Mickey Newbury – «Looks Like Rain» (1969)

«Mickey Newbury is an artist in the old sense of the word» heter det i Kris Kristoffersens liner notes til albumet «Looks Like Rain». Den samme Kristoffersen påstår at han må være den personen i universet som har hørt albumet flest ganger. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at vi snakker om et mesterverk av dimensjoner. Albumet er det første der Mickey Newbury hadde kontroll på produksjonen. Med «Looks Like Rain» var Mickey tidlig ute med å lage et album som en helhet og ikke bare enkeltstående låter. Mellom sangene hører vi regn, torden, tog og vind, og alt dette bidrar til å gi lytteren en stemning som varer gjennom hele albumet.

Albumet innledes med fine «Write A Song» som glir sømløst over i den overjordisk flotte «Angeline».

«Yesterdays newspaper forcast/ No rain for today /Yesterdays news was old news/ The skies are all grey»

—

«There I turned to her gently /And said, «Hun, just look, Its Spring» /Knowing outside the window The Winter looked for Angeline.»

Som den gode Kris Kristofferson har uttalt: De tilsynelatende enkle tekstene kan ta deg i retning langt utover det som kan forstås. Slik er det med mange av tekstene på «Looks Like Rain». Jeg opplever dette som vemodig, trist, med noen doser humor. Men først og fremst er det vakkert. 

Tenk å lage en slik tittel på en sang: «She Even Woke Me Up to Say Goodbye». Kjenn på ordene og føl hva sangen kan handle om. Igjen en klassiker. Kvinner kan være sympatiske. De sier til og med i fra når de gjør det slutt:

«Babys packed her soft things and shes left me/I just know she didn’t mean to make me cry/  It’s not her heart, Lord it’s her mind/ She didn’t mean to be unkind/ Why she even woke me up to say goodbye.»

Neste sang på albumet er titulert «I Don’t Think Much About Her No More», men er nok bedre kjent som «Poison Red Berries». Johhny Cash uttalte en gang at dette var en av de flotteste sangene han kjente til, og Johnny visste hva han pratet om. Hvor utrolig det enn kan høres ut så når ikke Johnnys versjon helt opp til Mickeys, og det sier ikke så lite om hvor flott Mickeys versjon er. Igjen er det denne ulykkelige kjærligheten:

«I really didn’t suppose that I’d never forget her/And you know it took such a long time/ But I don’t think much about her no more/ Seldom if ever does she cross my mind/ Yesterday’s gone it’s better forgotten/ It’s like a poison red berry that clings to the mind.»

«T. Total Tommy» avslutter side 1 og av mange omtalt som en potensiell hit. Det bryr jeg meg ikke så mye om, men jeg registrerer at den har en litt lettere stemning enn de øvrige låtene på plata. For når side 2 åpner er vi i gang igjen. «33rd of August» er nok en innertier. Sangen har i noen versjoner en finuerlig omskrivning av sangen Angelines’ strofe «Yesterday’s newspaper forecast no rain for today». Her fortsetter den: «Yesterday’s news was old news so I throw it away.» Videre:

«Though the demons danced and sang their songs within my fevered brain/ Not all my god-like thoughts Lord, were defiled.»

Mickey Newbury blir av mange regnet for å være folk eller country. Ikke at det betyr så mye, men jeg tror dette har mye sammenheng med musikere som han inspirerte. For meg er Mickey en egen sjanger. Men når det kommer til «San Francisco Mable Joy» synes jeg «folk» er en grei merkelapp. Denne sangen har uttallige artister spilt inn. Det er forresten noe som slår meg når jeg søker opp tekstene til sangene på dette albumet: Det er ikke Mickey Newburys navn som dukker opp, men flere av de mange artistene som har spilt inn sangene hans. Men tilbake til «San Francisco Mabel Joy». Denne erketriste sangen med en poesi og bokstavrim som gir pur nytelse:

«Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»

Jeg blir aldri lei av Mickey Newburys album «Looks Like Rain»!

