Trond Granlund Band, Olsen På Bryn i Oslo. 9. september 2022
Veldig trivelig på Olsen På Bryn
Lite slår kontrabass, fele og to gitarer! Ekte saker med Trond Granlund på Olsen På Bryn. Godt plassert i nærheten av mange av stedene Trond synger om som Manglerud, Etterstad, Vålerenga og Vaterland. Mange av låtene er skrevet av andre som Jokke, Trond Ingebretsen med flere, men Trond er som Johnny Cash, han gjør dem til sine egne.
Konserten begynte med «Verdiløse menn» fra Trond Granlunds glimrende album av året med sanger av Joachim Nielsen, Jokke. Etter noen sekunder ble lyden bra, og vi kunne nyte Trond og det eminente bandets versjon. I den første halvtimen, eller så, ble vi servert flere låter fra dette albumet. Bonussporene på albumet inneholdt eldre innspillinger og innspillinger med låter Trond og Jokke hadde gjort sammen. Fra scene fungerte disse sporene helt sømløst sammen med det øvrige Jokke-materialet, og det er en fryd å høre Granlund synge Trond Ingebretsens «Vaterland bru».
Trond Granlund gjør også andres låter til sine.
Granlund fortalte at det hadde brukt en del tid på å lande sin versjon av «Hr. Smith». Det man kan slå fast er at de landet på helt riktig versjon.
Jokkes sanger handler om mennesker på livets skyggeside, lite penger og mye rusproblematikk. Jokkes temaer ble ikke helt borte da konserten gikk over i en fase med låter av andre låtskrivere. For 12 år siden ga Trond ut albumet «Sanger jeg lærte av far min». Én av de sangene er herlige «Den da’n ødelagt», en låt faren pleide å synge i Tronds oppvekst på 50-tallet. Da Trond besøkte sin da 89 år gamle demente far på sykehjem i Lørenskog, sang ikke faren med på den låten, men en tidligere låt fra 1920-årene, «Spill sigøyner spill». Og som Tronds band spilte på den låten, og flere andre låter for den saks skyld. Er du litt lei av sangen «De nære ting»? Ikke om du hører Trond Granlunds versjon.
Trond hadde meg seg sønnen Tommy som spilte nylongitar. Det var en fryd å høre Tommy briljere på gitaren, gjerne i samspill og «duell» med far. Den blide Jan Arild Moe bidro både med sang og ikke minst kontrabass – jeg elsker lyden av kontrabass. På den andre flanken byttet Gjermund Kolltveit på å spille fele, mandolin og trekkspill. Sigøynervise, andre viser og rock’n roll, disse guttene fikset alt!
I løper av de nesten to timer konserten varte kom høydepunktene tett. Erik Bye-klassikeren «Kommer tid, kommer råd», mer Jokke med «Her kommer vinter’n» og «Ut av byen». Det var en feststemt og til tider pratsomt publikum på Olsen denne fredagskvelden, uten at Trond og bandet hadde problemer med å håndtere det. Mange sang også med,og på flere låter var det allsang som f.eks. helt mot slutten da den udødelige «Vålerenga kjerke» ble spilt og sunget av band og publikum.
Vi gikk ut i natta, løftet blikket mot himmelen i retning Vålerenga. Nei, kirka hadde ikke himmelen selv som tak i kveld, heldigvis! Takk for en flott kveld, Trond Granlund og band. Ikke noen jålete og tilgjort, bare ekte og varm musikk om mennesker, gjerne mennesker med tilhørighet i området Trond Granlund og bandet hans spilte denne kvelden.
Far og sønn hadde flere flotte gitardueller. Tommy briljerte ofte med nylongitaren.Gjermund Kolltveit spilte flott på flere strenger samt trekkspillJan Arild Moe skapte godlyder med sang og kontrabass.
«Mickey Newbury is an artist in the old sense of the word» heter det i Kris Kristoffersens liner notes til albumet «Looks Like Rain». Den samme Kristoffersen påstår at han må være den personen i universet som har hørt albumet flest ganger. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at vi snakker om et mesterverk av dimensjoner. Albumet er det første der Mickey Newbury hadde kontroll på produksjonen. Med «Looks Like Rain» var Mickey tidlig ute med å lage et album som en helhet og ikke bare enkeltstående låter. Mellom sangene hører vi regn, torden, tog og vind, og alt dette bidrar til å gi lytteren en stemning som varer gjennom hele albumet.
