Haakon Ellingsen har med Cloudberry Tales laget en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata.
For meg som ikke liker molter, høres albumtittelen Cloudberry Tales og tittelen på åpningslåten, «Cloudberry Wine», lite forlokkende ut. Men så er det nettopp det mange av sangene på albumet Cloudberry Tales med Haakon Ellingsen er. Mange vil kjenne Haakon Ellingsen fra tidligere soloprosjekter og fra gruppen The Last James som i disse dager får utgitt Ellingsens albumdebut fra 1993 med Lars Lillo-Stenberg og Lars Pedersen i serien Norske albumklassikere. Jeg må bare innrømme at Cloudberry Tales er mitt første møte med artisten.
Hilsen på epost
Jeg får etterhvert en del album i eposten min. Det er veldig hyggelig. Det er ikke alle som får den tiden de fortjener, og enda færre jeg skriver om. Det trenger ikke bety at musikken ikke er bra. Jeg benytter med dette anledningen til å be om unnskyldning for de gangene jeg glemmer å gi en tilbakemelding i det hele tatt. Det skjer dessverre også. Ikke alle liker navnet på bloggen min, det er fair nok. Men jeg blir jo litt positivt innstilt når Haakon Ellingsen innleder sin henvendelse med «fra én gubbe til én annen gubbe». Selvironi er ikke å forakte, synes jeg. Men selvironien faller nok lettere når 56-åringen Haakon Ellingsen har laget et album som ligger i randsonen av det jeg pleier å skrive om, og et stykke unna det noen vil karakterisere som gubberock.
Får hjelp av flere ringrever
Kyrre Fritzner har produsert og mikset Cloudberry Tales med Haakon som medprodusent. Kyrre spiller også på tangenter og perkusjonsinstrumenter. En annen gammel ringrev, Jørn Christensen, bidrar med gitarer og tangenter, mens enda en ringrev, Lars Lundvall, bidrar med gitarer. Haakon selv synger og spiller på mange ulike instrumenter jeg både har hørt om og ikke hørt om, blant annet strengeinstrumenter og tangenter av ymse slag. Og akkurat Haakons bruk av irsk bouzuki, portugisisk gitar, indisk harmonium, syrisk oud og chilensk charango setter en spiss på albumet og gir det et særpreg.
Foto fra Haakons hjemmeside
Beach Boys, Donovan, Ron Sexsmith og Nick Drake?
Åpningslåten «Cloudberry Wine» er en fin poplåt med flotte overganger. Låten er passe snedig, noe som sammen med koringen sender tankene mine i retning av The Beach Boys. Akkurat The Beach Boys nevner Ellingsen selv som inspirasjonskilde for låten «Loneliness» til Shindig Magazine. Den låten handler om en slags nostalgisk takknemlighet for å ha krysset veier i stedet for å formidle direkte smerte, om jeg forstår Ellingsen riktig. En tekst som er omtrent like kompleks som musikken, med andre ord.
Donovan har fått sin egen sang – eller i hvert fall tittelen på en sang; «That Donovan Song» handler ifølge Ellingsen om en avdød venn. Bakteppet er både en følelse av urettferdighet over det vennen ikke fikk sjansen til å oppleve, men også takknemlighet over det de fikk oppleve sammen. Låten har nydelig bruk av perkusjon.
