Bill Morrissey – «verdens beste folksinger»

En takk til Herve Oudet for bilder og informasjon om Bill Morrissey

Foto: Herve Oudet
«The snow lay up against the curb finally beaten by the sun.There ain’t much to mill work.

The days just drag on and on.
There ain’t much to leaving home till you finally cut the cord and know you’re gone.
And there ain’t much to ice fishing till you miss a day or more
And the hole you cut freezes over
and it’s like you have never been there before»
– fra Bill Morrisseys «Ice Fishing»

Ja, slik heter det i én av mange av Bill Morrisseys låter som tar utgangspunkt i en «Milltown» (fabrikkby)i Masaachussets i USA. Særlig på de to første albumene, det selvtitutlerte fra 1984 (spilt inn på nytt på Rounder i 1991) og albumet som «Ice Fishing» er hentet fra, «North», skinner arbeiderklassens utfordringer gjennom. Like flott som «Ice Fishing» er «Night Shift» om mannen som valgte bort nattevakten på en skofabrikk til fordel for en kveld på bar. Sterk og økonomisk poesi, flotte meldodier og Bills værbitte stemme. Bill var opptatt av ikke å overskrive, å ikke undervurdere lytteren. Med dette som utgangspunkt skal jeg forsøke å lene meg litt tilbake, la Bills tekster være i førersettet.

Inspirasjon. Bill Morrissey døde 23. juli 2011 av hjerteproblemer. Da hadde han i nesten tre tiår laget poesi og melodier i verdensklasse. Fortsatt har jeg perioder der jeg må høre alle de ti albumene hans på rappen. I sommer fikk endog flere av albumene både to og tre runder. Bill var inspirert av folk som Robert Johnson, Count Basie, Hank Williams og Mississipi Joe Hurt. Når det gjelder sistnevnte, laget Bill en flott hyllestplate. Bill kalte seg ikke country-artist, men hellet mer til begrepet folksinger. Han var bosatt i New Hampshire og hadde selv bakgrunn som ansatt ved en fabrikk.

Bill har uttalt at litteraturen var en vel så viktig inspirasjon som musikken, blant annet Raymond Carver. Bill skrev to bøker , «Edson» og «Imaginery Runner». Jeg har kun fått tak i «Edson», kjøpt brukt for fem dollar, med Bills signatur. «Edson» handler om personer fra arbeiderklassen, karakterer som kunne vært tatt ut av en tidlig Bill Morrissey-sang.

Foto: Herve Oudet

«Night Train». Mitt første Bill Morrissey-album kjøpte i Washington D.C. jeg under fotball-VM i USA i 1994, «Night Train». Jeg ser til og med for meg platebutikken. Første gangen jeg leste om Bill var nok i musikkmagasinet Beat. Jeg mener til og med å huske at alle medarbeiderne i et av numrene hadde listet opp fem Bill Morrissey-album som sine fem mest spilte den siste tiden. Her kan nok minnet spille meg et puss, eller det kunne ha skjedd en feil i redaksjonen, for så mye omtalt har ikke Bill Morrissey vært i Norge i årene som fulgte.

«Night Train» (1993) er en fantastisk samling med låter. Én av den skiller seg litt ut, og er nok så god at den også ble til en liten forbannelse for Bill. «Birches»:

«And Warren, he shook his head, as if she'd made some kind of joke.
"Birches on a winter night? no, we'll fill the stove with oak.
Oak will burn as long and hot as a July afternoon,
And birch will burn itself out by the rising of the moon»


«And she stood up in the heat. She twirled around the room.
And the shadows they saw nothing but a young girl on her honeymoon.
And she knew the time it would be short; the fire would start to fade.
She thought of heat. She thought of time. She called it an even trade.»
Fra «Birches»

Eik- eller bjørkeved. En het forelskelse eller livslang kjærlighet? For noen bilder. For en tekst!