Albumet innledes med fine «Write A Song» som glir sømløst over i den overjordisk flotte «Angeline».
«Yesterdays newspaper forcast/ No rain for today /Yesterdays news was old news/ The skies are all grey»
—
«There I turned to her gently /And said, «Hun, just look, Its Spring» /Knowing outside the window The Winter looked for Angeline.»
Som den gode Kris Kristofferson har uttalt: De tilsynelatende enkle tekstene kan ta deg i retning langt utover det som kan forstås. Slik er det med mange av tekstene på «Looks Like Rain». Jeg opplever dette som vemodig, trist, med noen doser humor. Men først og fremst er det vakkert.
Tenk å lage en slik tittel på en sang: «She Even Woke Me Up to Say Goodbye». Kjenn på ordene og føl hva sangen kan handle om. Igjen en klassiker. Kvinner kan være sympatiske. De sier til og med i fra når de gjør det slutt:
«Babys packed her soft things and shes left me/I just know she didn’t mean to make me cry/ It’s not her heart, Lord it’s her mind/ She didn’t mean to be unkind/ Why she even woke me up to say goodbye.»
Neste sang på albumet er titulert «I Don’t Think Much About Her No More», men er nok bedre kjent som «Poison Red Berries». Johhny Cash uttalte en gang at dette var en av de flotteste sangene han kjente til, og Johnny visste hva han pratet om. Hvor utrolig det enn kan høres ut så når ikke Johnnys versjon helt opp til Mickeys, og det sier ikke så lite om hvor flott Mickeys versjon er. Igjen er det denne ulykkelige kjærligheten:
«I really didn’t suppose that I’d never forget her/And you know it took such a long time/ But I don’t think much about her no more/ Seldom if ever does she cross my mind/ Yesterday’s gone it’s better forgotten/ It’s like a poison red berry that clings to the mind.»
«T. Total Tommy» avslutter side 1 og av mange omtalt som en potensiell hit. Det bryr jeg meg ikke så mye om, men jeg registrerer at den har en litt lettere stemning enn de øvrige låtene på plata. For når side 2 åpner er vi i gang igjen. «33rd of August» er nok en innertier. Sangen har i noen versjoner en finuerlig omskrivning av sangen Angelines’ strofe «Yesterday’s newspaper forecast no rain for today». Her fortsetter den: «Yesterday’s news was old news so I throw it away.» Videre:
«Though the demons danced and sang their songs within my fevered brain/ Not all my god-like thoughts Lord, were defiled.»
Mickey Newbury blir av mange regnet for å være folk eller country. Ikke at det betyr så mye, men jeg tror dette har mye sammenheng med musikere som han inspirerte. For meg er Mickey en egen sjanger. Men når det kommer til «San Francisco Mable Joy» synes jeg «folk» er en grei merkelapp. Denne sangen har uttallige artister spilt inn. Det er forresten noe som slår meg når jeg søker opp tekstene til sangene på dette albumet: Det er ikke Mickey Newburys navn som dukker opp, men flere av de mange artistene som har spilt inn sangene hans. Men tilbake til «San Francisco Mabel Joy». Denne erketriste sangen med en poesi og bokstavrim som gir pur nytelse:
«Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»
Jeg blir aldri lei av Mickey Newburys album «Looks Like Rain»!
Loudon Wainwright III – Lifetime Achievment (album 2022)
Foto fra Loudon Wainwrights hjemmeside
Da Loudon Wainwright III i 1999 ga ut ei plate med nidviser om andre mennesker, «Social Studies», hadde han gjort seg vel fortjent til det. I flere tiår allerede hadde han nemlig gitt oss skråblikk om sin egen utilstrekkelighet enten det var som far, partner eller på andre av livets områder. Vi ble på mange måter kjent med barna Martha, Rufus og Lucy lenge før de valgte et liv i offentligheten selv gjennom låter som «Rufus Is A Tit Man», «Me And All The Other Mothers» og «Hitting You». På fine «Grown Man» (1995) (Jeg har en signert utgave etter konsert på Cruise Cafe i Oslo) sang Martha og Loudon duetten «Father/Daughter Dialogue»:
«Dearest Daddy, try as you might You sing of my mother and me Somewhat sentimentally You sing of a father and son When all you do from him is run You like to think that things are okay By singing things ythat you should say Dearest Daddy with your songs Do you hope to right your wrongs»
«History»
Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». Selvfølgelig vil mange påpeke at hans tidligere album er enda bedre, men det er nå engang slik at man ofte får det næreste forholdet til de de platene man hører først med en artist. Jeg har på ingen måte kontroll over hele Loudons produksjon, men jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på Loudon også de seinere årene. Når jeg blar i det jeg trodde var nyere CD’er, lar jeg meg overraske over at det allerede er 15 år siden Joe Henry forsøkte å sofistikere Loudon en smule, og at det er 13 år siden Grammyvinneren «High Wide & Handsome: The Charlie Poole Project».
Loudon har sine fans i Norge. Jeg lar meg ikke overraske om Jon Niklas Rønning har hørt på og latt seg inspirere av platene til sin far, Dagbladet-journalist Øyvind Rønning. Jeg husker også jeg så Øystein Sunde på en konsert med Loudon på Gamla i Oslo for rundt 25 år siden. Omtrent på samme tida stod Loudon i kortbukser og sang «Vår» sammen med Lars Lillo-Stenberg på Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet.
Tidsreise med noen av Loudons plater.
«How Old Is 75?»
Men så var der årets plate, «Lifetime Achievement». Jeg røper ingen stor hemmelighet om jeg skriver at flere av låtene på årets album handler om at Loudon Wainwright har blitt 76 år gammel og har mesteparten av livet bak seg. Som han spør i tittelen på én av låtene «How Old Is 75?» Nå er alderdom, eller i hvert fall livet som noe eldre, ikke et nytt tema for Loudon. Det har gått 10 år siden (!) albumet «Older Than My Old Man Now» blant annet med låter som «I Remember Sex» og «The Days That We Die».
Om Joe Henry bidro til en litt mer original produksjon av Loudons album for noen år siden, er vi på «Lifetime Achievement» som oftest tilbake til basic: Loudons stemme, gitar eller banjo og munnspill. Gamle samarbeidspartnere som David Mansfield gjester på ulike gitarer, Chaim Tannenbaum spiller banjo og Tony Scherr bidrar på bass. På én av låtene «Town & Country» er det i tillegg blåsere og orgel, mens to låter fremføres a capella.
Hysterisk og underfundig
Den første sangen jeg falt for på «Lifetime Achivement» var «Fam Vac», en litt småhysterisk låt der Loudon på sedvanlig vis synger at han trenger en familieferie borte fra familien og familien trenger en ferie borte fra ham. I avslutningen på låten heter det «Jean-Paul Sartre said it «Hell is other people»», og da får vi en nesten sømløs overgang til neste låt som heter «Hell». Ikke alle låtene på «Lifetime Achievement» er like umiddelbare, og det pleier jo være et kvalitetstegn. På min biltur i dag for å lade bilens batteri – ja, jeg glemmer stadig å slukke ei lampe inne i bilen – tok jeg meg selv i å synge/rope med på mange av låtene, så tekstene begynner å synke inn.
Om Loudon er aldri så morsom i de litt sprø låtene, er han likevel aller best i låtene der du – i perioder i hvert fall – kan forestille deg at tunga hans hverken er ute av munnen eller plassert i et av kinnene. «Back In Your Town» er en slik låt, og kanskje platas aller beste. Låten handler om å besøke nabolaget til en eks og følelsene det skaper. Heldigvis er det flere låter der Loudon roer litt ned. Ellers er det mange høydepunkter, og ingen låter jeg egentlig ville vært foruten.
Loudon har selvsagt med en låt om lockdown som følge av pandemien, eller snarere en låt om åpningen etter lockdown, «Town & Country». Nå er det ikke lenger noe originalt over sanger inspirert av pandemien, og Loudon gleder seg over at man finner sammen om slike låter på tvers av musikalske sjangre. I «Town & Country» synger Loudon i ett vers om gleden over å kunne gå på restaurant igjen, for i er seinere vers innrømme at han er skremt av byen, han vil tilbake til landet. En god beskrivelse av at selv om mye nå er det samme som før pandemien, er vi ikke riktig tilbake dit vi var:
«Tomorrow morning I'll be back on that train Getting to the station, I'm going insane Get me out of this city, it's a little too crazy for me»
«Hva han har oppnådd»
Om man ikke kjente til Loudon fra før, kunne man tenke seg at alderdom som utgangspunkt for mange låter nesten er litt trist eller i hvert fall vemodig. Nei, «Lifetime Acheivement» er heller en hyllest til livet, det som ligger bak ham og det han har oppnådd, men også lykken over å finne en ny kjærlighet å dele de kommende årene med:
«When things get rough, one's not enough Thank God I have you These days it takes two»
Først og fremst er «Lifetime Achivement» dermed ei positiv plate, med noen doser alvor. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.
