«Little Earl is driving down the Gulf Coast
Sitting on a pillow so he can see the road
Next to him is a twelve pack of beer
Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs»
- Fra «Little Earl», Willy Vlautin med The Delines
«Little Earl» på årets plate med The Delines introduserer oss raskt for en historie der man lurer på hva som skjedde forut for teksten. Willy Vlautin har laget låten, og mine tanker går i retning av hans debutroman «The Motel Life» (2006). Boka forteller historien om to brødre som får livet endevendt som følge av en tragisk ulykke. Handlingen finner sted i Reno, Vlautins fødeby, og handlingen i boka ble filmatisert. Boka og låten forteller nok denne gangen ikke identiske historier, men som men mange av Vlautins låter og bøker er det fellestrekk.
Det er ikke sjeldent at musikere opererer innenfor flere kunstarter. Noen prøver seg som skuespillere andre maler og atter andre skriver bøker. De fleste av dem er likevel mest kjent for én av geskjeftene sine. Patti Smith for eksempel har skrevet flere flotte bøker, ikke minst den nydelige «Just Kids», men det er først og fremst musikkartist vi kjenner henne som. I sommer har jeg lest den fine og underfundige «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella, og han har tidligere gitt ut «Jordsjukantologien», men fortsatt må bøkene hans betraktes som en bigeskjeft. Jeg er på ny i gang med en Tore Renberg- bok, men jeg har knapt hørt musikken hans. Neil Young skal være i gang med en science fiction-bok uten at jeg gleder meg voldsomt til den – men leses skal den!
Men en kunstner som står like stødig innenfor litteraturen som innenfor musikken er Willy Vlautin, kjent som låtskriveren og vokalist i americana-gruppen Richmond Fontaine og låtskriver i country-soulgruppen The Delines. I sommer har jeg lest ytterligere fire av Willy Vlautins bøker – de to øvrige er lest tidligere – og jeg har spilt gjennom de fleste av platene til ham og gruppene hans. For de fleste leserne av denne artikkelen er han nok mest kjent som musiker, men om jeg skal velge – hvorfor stille seg selv slike hypotetiske spørsmål – tror jeg at sannsynligheten er like stor for at jeg velger meg forfatteren som musikeren. Bøkene bestilles lett gjennom norske nettbutikker, og språket er relativt enkelt selv om du ikke får bøkene i norsk oversettelse. Vlautin nevner forfattere og musikere som Paul Kelly, Willie Nelson, Tom Waits, William Kennedy, Raymond Carver, og John Steinbeck blant sine inspiratorer.
Låttekstene er fortettede noveller, der mye overlates til fantasien. I romanene får vi hele historien, eller i hvert fall mye mer av dem! Karakterene i sanger og romaner har dog mye til felles. Noen ganger finner vi lått-titler som direkte peker mot bøkene som «Northline» og «Allison Johnsen» der sistnevnte er hovedpersonen i «Northline» (2008) samt «Don’t Skip Out On Me» og «Lynett’s Lament» (Lynette er hovedpersonen i «The Night Always Comes».)
«The bus from Tonopah can take my money too
I got an aunt in California
She's always promised me a room
Just don’t run out on me while I’m sleeping
My guts ain’t right and my health's been failing»
–«Don’t Skip Out On Me», Willy Vlautin med Richmond Fontaine
I tillegg har Willy Valutin laget soundtrack-plater til plater som «Northline» (2006), «Don’t Skip Out On Me» (2018) (instrumentalplate med Richmond Fontaine) og «The Night Always Comes» (2021) (med The Delines).
Portland og Reno. I romanene trer karakterene dog enda sterkere fram – for meg blir det enda verre da. Vlautin skriver beinhard hverdagsrealisme både i romanene og i sangtekstene, ofte med utgangspunkt i Portland der han bor nå eller Reno, Nevada der han er født og oppvokst. Han utforsker forholdene til mennesker nær bunnen av USAs sosiale og økonomiske stige.
«You, you're the destroying kind so busy hurting yourself
While everyone else does your time
Oh Sonny
Three days
Where are you Sonny?
Where are you?»
– The Delines
Hans siste bok, «The Night Always Comes» (2021), er en mørk historie om Lynette. Lynette er egentlig godhjertet, men ikke født med sølvskje i munnen. Hun sliter og strever på kanten av kollaps og har mye i bagasjen. Det må være sant som det står på førstesida på min pocketutgave at man aldri vil glemme henne. Mot slutten av boka møter hun endelig en dråpe godhet – vel fortjent!
«Don’t Ride Him Down». I bøkene – og musikken – har Vlautin store doser empati for hovedpersonene. De gjør ofte gale valg, men man kan forstå at bagasje, desperasjon og omstendighetene gjør at de tar de valgene de gjør. Vlautin lar oss bli glad i personene; viser oss at personene rommer mye mer enn handlingene som vises på overflaten. På denne måten lærer Vlautin oss å se verden gjennom andre menneskers øyne og dermed lærer han oss noe om både andre og oss selv:
«He broke down crying about what he’d done to us
Said he carried it around like a growing weight
He had a tattoo on his hand that read
"I stole more than I ever gave”
He was drunk in the morning
Left us his watch, some drink-tokes
And then walked off the job and drifted away
Don’t ride him down
Don’t ride him down
Never seen the reason why to kick someone
Who’s so torn up inside
Don’t ride him down»
- Fra «Whitey And I», Richmond Fontaine
Ikke dermed sagt at alle bøkene handler om gale valg. «The Free» (2015) handler blant annet om en far som jobber dobbelt for å dekke helseutgifter til barna – joda, han er innom noe cannabisdyrking – og en sykepleier som bestemmer seg for å hjelpe en ung pasient som er ute og kjører. «The Free» skiller seg fra de øvrige romanene gjennom et større persongalleri, men ikke større enn at selv jeg som foretrekker enkle, lineære historier framfor store sprang i tid, sted og personer, greit klarer å holde følge. Fantastisk bok!
Om du har interesse for Richmond Fontaine og The Delines, les bøkene til Willy Vlautin. Jeg blir ikke overrasket om du vil like og forstå musikken deres enda bedre etterpå! Selv sikter jeg meg inn på å se filmene som er basert på bøker av ham! Det er vanskelig å peke på favorittbok– les dem alle. Blant platene setter jeg «You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To» (2016) med Richmond Fontaine og «The Imperial» (2019) med The Delines aller høyest, uten at jeg har stålkontroll på alt Richmond Fontaine har gitt ut.
«Well, I love Northline because it feels like a sad ballad to me. There’s a bit of Raymond Carver and a bit of Tom Waits in there. It wasn’t until I read Carver’s stories that I realised you could write about the lives of beat-up, working-class Americans like the ones I saw around me in Reno. I wrote my first novel, The Motel Life, for all the guys I knew who didn’t read novels. I wanted to write a book you could read when you were dog-tired after a day’s work: short and really intense.»
–Willy Vlautin til The Guardian.
Bilde fra Bandcamp
Gubberock 