Tekst: Trond Klungseth (i samarbeid med Tormod Reiersen)
Kåre Indrehus – Det er en drøm å være til (album 2022)
Kåre Indrehus fra Sunnmøre er i disse dager ute med et nytt album, «Det er en drøm å være til». Dette er hans sjette album. Av disse gjorde «Å synge med hjertet i halsen» (2018) og «Livet på landet» (2019) sterkest inntrykk på meg, og jeg hadde dem begge høyt opp blant årets beste norske utgivelser de årene de kom ut.
«Det er en drøm å være til» er bedre enn disse, og Kåres aller beste album. Tekstene er fortsatt viktige, men synther og litt el-gitarer er nå sentrale i lydbildet. Det er mye lyder denne gangen, med mange (morsomme ) instrumenter som passer perfekt til disse tekstene. Om du liker din musikk med piano og akustiske gitarer, er du herved advart. Tidligere ville jeg kalt Kåre visesanger. Nå er det først og fremst tekstene som minner om visesang.
Det er altfor lenge siden jeg hørte på Kåre Indrehus sist, og derfor ble det samme inntrykk nå som aller første gang jeg hørte ham for mange år siden: INGEN har en slik stemme som Kåre. I utgangspunktet så er den flat, men den rommer likevel så mye, og mer og mer kommer fram for hver lytt. Jeg flirer godt når han skal holde tonen og den svinger litt i alle retninger: Jeg elsker måten han avslutter mange av linjene på – med en egen måte å sluke det aller siste ordet på.
Og så er det TEKSTENE da: De er alle som en som små noveller med en underfundig humor som går rett hjem hos meg. Og de er ikke fri for selvironi, som i «En kunstners død»:
«Kunsten din må dø i dag og visene kan ha det bra, for du synger jo som et troll og vi har mista kontroll.»
På «En kunstners død» har han med seg Jørund Vålandsmyr (eller det er kanskje mer omvendt – Jørund drar låta ), men den kombinasjonen mellom de to vidt forskjellige stemmene gjør seg virkelig. Det er bare nydelig. Jeg elsker den herlige avslutningen på en tekst som ellers ikke er så hyggelig.
«Tid for hjem» har en morsom tekst om oppussing som jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i: «For i nyansane av en malingflekk fikk forholdet seg en real knekk, og med nyansene på en stuevegg må ondskapen no drives vekk».
«Det er en drøm å være til» er skrevet, arrangert og produsert av Indrehus selv. Kåres kone, Maria Ingrid Vosgraff Moro bidrar på flere av låtene, og hennes vakre og rene stemmer står i fin kontrast til Kåres mer spesielle snakkesynging.
Svein Erik Åmås har mikset og mastret. Produksjonen er nydelig.
Omslaget med maleri av Yolande Ardisone er et kunstverk i seg selv!
Drive-By Truckers – Welcome 2 Club Xlll (album 2022)
Albumcover og bilde fra konserten på Rockefeller i mai. Patterson Hood til venstre og Mike Cooley til høyre
I forbindelse med atDrive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. Og tekstene har alltid mening, kanskje så mye mening at de av og til overskygger melodiene.
The Driver. På konserten i Oslo fikk vi fire låter fra det nye albumet som ble sluppet for to uker siden, og ingen av låtene gjorde seg bort. Men nå har jeg tatt meg tid til å bli bedre kjent med dem. Albumet åpner med én av dem, «The Driver». En låt som også er albumets vinner:
«That Grand Prix we saw head-on on our way to see Replacements When I hydroplaned but caught the road in time That guy on I-10 driving east as we were west-bound In Florida, 2000, April 9 That ten-degree decline headed down Teton Pass Cooley driving, snow on solid ice That meteor that fell beside our bus in Idaho As we drove on past a near-flaming demise»
Som de fleste av låtene på albumet, er den syv minutter lange «The Driver» skrevet av Patterson Hood. Hood snakkesynger den stemningsfylte låten som hviler på et tungt gitarriff, og der vokalen til Schaefer Llana og små gitarutflukter løfter låten. Og om det av og til kunne bli litt mye av det gode med tre gitarer på Rockefeller, får jeg bedre tak i nyansene når jeg hører på albumet. I teksten på «The Driver» har Hood referanser både til det legendariske bandet The Replacements og til sitt langvarige vennskap til bandkollega Mike Cooley.