I kveld ser jeg Loudons forestilling om forholdet til faren, «Surviving Twin», om igjen. Du kan se den på Netflix, og den vel verdt å se i pausen mellom runder med hans nye album!
Terry Lee Hale – The Gristle & Bone Affair (album 2022)
Foto til høyre: Robert Hale
«Oh life, just let it Oh life, you will get it A hardship handle To carry that weight A habit the worry Cradle to grave A good place to stop now Remember why you came» –«Oh Life», Terry Lee Hale
Terry Lee Hales nye album, «The Gristle & Bone Affair», er historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale har blitt 69 år, og at han har fått Parkinsons sykdom, noe som gjør at det stadig blir mer utfordrende for den glimrende gitaristen å utføre denne delen av sitt virke. Hale forteller at dette kanskje betyr slutten på ett kapittel, men at ett nytt kapittel åpner seg. Hale har med «The Gristle & Bone Affair» gitt oss nok er solid album som passer perfekt for høsten vi nå har foran oss.
«This finds him considering the life he left behind in the US, his time in Europe, and at some of the things the future might hold.»
Fra albumets presseskriv
Bakgrunn
Terry Lee Hale ble født i Texas, men har i flere år vært bosatt i Frankrike, og den senere tid nærmere bestemt i Marseille. I mange år spilte Terry Lee solo på Seattlescenen i små klubber og barer med sin spesielle gitarteknikk og sine mørke sanger. Utover i 1990-årene åpnet han for band som Soundgarden, Skin Yard, Screaming Trees og The Walkabouts. Han vendte seg senere mot Europa, og oppdaget at han her fikk større respekt og et mer lojalt publikum.
En ny utgivelse med Terry Lee Hale innebærer at mye annen musikk må vike for en stund. Tar jeg frem én utgivelse med mannen, må jeg umiddelbart finne frem én til. Å snakke om et enkelt favorittalbum med Hale, er en risikosport. Jeg velger imidlertid å trekke frem det smått klaustrofobiske «The Blue Room» (2003) der Hale og Chris Eckman (fra The Walkabouts) med tilsynelatende begrensede – men mer enn tilstrekkelig virkemidler som Hales, stemme gitar og munnspill – har skapt et helt eget univers med morderballader og andre blå sanger med fantastiske melodier; «Texas Rose», «Whitered Bouquet» og «Michigan Weather» for å nevne noen av dem. Andre vil mene at den mer rocka «Frontier Model» (1994) med låter som «Ride Hard» og «Control» må være hans beste. Selv må jeg også trekke frem «The Long Draw», plata jeg spilte aller mest i 2013. For ei førsteside med tittellåten og «Black Forest Phone Call» i spissen! Hans til nå siste plate, «Bound, Chained, Fettered» (2016) er også helt i tetsjiktet med flere glimrende sanger som «Acrons» og «Scientific Rendevouz».
I skrivende stund spiller jeg «Shotgun Pillowcase» (2007). Den er ikke helt borte den heller, så her er det bare å ta for seg! En rikholdig diskografi der Hales kompromissløst har laget kvalitet og vært på jakt etter noe eget, ikke repetere seg selv eller andre.
Terry Lee Hale har også gitt ut album i samarbeidsprosjektet Hardpan, og laget en singel i 2013 med norske musikere i Tunnel Tree. Han har pekt på The Midnight Choir, Motorpsycho og Stein Torleif Bjella (!) som norske favorittartister.
Et knippe album av Terry Lee Hale
Tar opp igjen samarbeidet med Chris Eckman
Albumet «The Gristle And The Bone Affair» er produsert av Chris Eckman som også med stort hell har produsert flere tidligere album av Hale. Kanskje har noen av Hales album, og også dette nye, fargepaletter som kan minne om Eckmans soloalbum og The Walkabouts. Samtidig er «The Grizzle & Bone Affair» utvilsomt et nytt og unikt tilskudd til Hales allerede varierte og originale rekke med album.
