Gubberock

Bob Dylan forbi bevisstheten og manns minne

Bob Dylan – Time Out Of Mind (album 1997)
Bob Dylan – Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997), The Bootlegs series Vol.17 (Bokssett 5 CD-er, dobbeltalbum med mer, 2023)

«I can hear the church bells ringin’ in the yard
I wonder who they’re ringin’ for?
I know I can’t win
But my heart just won’t give in»

Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av «Standing In The Doorway» på den nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse.

Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum i mellomtiden hadde bidratt til fornyet inspirasjon.

Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata var i hovedsak spilt inn før han ble dødssyk. Når anmeldere skrev om at albumet handlet om Dylans dødelighet, svarte Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen få øye på lyset. Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covrede sang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud som med Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan sang noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler.

Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter. Lenge så det ut som Tempest (2012) ville bli Dylans siste album med egne låter, før han etter flere coveralbum var tilbake med Rough & Rowdy Ways, et av hans aller beste album!

Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, var det tre låter som jeg ble særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kom flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på den nye boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg.

«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.

Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh, Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois ville bruke moderne teknologi som ble paret med Dylans låter som stod i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte følte seg ikke veldig ønsket av Lanois. Samt mange til. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skulle han spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind ga seg selv en ny start.

Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på den nye utgivelsen, Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.

Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i og mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever foreløpig ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg så langt har klart å avdekke.

Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass på hverandre under prosessen, at også Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.

Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene som noen år seinere fant sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten!

Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Jeg synes også «Dreamin’ Of You» som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway» er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i den versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen er trolig den som passer best på plata, men som enkeltspor tror jeg at version 1 av de alternative versjonene gjør mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.

Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.

Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette var en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.

Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».

Artikkelen er redigert 4. februar 2023.

Energisk live-EP fra Jerry Leger

Jerry Leger – Live From Paradise (EP 2022)

Oslo 21. august 2022: Jerry hadde på forhånd lovet meg den fantastiske morderballaden «John Lewis» fra den tolv år gamle plata «Traveling Grey». Hadde han glemt den? Men så, langt inni ekstranummerne, kunne Jerry fortelle at han skulle oppfylle et ønske til, og så begynner det:

«A coat of mystery hangs on the wall
Of the thick cool breeze
He tips his charcoal cap
To the girl he won't win back
Even if he acts nicely»

Deretter syv minutter med pur nytelse, syv minutter som går så altfor fort.

To måneder seinere holdt Jerry Leger og hans band The Situation konsert i Jerrys hjemby Toronto. Herfra har Jerry plukket fire låter som med en sang fra hvert album han har gitt ut på Cowboy Junkies’ label, Latent Recordings. «John Lewis» er ikke én av dem, men vi får fire andre flotte låter. Jerry forteller at de alle har alle utviklet seg og fortsetter å utvikle seg i en live-setting.

Først ute er en gnistrende «The Big Smoke Blues» fra det glimrende dobbeltalbumet Nonsense & Heartache, en låt som også var et høydepunkt på konserten i Oslo. Deretter roes der litt ned de flotte «With Only You» fra fjorårets fine Nothing Pressing og «Corner Light» fra det særdeles fengende albumet Time Out For Tomorrow. Sistnevnte ble dessverre selvoppfyllende da Jerry måtte avlyse lanseringsturné som følge av pandemien. Siste låt ut er giganten «Factory Made» fra Early Riser (2014).

Vil du lese mer om denne dyktige låtskriveren fra Canada? Les tidligere artikler i Gubberock:

Jerry Leger i Oslo!
Selvransakende og sterkt fra Norgesaktuelle Jerry Leger
Jerry Leger og Neil Young!
Velkommen til  Norge, Jerry Leger!

Flott ukeslutt med Caleb Caudle

Caleb Caudle, Krøsset i Oslo, 29. januar 2023

Da Caleb Caudle fortalte at han skulle synge en sang fra Lucinda Williams’ album Car Wheels On A Gravel Road, tenkte jeg med én gang at det måtte bli «Lake Charles». Sangen matcher perfekt de låtene han selv har laget, og som han sang på Krøsset i Oslo i kveld. Å høre en låtskriver av et slikt kaliber sammen med 20–30 andre kan best beskrives som en luksøriøs opplevelse som hadde kostet langt mer enn den relativt beskjedne billettprisen om verden hadde vært et mer rettferdig sted.

Tidløse låter. Under fredagskaffen på jobben på fredag, kom vi inn på at jeg hadde sett 81-åringen Bob Dylan i høst, og at jeg var skuffet over at Randy Newman igjen måtte kaste inn håndkleet og avlyse torsdagens konsert. Noen ymtet frampå at jeg kanskje skulle sjekke ut musikken til litt yngre artister. Caleb Caudle må komme i den kategorien, selv om jeg underveis på konserten tok meg i å tenke på gamle storheter som Townes Van Zandt, David Olney og Eric Taylor som kun bevæpnet med gitar, gode sanger og historier kunne trollbinde publikum i to timer og mer til. Ja, ta gjerne med 75-åringen Tom Russell som jeg så for et par uker siden også. Når det er sagt, Caleb ga seg etter en drøy time, vi hadde tålt mer!