På mange av albumene, også «Night Train», har Johnny Cunninghams fantastiske fele en sentral plass. Cunningham visste hvordan han kunne løfte enhver Morrissey-låt. Hør «Broken Waltz Time»! På seinere album som «You’ll Never Get To Heaven» (1996) og «Something I Saw Or Thought I Saw» (2021) har også blåsere en fremtredende plass. Jeg er litt mer usikker på hva jeg synes om det, men når platene likevel fremstår så bunnsolide med så sterke låter, skal jeg ikke lage en lang diskusjon rundt dette.

Foto: Herve Oudet​

Plater preget av samlivsbrudd. Mange av Bills låter hadde store doser med humor som på «Letter From Heaven» på Night Train. Men ofte mørkere og trolig selvironisk humor, gjerne relatert til sine to ekteskapsbrudd og møte med nye damer: «And she wants to make love, I want to drink, drinking is what I do best» heter det i «Last Day of the Last Furlough» på albumet «Standing Eight» (1989). Etter skilsmissen med kone nummer to, Ellen Karas, fortsatte han samarbeidet med henne. Kanskje er den triste, vakre, «As Long As The Sun» på «You’ll Never Get To Heaven» (1996) en hilsen til henne?

«Get up at dawn
And I launch my boat
I drift around the lake
And I read your note

It says you could not stay
It says it very plain
And I looked and I looked
But there was no tea stains»
–fra «As Long As The Sun»

Tretti år. På flere av Bill Morrisseys album var det med prominente gjesteartister. Hør Suzanne Vegas stemme på «Inside» (1992) for eksempel. David Johansen synger på «Love Arrives» på albumet «Night Train», og sammen med Greg Brown ga Bill i 1993 ut en fin coverplate. På Bills siste plate «Come Running» (2007) deltar Dave Alvin. Mot slutten av livet hadde Bill fått diagnosen bipolar. Han slet med høyt alkoholforbruk, og var innlagt på rehabilitering. Han skal ha virket sliten da han besøkte Europa siste gang i 2010. Hvor mye av Bills tekster som handler direkte om Bill selv, eller bare er inspirert av eget liv og omgivelsene hans, vet jeg ikke, men det må være mye av Bill i «Thirty Years» på «Come Running»:

«Two in the morning and the bus is late
Gotta get some sleep, gotta gig to make
It's fourteen hours to the next town
But I've got a bottle in my bag and I learned to sleep while sitting down

Thirty years going down by degrees
Thirty years of thank you and please
Till all you get is the smokers' cough and the alcohol disease»
Fra «Thirty Years»
Spillesliste. Bill Morrissey døde altså 23. juli 2011, på et hotellrom på vei hjem fra turné. De siste årene har jeg knapt sett ham omtalt. Jeg gjør derfor et forsøk på å trekke ham fram i lyset. Under har du en spilleliste med rundt 35 av hans beste låter. Spillelisten er egentlig lenger enn jeg liker dem, og likevel er ikke alt det beste med. Alternativt kan du gå rett på «North» og ta for deg i albumene i kronologisk rekkefølge (den selvtitulerte første er ørlite svakere enn de øvrige – særlig bonussporene). 

Mark Erelli ga i 2014 ut en fin med 12 egne versjoner av Bills låter, pluss en selvlaget låt. Albumet heter «Milltowns» og et vel verdt å sjekke ut. Bra låtutvalg og sammensetning av låtene slik at jeg fikk ørene opp for – eller i det minste ble påminnet– storheten i låter som «These Cold Fingers», så får det ikke hjelpe at dette ikke akkurat ble en oppløftende slutt på denne lille artikkelen:

«Everything slips through these cold fingers Like trying to hold water, trying to hold sand Close your eyes and make a wish And listen to the singer One more round, bartender, pour a double if you can»

Lytt som du vil, få deg egne favoritter, men lytt!

Mer lesning:
Herve Oudet: My Story With Bill
Jan Kristoffer Dale: Bill – et glimt av dommedag

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: