Gubberock

Neil Young havner i grøfta, men reddes opp igjen

Neil Young with Crazy Horse – World Record (album m/film 2022)

Da jeg så filmen om det nye albumet til Neil Young og Crazy Horse, World Record, utbryter sønnen min først: «kule lyder». Litt seinere roper han: «Hm, hva var det for noe?!» Vi er på albumets fjerde låt, THE WORLD (is in trouble now) – ja, her skal budskapet inn med store bokstaver – og for å gjøre budskapet enda tydeligere har Neil og vennene hans snekret sammen lyder det gjør fysisk vondt å høre på; vi skal kjenne på jordas smerte. Neil har fortalt at de denne gangen bruker instrumenter sammen på en måte ingen andre har gjort før. Jeg tenker at det er en grunn til at ingen har gjort det tidligere. På denne låten og på THE WONDER WON’T WAIT er det full kollisjon, og Neil og bandet hans havner i grøfta og drar oss med seg. Men så er jo også Neil mannen som snakket om at albumet Harvest plasserte ham midt i veien, noe som ble så kjedelig at han snart siktet mot grøfta. Jeg ser for meg at de to låtene ville gjort seg bra på et absurd teater med Neil og Nils i hovedrollene. For dette er nok deres påfunn. Ralph Molina på trommer og Billy Talbot på bass gjør en stødig jobb hele veien.

Nyere, gode låter. Nettopp låtene THE WORLD (is in trouble now) og THE WONDER WON’T WAIT er nok hovedgrunnen til at jeg har slitt langt mer med World Record enn de to foregående albumene med Nils Lofgren som medlem av Crazy Horse, Colorado (2019) og Barn (2021). Colorado starter svakt, men tar seg opp til kanskje å være Neils nest beste album i dette årtusenet, etter Psychedelic Pill (2012). «Olden Days», «Green Is Blue» og «Milky Way» er alle eksempler på låter som viser en Neil i storform. Barn løftet seg for meg over middelmådigheten når jeg hører musikkens sammen med Daryl Hannahs film til albumet. Her møter vi en langt mer avslappet gjeng enn den intense gjengen – vel særlig Neil – på filmen som fulgte Colorado; kanskje stod mindre på spill denne gangen. Aller best på Barn er den åtte minutter lange «Welcome Back», men også «Human Race» og «Tumblin’ Thru The Years» er eksempler på flotte låter på dette mer ujevne albumet sammenliknet med forgjengeren.

World Record. Tittelen World Record spiller på at albumet skal dokumentere jordas tilstand. På omslaget er det bilde av Neils far en gang i 1950-årene, med fødselsdato. På omslaget ellers er det både bilde og fødselsdato av Neils søster, bror og mor, samt fødselsdato til alle medvirkende på albumet. Her skal det dokumenteres. Selve låtene forteller oss om hvordan jorda var, er og kanskje hvordan den blir.

Vil godt. Tekstene vil alt godt, vil ha fred og fordragelighet. En verden uten klimaendringer. Skal en tro 77-åringen Neil, skal det mye til at han drar på turné igjen. Han vil helst reise klimanøytralt, og konsertarenaene må ikke servere fabrikkmat. Greit nok, verden trenger idealister, så kanskje gjør det heller intet at tekstene er enkle og litt naive. Og det sier jeg nesten uten ironi. Men litt mindre slagordpreg hadde gjort seg. Neil er dog ingen stor lyriker lenger. På noen sanger kaver han for å få inn alle ordene. Men det går på et vis.

Less is more? Før ville jeg tenkt at Neils låter kan bli vel enkle av og til. Nå er imidlertid en enkel låt som åpningslåten LOVE EARTH et høydepunkt:

«The sky was blue and the air so clean
The water crystal clear
We lived by the sun and had it all
We were livin' in a dream»

Musikalsk fremstår albumet nemlig ofte som en rotekasse av instrumenter der de gode melodiene er vanskelig å få øye på. Generelt er det litt for mye trekkspill og pumpeorgel – pianoet fungerer – men med unntak av THE WORLD (is in trouble now) og THE WONDER WON’T WAIT, er det mulig å høre på sangene uten å få fysiske smerter. Låt nummer to, OVERHEAD, har fine tilløp som løfter den over gjennomsnittet på plata. I WALK WITH YOU (earth ringtone) har litt for mye av melodien til den mer enn 20 år gamle «Looking Forward» til at jeg helt klarer å slå meg til ro med den, selv om den her er et lite takras av en elektrisk låt sammenliknet med den pene akustiske originalen.