Historieforteller. Caleb Caudle hadde med seg et av fjorårets beste album, Forsythia i bagasjen. Et album som var produsert av John Carter Cash, sønnen til Johnny, og der Caleb hadde med seg legender som Sam Bush på fele og Jerry Douglas på strenger. Men låtene fungerte utmerket i en mer beskjeden setting også. Caleb var tøff nok til å starte med den fantastiske tittellåten – hvordan toppe den? Etterhvert fikk vi mange låter av omtrent samme kaliber. Caleb ga ofte en kort forklaring eller historie knyttet til låtene, noe som løfter slike kvelder flere hakk.

Låten «Crazy Wayne» tar utgangspunkt i bilmekanikeren som fikk Calebs bil til å vare mye lenger enn den burde. På spørsmål i et radiointervju om Wayne virkelig hadde uttalt alt som fremgår av sangen, hadde Caleb svart bekreftende: «mer eller mindre». – også den om «Crazy Wayne said the problem with hearts these days//They break but don’t break all the way»? Da hadde Caleb svart: «Nei, han er en god bilmekaniker, men ingen poet». Historiene i Calebs sanger virker ellers mer eller mindre å være selvopplevd, enten de er om den 83-årige naboen som fortsatt jobber hardt for å glede andre i «Whirligigs» eller det handler om storfamilien hans som bodde sammen, i den nydelige låten «Red Bank Road». Eller om at han måtte bruke to år på at «I Don’t Fit In» ikke høres ut som en negativ holdning.

Sanger om livet. Caleb kunne også fortelle at nå skal han synge en trist sang, så om du skal begynne å røyke, er dette tidspunktet. Nei, det var virkelig ikke tiden for en røykepause. Sangen «Six Feet From The Flowers» om bestefaren som mistet sin kone etter et langt samliv og som nå skulle forsøke å finne en famlende vei videre på egenhånd, er en sterk påminnelse om sider ved livet de fleste av oss må møte. I det hele tatt bidrar Calebs sanger til at vi forstår litt mer av livet og hvor viktige de hverdagslige opplevelsene er.

Etter en helg med badeland, skitur og mange overdoser med Bob Dylans nye boks, var en rolig og varm kveld med Caleb Caudle akkurat det jeg trengte. I kveld var en mann og en kassegitar nok.

Vi rir ut på prærien med Charlie Sutton & The Changelings

Charlie Sutton – Phantom Drifter (2023)

Albumcover og bilde fra Charlie Suttons hjemmeside

Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.

Country. Ifølge hjemmesiden hans er Charlie Sutton en erfaren låtskriver med over 25 år med livemusikk under beltet. Han er oppvokst i Pacific Northwest, har musikalske røtter i Midtvesten hvor han tilbrakte slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene med å spille musikk i St. Louis. Det har gått under ett år siden hans forrige utgivelse, og også i 2020 utga Charlie & The Changelings et album som fikk gode kritikker. Foruten Charlie på vokal, gitar, banjo, munnspill og synth spiller bandmedlemmene Sam Alkire, Jason Beek, David Manison og Adam Straumbinger bass, trommer, steelgitar, dobro, fele samt koring. Som man ser av instrumentene, befinner vi oss stort sett i godt gammeldags countryland med snev av bluegrass.

Humørfylt. Charlie selv har en lett tilbakelent humørfylt måte å synge på. Man får nesten en følelse av at han flirer litt der han avleverer historier som egentlig til dels er tragiske, kanskje litt som Shel Silverstein. Og musikken er også ganske lystig, til å bli i godt humør av. Jeg kom over plata etter anbefaling fra Skranglefantene , og vi er ganske enige om at dette er ei plate som gjennomgående har fine låter, men der noen låter ligger et hakk eller to over de øvrige.

Noen låter skiller seg ut. Tittellåten, «Phantom Drifter», er en slik låt, om en ensom mann som lever i skjul og skyr dagslys så folk skal slippe å se ansiktet hans. Sangen drives fram av teksten, en fin melodi, fele og piskende trommer. Jeg er også svak for «Me & Mutt» med den herlige basskoringen. Her nevnes også en film av John Wayne, så mine bilder på netthinnen som jeg skriver om innledningsvis, må ha noe for seg.

Et annet høydepunkt er «The Outlaw Po8»: «He was a steel eyed gambler in a shiny top hat//he wore a long black duster and a checkered vest//he smoked fine cigars from a silver box//he was as slick as a snake and as Sky as a fox….. He was an outlaw poet». Her skjer det litt av hvert for å si det forsiktig. Jeg forsøker å henge med og oppfatter litt mer for hver gang! Herlig låt.

Sett på Phantom Drifter med Charlie Sutton & The Changeling, og forutsetningene for å få en god start på dagen – eller hvor du måtte befinne deg i døgnet når du leser dette – er på plass!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: