Randy Newmans sangbok

Randy Newman’s Songbook (bokssett 2016)

En tidlig og varm søndagsmorgen ga jeg opp å sove mer. Jeg kunne like gjerne nyte livet. Jeg gikk ned på kjøkkenet, satte på kaffen og fortsatte der jeg slapp kvelden før med Randy Newman’s Songbook.

Randy Newman er av mine absolutte favorittartister. Han er paradoksalt nok en erkeamerikansk original. Erkeamerikansk på den måten at han er godt forankret i den amerikanske musikktradisjonen, og man kan høre innflytelsen fra komponister som Gershwin og Rodgers and Hammerstein med flere. Samtidig er han noe helt for seg selv, både lyrisk, musikalsk og vokalt. Der f. eks. matematikkgeniet Tom Lehrer kunne kalle på gapskratten, fremkaller Randy Newman mer den stille ettertenksomme latteren som vokser seg sterkere over tid. Først må man jo fordøye og nyte den herlige musikken. Noen ganger forførende, andre ganger mer lekent og nær hysterisk. Alltid flott! Randy Newman har vært aktiv siden 1960-årene. I takt med en stadig økende filmmusikkproduksjon, har Randy også gitt plass til vakre og noen ganger personlige låter, nesten helt strippet for ironi og sarkasme, vel kanskje med noen små doser selvironi intakt.

Jeg har på ingen måte tenkt å gi en grundig beskrivelse av hele Randy Newmans univers i denne lille artikkelen, det er altfor varmt til det. For en grundigere beskrevelse av albumet «Sail Away» (1972) kan du lese her.

Ved siden av Neil Young, er det ingen artister jeg har gjort flere gjentakende kjøp av albumene til. La oss ta albumet «Good Old Boys». Mange av låtene derfra finnes på mitt første Randy Newman-album, samleren «Lonely At The Top». Seinere kjøpte jeg nettopp «Good Old Boys« på CD. Samleboksen «Guilty» (1998) måtte jeg jo ha, den hadde seks låter fra albumet. Seinere kom det en dobbeltversjon med demoer – «Johnny Cutler’s Birthday»– til «Good Old Boys», du kan skjønne at jeg måtte ha den utgaven. Og da vinyl ble populært igjen, kjøpte jeg også en brukt versjon i det formatet. For henholdsvis fem og ett år siden ble det gitt ut to lekre bokser med alle Randy Newmans album (som rockmusiker, ikke filmkomponist). De boksene kjøpte jeg også, så da fikk jeg enda en ny utgave av «Good Old Boys». Galskap. Som om musikken blir enda bedre av slike innkjøp. Men likevel, jeg angrer jeg ikke.

Foto: Randy Newmans hjemmeside.

Boksene har etter en ommøblering fått hedersplass i stua. Sammen med enda en Randy Newman-boks: Randy Newman’s Songbook. Randy Newman’s Songbook er enda en nesten unødvendig utgivelse med tidligere utgitte Randy Newman-sanger i alternative nedstrippede piano-versjoner. Tro ikke at jeg ikke hadde dem fra før. Versjonene ble nemlig gitt ut over flere volumer på CD i dette årtusenet. Men i 2016 ble disse volumene samlet for en vinylutgivelse over fire LP-plater.

Boksen har dog én plateside med versjoner, ja, til og med låter som ikke var utgitt før. Best av dem alle er avslutningslåten «Wandering Boy», om en far med en sønn som har kommet skjevt ut i livet. Låten fikk plass på Randy Newmans foreløpig siste ordinære studioalbum, det nær forbausende sterke «Dark Matter» i 2017.

Bakgrunnen for Randy Newman’s Songbook var et ønske om å frigjøre låtene fra den tiden de var laget i og vise styrken ved låtene i all sin enkelhet og tidløshet. Bare Randy Newmans umiskjennelige, men med årene litt dypere, stemme og hans eminente pianospill. Og de sylskarpe låtene. Selv hadde jeg nok aldri tenkt at det var er stort behov for et slikt prosjekt. Enten låtene har vært nedsyltet i amerikansk vestkystrock, Jeff Lynne-produksjon, store orkestre eller synther, har Randy Newmans stemme og låter alltid stått tydelig fram. Så tidløse og så vanskelige å ødelegge.

Men jeg er likevel så glad i disse sangene at jeg setter pris på disse enkle alternative versjonene som enda en mulighet til å oppdage en liten nyanse jeg tidligere har gått glipp av, eller som en unnskyldning for å høre låtene enda en gang. Den skumle «In Germany Before The War», den hysteriske «My Life Is Good» og filmmusikk som «Avalon», «I Love To See You Smile» og «You’ve Got A Friend In Me». Og selvfølgelig «Rednecks», «Short People» og «Baltimore» samt over 50 låter til!

Jeg elsker Randy Newmans sanger!

Nostalgi, antinostalgi og midt i mellom

Kristian Kaupang – Sorry, Tom (album 2022)

Foto: Kai Hansen

Noen ganger kan det nesten kjennes litt unødvendig å skrive en plateomtale. Egentlig kunne jeg denne gangen bare lenket opp til linernotes fra Ole Johannes Åleskjær. Etter hvert har jeg kommet fram til at han egentlig skriver det som er å skrive om designer og musiker Kristian Kaupangs tredje album, «Sorry, Tom». Samtidig var det lenge jeg lurte på hva hans tekst egentlig sa om plata, utover å gi meg en følelse av hva plata dreier seg om, mer abstrakt enn konkret. Men egentlig er det hele rett fram:

Men jeg vet ikke, man burde egentlig vende skepsisen minst like mye andre veien: Å prøve å kaste seg på trenden som gjelder i denne uka er også det absolutt dårligste vernet mot å bli utdatert fort. Og jeg oppfatter Kaupangs prosjekt som noe bedre, nemlig å vise hvordan all den tida man kjenner, det som var og det som er, inngår i ett eneste stort nå.

Mange av låtene på albumet handler om det som var, og jeg henfaller til tanken om at dette er nostalgi. Jeg skrev nylig om den nye plata til Drive- By Truckers og at én av frontmennene der, Patterson Hood, betegnet mange av tekstene som antinostalgi – alt var ikke bedre før. Så da tenker jeg at jeg plasserer Kristian Kaupang et sted midt mellom nostalgien og antinostalgien et sted.

Når man leser eller hører tekstene på Kristians nye album – for det skal man gjøre – blir man nemlig sittende litt å lure. Savner han – eller protagonistene hans – fortida? Ja, noen ganger tror jeg det. Andre ganger tenker jeg at kanskje han – eller de – er glad for at noe har vært, men er over: 

«V er slitt
du ser den gamle fargen bak
alt du følte så sterkt
er nå så svakt
som et ekko av no’
du ikke kan å tyde
men du kjenner alvoret i det
når du går igjennom rommet»

Men samtidig vet jeg ikke om jeg helt forstår alt, der jeg ligger hjernetrøtt på sofaen på terrasen en varm sommerkveld. Og det er kanskje like greit. På den måten lever ordene lenger. Får mer verdi. Som Kristian selv sier: Situasjonsbeskrivelser. Mellommenneskelige relasjoner. Noen ganger presist, andre ganger bruddstykker. Bruddstykker som bare kan fanges gjennom de følelsesladede instrumentalperlene, kan jeg tilføye. Og Kristian har definitivt krydret albumet sitt med små perler av noen onelinere: «du skreiv i dagboka da med vidåpent sinn og gjennomtrekk i hjertet».

Plata er hovedsaklig spilt inn i Bergen. Til forskjell fra de foregående albumene er de fleste av låtene på «Sorry, Tom» blitt til bak et piano. Og piano dominerer lydbildet på flere av låtene som den nydelige åpningsinstrumentalen. Innledningsvis tenker jeg at jeg hadde tålt å høre bare piano hele albumet gjennom. Nydelig, men med litt uro i bakgrunnen mot slutten.

Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted, i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «Festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».

Kristians vokal synes jeg fungerer aller best – for min personlige smak – når den er litt hviskende og lavmælt, og litt mindre når han går opp et par hakk. Flott vokalhjelp av Hedda Aronsen på flere av låtene!