Antinostalgi. Jeg oppfatter Drive-By Truckers som et samfunnsengasjert band, noe ikke minst de tre foregående albumene og konserten på Rockefeller bekreftet. På årets album «Welcome 2 Club XIII» er det «antinostalgi» som gjelder, sier Hood. Hans syv låter er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Det litt musikalsk spretne tittelsporet plassert i midten av albumet er et godt eksempel på dette. Låten og albumet har tatt navnet sitt etter Club XIII, et konsertsted der bandmedlemmene vokste opp, i nærheten av Muscle Shoals, Alabama:
«Welcome to Club XIII Our glory days did kinda suck Everyone needs a friend Everyone needs a fuck When we come this way again "Notify our next of kin" We'll smell of weed and gasoline Welcome to Club XIII»
Fra konserten på Rockefeller, mai 2022.
Mike Cooleys tekster er ofte noe mer subtile og poetiske enn Patterson Hoods. Cooley tegner også med bredere pensel på den godt drivende «Maria’s Awful Disclosures» der samtiden kommenteres gjennom fortiden. Mike Mills fra R.E.M. bidrar med vokal. Sterk tekst og fin overgang og gitarsolo mot slutten.
«Professional victims with recycled lies Stoking satanic panic in fear-addled minds Maria's awful disclosures Ghost-written pornography tailored to readers In need of a righteous excuse to indulge Maria's awful disclosures»
Cooleys andre låt «Every Single Storied Flameout» ble skrevet da sønnen var 16 år og gikk gjennom noen tøffe tider, og har således mye til felles med Patterson Hoods tematikk på dette albumet. Cooley tenker på egen oppvekst og gir med en viss selvironi råd: «Said the man who pissed the river». Herlige blåsere!
Mer enn solid. Jeg spiller for tiden Drive-By Truckers nye album både i sofakroken og når jeg trener. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Og om titlene fanger interessen, så er det mer ved låtene som holder på den!
Fortsatt opplever jeg albumet som som helhet som noe statisk, men samtidig er dette umiskjennelig rockebandet Drive-By Truckers. Jeg har allerede spilt det mer enn bandets to album fra 2020, og enda er jeg ikke klar for å legge det til siden. Kanskje var ikke forventningene mine skyhøye, men de er helt klart innfridd! Et solid album, dette. Mer enn solid!
På albumets siste låt, den dvelende «Wilder Days, summerer Patterson Hood opp:
«In our wilder days we were invincible and unafraid Of cracks in the concrete and steel that we were made of Gravity defied, we had the gods on our side Death to cheat below our feet and yet we seldom died
We could so delight in the burning candlelight that would not fade In our wilder days»
Oslo Americana, Chateau Neuf, 12. juni 2022. Courtney Marie Andrews, Morgan Wade, Hayes Carll mfl.
Hayes Carll og Courtney Marie Andrews leverte solid på Oslo Americana
Nok en strålende dag på Oslo Americana! Jeg trivdes godt på første dag av Oslo Americana, og det skulle snart vise seg at dag to ikke ble noe dårligere. På grunn av hyggelige familieforpliktelser ble det kun et lite utvalg av det omfangsrike programmet av dyktige artister for min del, og jeg er helt sikker på at jeg gikk glipp av mye flott, som for eksempel David Ritschard. Jeg tror aldri jeg har vært på en festival der det var så mange artister jeg kunne tenkt meg å oppleve på selvstendige konserter! Men la oss ikke snakke om at vi går glipp av musikk, musikk er noe vi opplever!
Dessverre var det noe glissent også dag to, ikke minst hadde alle artistene fortjent flere tilhørere! Kanskje var det samlet i overkant mange kremartister i Oslo, og ikke minst på denne festivalen, i løpet av en helg?
Courtney Marie Andrews rører oss. Igjen!
