Neil Young with Crazy Horse – Toast (album 2001/2022). Nytt tidligere uutgitt album fra Neil Youngs arkiver. Tidligere har vi, sammen med mye annet, fått hele album som Hitchhiker innspilt i 1976, Homegrown innspilt i 1974/1975 og Summer Songs innspilt i 1987 fra disse arkivene.
«Battle drums were pounding
All around her car
She saw her clothes were changing
Into sky and stars
Going home, I'm going home»
Oslo Spektrum 4. juli 2001. Neil Young med Crazy Horse. To ganger får vi den, den mektige åtte minutter lange «Goin’ Home». En ny sang. En ny Neil Young-klassiker. På samme måte som «Cortez The Killer» mer enn 25 år tidligere er det en låt som veksler mellom historiske begivenheter og trolig Neils egne utfordringer i kjærlighetslivet. Men det var ikke nok med det, vi fikk ytterligere tre nye låter der det var den nydelige «When I Hold You In My Arms» jeg bet meg mest merke i, men også «Standing In The Light Of Love» og «Gateway Of Love» vakte forventning.
Jeg husker 2001-konserten som sterk, men ikke blant mine aller ypperste Neil Young-opplevelser. Gjensyn med Youtube-klipp fra 2001, levner uansett liten tvil om at Neil var helt på topp som konsertartist, og de nye låtene bar bud om at et nytt solid Crazy Horse-album var på gang. Men slik ble det ikke. Det ble ikke nytt album før året etter og da omsider et album med Booker T. And The MG’s, et band som sammen med Neil hadde gitt oss en glimrende konsert på Kalvøya i 1993.
Lidenskapelig? På det nye albumet, «Are You Passionate», fant vi igjen to av låtene fra Oslo-konserten året før. Monumentale «Goin’ Home» ruvet og var den eneste låten med Crazy Horse. Den er platas suverent beste spor, men den virket litt malplassert sammen med mer soul-og rhythm and blues-pregede låter. På mange måter møtte vi nemlig en Neil som var tilbake til 80-tallets sjanger-eksperimenter. «When I Hold You In My Arms» var også med, men den drukner litt sammen med de øvrige låtene på albumet. Albumet fikk til dels hard medfart av kritikerne, og svaret på albumtittelens spørsmål har stort sett vært et tørt og rungende «nei». Senest i Mojos karrieregjennomgang fra 2020 påstår to av tidsskriftets anmeldere at platas eneste brukbare spor er «Goin’ Home».
Noen vil nok mene at jeg ofte er for positivt innstilt til Neil Young-album, og jeg hverken var eller er enig i påstanden om at kun «Goin’ Home» holder mål på «Are You Passionate?». Albumet har flere gode låter, men likevel så har min interesse for albumet en tendens til å ebbe ut før jeg er ferdig med det. Det er litt ufortjent og kan også ha med selve låtrekkefølgen å gjøre. Jeg henger mest med på første halvdel, med sine småskakke låter som man sikkert må ha det ekstra Neil-genet for å like. Albumet er også litt mye å gape over på én lytterunde, og det sklir litt ut. Man kan leke med tanken om at albumfølelsen hadde blitt bedre uten «Goin’ Home», «Let’s Roll» og kanskje også to av låtene mot slutten; «Be With You» og «Two Old Friends».
I den ellers glimrende skribenten Sylvie Simmons omtale av «Toast» for Mojo – «Toast» som jeg om et øyeblikk kommer tilbake til – skriver hun at den 13 minutter lange «Boom Boom Boom» kanskje kunne passet bedre på «Are You Passionate?» enn på «Toast». Jo, den finnes som siste låt på «Are You Passionate?» som «She’s A Healer». Kanskje det er flere enn jeg som ikke har hengt med helt til slutten på det 65 minutter lange albumet «Are You Passionate?».
Nå er «Toast» utgitt. Albumet var opprinnelig for trist. For 10-15 år siden fortalte Neil om at det skulle finnes et fullt album spilt inn med Crazy Horse i 2001, «Toast» var navnet etter studioet i San Francisco der innspillingen fant sted. Plata var for trist til å utgis, sa Neil. Den samme begrunnelsen ble gitt om «Homegrown» (1974/1975), som først så dagens lys i 2020. Den gangen var bakgrunnen for flere av sangene bruddet med Carrie Snodgress. Slik jeg tolker Neil, handler flere av låtene på «Toast» om problemer i ekteskapet med Pegi Young, et ekteskap som først ble avsluttet mer enn 10 år seinere. Ironisk nok korer Pegi på flere av disse låtene både på «Toast» og «Are You Passionate?» Fire av de syv låtene på «Toast» ble utgitt i nokså like eller noe omarbeidede versjoner på «Are You Passionate?». Flere av dem er triste, men mulig Neil synes den samlede balansen på «Are You Passionate?» ble mer akseptabel.
«Toast» åpner med kanskje albumets snodigste spor, «Quit», en låt vi finner i en ikke så veldig annerledes versjon på «Are You Passionate?». Det er litt spesielt å høre Neil og Pegi sende meldingen «Don’t Say You Love Me» fram og tilbake. På dette og flere andre spor, bidrar Neils piano til en ettertenksom stemning. Originalt, fint og sjarmerende uperfekt.