BREAK THE CHAIN er en hardtslående låt av typen som er morsom på konsert, men for meg aldri vil nå helt opp på et album. THE LONG DAY BEFORE, THIS OLD PLANET (changing days) og WALKIN’ ON THE ROAD (to the future) er alle låter som fremstår bedre nå etter en uke med albumet enn umiddelbart. Småkoselige med styggpene mannskor, men jeg spår likevel at de går ganske raskt i glemmeboka – for meg er det i hvert fall fortsatt vanskelig å huske forskjellen på dem. WALKIN’ ON THE ROAD (to the future) har stjålet deler av melodien fra ti år gamle «Twisted Road» om du lurer på hvor du har hørt den før.

Lengst er best. Nei, låten vi kommer til å huske fra World Record er 15 minutter CHEVROLET. Igjen er den lengste låten også den beste låten. Etter at låten er spilt på filmen, sier trommeslager Ralp Molina som elsker lange sanger: «That was a long song», hvorpå bassist Billy Talbot – nå ser 79-åringen freshere ut enn på Barn– svarer: «Not long enough». Slik skal det låte i dobbelt forstand! Albumets suverent beste låt. To gitarer, bass og tromme. En klassisk langlåt fra Crazy Horse, ikke noe tull. Sangen har intet med resten av albumet å gjøre, har Neil uttalt. Andre vil takke Vårherre, eller Neil, for det! Teksten er også bedre enn på de øvrige låtene, og låten hjelper Neil Young og den gale hesten opp av grøfta igjen.

Rick Rubin har produsert sammen med Neil uten at jeg vet om det har gjort så mye fra eller til. Neil har som vanlig hatt det litt for travelt, men hadde vi tatt det beste fra de tre siste albumene og samlet til ett album, snakker vi fugl og fisk. World Record kommer ikke på ei liste over årets 10 beste album hos meg. Snarere er dette kanskje av de svakeste albumene jeg har omtalt, sånn ca. 5/10, om jeg skal prøve å være objektiv. Likefullt kommer det til å være av de jeg spiller aller mest i år. Neil er Neil. Og CHEVROLET er ikke så verst den heller!

«Walk with me brothers and sisters of the future to the world as we know it and the Earth as we knew it. Hand in hand and fist to fist with no more weapons and no more war.»

(Med fare redigering)

Ut i mystikken og inn i sjelen

Krissy Mary – Feme Sole (album 2022)

En ekstra honnør til fotografen som har fanget albumets stemninger. Foto: Julia Marie Naglestad

”My dearest King never speaks to me
The Waves that rock this boat fills me with doubt
Moon fingers touching lifting me up
After sailing for months, we’re entranced by the sea
His words start to talk but it’s inside of me“

Krissy Mary lager umiddelbart bilder i hodet mitt når jeg setter på hennes nye album, solodebuten Feme Sole. Jeg ser tåke, skumring, alver og troll. Jeg beveger meg også ut på klipper, og ser ut over havet. Jeg lar meg forføre av Krissys tidløse og svært avanserte stemmebruk, en stemme som for meg likner litt på stemmen til den britiske folklegenden Sandy Denny. Og selv om presseskrivet nevner USA og også artister jeg ikke kjenner til, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Dette er avansert folkemusikk å ta innover seg, la den synke inn og la den fylle hver celle av kroppen, for å forsøke å bruke litt av den samme billedbruken som Krissy Mary.

Kunstner. Kristine Marie Aasvang– som er hennes fulle navn – er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV’en hennes går det fram av lyd er i sentrum for mye av hennes virke. Kristine har vært medlem i anerkjente band som The Secret Sound Of Dreamwalkers, så er det er ingen novise nå er ute med sitt første soloalbum.

