Det føles som flere år siden jeg forrige gang var på konsert der trommene fikk blodet til å dunke, gitarene rev i sjela og der tangentene rullet over meg. Og litt øregott fra en steelgitar innimellom, samt en vokalist som ikke er redd for å ta i. Alt dette fikk jeg oppleve på John Dee i Oslo i kveld med Rossman fra Karmøy og hans åtte mann store band. Jeg vil anta at det er samme gjengen som spiller på Rossmans ferske plate, les om den her.
Her var pur rock med rogalandsdialekt. Gode– i hvert fall mer enn gode nok – historier mellom låtene til at vi lot oss underholde. Rossman har tatt mål av seg til å opptre i alle landets kommuner og er nå oppe i 88 kommuner. Han kunne fortelle om hvordan det er å opptre på et bibliotek med én publikummer, bibliotekaren. Kanskje følger han ekstra spent med på valget på mandag, en reversering av kommunereformen kan bli krevende for ham. Flere av låtene på konserten, blant annet en norsk oversettelse av «I’ve Been Everywhere», kunne relateres til dette prosjektet.
Rossman har nylig gitt ut albumet «Akkurat Passe Ødelagt», og for meg var omtrent alle låtene her høydepunkt, ikke minst når de ble avsluttet med herlig øs fra bandet, som f.eks. på radiohiten «Kjæreste på Jæren». Og så «danser» vi pent sittende på stolene våre. Eller som meg, tramper nokså urytmisk i golvet. Litt rart å sitte på slike konserter, uansett.
Rossman spilte også noen låter på egenhånd, og hans underholdene låter i vesen fikk også denne delen av konserten til å fungere godt.
Gøy dette, sulteforet på rockekonserter eller ikke. Ingen tvil om at Rossman appelerer til et yngre publikum, jeg trakk gjennomsnittsalderen betydelig opp!Første bordsetting varte én time og førti minutter. Halvannen time senere skulle de på igjen til enda en utsolgt konsert. Holder de denne koken to ganger samme kveld, tro?
Karin Wrights Gode Selskap – Lyse for oss (album 2021)
Bilde til høyre: Kristin Evjenth
«Heiv en mynt i en ønskebrønn Bad om at lykken måtte snu og at livet ble lyst igjen frelst fra mørkets gru»
Det nye albumprosjektet med musikk til Karin Wrights etterlatte tekster viser frem mørke og smerte, men kaster først og fremst lys over Karin Wrights minne.
Karin Wright var en norsk rock- og countryartist og tekstforfatter som utga fire soloalbum. Hun døde av kreft i 2019. Da hadde hun på forhånd plukket ut venner til å tonesette nye tekster. Arne Moslåtten – også aktuell med nye tekster for Hellbillies – oversatte de engelske tekstene til norsk.
På albumet bidrar en rekke av Norges fremste artister. Bandet, bestående av Espen Jørgensen og Dagfin Hjorth Hovind på gitar, Martin Caspersen på tangenter, Jørun Bøgeberg på bass og Cato Holmen på trommer, sørger for en helhetlig og i mine ører helt riktig produksjon for dette prosjektet. Nydelige gitarer, hør flotte «Solsøstre» sunget av Jan Dahlen! Sammen er vokalistene og bandet «Karin Wrights Gode selskap».
Jeg kjenner i begrenset grad til Karin Wright fra før, men ble likevel umiddelbart interessert i dette nye albumet. «Lyse over oss» er er selvstendig verk, og man trenger derfor heller ikke kjenne Karin Wright for å ha stort utbytte av det. Selv om jeg ikke vet sikkert hvem de sterke tekstene handler om, danner jeg meg likevel et bilde – rett eller galt – av hvem hun var, og kanskje også av hennes omgangskrets og familie.
De fleste tekstene på albumet er skrevet av Karin og flott oversatt av Arne Moslåtten. Det er imidlertid ett unntak: «Patti (håpet i ei låt)». Låten «Patti» er på mange måter min inngangsport til albumet og preger nok også min tolkning av de øvrige låtene: Patti» ble skrevet av Signe Marie Rustad for Karin Wright etter at Rustad hadde lest i magasinet No Depression om hvordan Patti Smith nærmest hadde blitt redningen for Karin Wright. Karin Wright ga i No Depression en sterk beskrivelse av hennes opplevelse av en Patti Smith-konsert i Oslo i 2006:
«I started crying and I just couldn’t stop. Tears were running down my cheeks as I watched Patti perform. It was like all the tension that I had been carrying through my life came out through my tears. I could see myself in that song and I was grateful that I was still around”
Karin Wright til No Depression
Og da føler jeg at jeg kjenner Karin Wright bedre. Kanskje har Karin Wright ved å skrive tekster på engelsk laget seg et beskyttende filter mellom seg selv og tekstene. Dette filteret har Moslåtten fjernet. Man kommer nærmere. Nærmere kjernen av de store, viktige tingene her i livet, om jeg kan tillate meg å være litt pompøs. Én artist som fremfor noen klarer å å komme til en slik kjerne – uten på noen måte å bli pompøs – er Tove Bøygard. Hennes album av året er for meg av årets aller beste (les om det her), og hun synger og har laget musikk til to av dette albumets foreløpige høydepunkter for meg. Toves stemme har et særpreg og en sterk tilstedeværelse som kler materialet godt. Hun og Karin har kanskje mye til felles? Jeg har en følelse av at Tove nesten kunne skrevet teksten til låten «Tiggerne rir» selv:
«Hvis drømmene var hester ville tiggerne ri som en flokk av stolte helter på en reise rank og fri»
Toves særpreg bidrar til at låtene hun synger på her treffer meg nokså umiddelbart. Andre låter bruker jeg mer tid på. Den slentrende låten «Medmennesker» sunget av Bitten Forsudd peker på at vi også må være medmennesker for de som ikke er like priviligerte som de fleste av oss som bor i Norge. Bitten Forsudd synger også avslutningslåten «Lyse for oss», en låt om å finne trøst når personlige tragedier rammer. «Minnet om deg» sunget av Caroline Bonnet rører ved tilsvarende temaer. Her blir det motsetninger mellom den klare og det lette i vokalen, og den ettertenksomme teksten. Den drivende låten med den megetsigende tittelen «Jeg prøvde det er sant» med Johanna Demker på vokal må også nevnes spesielt.
Albumets røffeste låt er «De som er makta», sunget av Espen Jørgensen. Rått og brutalt av vokalist og band, perfekt tilpasset teksten. Og her er mer. To låter sunget av Malin Pettersen, den ene med tydelig countrysignatur. Produsent og bassist Jørun Bøgeberg synger selv på fine» Skygger i mørketida, sitert innledningsvis.
Albumet åpner med en telefoninnspilling med Karin Wright på sterke «Daudingvise», en tekst hun kan ha skrevet helt mot slutten av livet. Deretter kommer et kor med fem av bidragsyterne på albumet, før Tove Bøygard overtar, alt understreker at dette ikke er en samling solobidrag, men en enhet de alle er sammen om. Albumet har både umiddelbare låter og låter som sniker seg mer forsiktig inn under huden, så denne omtalen er mer skrevet under prosess hos meg enn som en ferdigtygd anmeldelse. Og akkurat det er en anbefaling i deg selv; ei plate som man ikke blir ferdig med etter et par lyttinger!
Ei plate der et solid band er limet i prosjektet. Melodier som vokser. Men ikke minst også et album der tekstene er mer sentrale enn vanlig: Store kontraster. Fortvilelse, død. Håp. Til slutt piano, litt bass og litt kor. Bitten Forsudds stemme:
«Hun taklet ikke presset Mørket senket seg Men minnet det vil lyse Lyse for oss på livets vei»
Slik skrev Karin Wright. Trolig om en venn. Og lyse gjør også Karin gjennom dette prosjektet.
Åpningen på Rossmans nye album, tittellåten, «Akkurat passe ødelagt», levner ingen tvil. Her mener man alvor, nei, her skal vi ha det gøy, selvfølgelig! Gitarer, orgel, trommer og enda mer. Det svinger av Rossman og hans orkester.
Det er ingen tvil om at blant de syv låtene på Rossmans nye album, «Akkurat Passe Ødelagt», er det de rocka låtene som faller aller mest i smak. Rossman har med seg et et band som på det beste får meg til å tenke på rocketoget som ruller når Bruce Springsteen og hans E Street Band er i form. Rossman står bak melodiene og de fiffige tekstene. Han spiller gitar, og trakterer munnspill omtrent som Gubberock-favoritt Elliott Murphy. Og heldigvis er han ikke redd for å bruke stemmen! Se hvem som spiller med ham nederst i saken!