Amerikanske Courtney Marie Andrews så jeg for et halvt år siden uten band på John Dee i Oslo. Den konserten var tidvis magisk. Ville hun kunne gjenta suksessen? Kanskje fikk jeg denne gangen ikke et kvarter for evigheten som jeg til noens forbauselse skrev sist, men denne gangen fikk vi fullt band med trommer, bass og gitarer samt tangenter. Så om ikke for evigheten, lever jeg godt på denne konserten en stund!
Courtney Marie Andrews
Jeg ble først fan av amerikanske Courtney Marie Andrews i 2020, da hun gav ut albumet «Old Flowers». På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange vil kjenne seg igjen eller kunne relatere til. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Albumet er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet. Det var to låter fra dette albumet som åpnet det hele: «Someone Else’s Fault» og «Burlap String». Fine bandversjoner!
Deretter fikk vi noen nye låter som kan tyde på at også høstens album kan bli bra. Men det er jo ofte slik at det man har hørt før, sitter best! For meg kom dermed høydepunktene da Courtney igjen vendte tilbake til «Old Flowers», og vekslet på piano og gitar og sang låter som «Old Flowers», «If I Told», «Break The Spell» og en fantastisk «Carnival Dream». Ofte levde bandet etter en «Less Is More»- holdning der de forsiktig støttet Courtney og hennes vakre stemme og låter uten på noen måte å stjele showet. Det er ikke så mye fakter med Courtney, det trenger hun ikke når hun til de grader har låtene og stemme som kan smelte stein.
På «Carnival Dream» og «Break The Spell» var det mer røre fra bandet enn tidligere i konserten. Flotte og inderlige versjoner likevel! Det ser kanskje enkelt ut når du leser teksten, men hør Courtney gråte det ut:
«Big crowds, laughter, and games I may never be the same Will I ever let love in again? I may never let love in again Will I ever let love in? I may never let love in»
En fin «May Your Kindness Remain» avsluttet den flotte timen. Kanskje ble det ikke et kvarter for evigheten denne gangen, men uansett en nydelig konsert! Jeg gleder meg til nytt album.
Nydelig av Courtney Marie Andrews og band
Morgan Wade med tøft rocka uttrykk!
Deretter ble det mer rocka med Morgan Wade etter at jeg hadde vært liten tur innom Elizabeth Cook. Wade er en 27 år gammel amerikansk countryartist. Hun platedebuterte i 2018, og ga ut sitt andre album, «Reckless», i 2021 med hjelp av Jason Isbells gitartist, Sadler Vaden, og produsent Paul Ebersold. Albumet er inspirert av hennes utfordringer med sin mentale helse, tidligere forhold og veien ut at alkoholproblemer.
Hun hadde med seg band, og de spilte skikkelig skitten rock med fullt trøkk i lillesalen. Endelig var det omtrent fullt på en konsert på festivalen! Morgan viste imidlertid at hun også behersket det neddempede formatet da hun lot bandet hvile på et par låter. Et flott, og for meg, nokså nytt bekjentskap!
Morgan Wade leverte bra, både med og uten band!
Lekkert og gode historier med Hayes Carll
Siste konsert for meg på festivalen ble med Hayes Carll, en lekker konsert med en flott historieforteller og låtskriver og et meget kompetent band! Carll har gitt ut flotte album i et par tiår, er gift med låtskriveren Allison Moorer (tidligere gift med Steve Earle) og nyter stor respekt blant andre låtskrivere. Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn.
Carll finner nye persektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Ett av kveldens høydepunkter var «Help Me Remember» fra fjorårets sterke album, «You Get It All». Sangen gir en verdig og fin beskrivelse av en eldre mann som utvikler Alzheimer, og Carll fortalte før låten om sin egen bestefar.
Men alt var ikke bare alvor. Carll fortalte at han jobbet i motbakke under en konsert da Ray Wylie Hubbard kom inn i rommet. «Nå skal jeg spille en helt ny sang som jeg er stolt av», sa Carll og satte i gang med Hubbards «Mississippi Flush». Carll tenkte det kunne gå begge veier i forhold til Hubbard, med de ble venner. Selvfølgelig spilte Carll en flott versjon av nettopp den låten. Mer overraskende var det å få en fin countryversjon av Tom Waits’ styggvakre «I Don’t Wanna Grow Up». Men det fungerte, det også. Hele tiden med lekkert spill fra bandet. De spilte gjerne rock ‘n’ roll med pene gitarsoloer, men her var det ikke skitten rock som hos Wade.