På albumet Feme Sole er Anders Møller (Gluecifer, Euroboys, Turbonegro) medprodusent. Som nevnt er vokalen og stemmebruken det – eller skal jeg heller si de – aller viktigste instrumentene. Lager Aasvang også kor av sin egen stemme, tro? Krissy spiller også en fløyte som er svært sentral for stemningene som skapes, og en myk akustisk gitar. Videre deltar flere musikere, som oftest diskre, på litt ulike spor: Thomas Bergsten på elektrisk gitar og mandolin, Pelle Lindstad på nøkkelharpe, Alexander Lindbäck på tablas og Anne Mette Hårdnes på piano. For meg er ikke det viktigste her hvem som gjør hva, men at de på hvert sitt vis gir en byggestein til Krissy Marys visjon for albumet, og de bidrar også med detaljer som gir belønning til lytteren ved gjentatt lytting.

«Gjennom musikk, når toner, melodier og stemninger aktiverer sansene, kan selv det formløse og kaotiske bli til noe meningsfullt. Det er egentlig et mysterium.»

Høyt nivå på tekstene. Aasvang forteller at som begrep ble «feme sole» utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet. Begrepet viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Selv om bildene jeg får på netthinnen er av natur og naturmystikk når jeg hører musikken, og disse ingrediensene også delvis er til stede i tekstene, bruker også Krissy Mary andre bilder, bilder som beskriver ensomhet, kjærlighetssorg, forhold som ikke fungerer. Kanskje ikke særlig innovative temaer, men måten Krissy uttrykker disse følelsene på, også når tekstene leses isolert, ligger på et høyt nivå, både når metaforene er storslåtte og når språket er mer direkte og hverdagslige. Tekstene pirrer i hvert fall min interesse for dette prosjektet litt ekstra. Kanskje er dette, om ikke litt overraskende, så i hvert fall gledelig, med tanke på at lyd og vokalbruk er så sentral i Aasvangs virke, både her og i andre prosjekter.

En opplevelse. Jeg kjøper ikke så mange plater som før, har nok overgitt meg til det mange vil kalle «strømmedjevelen». Dette albumet gikk jeg til innkjøp av etter kun to gjennomlyttinger. Jeg visste at jeg her har et slitesterkt produkt der styrken i enkeltlåter gradvis vil åpenbare seg. Og jeg fikk rett. Jeg nevner likevel ingen låter spesielt utover tekstsitatene. Albumet er for meg nemlig først og fremst en samlet følelse, en samlet opplevelse. Natur, mystikk. Men ikke bare det. Sjelelig, men delt ensomhet – «Your to heavy for your boots.» Et album som er perfekt for tidlige morgener og seine kvelder ved peisen. Lytt og bli beriket. La albumet hjelpe deg til å finne den gode roen.


”One step in your direction
and it’s hard to find back
It’s like stepping into darkness
and I am easely lead on
I’m easy to lead on
‘cause my heart is longing so“

Melodisterkt fra Ingvild Flottorp

Ingvild Flottorp – I Just Wanna Know It All (album 2022)

«I got a lot on my mind
And I got a lot of things I would try
Now it seems like I’m not the one to choose And I feel like I’m about to lose»

Ja, Ingvild Flottorp har mye på hjertet på sitt nye album, «I Just Wanna Know It All». Ikke minst har hun laget det som må være en av årets beste og innholdsrike samling låter. Ingen grunn til å tro at hun med dette albumet skal tape noe som helst, for å holde meg til tekstlinjen over.

Reddet meg inn igjen. Jeg lot Ingvild Flottorps debutalbum fra i fjor gli forbi meg. Noen ganger er det nesten med lettelse jeg altfor tidlig slår fast at dette er nok et americana-/nordicana-album «alle» andre liker bedre enn jeg. Og et gjenhør med It All Seems So Clear med 24-åringen fra Åmli tyder på at jeg igjen har tatt feil.

Det som er helt sikkert er at jeg tok feil da jeg i første omgang også la bort årets album, I Just Wanna Know It All. Heldigvis reddet jeg meg inn igjen da jeg på T-banen fant ut at jeg tar en runde til. Og enda én. Så var jeg der. Hvor var jeg? Jo, der at jeg kan fortelle deg at i mitt hode er dette tretten strålende og melodisterke sanger som virkelig fenger, nær alle som én. Det hele høres så vanvittig lett og uanstrengt ut, som om det ikke har kostet noe å trille ut disse låtene.

Joni Mitchell. Men er disse låtene enkle å lage? På mange av låtene – ikke bare låtene der pianoet er det ledende instrument, men der også – synes jeg låtene og for såvidt også vokalen har noe av tidlig Joni Mitchell over seg, og da snakker vi ikke lenger lettvekter. For selv om låtene tenderer til å være – jeg hadde nær sagt – ekstremt fengende, dukker det stadig opp nye vendinger og innfall som også gjør musikken slitesterk. Så er det jo også en ganske variert bruk av instrumenter med trommemaskin, omnichord, hardingfele og strykere i en saliggjørende blanding.

Og det skal helt sikkert produsentbror Tobias Flottorp Heltzer ha sin del av æren for. Han trakterer også mange av instrumentene. Og da må jeg også nevne søster Johanne Flottorp på fele og hardingfele, et kjent navn for mange som følger norsk musikk tett.

Barndom og voksenliv. Jeg sammenliknet Flottorps stemme med tidlig Joni Mitchell. Flottorp synger lyst og går høyt, jeg aner også litt Kate Bush, Iris DeMent og faktisk Hege Brynildsen over vokalen. Tekstene er delvis nostalgiske der Ingvild ser tilbake på barndommens kanskje nokså ubekymrede tilværelse som i «Like A Child» – med platas herligste gitarsolo – og delvis handler sangene om å ta sin rettmessige plass som voksen, som f.eks. i «For The Girls» og «Here I Go». Joda, jeg har sett mye Kompani Lauritzen i det siste.

Albumet begynner med tangenter og en følsom vokal det første minuttet av «Up On The Hill». Så braker det mer løs med perkusjonsinstrumenter og driv. Og vi får et forvarsel om at det er ei variert pakke Ingvild skal presentere for oss denne gangen. Den korte låten glir nokså sømløst over i den nydelige tittellåten som har flott koring og strykere.

Piano. Ingvild forteller at hun har skrevet mange av låtene på albumet med piano. Selv om det er Sverre Undheim som spiller piano på albumet, kan jeg levende forestille meg at Ingvild sitter bak piano og fremfører mange av disse låtene. Ja, jeg kan til og med se for meg at hun lager et album der det nesten bare er hennes stemme og piano i sentrum. «Here I Go» og den nydelige «When We Try» er bare to eksempler på slike låter. Men dette er bare én av mange muligheter. Er det noe dette albumet viser, er det at Ingvild var mange strenger å spille på. Hør for eksempel den flotte duetten med Mattias Hammersmark Olsen, «Telling Me Lies», der steelgitaren har en fremtredende plass. Om jeg har vanskelig for å betegne dette som et country-album, snakker vi uansett om en strålende countrylåt.

Av årets beste album. Jeg kan ikke nevne alle låtene, og jeg har litt dårlig samvittighet for det. Jeg helgarderer og skriver at det ikke en gang er sikkert at albumets beste låt er nevnt. I skrivende stund tenker jeg at dette må være av de aller beste norske albumene i år, nei vi tar bort «norske».

Parents. Avslutningslåten. «Parents». En nydelig låt. Om å tre inn i voksenlivet, ta med seg lærdommen fra foreldre og bringe den videre til nye generasjoner. Piano og Ingvilds stemme. Så kommer strykerne. Bygger seg opp. Elektriske gitarer og trommer.Før et ensomt piano tar oss ut av låten, og albumet. Perfekt.

«So you listen to your mother
To all she has to say
You are loyal to your father
So that things will go your way
You are doing like your parents
 ́cus they’ve done it all before
It is true that they can guide you
But you have to open your own door»

Redigert.

En siste dans med Leonard Cohen

Leonard Cohen – Thanks For The Dance (album 2019)

Så kom det ei plate med ny Leonard Cohen-musikk tre år etter hans forrige – fantastiske «You Want It Darker» – og tre år etter hans død.

Leonard Cohen er en av rockens aller største poeter. Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan, Paul Simon og Townes Van Zandt, var det forfatter han startet som, og platekarrieren begynte først i 1967, mer enn 10 år etter hans litterære debut. Leonard Cohen måtte i 2008 på veien igjen for å tjene penger etter at det viste seg at formuen var borte. Forretningsføreren hadde bedratt ham. Den tre og et halvtime lange konserten jeg overvar i Oslo Spektrum i 2013, står for meg som en av mine aller største konsertopplevelser.

En Cohen i toppslag hadde med seg musikere som visste å gi låtene akkurat det de skulle ha. Mange av sangene låt bedre enn på plate. Jeg har hørt «Hallelujah» i uttalige versjoner, men når Cohen synger den, skjønner man at sangen har en dybde som andre artister – fine versjoner til tross – ikke klarer fullt ut å formidle. Cohens versjon var dog selv inspirert av hans fortolkere.

Cohens platecomeback som 78-åring i 2012 har få artister matchet. «Old Ideas» ble etterfulgt av «Popular Problems» (2014) og «You Want It Darker» (2016), der særlig først- og sistnevnte er helt oppe blant Cohens beste utgivelser. Cohen døde bare få uker etter at «You Want It Darker» ble utgitt. Han etterlot seg dikt og skisser, skrevet over de seinere årene. Den rustne vokalen var spilt inn. Leonards sønn, Adam, fikk/tok oppgaven med å fullføre et siste album, «Thanks For The Dance». Han har også bidratt med mye av musikken. På sitt beste kan denne måle seg med fantastiske «You Want It Darker».

Tekstmessig får vi mye av det vi er vant til hos Cohen – kjærlighetens seire og tap, filosofiske tanker om verdens tilstand og store doser selvironi. Åpningslåten «Happens To The Heart» er av de aller fineste du får høre i år:

I was always working steady, But I never called it art, I got my shit together, Meeting Christ and reading Marx, It failed my little fire, But it’s bright the dying spark, Go tell the young messiah, What happens to the heart

Få artister har så eksplisitte seksuelle skildringer som Cohen. Han går her kanskje ikke så langt som i for eksempel nevnte «Hallelujah» («remember when I moved in you, and the wholy dove was moving too»), men han styrer ikke unna lyst og begjær som i «The Night of Santiago»: «So I took her to the river, as any man would do».

Marianne. Her er en egen låt til Cohens store kjærlighet, Marianne Ihlen: «Who broke the heart and made it new, Whos’s moving on, Who’s kidding who…and now you’re gone…»

Teksten må være skrevet helt mot slutten av Cohens liv, Marianne døde bare få måneder før ham. Det er godt kjent at Cohen skrev et farvelbrev til Marianne da hun lå på dødsleiet. «Puppets» er på sin side en besk politisk kommentar, litt i samme gate som den snart 30 år gamle «The Future». Og stemmen, den høres – som så ofte før – ut som den kommer fra det hinsidige, men nå gjør omstendighetene at dette føles enda sterkere enn før.

Anjani Thomas og Javier Mas. Andre flotte låter her er tittellåten, en ny versjon av en låt Anjani Thomas utga i 2006, og «It’s Torn». Alle låter har imidlertid kvaliteter som gjør dem verdt å nevne. Javier Mas, som spilte live med Cohen mot slutten av hans liv, bidrar med sine strengeinstrumenter i stor grad til at dette har blitt så fint som det har. På albumet finner vi også en rekke andre musikere som blant annet Damien Rice, Jennifer Warnes og Beck.

«Listen to the hummingbird, don’t listen to me».

Neida, lytt til Cohen. Det er mørkt, dystert og særdeles vakkert. Han leverer igjen en sterk kandidat til et av årets aller beste album der han hilser oss fra den andre siden, for å låne en setning fra en av hans 80-tallslåter. Nick Cave fremholder Leonard Cohen som sitt store kunstneriske forbilde. Om du lytter til årets plater fra de to herrene, vil du raskt forstå hvorfor.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: