Nick Cave-film: Mellom dette livet og det hinsidige, mellom himmel og helvete

Film av Andrew Dominik om Nick Cave og Warren Ellis’ album Ghosteen (2019) og Carnage (2021): This Much I Know To Be True (2022).

«This Much I Know to Be True» er nok en Nick Cave-film av Andrew Dominik og etterfølger «One More Time with Feeling» (2016). Filmen ble vist på kino i Norge i mai i år, og er nå tilgjengelig for strømming gjennom tjenesten MUBI. Selv tegnet jeg meg i kveld for en gratis 7-dagers prøveperiode, og jeg har nå sett filmen.

Filmen ble spilt inn i London og Brighton våren 2021, og musikken i filmen er spilt inn i et gammelt forlatt fabrikklokale. Mesteparten av filmen er viet livefremføringer av syv låter fra «Ghosteen» (2019) og fem låter fra «Carnage» (2021). Utover det får vi diktopplesning av Marianne Faithfull, et besøk i Nick Caves keramikkverksted og samtale mellom Nick Cave og Warren Ellis. Samtalen handler om deres samarbeid samt spørsmål Nick Cave får til sin hjemmeside på Red Hand Files.

Men først og fremst får vi musikk! Det er ingen tvil om at Warren Ellis har påvirket Nick Caves kunst de siste ti årene, og som de sier; der Nick Cave kommer med sanger, kommer Warren Ellis med kaos. Selv vil jeg som oftest ha klare strukturer å forholde meg til, og det er ingen tvil om at dette paret har dyttet meg langt utenfor komfortsonen.

Låtene fra «Ghosteen» var en del av Nick Caves prosess med å bearbeide tapet av hans ene sønn i 2015 (nå kan man lese at ytterligere én av hans sønner har gått bort i år). Sporene kunne være både krevende og utilgjengelige, men jeg opplevde albumet som svært givende etter å ha gitt det litt tid. Sakralt og svevende. Trist, men også oppløftende.

Det andre albumet låtene er hentet fra, «Carnage» (2021), er mer brutalt. «Carnage betyr «blodbad». «Carnage», ble spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er albumet mer utoverskuende enn «Ghosteen». Tittelen på filmen er hentet fra filmens vakre avslutningslåt, «Balcony Man».

Nick Cave fremstår svært elegant og teatralsk på en scene. Det var derfor ikke overraskende at låtene åpner seg opp når man kan følge Nick Cave og samspillet mellom ham og øvrige bidragsytere. Låtene får mer liv og blir mer dynamiske. Samlet balanserer musikken og filmen mellom himmel og helvete og mellom dette livet og det hinsidige.Om du er i nærheten av å ha sans for Nick Caves arbeid de seinere årene, bør du se filmen, helst i en kinosal, vil jeg tro. Kanskje får du enda mer sansen etter å ha sett den?

I 2017 leverte Nick Cave & The Bad Seeds en fantastisk forestilling i Oslo Spektrum der mye av stoffet var hentet fra albumene «Push The Sky Away» (2013) og «Skeleton Tree» (2016). I august spiller de på Øyafestivalen i Oslo. Det blir spennende å se hvordan stoffet fra de nyeste albumene presenteres. Skal vi bedømme etter filmen, blir konserten en mektig opplevdelse.

Jeg har tidligere skrevet flere artikler om Nick Caves album fra de siste 10 årene. Du kan lese dem her:

Carnage: Nick Caves vakre og skjøre samtidskunst.

Flere rariteter fra Nick Cave.

Nick Cave – «Nick Cave Alone at Alexandra Palace» (album, 2020)

Den fremste artisten de siste ti årene?