Rossman er Aslak Rossehaug fra Karmøy og har vært aktiv musiker i mange år allerede. I 2020 fikk han for seg at han skulle holde konsert i alle Norges kommuner. Han kan nå 100 i løpet av 2021! Rossehaugs musikk må være laget for liveopptredener.
Den aller beste låten på albumet er «Kjæreste på Jæren». Morsom tekst og herlig melodi. Så får jeg forsøke å bære over med at de har laget en radioedit av låten som har fjernet albumets tøffeste minutt. Sett sånn! Men hør albumet, og du får dette drøye minuttet i alt sin energiske prakt. «Kjøæreste på Jæren» best? I skrivende stund faller jeg pladask for «Ingenting blir noensinne bedre». Fullt kjør med blåsere og det hele. Det spares ikke på virkemidler, men resultatet er uansett herlig øs.
På «Utilregnelige du» gir Kristian Frostad countryfølelse med sin steelgitar, låten tar oss i tillegg gjenmom et pop-og rocklandskap og er således litt sjangermessig ubestemmelig. «5 Fatale» er trolig platas svakeste låt, litt rotete melodi, i den grad den har melodi, men den er likevel småsjarmerende med noen morsomme partier.
Den ettertenksomme avslutningen «Kjære Gud» dveler ved Guds tilstedeværelse eller mangel på sådan. Tematisk litt som Erik Byes «Vårherres klinkekuler» og Randy Newmans «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)», altså. Fint å roe ned helt til slutt.
Men ellers – moro dette! Alt i alt er dette ei bra plate, som har rukket å få sine runder. Og det blir flere!
«You got love to burn You better take your chance on love You got to let your guard down You better take a chance A chance on love»
Da var det omsider klart for Crazy Horse igjen. Ikke at det var så lenge siden sist, men det hadde rent mye vann i bekken siden 1987. Verdens tredje beste garasjeband. Nå med Billy Talbot (bass), Ralph Molina (trommer) og Frank Sampedro (gitar) foruten Neil selv. Crazy Horse og produsent David Briggs var ikke overbegistret over at Neil ville spille inn plate i hans «Country Home», ranchen: «Da skal han leke med modelljernbanen sin hvert tiende minutt». Men resultatet: Pur Ragged Glory!
Innspillingene tok én uke. De trøblet litt med de lange låtene, ellers gikk det unna. Vi skjønner med én gang at guttene mener alvor. De to første låtene, «Country Home» og «White Line», skjener herlig avsted. To eldre låter som har fått ligge og godtgjort seg og nå springer ut i full blomst. En annen flott, kortere sak er «Days That Used To Be». Her har Neil rappet melodien fra Bob Dylans «My Back Pages», men det bidrar bare til å bygge opp under nostalgien i låtens tekst. Nostalgi får vi også servert i den fengede «Mansion On The Hill», nå er det hippietida som besynges.
Vi får svært aggressiv «Fuckin’ Up» med en herlig og rå avslutning. Dog er dette kanskje en låt som jeg har gått ørlite grann lei av. De svakeste sporene på plata er en cover av «Farmer John», en sang Neil spilte en del før han slo gjennom tidlig i 1960-årene samt avslutningen «Mother Earth». «Mother Earth»? Kanskje å banne litt i kjerka. Igjen har Neil rappet en melodi, denne gangen fra den tradisjonelle «The Water Is Wide», og gjort den til sin egen. Den er litt seig og har et overtydelig budskap slik vi også har sett på noen seinere plater.
Men så over til de tre låtene som virkelig definerer «Ragged Glory», tre lange låter med minimalistiske tekster. Neil og hestene løper opp mot 30 minutter tilsammen på disse låtene som gav Neil og bandet stort rom til herlige improviserte og rufsete gitarpartier slik bare de kan. Følelsene ligger langt utenpå enten det er i «Love To Burn» (om «disorder at home»»), «Over and Over» eller «Love And Only Love».
Om «Freedom» (1989) igjen hadde etablert Neil blant de store rockartistene, var det «Ragged Glory» som skaffet Neil posisjonen som grungens gudfar. Låtene på «Ragged Glory» har vært med Neil Young siden, og om ikke i antall, så i hvert fall i minutter, har de utgjort en stor andel av Neils konserter, enten det er med Crazy Horse eller som i de senere år med The Promise of The Real. Ofte har herlige versjoner av «Love And Only Love» åpnet konsertene. Og i kjølvannet fulgte «Weld» og årets liveutgivelse, «Way Down In The Rust Bucket». Enda råere og enda bedre, men det er nesten en annen historie.
Gubberock 