Jeg synes også Nick Drakes ånd hviler over flere av låtene. På låten «Tomorrow’s Never Far Away» er f.eks. de akustiske instrumentene i sentrum, mens den vakre melodien bare flyter av gårde, etter hvert sammen med et forsiktig trommekomp. Teksten er bittersøt. Intet varer evig, i dag er alt bra, men i morgen kommer en ny dag. Vi må ta vare på dagen i dag:
«Today is full of sun, goodness and play Tomorrow's never far away
Joy will come Joy will go away Nothing's for keep for once and for all All we have is today»
«I Once Knew A Girl»
På én av de beste låtene, «If I Could Sing», har Haakon en samtale med samme avdøde venn som i «That Donovan’s Song». Hør hvordan Haakons stemme, melodier og instrumenter nærmest tar oss med inn i jeg-personens følelser. Vakkert og gripende. Andre låter synes å være inspirert av livets paradokser og gleden over å være far. Jeg tenkte tidlig på Ron Sexsmith da jeg hørte Haakons album, og Haakon kan bekrefte at Sexsmith er én av flere han lar seg inspirere av. Ikke bare er stemmen nokså lik, men også sansen for de gode popmelodiene, melodier som bruker litt tid på å åpenbare seg, har de til felles. «Little Joy» er en liten perle. «I Once Knew A Girl» er sangen jeg foreløpig liker aller best. Meldodien og bruken av instrumenter er aldeles fantastiske, men også teksten får meg til å stoppe opp. Jeg tror den handler om en av disse som lyser opp tilværelsen for oss andre, men som ikke klarer å ta vare på seg selv:
«We watched her mature We watched the waste Cause all she did was to play with her destiny Flee the world, try all there is Derange the best Away, her bliss»
«Opportunity» er nest siste låt, av platas mest rytmiske låt, og en låt der Ellingsen kjører stemmen mer enn på øvrige låter. Helt til slutt er Ellingsen stemmeleie tilbake i nærheten av Ron Sexsmiths. «It Gets So High» avslutter albumet på beste måte.
Ei flott pop-plate, og mer til!
Vi lar det være med det. Ei flott pop-plate med passe doser innbydelse til flere runder under første lytting, så kan man nyte de mer spissfindige sidene ved melodiene og tekstene litt etter litt. Jeg holder særlig fast på Ron Sexsmith, Beach Boys og Nick Drake som referanser, med et snev av George Harrisons mer eksotiske innflytelse på The Beatles på toppen av det hele. Kanskje tar Ellingsen mye fra disse og blander det med egen meloditeft og sans for bruk av for meg litt originale instrumenter, og gjør dette til noe eget. Jeg skal være ydmyk nok til ikke å utrope dette til årets norske pop-plate – til det har jeg satt meg inn i for få – men det kan da ikke være så langt unna?
Haakon viser fram noen av sine instrumenter. (Foto fra hjemmesiden hans)
Til høyre: Bob Dylan i Hyde Park, juli 2019 (Foto: Tormod Reiersen)
Søndag 25. september kan vi igjen oppleve Bob Dylan i levende live i Oslo Spektrum. Jeg har sett ham utallige ganger der, og han har blitt 81 år. Likevel gleder jeg meg kanskje mer til denne Dylan-konserten enn jeg har gjort på en stund. Og det har sammenheng med sangene han kanskje kommer til å fremføre. Om du ikke vil lese mer om mulige sanger på konserten, bør du nå slutte å lese.
For å forberede meg til konserten leser jeg Erling Aadlands nye bok om Bob Dylans tekster, nei ikke tekster, dikt. Boka er til dels krevende for lekmenn som jeg, og nytes best i små porsjoner. Akkurat nå konsentrerer jeg meg om kapittelet om Bob Dylans siste album, «Rough & Rowdy Ways» fra 2020. Det er ingen garantier, men en titt på setlister fra tidligere i sommer, kan indikere at Dylan fremfører hele ni av ti sanger fra det albumet. Bare den lange og litt utmattende «Murder Most Foul» får ligge i fred. Aadland er enig med meg; dette er ei av Dylans absolutt beste plater. Tolkningsmulighetene er mangslungne, og låtene og Dylans vokal er sylskarpe.
Aadland skriver 67 sider om albumet. Han skriver at albumet ikke likner noe Dylan har laget før, den er unik, både musikalsk og lyrisk. Aadland mener «Rough And Rowdy Ways» er Dylans mest kristne album siden hans kristne trilogi for mer enn 40 år siden. Sangjeget står i en uavklart posisjon mellom livet her og etterlivet, og klar for hva som enn måtte komme.
Jeg tenker ikke å gå nærmere inn på Aadlands tolkninger denne gangen, men gir deg heller mine litt overfladiske, og kanskje heller ikke alltid «riktige» tanker, skrevet noen få dager etter at albumet ble utgitt.