Selv spiller Hale munnspill og gitar. Vokalen har naturlig nok blitt mer værbitt for hver utgivelse. Vokal og gitar er kanskje et steg tilbake i lydbildet denne gangen som følge av at Hale vil oppfattes som en del av bandet, og kanskje også som følge av helseutfordringene. Blant de åtte låtene er det imidlertid én gitarinstrumental, fine «Doesn’t Matter Anymore», en låt som både gir en liten pustepause midtveis, men som også viser at mesteren fortsatt kan spille gitar.
På den storartede åpningslåten, «Oh Life», spiller Žiga Golob’s (Chris Eckman, Steve Wynn) noen slag på kontrabassen før Hales deretter synger falsett sammen med bassen. Deretter legges det på gitarer og kanskje litt steelgitar og seinere på låten sniker Catherine Graindorge inn noen vakre lyder fra fiolinen.
Det er ikke overflod av instrumenter på dette albumet, men jeg savner intet heller. På neste låt, albumets mest umiddelbart fengende lå, «Fish», er pedalsteelen til Jon Hyde og forsiktig koring fra Claire Tucker sentrale. Et lite sonisk mesterverk i all sin beskjedenhet, den låten. Hør også låten – og hele albumet – med hodetelefoner for økt utbytte. Kanskje handler «Fish» om et forhold som selvforskyldt gikk over ende?
«Fish that couldn’t swim Bird that wouldn’t fly Worm that couldn’t crawl Man that wouldn’t try I am»
Chris Cacavas – kjent fra Green On Red og Dream Syndicate– deltar også med Keyboard på et par låter. Men om jeg ikke tar helt feil er albumet helt trommefritt. Et ettertenksomt lavmælt album fra Terry Lee Hale, ikke et drivende rockalbum.
Om Alzheimer
I presseskrivet understrekes det at samarbeidet på albumet strekker seg videre enn mellom musikere og produsent. Den klaustrofobiske lyden på «Alive Inside» om det indre liv til en mann med Alzheimer skyldes mye mikseren Matt Emerson og hans arbeid. Brown ville ikke la Hale høre dette sporet før hele plata var ferdig. Det er vel unødvendig å fortelle at Hale var strålende fornøyd med resultatet; en nesten kan føle hva som skjer på innsiden av mannen, og vi føler med datteren:
«Collecting shadows, rocking chair Connections crumbled, sitting there Still the love, open givers Reach sometimes rewards a glimmer… …She carries that weight, prays for light This in not easy, a slippery slope Where Dad has gone now, she can’t go»
På «Gone» bidrar igjen Claire Tucker med vokal, denne gangen sender hennes «duram duramram» tankene mine i retning av Leonard Cohens «Tower Of Song». Vi får ytterligere tre interessante låter før albumet toner ut etter nær 40 minutter: «Curve Away», «Time Is A River» og «tittellåten» «All Fall Down». Alle dype, litt monotone låter som gradvis synker inn. Tematikken kretser fortsatt om livet som var, er og kommer:
«Reach down deep, got to find a way, cause time is a river running away»
Fra «Time Is A River»
Ett nytt kapittel
Terry Lee Hale har tatt seg god tid med de siste utgivelsene. Graver dypt. I forkant av «Bound, Chained, Fettered» (2016) skrinla han et albumprosjekt fordi han ikke var fornøyd med resultatet. «The Gristle & Bone Affair» har tatt ham tre år. Selv om flere av låtene omfavner tider som har vært, og sorgen over det som er borte, er Hale fortsatt på høyden. Som han sa selv; kanskje lukker sykdommen hans ett kapittel, men han er i ferd med å åpne ett nytt. Dette er et lavmælt album der tekstene er viktige. I mange partier er det likevel intenst om du er til stede, og slik sett har «The Gristle & Bone Affair» mye til felles med hans kanskje største mesterverk, «The Blue Room». Et nytt solid album fra Terry Lee Hale, dette, et album jeg gleder meg til å bruke enda mer tid på utover høsten når vinylen ankommer.
«Now, this road is hard on dreamers With cover hard to find Too many fall away, too far behind …Still, nothing lasts forever And what’s lived is never lost But surely with this fitting We will learn about the cost» - Terry Lee Hale, «The Curve»
Gubberock 