Verdensmester i selvironi

Loudon Wainwright III – Lifetime Achievment (album 2022)

Foto fra Loudon Wainwrights hjemmeside

Da Loudon Wainwright III i 1999 ga ut ei plate med nidviser om andre mennesker, «Social Studies», hadde han gjort seg vel fortjent til det. I flere tiår allerede hadde han nemlig gitt oss skråblikk om sin egen utilstrekkelighet enten det var som far, partner eller på andre av livets områder. Vi ble på mange måter kjent med barna Martha, Rufus og Lucy lenge før de valgte et liv i offentligheten selv gjennom låter som «Rufus Is A Tit Man», «Me And All The Other Mothers» og «Hitting You». På fine «Grown Man» (1995) (Jeg har en signert utgave etter konsert på Cruise Cafe i Oslo) sang Martha og Loudon duetten «Father/Daughter Dialogue»: 

«Dearest Daddy, try as you might
You sing of my mother and me
Somewhat sentimentally
You sing of a father and son
When all you do from him is run
You like to think that things are okay
By singing things ythat you should say
Dearest Daddy with your songs
Do you hope to right your wrongs»

«History»

Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». Selvfølgelig vil mange påpeke at hans tidligere album er enda bedre, men det er nå engang slik at man ofte får det næreste forholdet til de de platene man hører først med en artist. Jeg har på ingen måte kontroll over hele Loudons produksjon, men jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på Loudon også de seinere årene. Når jeg blar i det jeg trodde var nyere CD’er, lar jeg meg overraske over at det allerede er 15 år siden Joe Henry forsøkte å sofistikere Loudon en smule, og at det er 13 år siden Grammyvinneren «High Wide & Handsome: The Charlie Poole Project».

Loudon har sine fans i Norge. Jeg lar meg ikke overraske om Jon Niklas Rønning har hørt på og latt seg inspirere av platene til sin far, Dagbladet-journalist Øyvind Rønning. Jeg husker også jeg så Øystein Sunde på en konsert med Loudon på Gamla i Oslo for rundt 25 år siden. Omtrent på samme tida stod Loudon i kortbukser og sang «Vår» sammen med Lars Lillo-Stenberg på Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet.

Tidsreise med noen av Loudons plater.

«How Old Is 75?»

Men så var der årets plate, «Lifetime Achievement». Jeg røper ingen stor hemmelighet om jeg skriver at flere av låtene på årets album handler om at Loudon Wainwright har blitt 76 år gammel og har mesteparten av livet bak seg. Som han spør i tittelen på én av låtene «How Old Is 75?» Nå er alderdom, eller i hvert fall livet som noe eldre, ikke et nytt tema for Loudon. Det har gått 10 år siden (!) albumet «Older Than My Old Man Now» blant annet med låter som «I Remember Sex» og «The Days That We Die».

Om Joe Henry bidro til en litt mer original produksjon av Loudons album for noen år siden, er vi på «Lifetime Achievement» som oftest tilbake til basic: Loudons stemme, gitar eller banjo og munnspill. Gamle samarbeidspartnere som David Mansfield gjester på ulike gitarer, Chaim Tannenbaum spiller banjo og Tony Scherr bidrar på bass. På én av låtene «Town & Country» er det i tillegg blåsere og orgel, mens to låter fremføres a capella.

Hysterisk og underfundig

Den første sangen jeg falt for på «Lifetime Achivement» var «Fam Vac», en litt småhysterisk låt der Loudon på sedvanlig vis synger at han trenger en familieferie borte fra familien og familien trenger en ferie borte fra ham. I avslutningen på låten heter det «Jean-Paul Sartre said it «Hell is other people»», og da får vi en nesten sømløs overgang til neste låt som heter «Hell». Ikke alle låtene på «Lifetime Achievement» er like umiddelbare, og det pleier jo være et kvalitetstegn. På min biltur i dag for å lade bilens batteri – ja, jeg glemmer stadig å slukke ei lampe inne i bilen – tok jeg meg selv i å synge/rope med på mange av låtene, så tekstene begynner å synke inn.

Om Loudon er aldri så morsom i de litt sprø låtene, er han likevel aller best i låtene der du – i perioder i hvert fall – kan forestille deg at tunga hans hverken er ute av munnen eller plassert i et av kinnene. «Back In Your Town» er en slik låt, og kanskje platas aller beste. Låten handler om å besøke nabolaget til en eks og følelsene det skaper. Heldigvis er det flere låter der Loudon roer litt ned. Ellers er det mange høydepunkter, og ingen låter jeg egentlig ville vært foruten.

Loudon har selvsagt med en låt om lockdown som følge av pandemien, eller snarere en låt om åpningen etter lockdown, «Town & Country». Nå er det ikke lenger noe originalt over sanger inspirert av pandemien, og Loudon gleder seg over at man finner sammen om slike låter på tvers av musikalske sjangre. I «Town & Country» synger Loudon i ett vers om gleden over å kunne gå på restaurant igjen, for i er seinere vers innrømme at han er skremt av byen, han vil tilbake til landet. En god beskrivelse av at selv om mye nå er det samme som før pandemien, er vi ikke riktig tilbake dit vi var: 

«Tomorrow morning I'll be back on that train
Getting to the station, I'm going insane
Get me out of this city, it's a little too crazy for me»

«Hva han har oppnådd»

Om man ikke kjente til Loudon fra før, kunne man tenke seg at alderdom som utgangspunkt for mange låter nesten er litt trist eller i hvert fall vemodig. Nei, «Lifetime Acheivement» er heller en hyllest til livet, det som ligger bak ham og det han har oppnådd, men også lykken over å finne en ny kjærlighet å dele de kommende årene med:

«When things get rough, one's not enough
Thank God I have you
These days it takes two»

Først og fremst er «Lifetime Achivement» dermed ei positiv plate, med noen doser alvor. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.

I kveld ser jeg Loudons forestilling om forholdet til faren, «Surviving Twin», om igjen. Du kan se den på Netflix, og den vel verdt å se i pausen mellom runder med hans nye album!

Foto fra Loudon Wainwrights hjemmeside

Ny musikk fra en mester

Terry Lee Hale – The Gristle & Bone Affair (album 2022)

Foto til høyre: Robert Hale
«Oh life, just let it 
Oh life, you will get it 
A hardship handle 
To carry that weight 
A habit the worry 
Cradle to grave 
A good place to stop now 
Remember why you came»
–«Oh Life», Terry Lee Hale

Terry Lee Hales nye album, «The Gristle & Bone Affair», er historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale har blitt 69 år, og at han har fått Parkinsons sykdom, noe som gjør at det stadig blir mer utfordrende for den glimrende gitaristen å utføre denne delen av sitt virke. Hale forteller at dette kanskje betyr slutten på ett kapittel, men at ett nytt kapittel åpner seg. Hale har med «The Gristle & Bone Affair» gitt oss nok er solid album som passer perfekt for høsten vi nå har foran oss.

«This finds him considering the life he left behind in the US, his time in Europe, and at some of the things the future might hold.»

Fra albumets presseskriv

Bakgrunn

Terry Lee Hale ble født i Texas, men har i flere år vært bosatt i Frankrike, og den senere tid nærmere bestemt i Marseille. I mange år spilte Terry Lee solo på Seattlescenen i små klubber og barer med sin spesielle gitarteknikk og sine mørke sanger. Utover i 1990-årene åpnet han for band som Soundgarden, Skin Yard, Screaming Trees og The Walkabouts. Han vendte seg senere mot Europa, og oppdaget at han her fikk større respekt og et mer lojalt publikum.

En ny utgivelse med Terry Lee Hale innebærer at mye annen musikk må vike for en stund. Tar jeg frem én utgivelse med mannen, må jeg umiddelbart finne frem én til. Å snakke om et enkelt favorittalbum med Hale, er en risikosport. Jeg velger imidlertid å trekke frem det smått klaustrofobiske «The Blue Room» (2003) der Hale og Chris Eckman (fra The Walkabouts) med tilsynelatende begrensede – men mer enn tilstrekkelig virkemidler som Hales, stemme gitar og munnspill – har skapt et helt eget univers med morderballader og andre blå sanger med fantastiske melodier; «Texas Rose», «Whitered Bouquet» og «Michigan Weather» for å nevne noen av dem. Andre vil mene at den mer rocka «Frontier Model» (1994) med låter som «Ride Hard» og «Control» må være hans beste. Selv må jeg også trekke frem «The Long Draw», plata jeg spilte aller mest i 2013. For ei førsteside med tittellåten og «Black Forest Phone Call» i spissen! Hans til nå siste plate, «Bound, Chained, Fettered» (2016) er også helt i tetsjiktet med flere glimrende sanger som «Acrons» og «Scientific Rendevouz».

I skrivende stund spiller jeg «Shotgun Pillowcase» (2007). Den er ikke helt borte den heller, så her er det bare å ta for seg! En rikholdig diskografi der Hales kompromissløst har laget kvalitet og vært på jakt etter noe eget, ikke repetere seg selv eller andre.

Terry Lee Hale har også gitt ut album i samarbeidsprosjektet Hardpan, og laget en singel i 2013 med norske musikere i Tunnel Tree. Han har pekt på The Midnight Choir, Motorpsycho og Stein Torleif Bjella (!) som norske favorittartister.

Et knippe album av Terry Lee Hale

Tar opp igjen samarbeidet med Chris Eckman

Albumet «The Gristle And The Bone Affair» er produsert av Chris Eckman som også med stort hell har produsert flere tidligere album av Hale. Kanskje har noen av Hales album, og også dette nye, fargepaletter som kan minne om Eckmans soloalbum og The Walkabouts. Samtidig er «The Grizzle & Bone Affair» utvilsomt et nytt og unikt tilskudd til Hales allerede varierte og originale rekke med album.

Selv spiller Hale munnspill og gitar. Vokalen har naturlig nok blitt mer værbitt for hver utgivelse. Vokal og gitar er kanskje et steg tilbake i lydbildet denne gangen som følge av at Hale vil oppfattes som en del av bandet, og kanskje også som følge av helseutfordringene. Blant de åtte låtene er det imidlertid én gitarinstrumental, fine «Doesn’t Matter Anymore», en låt som både gir en liten pustepause midtveis, men som også viser at mesteren fortsatt kan spille gitar.

På den storartede åpningslåten, «Oh Life», spiller Žiga Golob’s (Chris Eckman, Steve Wynn) noen slag på kontrabassen før Hales deretter synger falsett sammen med bassen. Deretter legges det på gitarer og kanskje litt steelgitar og seinere på låten sniker Catherine Graindorge inn noen vakre lyder fra fiolinen.

Det er ikke overflod av instrumenter på dette albumet, men jeg savner intet heller. På neste låt, albumets mest umiddelbart fengende lå, «Fish», er pedalsteelen til Jon Hyde og forsiktig koring fra Claire Tucker sentrale. Et lite sonisk mesterverk i all sin beskjedenhet, den låten. Hør også låten – og hele albumet – med hodetelefoner for økt utbytte. Kanskje handler «Fish» om et forhold som selvforskyldt gikk over ende?

«Fish that couldn’t swim 
Bird that wouldn’t fly 
Worm that couldn’t crawl 
Man that wouldn’t try 
I am»

Chris Cacavas – kjent fra Green On Red og Dream Syndicate– deltar også med Keyboard på et par låter. Men om jeg ikke tar helt feil er albumet helt trommefritt. Et ettertenksomt lavmælt album fra Terry Lee Hale, ikke et drivende rockalbum.

