledninger.

Robert Moses & The Harmony Crusaders – originalitet og variasjon

Robert Moses ankom Norge på en sykkel i 1996 og dro aldri, skal vi tro presseskrivet til albumet. I 1996 var det skriving, skuespill og tegning som var hovedfokuset for mannen med musikkbakgrunn fra Chicago. For noen år siden vendte han tilbake til musikken. Han fikk med seg bandet The Harmony Crusaders som også deltar på det nye albumet «Leaving, Longing, Love», og med den tittelen så vet vi kanskje også det meste om hva tekstene handler om? Produsent er Bendik Brænne. 9 låter og knappe halvtimen dette også, men utvilsomt et album.

Første låt «Living Is Easy With Heartache» er platas aller fineste. En varm og blid sang drevet av Roberts særpregede stemme, nydelige overganger, klanger og kor. En musikalsk humørperle og sikker vinner, selv om teksten bærer preg av at alt ikke går så bra likevel!

Robert synger åtte av ni låter selv. Den allestedsnærværende Malin Pettersen – vi møter henne på The Northern Belles album også – synger låt nummer to, «Our Next Step», en fin låt med mange lekre detaljer. Produsent Bendik Brænne setter nok sitt stempel flere steder. Utvilsomt et album som vokste da jeg tok på meg hodetelefonene!

«Rush My Heart» åpner litt anonymt, men eksploderer i flotte partier underveis, partier som gir meg korte, men deilige «wow»-øyeblikk! Låten «I Love You» får jeg ikke tak på, fine fløyter til tross. Så får jeg skynde meg å føye til at minikonserten på Big Dipper antyder at jeg har undervurdert låten.

Om jeg husker riktig, er låten «Happy Birthday, Alex» skrevet til trommis og bransjemann Alexander Lindbäck. En stakkato og kvikk liten sak med blåsere og det hele. Morsom!

Så blir det savn i «Come Back To Me Olivia». En låt som holder på å falle sammen under sin egen vekt, men den overlever i kraft av fiffige påfunn og originalitet. En låt med et visst øst-europeisk preg? Et lite høydepunkt!

Jeg elsker trommingen på «Hello My Little Star», men melodien får jeg ikke tak på. Trolig albumets svakeste låt sammen med «I Love You». Men jeg har samtidig en følelse av at den har en kode jeg ikke har knekket enda. Hm!

Nest siste låt «All Life Is Magnetic». Distinkte tangenter innledningsvis, svevende vokal, atmosfærisk og skiftende lydbilde. Fin? Snodig i hvert fall!

Avslutningslåten, den mer konvensjonelle, men nydelige «Show Me», har piano i sentrum. En flott avslutning på albumet!

Alt i alt er «Leaving, Longing, Love» et fint album, og det er til tider originalt og forskjellig fra det meste annet du får høre i år. Godt jobbet av Robert Moses & Harmony Crusaders for ikke å glemme produsent Bendik Brænne!