Mot slutten fikk vi også en herlig versjon av «KMAG YOYO» en låt som likner litt på Bob Dylans «Subterranean Homesick Blues». Og helt til slutt «Bad Liver And A Broken Heart». Fem kvarter med ettertenksom fest, tenker jeg vi kaller dette. For meg var dette en perfekt avslutning på festivalen. Sliten og mett på god musikk!
Oslo Americana, Chateau Neuf, 11. juni 2022. Vandoliers, Joshua Hedley, Sweetheart, The Dead South, The Felice Brothers mfl.
The Felice Brothers i storslag
Endelig ble det Oslo Americana! En rekke strålende artister står på scenen denne helgen. Konkurransen fra Loaded på Kontraskjæret er sterk, noe som kan ha bidratt til at det ikke var enda flere folk første dag. Selv skulle jeg gjerne sett Wilco og Dream Syndicate på Loaded. Men man kan ikke få alt, og det vi fikk servert på første dag av Oslo Americana, overgikk mine forventninger. Det er begrenset hva jeg klarer å absorbere i løpet av en dag, så for min del ble det å prioritere fire artister, dvs. prioriteringen endret seg underveis!
Glimrende med festival innendørs når der regner ute og å kunne bevege seg fra lokale til lokale på et sted! Som et lite tips til senere festivaler; det hadde vært fint med tilgang til mat når festivalen varer over så mange timer.
Vandoliers
Det er synd å melde at jeg ikke hadde hørt om cowpunk-bandet Vandoliers fra Texas før, og det var bare tilfeldig at jeg fikk dem med meg. Jeg ankom nemlig festivalen noe tidligere enn jeg hadde tenkt, selv om publikum allerede var presentert for en rekke flotte artister tidligere på ettermiddagen. Vandoliers spilte på klubbscenen, og det føltes innledningsvis at lyden ble i overkant der den ble slengt mellom betongveggene. Det kledde imidlertid den rå musikken greit. Bandet gjorde akkurat som de fortalte oss at de skulle; nemlig bruke 45 minutter til å vise hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de skal.
Anført av en særdeles opplagt Joshua Fleming ga bandet alt i et fantastisk tempo som kunne minne om The Pogues og kveldens seinere attraksjon, The Felice Brothers, på høyoktan. Joshua fortalte at nå skulle vi la «the tears in the beer» hvile litt, og bare ha det gøy. Gøy var det, og publikum storkoste seg. Vandoliers spilte mange herlige egne låter, men helt til slutt fikk vi The Proclaimers «I’m Gonna Be (500 miles)» i en heftig rock-versjon. Gutta var så svette at de kastet t-skjortene og spilte den låten i bar overkropp!
Hadde jeg allerede fått servert kveldens høydepunkt? Jeg måtte se Vandoliers ferdig og droppet derfor Hiss Golden Messenger, dvs. jeg hørte kanskje en låt med dem før jeg gikk til Joshua Hedley.
Fullt trøkk med VandoliersJeg prioriterte ikke Hiss Golden Messenger denne gangen
Joshua Hedley
Joshua Hedley fra Nashville var etteranmeldt og var helt riktig artist for meg etter heftige Vandoliers. Han har nå to album i bagasjen, og etter konserten å dømme er sangene hans vel verdt å sjekke ut nærmere. Nesten som en understreking av poenget til Vandoliers kunne han fortelle at forrige album hadde tre låter med «tears» i tittelen, og at han på det nye albumet også hadde laget noen litt lystigere låter.
Joshua avsluttet sitt sett med sin favorittlåt av Mickey Newbury, «Sweet Memories», på en ypperlig måte og får mange stjerner i boka for det! Det var glissent da han startet, men fortjent nok kom det til flere publikummere underveis. Joshua spøkte med at mange så et populært band (Hiss Golden Messenger) og at han skulle ta de beste låtene først. Neida, hans 45 minutter holdt helt inn!
