Jonas Brekke – Tomorrow’s Avenue (album 2022)
««Will you be my best friend
Said the boy to the bird
Right before the bird flew away
He had no one to play with
Not a smile through his day»
Låten «The Story Of John Doe», nummer seks av åtte på Jonas Brekkes nye album «Tomorrow’s Avenue», starter med disse ordene, Jonas’ sjelfulle vokal og en forsiktig kassegitar. Låten tiltar gradvis i intensitet når orgelet kommer inn og etter hvert full band og en gitarsolo, mens historien om en bekjent av Jonas som forsvant altfor tidlig utspiller seg. John Doe brukes som et navn for de vi ikke kjenner navnet til. Og låten handler om en stillferdig, anonym og nær venneløs gutt: «Nobody knew his name». Sterk låt og historie!
Gull
Jeg hadde gledet meg til dette. Rusle ned i stua, finne meg kaffe og sette på Jonas Brekkes album «Tomorrow’s Avenue». Jeg har hørt om Jonas Brekke en stund, og hans debut i et lenge albumformat har rukket å bli et halvt år, men det er først den siste uka jeg har tatt meg tid til å høre på albumet. Her snakker vi gull i alle ledd.
Jeg velger å kalle dette countrysoul, ikke minst fordi Jonas har en stemme av et stort format, en stemme som tar tak i deg og drar deg inn i låtene. Jonas minner meg litt om Ray LeMontagne, og det er udelt positivt. Klarer du å motstå, er du sterk.
Vant pris
Jonas Brekke er trønder og bor i Trondheim.
I 2019 utga han debutsingelen «Tell Me Why » og EP’en «HOME», han spilte en rekke konserter og hadde supportjobber for både nasjonale og internasjonale artister. Før han for alvor begynte å satse på musikken, hadde han vært trubadur i ti år. I sommer fikk han Bandwagon-prisen for beste låt, og nå bør det virkelig ta av.
«Tomorrow’s Avenue» er produsert av Pål Brekkås, en mann som har produsert flere album som Gubberock har omtalt. I bandet til Jonas spiller Brekkås bass, Alexander Pettersen spiller gitar, Stian Lundberg trakterer trommer og Vegard Lien Bjerkan sitter bak tangentene. Et godt samspilt lag som skaper bevegelse, framdrift og godlyder bak Jonas’ vokal. Et band som vet å ta det helt rolig i partier, la Jonas og stemmen hans skinne, for så å hamre løs. Produsent Pål Brekkås skal trolig ha sin del av æren for dette.
Jonas forteller at låtene på albumet representerer ham selv; observasjoner, drømmer, gleder og motgang. Sikkert med kunstnerisk frihet til å vri på alt dette, og sette sammen puslespillet på nye måter.
Mange mulige favorittlåter
Jeg startet med albumets sjette låt, kanskje fordi den umiddelbart grep meg spesielt sterkt. For mange vil det fremstå som tilfeldig, og på dette åtte låter og rundt 43 minutter lange albumet har jeg nesten like mange favoritter som låter, så egentlig kunne jeg bare startet fra begynnelsen og tatt låtene for meg i kronologisk rekkefølge. Og albumet starter med den åtte minutter lange singelen «Nineteen Sixty-Seven», en låt som sin lengde til tross, føles som over før den har startet. En låt som bare flyter av gårde – riktignok med lyder som skaper friksjon og spenning – tar seg god tid helt fra åpningen. Nydelig!
På neste låt «Killing» skrus tempoet opp. Trommene blir mer fremtredende. «Sitting all alone in my favourite bar, being mr. Nobody who come from afar». Kanskje har Jonas en liten «John Doe»-følelse selv her? Om åpningslåten på albumet er fin, er denne enda finere, særlig er versene glimrende! Og jeg elsker samspillet mellom orgel og den elektriske gitaren – på denne og flere låter – når Jonas lar stemmen hvile. Neste låt, albumets tittellåt, er singel nummer to fra albumet og låten Jonas vant Bandwagon-prisen for. At låten er flott, men på ingen måte er suveren sammenliknet med de øvrige låtene på albumet, sier mer om albumets kvalitet enn låtens! Av albumets raskeste låter, litt heartland-rock, kanskje.
Vær deg selv
Jeg liker nemlig også «Give A Damn» og «Let Love Be Love» minst like godt! Låtene er litt tyngre og med mørkere og litt «gnagende» instrumentering: «What the hell are you doing, you try to hard, you fall apart» og «Why can’t love be love, and me be me and you be you». Kanskje handler begge låtene om at det enkleste kanskje er å være seg selv, og ikke forsøke å være noe man ikke er, ikke rote det til for seg selv og andre. Begge låtene er fengende, og fraser dukker stadig opp i hodet, også når jeg ikke spiller plata.
Nest siste låt, «My Devil In Me» er nok en bra låt, og Jonas synger fantastisk, men kanskje er låten likevel den jeg liker minst på albumet.
Plate og stemme av stort format
Helt til slutt «Freedom Is a Lost Poem (Live in Studio)». Her er roer Jonas helt ned, alene med kassegitar og en malende elektrisk gitar. Dette er en låt nevnte Ray LeMontagne tidlig i karrieren ville vært stolt av. «Freedom Is a Lost Poem» er en inderlig avslutning på ei plate jeg har rukket å bli ordentlig glad i.
Jonas Brekkes «Tomorrow’s Avenue» er ei plate som bør nå ut til mange! Jeg har ingen framtid som spåmann, men om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, blir jeg ikke overrasket. For en stemme! For noen låter!
Gubberock 