Flott kveld med Jason Isbell

Jason Isbell & The 400 Unit, Sentrum Scene, Oslo, tirsdag 8. november 2022.

«24 Frames». Den gode varmen og gåsehuden kom tidlig på kveldens konsert, litt dårlig lyd i begynnelsen, til tross. Første låt var nemlig «24 Frames», låten som ustanselig gikk på repeat i hodet for noen år siden. Jeg har latt Isbells musikk ligge i fred en stund. På den måten kunne jeg på tirsdagens konsert gjenoppdage låt etter låt, låter med sterke tekster og enorme melodier. Låter som i kveld ble krydret med fantastiske gitarer og av og til en litt rusten Isbell-stemme. Det var greit at Isbell tidlig forklarte at han var litt redusert. Isbell spilte også i Oslo, dagen før. Enkelte var småskuffet. Den flotte sangen, «It Gets Easier» om utfordringene med å holde seg edru, fra albumet Reunion (2020) satt kanskje ikke helt, men som på neste låt «Something More Than Free» – låten som tar utgangspunkt i den hardtarbeidende faren: «Sunday morning I’m to tired to go to church, but I thank God for the work» – gjør låten og teksten fortsatt sterkt inntrykk.

Bedre og bedre. Isbell ble bedre og bedre utover kvelden! Jeg brukte også litt tid på å venne meg til lyden, og kanskje ble også lyden bedre etterhvert. før.

Men så «Decoration Day». Låten om blodhevn i generasjon etter generasjon: «But my Daddy wasn’t afraid //He said «We’d fight till the last Lawson’s last living day». Teksten går over i en herlig gitarsolo av Isbell, Sadler Vaden følger på med en røffere variant. En original basssolo av Jimbo Hart, mens Chad Gamble hamrer løs på trommene. Isbell har helt sikkert vært oppe hos den alltid smilende tangentmannen, Derrick DeBorja. Og vi har fått et av kveldens høydepunkt.

Sadler Vade . Gitaristen Sadler Vaden er verdt noen ekstra ord. Han bidrar til å løfte kvelden. Han har eget band, og var vokalist på «Honeysuckle Blue» fra coveralbumet «Georgia Blue» (2021), et album som var høyaktuelt i går – albumets inntekter går til arbeidet med å få stemmeberettigede til urnene i USA.

Jeg så gamlebandet til Jason Isbell tidligere i år. Det var gøy med Drive-by Truckers, men det er en annen dynamikk over Isbell og hans band, mer sofistikert gitararbeid og delvis akustiske låter innimellom. Det er ikke bare øs, men herlige gitarsoloer som borer seg inn gjennom lunge, hjerte og sjel på det beste. Ja, noen ganger gjør det nesten litt godvondt!

Vokalprestasjoner. Isbell kunne fortelle at han hadde pådratt seg en luftveisinfeksjon. Han klarte knapt å få ut en lyd i dag morges. Men nå hadde han kansellert og utsatt så mange ganger at avlysning ikke ble løsningen. Joda, luftveisinfeksjon til tross, Isbell gjøv løs på «Cover Me Up» og fikk kveldens største heiarop da han sang: «But I sobered up and I swore off that stuff forever, this time». Og på kveldens kanskje tristeste låt «Elephant» står vi der med klumpen i halsen. En av rockens beste vokalister på en god dag, leverte godt nok for meg! Og så nydelige «If We Were Vampires», da. Alle rolige låter som vokser på at de presenteres sammen med tøffere rockere.

Totalpakken er bedre enn hos de fleste andre. fikk vi jammen en heidundrende versjon av «Children Of Children» helt til slutt også – all the years I took from her just by being born». Konserter som denne! Min fjerde Jason Isbell-konsert var nok ikke den aller beste, men en småsyk Isbell er bedre enn de aller fleste. Han har låtene, bandet, tekstene og som oftest stemmen! Karakter: 8/10? Nå tar jeg frem Isbell-platene igjen!

Fin debut-EP fra norske Gone North

Gone North – selvtitulert EP (2022)

Albumcover og pressebilde

Gone North kaller de seg. I 2018 møttes sju musikklærerstudenter på Hamar. Med en felles interesse for ekte countrymusikk, fant de ut at de ville danne et band, og de begynne å skrive countrylåter sammen. Nå er de klare med som debut-EP, fem låter over 20 minutter. Og resultatet har blitt riktig så fint.

Bandet henter inspirasjon fra bluegrass, rock, og både outlaw og tradisjonell country. Tekstene handler om alt fra kjærlighet til drap.

EP’en begynner med den bluegrassinsoirerte «The Wanderer» der Martine Haugen synger og spiller mandolin og gitar, og man legger raskt merke til Ingebjørg Hammerdalens fele. En fin og livat åpningslåt! Øvrige bandmedlemmer er Per Tore Gresseth på gitar, vokal og steelgitar, Magnus Nordengen på gitar, banjo og vokal, Jørgen Larheim på tangenter, Ole Sigvart Berget på bass og Tore Even Alhaug på trommer. Plata er produsert av Kenneth Norum.

På den rolige countryvalsen «Autumn Waltz, i likhet med to andre låter på EP’en skrevet av Per Tore Gresseth alene, synger Martine duett med Per Tore, og sistnevntes nydelige steelgitar setter et tydelig stempel på denne låten om et par som minnes at de ett år tidligere forsøkte å holde forholdet gående.

Fin og rolig er også «Adaline» der fele, gitarplukking og litt steelgitar er viktige musikalske ingredienser. Mannlig hovedvokal og fin harmonisang fra Martine. Martine Haugen har skrevet «Living With The Thrill», og hun har også hovedvokal på den låten. Jeg liker godt vekslingen mellom mannlige og kvinnelig vokalister gjennom EP’en, det skaper flott dynamikk. På «Living With The Thrill» er det også fin vekselbruk mellom instrumentene der tangentinstrumenter, strengeinsteumenter, tromme og fele bytter på å spille hovedrolle. Teksten skal i følge bandets facebookside handle om å være glad i noen som ikke er glad i seg selv, og utfordringene det skaper: «I can see, I can see that something’s messin’ with your mind. So let me in, and let me stay a little while». Fin melodi og nerve i låten.

Til slutt får vi moderballaden «Tay River», om en kvinne som tar livet av sin mann. Flott avslutning og det dystre temaet til tross, låten er morsom å høre på.

Alt i alt en fin og jevn EP fra Gone North som her viser et betydelig potensiale. Country med engelske tekster, men med norske undertoner! Kanskje får vi også låter med enda mer trøkk ved neste korsvei? Det blir spennende å følge Gone North videre!

Promobilde

Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie

Dropkick Murphys – This Machine Still Kills Fascists (album 2022)

Foto: Dave Stauble

Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Hun mener nok at Woodys tekster fra et arbeiderklasseperspektiv er altfor aktuelle i dag, og trenger å bli skreket ut av et punkband. Murphys er på ingen måte noen novise i faget og har holdt det gående i mer enn 25 år.

På det nye albumet This Machine Still Kills Fascists sparker de godt fra allerede på den hardtslående «Two 6’s Upside Town». Strålende åpningslåt! Albumet er innspilt nær Woody Guthries fødested i Oklahoma og bærer selvsagt preg av bandet og Woody Guthries sympati med arbeideren, sliteren. Noen låter tar utgangspunkt i enkeltpersoner. Åpningslåten handler om utroskap og om å bli dømt til fengsel. På låten «Never Git Drunk No More» der Nikki Lane bidrar på vokal er handlingen også på det mer personlige plan, om at kjæresten mener vår mann heller vil elske med flaska senn kjæresten. På denne– og flere andre låter – er punken blandet ut med keltisk musikk, og vi får en herlig miks i tekst og musikk ikke så langt unna The Pogues på sitt beste. De som kjenner til bandet, vil merke seg at bandet har tilpasset seg Woody Guthries verden gjennom en akustisk tilnærming til låtene, så jeg slenger på bluegrass også, i beskrivelsen av musikken.

Andre låter er mer programerklæringer, ikke minst «All You Fonies». På den litt anmassende «Cadilac, Cadilac», handler det om at skal man ha en Cadilac, må den stjeles. På fine «Waters A’ Rising» er båten skutt i filler og mannskapet må rømme.