Jeg plukker frem én låt til, selv om det er helheten som dominerer og gjør dette til den flotte plata den har blitt. Dette er av de platene jeg de siste ukene stadig har tatt frem, ikke fordi jeg skal skrive om den, snarere tvert imot. Bare høre, ikke skrive om denne. Nå ble det likevel noen ord. Så håper jeg at leserne gir plata flere lyttinger. Det er mye å oppdage, både i tekst og musikk.

Men det var den låten. Skrevet i kø i Holmestrand . Kristian passerte restauranten Golden Dragon. Fantasien begynte og en tragisk kjærlighetshistorie ble født. Blåsere og piano i sentrum: 

«Jeg vil du skal vite
jeg kan fortsatt vente på deg
som en møll mot flammen
ender jeg alltid opp
på golden dragon
det står en ledig stol
ved mitt faste bord
helt til stengetid»
Foto: Kai Hansen

Hallo, gamle mann, biter den i dag?

«The old man he catches the fish in the morning
He rides the river every day
I sit on the bank and I holler when he passes
«Hey, old man, are they biting today?»

En gammel mann fisker i elva fra en liten båt hver morgen. «Jeg-personen» sitter i en fluktstol og ser mannen passere. Hver morgen. «The Old Man And Me» med J.J. Cale er en av de mest rolige, og harmoniske sangene jeg kan tenke meg.

J.J. Cale – musikk for småbarnsforeldre stod det i ca. 1986 i Audioscan, et medlemsblad for en Hifi- forretning. Hvorfor? Fordi musikken var så søvndyssende at småbarn roet seg ned og falt i søvn, het det i artikkelen om jeg husker riktig. Men misforstå riktig; artikkelen var en hyllest til J.J. Cale og hans musikk. Selv om enkelte nå kan få blod på tann.

Ikke var jeg småbarnsfar som 16-åring i 1986, men ønske meg Cales musikk til jul samme år gjorde jeg. Og jeg fikk to strøkne eksemplarer, kjøpt brukt, av «Okie» (1974) og «8» (1983). «Okie» er kanskje favoritten min blant alle Cales album, ved siden av «Naturally» (1971), Men «8» er ikke langt bak den heller, selv om noe av den intenst dirrende lavmæltheten er borte.

«I wake up in the morning, thinking ’bout my troubles
I go down to the water and they pass away
And when the old man comes a-floating down the river
«Hey, old man, are they biting today?»»

«Okie» har låter som «Old Man And Me», «Rock ‘N’ Roll Records», «Everlovin’ Woman»og «Anyway The Wind Blows». «Naturally» er en samling eviggrønne melodier der «Crazy Mama», «After Midnight» og «Call Me The Breeze» kanskje er de mest kjente, mens øvrige låter som «Magnolia», «River Runs Deep», «Call The Doctor» med mange flere, er minst like sterke. Albumene «Naturally»og «Okie» er sammen med «Really» stilskaperne framfor noen i Cales-plateunivers; Mark Knopfler og Øystein Sunde er to eksempler på gitarister som har hørt sin Cale.

Men man må ikke glemme «8». Litt kraftigere vokal, mange flotte og engasjerte melodier. «Money Talks», «Losers», «Unemployment» og ikke minst «Takin’ Care Of Business».

For ordens skyld: han har flere fine plater, selv om jeg valgte å si noe om disse tre i dag.

«Now here we’ve got a thing that keeps on rolling
It ain’t heavy, don’t take it that way
The old man and me, we got a good thing going
He gets his fish and I sit all day
He gets his fish and I sit all day»

https://tidal.com/track/1111027

Opptur med The Dream Syndicate

The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions (album 2022)

The Dream Syndicate. Foto fra bandets hjemmeside

The Dream Syndicate er i disse dager ute med et nytt album, «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions». For ei uke siden gjorde de også det som etter rapportene skal ha vært en fin time på festivalen Loaded i Oslo. Det nye albumet overgår klart mine litt lunkne forventninger, men før vi kommer dit til slutt, tar jeg deg gjennom litt av mitt forhold til The Dream Syndicate og frontmannen Steve Wynn.

1980-årene. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som «The Days of Wine And Roses», 1982), «The Medicine Show (1984)» og «Out Of The Grey» (1986). Best av alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte «Ghost Stories».

