David Olney – Evermore (livealbum 2022)
David Olney – Nevermore (livealbum 2022)
«The sky is clear, the air is clean
The earth is brown, the forest green
The ancient oak he still is standing
With strength surpassing understanding
Like dreams a noble mind composes, he blossoms roses
He blossoms roses, roses, roses, roses»
– «Roses», David Olney
Like før David Olney gikk på scenen i Oslo for noen år siden ble han spurt om hvor lenge han skulle spille. «Til jeg er i syttiårene», svarte David Olney. Han rakk å bli 71 år før han døde under en opptreden på festival i Florida i USA i januar 2020. David Olney er et ukjent navn for mange. Låtene hans er imidlertid spilt inn av artister som Emmylou Harris, Linda Ronstadt og Steve Earle. Når Townes Van Zandt ble spurt om sine favorittlåtskrivere, nevnte han gjerne kameraten David Olney sammen med navn som Bruce Springsteen, Mozart, Bob Dylan, Paul Simon og Lightnin’ Hopkins. David Olney er perspektivenes mester, sier Mary Gauthier. Heller enn å skrive om sitt eget liv tok han perspektivet til prostituerte, Isfjellet som felte Titanic eller eselet som Jesus red på inn i Jerusalem på palmesøndagen.
Da Olney døde, hadde han rukket å ferdigstille albumet «Whispers & Sighs», et album han lagde sammen med duoen Anana Kaye. En magisk samling låter som for meg var et høydepunkt i plateåret 2021. Olney var svært produktiv og ga ut flere sterke album de siste årene av sitt liv. Heldigvis er flere av låtene representert på de to ferske albumene med liveinnspillinger fra Holland, «Evermore» og «Nevermore».
Live i Holland 2016–2018. Begge albumene er med mangeårig sidemann Daniel Seymour som akkompagnerer på bass og vokal, og de ble spilt inn live i 2016 og 2018 mens Olney var på turné i Nederland. Gjennom årene har det blitt gitt ut en rekke livealbum med Olney, og «Evermore» og «Nevermore» er henholdsvis album nummer 7 og 8 bare fra Nederland. Hvert av albumene inneholder 15 spor med flere nye og tidligere uutgitte sanger og covere av andre artister. Denne gangen er få av hans mest kjente sanger representert; ingen «Jerusalem Tomorrow», «If My Eyes Were Blind» eller «Poor Clothing». Og det tenker jeg er like greit. De er nemlig med på tidligere livealbum. Vi får dermed ikke så mange gjentak fra tidligere. Samtidig gjør dette at «Evermore» og «Nevermore» ikke er de mest opplagte stedene å starte om du ikke er kjent med Olney fra før. Når det er sagt, du kan gjerne starte her, for så å gå videre! Olney var tidlig rockeartist med gruppen X-rays, og rockeren David Olney er ofte til stede også på senere album. På «Evermore» og «Nevermore» får vi en fin blanding av både den vare og den litt røffere Olney. David Olney er i topp slag!
«Deeper Well» er av David Olneys aller mest kjente låter. Den kommer i en ny, annerledes og fantastisk versjon i tospann med «Little Mustang». Den fortjener derfor helt klart sin plass her. Nydelige «Caterpillar» og «Roses» er også eldre låter som fortjener å bli løftet fram igjen.
På albumet «This Side Or The Other» (2018) betrakter Olney grenser; murer og vegger i bokstavelig betydning. «I wanted to explore the idea of walls,» uttalte Olney, «What does a wall mean? What does it mean to be an immigrant who comes upon that wall as a wanderer, someone lost and alone. Han skrev et essay for No Depression om dette. Til albumet «This Side Or The Other» hentet han opp den 25 år gamle låten «Border Town» sammen med en rekke nye og flotte låter, helt oppe blant Olneys beste album, dette! På de nye liveplatene får vi glimrende versjoner av syv av låtene på «This Side Or The Other» inkludert «Border Town».
Av andre nyere låter må jeg også trekke frem «Situation» og «Don’t Try To Fight It» fra albumet «Don’t Try To Fight it» (2017). John Hadley er medforfatter på flere av disse låtene fra de senere årene, og vi får også flere helt nye låter skrevet av Olney og Hadley sammen, hør for eksempel den fine «Two Bit Hood».
Albumene har flere coverlåter, blant disse finner vi bra versjoner av «I Still Miss Someone» (Johnny Cash) og «Speed Of The Sound Of Loneliness» (John Prine). Jeg nevnte at Townes Van Zandt var en stor fan av Olney. Det gikk også andre veien. Olney var dog ikke bestandig imponert over hvordan Van Zandt forvaltet talentet sitt i Van Zandts siste leveår, og Olney har fortalt om at han var til stede på en Van Zandt-konsert der Van Zandt var så indisponert at Olney tok over konserten. På disse samlingene gjør Olney to sanger av Van Zant, «Rex’s Blues» og «For The Sake Of The Song», og som et hint til disse innspillingene, passer det fint å nesten avslutte med å omskrive en linje fra sistnevnte låt:
«Maybe he just had to sing for the sake of the song?»
Det er fine liveinnspillinger dette. Ikke minst for gamle fans, men forhåpentligvis også for nye!
Gubberock 