Låtene på This Machine Still Kills Facists er stort sett enkle, energiske og allsangvennlige. Albumtittelen er tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar, der det er lagt til et «still». Låtene gjør seg trolig glimrende på konserter. Albumet tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men kan være en herlig vitamininsprøyting når du er klar for det.

Foto: Dave Stauble

En av Norges fineste stemmer med nytt album

Paal Flaata – New Green Grass Will Grow (album 2022)

De fleste som omtaler Paal Flaatas musikk, vil raskt fastslå at han har én av Norges fineste stemmer. Og det er jeg helt enig i. Og jeg vil heller ikke underslå at Skiens-mannen har vært vokalist i et av tidenes beste norske rockorkestre, Midnight Choir. Paal skriver i liten grad låter selv, og hvor vellykkete hans album, er handler derfor om hvilke låter han velger, om de passer sammen og om selve fremføringen.

Love And Rain. For meg var Paals forrige album, Love And Rain (2017), også hans beste. For mange som kjenner min musikksmak vil nok det være overraskende da Paal har laget tre album som hver i sin helhet er viet til to av mine desiderte favorittartister Townes Van Zandt og Mickey Newbury i tillegg til dyktige Chip Taylor. Love And Rain er et særdeles slitesterkt album, der han også gjør en glitrende versjon av enda en Mickey Newbury-låt, «Hand Me Another Of Those». Den eneste lille nedturen er «The Moon Is A Harsh Mistress», en sang de fleste andre enn meg liker.

På det nye albumet, New Green Gras Will Grow, har Paal igjen lykkes med å lage et vakkert melankolsk album sammen med sin medprodusent og trofaste medspiller Gøran Grini. Med seg har de multiinstrumentalisten Frdddy Holm og trommeslageren Glenn Vidar Solheim. Albumet er nokså trist – noe som kler Paals stemme – og Paal forteller i presseskrivet at albumet nok er preget av både koronatiden og hendelser i eget og Gørans liv. Paal sier videre at albumet denne gangen låter mer europeisk i motsetning til de mer americana-pregede albumene han har laget tidligere.

If You Go Away. Og det største høydepunktet på albumet er nettopp en europeisk låt, Jacques Brel-sangen «If You Go Away». En gåsehudversjon der Gøran Grinis pianospill, bratsjen til Freddy Holm og trommingen til Glenn Vidar Solheim, bidrar til å løfte låten til de store høyder.

Chris Isaak. Paal Flaata har denne gangen også funnet frem en låt av Chris Isaak, en vokalist som ikke er helt ulik Paal selv. Paal gjør en fin versjon av «Waiting For The Rain To Fall», og den passer godt inn på albumet, selv om det er andre Chris Isaak-låter jeg heller ville hørt Paal gjøre. Låten med albumtittelen i teksten, «Everything You Know Melts Away Like Snow», er skrevet av svenske Daniel Norgren. Sangen kommer i en versjon som sender tankene mot norsk folkemusikk. Jeg synes dog det er unødvendig med en ett minutts reprise av samme låt litt seinere. En kort «So Ro», kan kanskje også synes litt unødvendig, men er likevel et fint mellomspill, og jeg vil ikke utelukke at sangen har en betydning for Paal som stikker dypere enn som så.

Men tilbake til høydepunktene. Vi får igjen en Chip Taylor-låt; «It’s Hard To Sing This Song» er en nydelig sak. Jeg liker også godt versjonene av Allan Rich’ «You Never Really Wanted Me» og ikke minst «Suppose» av Sylvia Dee og George Goehring.

Jubilee. Paal er flink til å trekke fram artister jeg setter pris på. Mange har sunget Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today». Paal gjør en fin versjon. Enda bedre gjør han dog Gretchen Peters’ strålende «Jubilee» helt til slutt. Og om albumet er trist, så er kanskje denne låten om døden, den tristeste av dem alle, selv om den også har noe forsonende over seg. En perfekt avslutningslåt!

So I sing holy holy from this prison where i lie
My arms reaching up to touch the sky
I sing holy holy, hallelujah I am free
Come on down and join the jubilee

Med New Green Grass Will Grow har Paal Flaata laget nok ei vakker plate som mange av oss vil ha stor glede av i den mørke årstiden vi nå er inne i.