Flere rariteter fra Nick Cave

Nick Cave & The Bad Seeds– B-Sides And Rarities Part II (album 2021)

«I have begun to long for you
I who have no greed
I have begun to ask for you
I who have no need
You say you've gone away from me
But I can feel you when you breathe»
-Leonard Cohen, Avalanche

På albumet «From Her To Eternity» (1984) hadde Nick Cave & The Bad Seeds en gnistrende versjon av Leonard Cohens «Avalanche», en låt jeg fortsatt forbinder med den versjonen. På «Conversations With Nick Cave» i Oslo Konserthus i 2019 lærte vi at Cohens album «Songs Of Love And Hate» (1971), som den låten befinner seg på, er av de platene som har inspirert Nick Cave aller mest. På den første av fire platesider med «B-Sides And Rarities Part II» (2021) får vi en langt mer nedtonet versjon enn på «From Her To Eternity» med kun Nick Cave på vokal og piano og Warren Ellis på fiolin. Vidunderlig vakker!

Part 1

I 2005 ga Nick Cave & The Bad Seeds ut «B-Sides & Rarities». Nesten fire timer spredd over 3 CD’er. Mange flotte sanger som ikke hadde funnet sin naturlige plass på en ordinær albumutgivelse. Noen av dem hadde jeg på bonus CD’er, og var godt kjent for meg, andre hadde jeg hørt på film, mens andre igjen var nye, strålende bekjentskaper. Og noe var mest bråk, og unødvendigheter. Omtrent på samme tid ga Tom Waits oss «Orphans» (2006), ei plate med tidligere uutgitte låter som også hadde omtrent like deler ballader, rockere og støy. Her hadde Tom Waits og hans folk gjort en god jobb med å sortere sporene i tre CD’er alt etter hva slags type låt det dreide seg om; «Brawlers, Bawers & Bastards». Jeg hadde nok sett at Nick Cave hadde gjort en tilsvarende sorteringsjobb med sine rariteter.

Part 2 er mer fokusert

Part II fremstår langt mer sortert og fokusert enn Part 1. Riktignok bare vel halvannen time denne gangen. Nick Cave mistet meg litt rundt albumet «Dig, Lazarus, Dig» (2008), før jeg kom tilbake igjen! Albumet hadde en del bra sanger, men samlet holdt det ikke vanlig Nick Cave-standard. Litt paradoksalt da at flere av høydepunktene på Part II ble gitt ut som B-sider til singler til nettopp det albumet. De tre åpningslåtene «Hey Little Firing Squad», «Fleeting Love» og «Accdents Will Happen» er tre knallåter! Deretter kommer en flott versjon av Jeffrey Lee Pierce’ «Free To Walk» i duett med Debbie Harry før nevnte «Avalanche». En flott «Vortex» avslutter første av fire platesider, og denne platesiden er helt klart min favoritt av dem!

Om første side er favoritten, er kanskje side 2 den jeg liker minst. Vi beveger oss nå for en stor del over i tiden rundt «Push The Sky Away» (2013), og Warren Ellis er blitt sentral i Nick Caves virke. På denne siden blir det hele litt mer fragmentert og rotete. Men det blir aldri uinteressant, og å høre nettopp den enkle, men svært anvendelige låten «Push The Sky Away», denne gangen i et konsertopptak med The Melbourne Symphony Orchestra», gjør slett ingen ting, snarere tvert i mot. En salme for vår tid?

Sorg, tro og håp

De to neste platesidene kretser rundt «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019), begge album som jeg brukte tid på å få til å falle på plass, og der «Ghosteen» fortsatt er ei plate som gir og tar med det som kan fremstå som ustrukturerte låtskisser. Begge albumene tolkes å være påvirket av den tragiske døden til Nick Caves femtenårige sønn i 2015, og sorgarbeidet etterpå. «Skeleton Tree» var dog nesten ferdig da tragedien inntraff. Nettopp mitt forhold til disse platene og at jeg har brukt ganske mye tid på å få brikkene til å falle på plass, gjør at jeg har et litt ambivalent forhold til å høre alternative og tidlige versjoner av låtene til albumene.Men det fungerer på sitt vis om jeg nullstiller, og ikke søker etter mening og sammenheng i låtene. Men det er også mange låter som ikke var med på albumene. Blant høydepunktene på disse platesidene er «King Sized Nick Cave Blues», pianoballadene «Euthanasia» (finnes også på utrolige «Alone At Alexandra Palace» (2020)) og «Life Per Se» samt den resiterende «Steve McQueen». «Steve McQueen» kan du også høre på Andrew Dominiks flotte film om Nick Cave, «One More Time With Feeling» (2016), og den ble spilt som innledning til «Converstations With Nick Cave».

Om du trenger denne samlingen? Utgivelsen kunne også denne gangen gjerne ha vært litt mer forseggjort med essay der låtene ble satt inn i en sammenheng. Men det er mye fint her. Selv lot jeg samlingen ligge noen måneder før jeg for alvor begynte å høre på den. I det hele tatt har Nick Caves album de seinere årene krevd – og gitt – såpass mye at jeg først tar dem fram når jeg er klar. Det er bare ett år siden vi fikk det flotte albumet «Carnage». Selv oss som ikke har satt oss inn i all filmmusikken som Cave og Warren Ellis lager sammen, har mye stoff å fordøye fra en av vår tids virkelig store kunstnere!