Selv ble jeg introdusert for bandet gjennom den rå EP’en «This Is Not The New Dream Syndicate album…Live» (1985), en EP som hadde herlige versjoner «Armed With An Empty Gun», «Tell Me When It’s Over», «Bullet With My Name On It», «Medicine Show» og «John Coltrane Stereo Blues». Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: «Live At Raji’s» (1989). «Merritville», «Burn», «Boston»!

Solokarriere. Etter at det The Dream Syndicate ga seg, startet frontmann Steve Wynn en lang karriere som soloartist samt deltaker i ulike prosjekter. Jeg kan ikke si at jeg har oversikt over alt han har gjort – langt derifra – men jeg har sett ham i levende live en rekke ganger der de mest minneverdige under hans eget navn var på Studentersamfunnet i Trondheim i 1990 eller 1991 i forbindelse med hans første soloalbum, «Kerosene Man», og en huskonsert på Høybråten i Oslo i 2018.

Gjenforeningen. I 2012 ble The Dream Syndicate gjenforent for konserter, og i 2017 kom deres første album i deres andre periode «How Did I Found Myself Here?». Et godt spørsmål, og albumet hadde så langt jeg husker også et par fine låter uten at de gjorde sterkt inntrykk («The kind of comeback you always want your favorite band to make.» MOJO). Det gjorde imidlertid The Dream Syndicate- konserten på Rockefeller i Oslo samme høst. En Steve Wynn og et band som leverte nesten alle godlåtene fra 1980-årene som jeg kunne ønske meg. Fantastisk versjon av «Burn»! Ikke «Boston» da, noe han ble konfrontert med mange ganger siden!

Steve Wynn og The Dream Syndicate i Oslo.

Eksperimenter. Jeg så The Dream Syndicate på nytt på John Dee, høsten 2019. Det ble en helt annen affære. Den første timen spilte de i hovedsak musikk fra sitt siste album, «These Times» (2019), og muligens annet nytt stoff. Jeg opplevde denne timen med stoff herfra som kjedelig, udynamisk dronerock, før vi de siste 45 minuttene fikk gode, gamle låter. The Dream Syndicate skal ha ros for å utvikle seg og ikke gi ut samme album flere ganger, selv om de mister lite lojale fans som meg. Mange kritikere var da også positive til 2019-albumet og det påfølgende albumet «The Universe Inside» (2020), ja, jeg leste endog at en anerkjent musikkskribent holder «These Universe Inside» for å være bandets beste. «The Universe Inside» er det bandet kaller «experimental free-form psychedelic» med lange låter på opptil 20 minutter. Jeg tror kanskje ikke jeg har klart å komme meg gjennom hele albumet enda, så jeg kan jo ha gått glipp av noe.

Det nye albumet. Men med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» er jeg endelig med igjen! Foruten Steve Wynn består bandet blant annet av trommis Dennis Duck og bassist Mark Walton, begge var med i 1980-årene. Ny gitarist siden den gangen er Jason Victor, og Chris Cacavas kjent fra Green On Red fyller ut lydbildet med keyboard. I tillegg bidrar gjestemusikere med blåsere.

Albumet åpner med «Where I’ll Stand», en litt halvrocka låt som ikke er av de beste på albumet. Likevel ikke dårlige, et interessant lydbilde, og den bidrar til å skape variasjon. Kanskje liker jeg neste låt, «Damian», aller best av låtene på albumet. En fin melodi, Wynns særpregede stemme i front og nydelig gitararbeid. «Hard To Say Goodbye» og «My Lazy Mind» følger mye av samme oppskriften og er andre favoritter på albumet. Sanger for late sommerdager? Fine låter! «Lesson Number One» skrur opp tempoet litt, keyboard og blåsere mer i sentrum, men er også en god låt. Jeg vil tro denne låten er en vinner live.

På de beste låtene møter vi stort sett ikke et rått rockeorkester på dette albumet, snarere er det litt svevende låter med flotte, lekre, gitarer i sentrum. Den mer rocka «Trying To Get Over» er er fint unntak! Og avslutningslåten «Straight Lines» er også en helt ok rocker.

Opptur. Med «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions» har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere gjennomlyttinger og som jeg kunne tenkt meg å høre live.

Redigert.