Om Alzheimer

I presseskrivet understrekes det at samarbeidet på albumet strekker seg videre enn mellom musikere og produsent. Den klaustrofobiske lyden på «Alive Inside» om det indre liv til en mann med Alzheimer skyldes mye mikseren Matt Emerson og hans arbeid. Brown ville ikke la Hale høre dette sporet før hele plata var ferdig. Det er vel unødvendig å fortelle at Hale var strålende fornøyd med resultatet; en nesten kan føle hva som skjer på innsiden av mannen, og vi føler med datteren:

«Collecting shadows, rocking chair
Connections crumbled, sitting there
Still the love, open givers
Reach sometimes rewards a glimmer…
…She carries that weight, prays for light
This in not easy, a slippery slope
Where Dad has gone now, she can’t go»

På «Gone» bidrar igjen Claire Tucker med vokal, denne gangen sender hennes «duram duramram» tankene mine i retning av Leonard Cohens «Tower Of Song». Vi får ytterligere tre interessante låter før albumet toner ut etter nær 40 minutter: «Curve Away», «Time Is A River» og «tittellåten» «All Fall Down». Alle dype, litt monotone låter som gradvis synker inn. Tematikken kretser fortsatt om livet som var, er og kommer:

«Reach down deep, got to find a way, cause time is a river running away»

Fra «Time Is A River»

Ett nytt kapittel

Terry Lee Hale har tatt seg god tid med de siste utgivelsene. Graver dypt. I forkant av «Bound, Chained, Fettered» (2016) skrinla han et albumprosjekt fordi han ikke var fornøyd med resultatet. «The Gristle & Bone Affair» har tatt ham tre år. Selv om flere av låtene omfavner tider som har vært, og sorgen over det som er borte, er Hale fortsatt på høyden. Som han sa selv; kanskje lukker sykdommen hans ett kapittel, men han er i ferd med å åpne ett nytt. Dette er et lavmælt album der tekstene er viktige. I mange partier er det likevel intenst om du er til stede, og slik sett har «The Gristle & Bone Affair» mye til felles med hans kanskje største mesterverk, «The Blue Room». Et nytt solid album fra Terry Lee Hale, dette, et album jeg gleder meg til å bruke enda mer tid på utover høsten når vinylen ankommer.

«Now, this road is hard on dreamers
With cover hard to find 
Too many fall away, too far behind
…Still, nothing lasts forever
And what’s lived is never lost
But surely with this fitting
We will learn about the cost»
- Terry Lee Hale, «The Curve»

Sjekk ut Terry Lee Hale på Bandcamp.

Foto: Robert Hale

Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done

Som noen sikkert har forstått, vender jeg stadig tilbake til Texaspoeten Townes Van Zandt. Her noe jeg skrev for 25 år siden, eneste gang jeg fikk noe på trykk i et musikkmagasin. Arild Rønsen i Puls luket ut noen blundere, i ettertid har jeg fjernet noen faktafeil. Dette fremstår nå som noe naivt og ikke noe jeg ville skrevet slik i dag, men det er umiskjennlig jeg som har skrevet det:

Heaven ain’t bad, but you don’t get nothin’ done – Til minne om Townes Van Zandt


Den amerikanske sangeren, komponisten og ikke minst poeten Townes Van Zandt døde 1. januar av et hjerteinfarkt. Han ble 52 år gammel. Van Zandt nådde aldri ut til det helt store publikum, men de tilhengerne han hadde, var desto mer henrykte over hans kunst. Størrelser som Emmylou Harris, Nanci Griffith og Steve Earle har alle spilt inn sanger av ham og uttalt at han er en av de største sangskribentene som har satt sine føtter på jorden. Steve Earle har til og med hevdet at han er villig til å stå på kjøkkenbordet til Bob Dylan og fortelle at Townes Van Zandt er den største av alle.

Together We ‘re Gonna Wait Around and Die

Første gang jeg hørte «Waitin’ Round to Die» fikk jeg en av mine hittil største opplevelser. Det gikk kaldt nedover hele kroppen, og det var som om denne sangen bare måtte ha eksistert bestandig. Townes Van Zandt fortalte i et intervju med Dagbladets Fredrik Wandrup at alt han drømte om var å skrive verdens beste sang som var så god at ingen kunne forstå hvordan den var blitt til. Han kom meget nær med «Waitin’ Round to Die». Sangen er karakteristisk for mye av Van Zandts produksjon. Den beskriver en trist skjebne, men etterlater et glimt av håp:

«Now I’m out of prison
Got me afriend at last
He don’t drink or steal or cheat or lie
His name ‘s Codeine
He’s the nicest thing I’ve
Together we’re gonna wait around and die»

Never Again Shall I Ramble

Det er ikke alltid dette håpet kommer like klart fram. Townes Van Zandt levde i mange år på kanten av stupet. Han misbrukte alkohol, og dype depresjoner red ham. I «the only song I wrote that my mother hated», «Dollar Bill Blues» sang han:

«If l had a dollar bill
Yes I believe I surely will
Go to town and drink my fill
Early in the morning»

Og i «Nothin’» sang han så det gjorde vondt hos lytteren:

«Hey mama when you leave
Don’t leave a thing behind
I don’t want nothin’ I can’t use nothin’…
…Sorrow and solitude
These are the precious things
And the only words that are worth rememberin’»

Det er vanskelig å finne livsmot i denne sangen. Van Zandt uttalte på sitt merkelige humoristiske og selvironiske vis at om noen virkelig forsto «Nothin»‘ måtte de komme seg til psykiater umiddelbart.

We All Got Holes to Fill

Townes Van Zandt fikk mange brev fra mennesker som i likhet med ham selv strevde med psykiske problemer. Han var takknemlig for at han kunne vise at det er menneskelig å ha problemer, samtidig som han kunne gi håp om bedre tider:

«To live’s to fly
Low and high
So shake the dust off of your wings
And the tears out of your eyes»

Cruise Café i Oslo var et av Townes Van Zandts favorittsteder. Jeg hadde selv gleden av å oppleve ham fire ganger her. Mannen hadde en utrolig utstråling, og bare akkompagnert av sin gitar kunne han trollbinde publikum i timevis. Hans ydmykhet, selvironi og svarte humor var helt unik. Ingen som noen gang har hørt Van Zandt le, vil kunne glemme latteren hans. Latteren var som mannen selv: sammensatt, men med mye varme.

Hans ydmykhet kom tydelig fram da plateselskapet bad han om å markedsføre den da nye platen «Roadsongs» på en konsert. Van Zandt kunne fortelle publikum at han hatet å reklamere for seg selv, men siden plata utelukkende besto av sanger skrevet av andre, kunne han gi den sin beste anbefaling.

Etter konserten fikk jeg enda et innblikk i denne ydmykheten. Jeg bad om signaturen på en av platene hans. Han skrev, gav meg et skulderklapp og et ‘thank you – take care’. Blikket og stemmen hans bar bud om at dette var mer enn tomme ord.

For the Sake of the Song

Townes Van Zandt var glad for at også andre artister oppdaget og spilte inn sangene hans. Som han humrende sa ‘It gives me a lot of money’. Ikke bare gav det han penger, men da Emmylou Harris spilte inn » Pancho & Lefty» til albumet «Luxury Liner» brukte visstnok kritikerne mer tid på denne ene sangen enn på alle de andre sangene på platen. Både Nanci Griffith og Steve Earle har utgitt sine versjoner av «Tecumseh Valley». Dette er en av disse sangene hvor melodien, historien, og ordene går opp i en enhet som er større enn summen av delene. Det er sårt, men først og fremst vakkert:

«Her ways were free
And it seemed to me
That sunshine walked beside her»

Denne skjebnen fikk drømmene knust, og hun endte sine dager som prostituert i sin beste alder: «And in her hand when she, Was a note that cried, Fare thee well, Tecumseh Valley»

I May Be Gone

For to år siden kom den siste plata fra Townes Van Zandt. Den ble kalt «No Deeper Blue». Til tross for at albumet også inneholdt noen lettere, idiotiske sanger, som Van Zandt selv betegnet disse, levde det opp til tittelen. I «A Song For» spår han sin egen undergang:

«All that I’ve done All that ‘Ive said
Means nothin’ to me I soon as be dead
All of this world be forgotten»

Men som han synger i en av hans aller beste sanger, «To Live’s to Fly»:

«I may be gone
But it won ‘t be long
I’ll be bringing back the melody And the rhythm that I find»

Thank you – take care.