Og jeg minner om at Dylan kan oppleves på mange måter. All kunst trenger ikke forstås, men oppleves! De siste gangene jeg har sett Dylan, har han også sunget bedre og tydeligere enn han gjorde for 15-20 år siden. Jeg gleder meg!
Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)
Forspill
Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.
Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.
Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.
Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at de livene vi lever for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.
Mangfoldige tyverier
Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.
Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.
Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.
Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.
Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.
Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.
Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.
«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:
“You greedy old wolf, I’ll show you my heart//But not all of it, only the hateful part //I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head//What more can I tell you?// I sleep with life and death in the same bed”
Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».
Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.
Bob Dylan i Hyde Park, London i 2019. Foto: Tormod Reiersen.
Dylan trekker veksler på coveralbumene
Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyer ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:
“Mother of Muses sing for my heart//Sing of a love too soon to depart//Sing of the heroes who stood alone//Whose names are engraved on tablets of stone//Who struggled with pain so the world could go free//Mother of Muses sing for me»
«Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:
“Black rider, black rider, hold it right there//The size of your cock will get you nowhere//I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound//Maybe I’ll take the high moral ground//Some enchanted evening I’ll sing you a song//Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”
En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langt unna:
“After midnight, if you still wanna meet//I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street//Two doors down, not that far a walk// I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock//
Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.
«The point of no return»
Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.
«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:
“What are these dark days I see?// In this world so badly bent //cannot redeem the time //The time so idly spent”
Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.
Skal vi snakke om «årets beste plate»?
Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjorde det like før han fylte 80 år!
(Omtalen av «Rough And Rowdy Ways» er litt forkortet sammenliknet med en utgave publisert i Popklikk i 2020)
Jeg føler ofte at jeg kommer til kort når jeg skal beskrive hvorfor musikk berører meg. Mickey Newburys album «Frisco Mabel Joy» (1971) er umulig å yte rettferdighet ved hjelp av ord. Sett på plata og finn ut hvor bra den er selv! På dette albumet får vi alt fra forsiktig gitarklimpring til storslåtte strykerarrangementer.
An American Trilogy
Det er ingen overdrivelse å påstå at åpningslåta, «An American Trilogy», har stjålet mye av oppmerksomheten fra de andre blinkskuddene på albumet. Denne trilogien var satt sammen av «Dixie», «Battle Hymn of the Republic» og «All My Trials», med andre ord sanger som ikke var skrevet av Mickey Newbury.
Hans arrangement ble imidlertid spilt inn av Elvis og avsluttet mang en Elvis-konsert på syttitallet, noe Mickey selv hadde et ambivalent forhold til: «Elvis recording a song you wrote would make you rich. Elvis recording one you arranged just made you the guy that arranged that song»… «It was probably detrimental, more than a help…It was not indicative of what i really do» (sitater hentet fra Uncut May 2011).
Verket ble urfremført av Mickey på Bitter End West og ble til relativt spontant. Han la frem ideen for klubbens eier som ikke var overbegeistret. «Dixie» hadde nemlig skapt store kontroverser i USA i nær fortid blant den fargede befolkningen, da den ble påstått å være et symbol for sørstatenes seindrektighet mht. likestilling mellom etniske grupper. Mickey gjorde imidlertid et viktig grep: «Dixie» ble fremført som en ballade, ikke en seiersmarsj.
Det skal ha vært en svært intens stemning da Mickey fremførte trilogien. Oppmerksomheten var spesielt rettet mot den svarte bluessangeren Odetta Holmes som var i salen. Stemningen lettet da alle kunne se at Odetta var rørt til tårer over måten trilogien ble fremført på. Mickey karakteriserte denne kvelden som «The most electrifying experience I ever had in music» i følge Newbury-biografien skrevet av Joe Ziemer.
Perfekt innpakket
«Frisco Mabel Joy» er imidlertid så mye mer enn «An American Trilogy». Sang nummer to, «How Many Times (Must the Piper Be Paid For His Song)», var tidligere utgitt på «Harlequin Melodies» på RCA. Her får den imidlertid den innpakningen denne flotte sangen fortjener:
«The tears in her eyes / As she quietly cries / Then she turns and she walks / Back to me / How many times must the Piper / Be paid for his song.»
Etter et intrumentalt mellomspill følger en ny Newbury-klassiker: «The Future’s Not What It Used to Be». Her som i andre sanger, peker Mickey på at kona Susan ble hans redning. Sangen fikk fornyet liv da Mickey igjen spilte den inn på albumet «Lulled By the Moonlight» der han hadde lagt til 25 år med livserfaring.
«I found some fast easy women and some hard drinkin’ men/ Swore I would drown all the sorrow in me/ Oh I once had a lot but the future is not what it used to be/
Oh the years they went by and I went steadily down-hill/ Until I had no place left to go/ Made all the missions by mornin’/ And then I made the dives every night/ Until I made a Wreck of my body and my soul/ And then I met this lady/ In time she made me forget/ Her love set me free/ I once loved you alot/ But the future is just not what it used to be.»
Frisco Depot
Jeg betrakter «Mobile Blues» som et fint og helt nødvendig hvileskjær før en ny knallåt trer frem: «Frisco Depot». Denne smått desperate, men akk så vakre sangen står nemlig frem som den aller flotteste på dette albumet.
Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» er storartet. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere.
«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom When you’re free it seems that you’re hell bent for chains You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em Then you deal with the devil for the salvation you sold» -Fra «Frisco Depots» ekstravers
Flere godbiter
Men tro ikke at det er slutt med dette:
«You’re Not My Sweet Baby» tar lytteren med på stadig nye utflukter og det er bare å holde pusten. «I Remember the Good» åpner med et sukk – og flere ganger kan man fornemme at Mickey er på gråten. Men jeg blir nær glad av å høre dette. Jeg tror det var Sondre Bratland som uttalte at den dypeste gleden har en eim av blått – av melankoli – i seg. Han sa derimot intet om at den også har et snev eller to av desperasjon i seg.
Nå må vi heller ikke glemme – noe jeg alt for ofte gjør – «Swiss Cottage Place». Denne beskjedne perlen som er plassert helt mot slutten slik at den risikerer å gli ubemerket forbi med sin forsiktige gitarklimpring. Men ikke la den unnslippe: Igjen handler temaet om å bli forlatt av kvinnen man elsker. Det blir tomt etter dem, men Mickey er en mester i å la kvinnen dra uten at bitterhet retter seg mot henne, jf. «She Even Woke Me Up to Say Goodbye og «I Remember the Good»:
«Slippin’ my coat from my shoulders/ I said: «Hun, it may get cold in Saint Lou/ And the look in here eyes turned suddenly sad/ When she knew that I knew what she’d do.»
Albumet avsluttes med tidligere utgitte «How I Love Them Old Song». Et stilbrudd, men kanskje vi trengte en litt raskere takt og en noe lettere tekst på tampen?
Om dette ikke er Mickey Newburys beste album, er det i hvert fall temmelig nær.
Foto på plateomslag: Roy Kristian Lønhøiden. Foto til høyre: Raymond Mosken
«Jeg hører toget i natta Det hviner og går i mot sør Vinden har løyet og lagt seg Jeg hører toget som før» – Roy Lønhøiden
Det er neppe tilfeldig at togskinner pryder omslaget på Roy Lønhøidens nye album, «Fra hånd til munn». Tog har en beroligende lyd samtidig som nettopp tog har den egenskapen at selv om man er i bevegelse – på reise – faller man til ro. På låten «Jeg hører toget i natta» ønsker jeg-personen at lyden av tog skal følge ham helt til han dør. På noen låter drives låtene framover av en rytmeseksjon som får meg til å tenke på nettopp tog. På andre låter tar elva togets rolle. Låtene på albumet handler ofte om det Roy kaller hverdagsmennesker, mennesker som møter motgang, men som kjemper seg videre. Mennesker på rastløse reiser – bokstavelig og i overført betydning – etter tapt kjærlighet og ro i sjelen.
Lyden av Tore Blestruds gitarer
Albumet åpner og slutter med to små instrumentallåter, «Sidespor 1» og «Sidespor 2», joda togmetaforer her også. De spilles som seg hør og bør av gitarmagiker Tore Blestrud som har laget dem. Albumet er også produsert av Blestrud, noen låter i samarbeid med Bjørn Haglund. I tillegg til Roys stemme er på mange måter Blestrud og andres ulike gitarer – akustiske og elektriske, steel gitar m.m.– lyden av dette albumet.
Men det er flere som bidrar; nevnte Bjørn Haglund spiller trommer og også gitar på noen låter, Ivar Brynildsen spiller bass og Elin Moen Rusten korer nydelig. I tillegg bidrar Gunnar Sylthe på tangenter på er par låter. Et sterkt lag!
Roy Lønhøiden platedebuterte i 1994 med bandet Peyton Place. I 2004 lagde han sitt første album på norsk som soloartist; «Det Ensomme Landet». Siden har det blitt flere gode album og Spellemann-nominasjoner til mannen fra Kongsvinger-traktene.
Foto: Raymond Mosken
Gjendiktninger
Roy Lønhøiden har på tidligere album hatt med norske gjendiktninger av folk som Townes Van Zandt, Rodney Crowell og Bob Dylan. På årets album har han – blant annet i samarbeid med Sigbjørn Nedland – laget norske gjendiktninger av sanger av blant andre Billy Joe Shaver, Blaze Foley og John Scott Sherill. Har du ikke hørt låtene før, vil du tenke at Roy har laget dem selv. Så bra er Roys egne sanger, og så godt passer sangene inn. Og som en liten kuriositet stjeler Roy ei verselinje fra Bob Dylan på årets plate. Du kan jo se om du finner ut hvilken. Jeg kan jo røpe at låten begynner og avsluttes med denne linja.
Poetiske skillingviser
På albumet er det en nyinnspilling av sterke «På Drift», en låt som også ble utgitt på «Sanger fra skogen» (2006). En låt om nettopp det; å være på drift og å savne det som var. En nydelig versjon av en fantastisk låt:
«Du kan aldri reise langt nok bort For å glemme det som var Jeg kjenner ditt indre Hver tanke som du har»
«Vinden ved Varalden» er inspirert av Roys onkel. Roy synger hans historie i poetisk språkdrakt, og som på så mange låter på albumet setter Ellen Moen Rustens stemmeprakt en ekstra spiss på låten. Et annet høydepunkt på albumet er «Billy». Roy forteller til Kulturplot at det er en sang han har tenkt på over tid, og at den er basert på møter med en mann han kjente da han bodde i Sverige. – «Den er som en moderne skillingsvise». Og begrepet «moderne skillingsviser» synes jeg er et begrep som passer på Roys musikk. Om det er stemmen, dialekten eller låtene skal være usagt – trolig en kombinasjon – men Roy viser oss at grensen mellom countrymusikk og skillingsviser kan være hårfin. Kanskje er det lydbildet som denne gangen også sender tankene i retning av Ry Cooder og hans musikk til Wim Wenders film «Paris, Texas», kanskje er det tematikken i låtene. Nettopp Ry Cooder er blant låtskriverne bak sangen «Over elva».
Fortjener mange lyttere
En solid helhet. Låtene, lydbildet, tekstene. Det skulle ikke forundre meg om Roy Lønhøiden får en ny Spellemann-nominasjon, eller for den saks skyld vinner prisen. Så bra er denne plata! Som skapt for høstkvelder.
Den nær religiøse «Falne engler» – opprinnelig skrevet av Billy Joe Shaver – gir håp om sjelefred og oppreisning for mange av Roys slitere, en trøstende låt som nesten avslutter albumet, før siste «Sidespor»:
«Det står skrevet i skriften Om en ørn som har blitt svak Den får nye fjær og styrke Og blir gjenfødt ung rak Når den slår ut sine vinger Stolt og mektig svever frem Vi vil fly med ørnens vinger Falne engler flyr igjen»
Gubberock 