Joshua Hedley, en flott historieforteller
The Dead South og Sweetheart
Noe av det fine med denne festivalen er at den sjangermessig ikke spriker i alle retninger. Så om man som meg primært er kommet for å se enkelte artister, kan man likevel ende opp med å oppdage nye band også. For meg var Vandoliers ett eksempel på dette, The Dead South ett annet. The Dead South er folk-bluegrass band fra Canada som til de grader spilte opp til fest i noe glissen storsal. Gitar, banjo, mandolin og bass, der guttene byttet på vokal eller sang samtidig. Det gikk imidlertid 10-15 minutter før publikum reiste seg og trakk ned mot scenen, og der var det dans og digging for mange, mens andre av oss satt og danset med føttene i stedet.
The Dead South
Jeg hadde planlagt å se det norske bandet Sweetheart, og før The Dead South var ferdig, trakk jeg derfor ned til klubbscenen, samme sted jeg hadde sett Vandoliers litt tidligere. Jeg ble minnet på hvor sterke låter som «Leaving For Stockholm» og «In The Pines By The River» er, men dessverre fungerte ikke lyden i det hele tatt for en del av oss. Jeg valgte derfor å ta med meg slutten av Tbe Dead South i stedet for å høre Sweetheart ferdig. Sweetheart får bli en annen gang!
Sweetheart har sangene, men lyden fungerte ikke for meg denne gangen.
The Felice Brothers innfridde!
Så var det The Felice Brothers, da, det siste bandet jeg så i full konsert før nedstengningen i 2020. Og som de innfridde, og feide tross alt all tvil til siden om hvem som var sjefer på Chateau Neuf i kveld. De har en tyngde i tekstene, en innlevelse og musikalitet som til sammen er dynamitt. James tar seg av snakkingen og ser superopplagt ut. Ian mer tilbaketrukket, men med en egen aura.
De kjørte rett på med førstelåten, den apokalyptiske «Jazz On The Autobahn» fra fjorårets strålende album, «From Dreams To Dust». Herlig versjon, og publikum sang med. Store deler av fjorårets album ble servert, og det var ikke meg i mot. James og Ian Felice vekslet på vokalen, noe som gir fin variasjon. Ians stemme har særpreg så det holder, mens James har en innlevelse av en annen verden enten han synger, spiller vart på piano eller herjer med det samme pianoet eller trekkspillet. På «Silverfish» har James vokalen, starter rolig bak piano før resten av bandet melder seg på.
Og Will Lawrence på trommer og Jesske Hume på bass holder stødig koken hele veien.
Herlig innlevelse på Ian Felice!
Det blir nesten bare tull å trekke fram høydepunkter fra den timen konserten varte, men «The Kid» fra «Undress» (2019) om soldaten som kom hjem fra krigen stakk seg litt ut:
«Heaven knows the kid And the things that he did Were wrong But who is to blame? It's as much his crime As it is yours and mine Shine a light on the dark Of Ghost Town, New York»
En av mange tekster som viser at det ligger et alvor i mange av tekstene på bandets livsbejaende låter.
Mange var glade for å høre den fjorten år gamle «Whiskey In My Whiskey». Nevnes må også «Valium», «Inferno» og en fantastisk versjon av «We Shall Live Again» fra fjorårets album. Kanskje synger Ian Felice av og til noe mer slørete enn på album. Men det er en fryd å ane hvor mye som befinner seg bak den hengslete og noe innadvendte fremtoningen når han synger /resiterer:
«You shall live again You shall live again This world is ours and all the stars It's like the icing on the cake of death And the only word that rhymes is breath We shall live again»
For et band, kom snart igjen!
James Felice vekslet mellom piano og trekkspill. Full tilstedeværelse hele tiden! Han stilte i sokker da bootsene var glemt igjen hjemme i USA.
Også i dag står en rekke fremragende artister på programmet, så det er bare å kjøpe billett om du for eksempel vil oppleve Courtney Marie Andrews, David Richard, Morgan Wade, Elisabeth Cook, Hayes Carll, Shovels & Rope, Caroline Spence mfl. i levende live!
Gubberock 