To «soul-killere»: Seinere på «Toast» får vi «How Ya Doin’», en enda sterkere låt der hovedforskjellen fra «Mr. Disappointment» på «Are You Passionate?» kanskje er at Neil i versene synger vanlig og noen ganger nær falsett på «Toast» mens han på «Are You Passionate?» snakkesynger med en stemme som fra grava. Fin på «Are You Passionate?» og glimrende å få i en alternativ og litt lengre versjon. Men den fader ut for tidlig på «Toast». Jeg vil ha enda mer! Fint at «Toast» minner meg på hvor bra denne låten er.
«All I got is a broken heart,
And I don't try to hide it
when I play my guitar»
– She’s The Healer/Boom Boom Boom
Og så var det altså «Boom Boom Boom». Enda lengre enn som «She’s A Healer» på «Are You Passionate?». Og enda bedre. Tror jeg. Jeg kan dog ha gått i Sylvie Simmons-fella og ikke hørt godt nok etter på «Are You Passionate». Men på «Toast» kommer jeg inn i en stemning, en groove, og blir der gjennom ulike partier der Neils «soulgitar» noen ganger dominerer, andre ganger piano, trumpet fra Tom Bray eller mer klassisk Crazy Horse-støy. De 13 minuttene låten varer, går raskt om man er i den riktige stemningen. Jeg vil tro at det særlig er «Boom Boom Boom», «How Ya Doin’» og «Quit» Neil sikter til når han skriver at Crazy Horse på «Toast» spiller med en dybde de aldri tidligere hadde gjort. Selv synes jeg de gikk dypt på «Sleeps With Angels» (1994), og at disse tre låtene er beslektet med låter på dét albumet. Jeg synes også at disse låtene antyder at Neil strengt tatt ikke trengte Booker T. And The MG’s for «Are You Passionate?».
«Goin’ Home» er det minst spennende sporet på «Toast», men likevel det beste. Versjonen på «Toast» er nemlig identisk eller nær identisk med versjonen som ble gitt ut på «Are You Passionate?» – kanskje er miksen bedre nå. Om jeg skal forsøke med et dårlig ordspill, har imidlertid «Goin’ Home» kommet hjem på «Toast». Hjem blant solide mer tradisjonelle Crazy Horse-rockere som de tre øvrige låtene på Toast: «Standing In The Light Of Love», «Gateway Of Love» og den for meg helt nye låten, «Timberline».
Vi har altså tre hardere rocklåter, litt i samme gate som på Neils hardeste album, EP’en «Eldorado» (1989). Neil forteller på sin hjemmeside at «Standing In The Light Of Love» er en slags Deep Purple-hit, og da sikter han kanskje til lån av riffet til «Smoke On The Water»? Godt driv, tekstmessig treffer ikke metaforene meg helt. «Timberline» vokser fortsatt på meg. Jeg har litt trøbbel med det stadige gjentaket av låttittelen, og jeg har også blitt irettesatt for å mene at låten er litt rotete. Men dette er jo Crazy Horse så det er jo på sett og vis slik det skal være. Neil forteller at låten handler om en tømmerhogger som har mistet jobben og vender seg til Jesus. «Gateway Of Love» er en flott låt, og har ikke minst noen utrolig fine gitarpartier, partier som også bygger bro mellom «soullåtene» og rockerne.
«Toast» innbyr til gjentatte lyttinger. Det er vanskelig å vurdere «Toast» uten å sammenlikne med «Are You Passionate?». Jeg har hatt flere gjenhør med «Are You Passionate?». Jeg liker mye, noe bedre enn før, men som nevnt blir albumet vel mye å gape over, og det sklir ut. «Toast» når nok heller ikke opp til Neils aller beste plater, men er en bedre samlet lytteropplevelse enn «Are You Passionate?». «Toast» setter jeg gjerne på igjen når jeg er ferdig med én runde, og for hver runde liker jeg flere låter bedre og bedre, også låter som «Boom Boom Boom» og «How Ya Doin’» – låter jeg kjente sånn noenlunde fra før. Kanskje er det den beste låten, «Goin’ Home», jeg går først lei av? Med «Toast» har enda én av Neils uutgitte hellige graler blitt utgitt. I dagslys blir albumet litt mindre mytisk, men vi er mange som gleder oss over albumet akkurat slik det er og at enda mer av Neils karriere får nytt lys kastet over seg. Så får leseren ta med i betraktningen at jeg kun har hørt «Toast» i fire dager, og at oppfatningen av albumet kan endre seg over tid.
Til slutt: Ny plate med Neil, Crazy Horse og Rick Rubin er klar! Neil forteller at Rick Rubin – kjent blant annet som produsent for Johnny Cash’ American Recordingsalbum – var i kontrollrommet mye av tiden under innspillingen av «Toast», som gjest. Neil og Crazy Horse har også er nytt album ferdig innspilt, denne gangen med Rick Rubin som produsent sammen med Neil. Vi grugleder oss!
Gubberock 