Tid for Harvest igjen

Neil Young – Harvest, 50th Anniversary Edition (bokssett med album, filmen Harvest Time, BBC In Concert på CD og DVD, outtakes og bok)

Filmen Harvest Time er den store nye beholdningen i jubileumsboksen til Harvest.

Det har gått et par uker siden siste, nye studioalbum fra Neil Young with Crazy Horse ble sluppet, så da er det vel på tide med en ny utgivelse? Nå er det mat også til dem som mener Neil lever på ryktet han opparbeidet i 1970-årene. Det legendariske albumet Harvest med Neil Young fyller 50 år i år. Jeg har tidligere markert dette med en artikkel om mitt forhold til albumet. Nå foreligger det en jubileumsutgave av albumet som foruten albumet inneholder en BBC-konsert fra 1971, tre outtakes og en film, Harvest Time fra 1971, samt en billedbok. Jeg vil her konsentrere meg om filmen Harvest Time som hadde kinopremiere 1. desember, men først litt om det øvrige innholdet i boksen:

BBC In Concert. BBC In Concert er et opptak fra 1971 med åtte sanger. I boksen får du både en film på DVD og en CD eller vinylplate. Mange har sett opptakene på YouTube tidligere. Samtidig er det nå gitt ut en rekke album i Neil Youngs arkivserie med konsertopptak fra 1971. Konsertopptakene er derfor ikke særlig nødvendige. DVD’en min har i perioder dårlig lyd.

Outtakes samt film og CD med BBC In Concert.

Outtakes. I boksen er det singler/CD med tre sanger som ikke ble gitt ut på Harvest; «Bad Fog Of Loneliness, «Journey Through The Past» og den litt irriterende «Dance Dance Dance». Alle tre låtene er godt kjent for Neil Young-fansen fra tidligere utgivelser.

Bok. Med min CD-boks følger det en liten bok med hardt omslag. Boka har flere fine bilder fra innspillingen av albumet og ranchen til Neil, en ranch som også var sentral for lydbildet til Harvest. Boka er langt penere og mer renskåren enn de rotete collagebøkene som fulgte Archives Vol. 1 og Vol. 2. Den gangen savnet jeg også et essays eller to. Denne gangen har Neil Young-fotografen og arkivist Joel Bernstein – ikke minst mannen bak det ikoniske omslagsbildet på After The Gold Rush – skrevet et lite essay, noe som for meg er et stort pluss. Egentlig bør slike essays være en selvfølgelighet ved kostbare arkivutgivelser.

CD- eller vinylutgave? Boksen finnes i en CD-utgave til i underkant av 600 kroner og en vinylutgave til 2 100 kroner. Vinylutgaven har selve albumet, de tre uutgitte sporene samt BBC-konserten på vinyl. Selv har jeg albumet i to vinyleksemplarer fra før og vet at BBC-konserten og de uutgitte sporene vil bli lite spilt. Selv om jeg har mange av Neils utgivelser på både CD og vinyl, er det mange jeg kun har på CD. For meg ble det derfor klart i overkant å betale 1 500 kroner ekstra for ei større billedbok og en større boks å sette i hylla. Andre vil vurdere dette annerledes. Det er så mye mer enn rasjonalitet som spiller inn hos både meg og andre ved slike valg. Og jeg må innrømme det; etter å ha sett filmen dagen før boksen var tilgjengelig, tenkte jeg at jeg skulle gå for vinylpakka.

Harvest Time

Den store beholdningen i jubileumsboksen er en DVD med filmen Harvest Time fra 1971. Filmen er, som tittelen antyder, spilt inn samtidig med albumet Harvest og gir et unikt innblikk i innspillingen av albumet og hvordan albumet ble som det ble. Jeg så filmen torsdag 1. desember på Ringen Kino i Oslo da den hadde premiere sammen med fans og flere kjente kulturpersonligheter. Jeg var såpass fornøyd at jeg også så den dagen etter hjemme. På kinoutgaven gir en aldrende Neil en introduksjon av filmen og avslutter med at han nå har fortalt alt og at det er unødvendig å se filmen. Det er det selvfølgelig ikke.

I stallen på ranchen til Neil.

Stall, gress og bål. Når jeg spiller Harvest, lukter jeg stall, gress og bål. Det er selvsagt fordi jeg har sett bilder fra innspillingen av Harvest. Men også fordi albumet er påvirket av omgivelsene det er spilt inn i. Albumet er delvis spilt inn på Broken Arrow i California, ranchen til Neil, en ranch han kjøpte da inntektene begynte å rulle inn. Neil hadde blitt kjent med medprodusenten Elliot Mazer som rekrutterte studiomusikere som Ben Keith på strengeinstrumenter herunder steelgitar, Kenny Buttrey på trommer, Tim Drummond på bass samt John Harris på piano på tittellåten. Neil var godt kjent med Jack Nietzsche (piano og lap steel) fra før. Samlet døpte Neil dem Stray Gators. Dette er musikere som på forhånd ikke var samspilte, men som til de grader skulle bli det! Neil brukte bandmedlemmer, ikke minst Ben Keith, på mange seinere utgivelser og turneer. Alle medlemmene i bandet er nå døde.

De første 45 minuttene av filmen er viet innspillingen på ranchen til Neil, og disse 45 minuttene er også høydepunktet i filmen for meg. I løpet av denne sekvensen får vi særlig høre hvordan låtene «Alabama» og «Words» utvikler seg samt se jam med musikerne. Det er en fryd med nærbilder av musikerne i arbeid under «Words»! Mellom musikkopptakene får vi også se Carrie Snodgress, Neils samboer og inspirasjonen bak mange av låtene på Harvest. Og selvfølgelig får vi se mannen som fulgte med da Neil kjøpte gården, mannen som tok seg av den og som er udødeliggjort i låten «Old Man». Neil filosoferer over livet som berømt og behovet for ranchen. Han liker bedre den han er der enn den han er som en kjent artist ute blant folk. Noe av det han sier kan oppfattes som litt surrealistisk, ikke ulikt noen av de flotte tekststrofene på nettopp «Words»:

«Thinking your mind was my own in a dream
What would you wonder and how would it seem?»

Berømmelsen begynte å tære på Neil. Sangen han skrev til Carrie Snodgress etter å ha sett henne i filmen «A Diary Of A Husband’s Wife» måtte utvides:

«My life is changing in so many ways  
I don't know who to trust anymore  
There's a shadow running through my days  
Like a beggar going from door to door»
-fra «A Man Needs A Maid»

London. Etter sekvensen på ranchen bærer det til London og innspillingen av «A Man Needs A Maid» og «There’s A World» med London Symfoniorkester. Mange synes disse låtene er i overkant på albumet; jeg synes selvsagt de hører med og låter akkurat som de skal. Det er veldig fint å se samarbeidet med orkesteret og hvor fornøyde alle er når de får det til å klaffe!

Nashville. Resten av den to timer lange filmen fremstår for meg mer rotete og kanskje ørlite langdryg i perioder. Men det er gøy å se klipp fra Nashville med den lille gutten som intervjuer Neil og der Neil, Stephen Stills og Graham Nash jobber med vokalen til «Words».

Mot slutten av filmen synger Neil «Out On The Weekend» liggende med banjo på ei seng og med et skjevt smil om munnen. Og vi vender tilbake til ranchen for «Heart Of Gold».

Dokument for fansen. I et hysterisk radiointervju i filmen snakkes det om når filmen skulle utgis. Filmen er nok mest for nerder, og hadde neppe blitt noen stor suksess om den ble utgitt for 50 år siden. Vi får likevel være glad for at Neil gjennom hele karrieren har dokumentert det han driver med, slik at vi regelmessig får nye drypp fra Neils arkiver. Filmen er også interessant som et tidsbilde, og vi kommer heller ikke unna at det er dop involvert under innspillingen av albumet. Som det ble sagt på vei ut av kinolokalet: «Vi gratulerer hverandre med denne filmen, men deler ikke ut terningkast».

Old Man, Carrie Snodgress og Neil Young – alle sentrale for hva albumet Harvest ble.

Sanger Benjamin Tod ikke skulle synge

Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing (album 2022)
Lost Dog Street Band – Glory (album 2022)
«And some song I swore I'd never sing
From years before I held a dream
My pages worn like oaths I keep
I'll die between the paper and the ink»
-Benjamin Tod

«Hør denne, ei av årets beste plater». Han som sendte meg meldingen var overbevist. Jeg satte på albumet. Mann med kassegitar og intet annet. Er jeg fanget av min egen myte igjen, at det fineste jeg vet er musikk strippet for alt? For det er helt feil. Ofte synes jeg slike spartanske innspillinger kan bli litt mye av det gode, nei, lite av det gode. Slitestyrken kan bli mindre om det ikke også er musikalsk krydder å kose seg med. Alle kan ikke være Townes Van Zandt. Men Benjamin Tod er nærme nok.

Ei av årets aller fineste plater (del 1). Så viser det seg at han som sendte meldingen har rett. Benjamin Tods album Songs I Swore I’d Never Sing er ei av årets beste plater. Og ikke minst sterkeste. Det er en grunn til at Benjamin Tod ikke hadde intensjoner om å synge disse sangene som han har skrevet over de siste ti årene eller så. Det er også en grunn til at han ikke vil synge dem igjen. De er for personlige til at han er helt komfortabel med dem. Samtidig er han stolt av plata, og sier at han håper den inspirerer lytteren til å se seg selv i speilet og leve med sannheten.

Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er hudløse sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Låtmaterialet er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse: «Don’t call it religion when I seek salvation inside». Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve:

«I'm at the mouth of a big, big river and I know that it's sink or swim
I'm drunk enough to test that river and how deep I'll get in
——————
You'll find me at the bottom
Of a raging river or a bottle»

Lytteren kan selv høre om noen låter er bedre enn andre. Selv synes jeg albumet taper seg litt halvveis, for så å løfte seg med de to siste låtene; låten som låner tittelen til albumet og er sitert innledningsvis, «The Paper And The Ink», høres ut som den er skrevet nylig som en oppsummering av albumet, mens «Wyoming» er en eldre låt. Rett skal nemlig være rett; den sterke låten «Wyoming» har vært gitt ut tidligere, med gruppen Lost Dog Street Band. Men de fleste av Gubberocks lesere har neppe hørt låten før, så det spiller neppe noen rolle. Og det bringer oss over til nok et album av året som Benjamin Tod er hovedarkitekt bak, det kanskje like sterke Glory:

Lost Dog Street Band. Forrige album Lost Dog Street Band ga ut var The Magnolia Sessions (2021). Her gjør de coverversjoner av artister som Townes Van Zandt, Bob Dylan, Steve Earle, Guy Clark og Warren Zevon med flere, noe som hinter om både inspirasjon og slektskap med andre viktige artister for meg, og for mange av bloggens lesere, vil jeg tro.

Promobilde av Ashley Mae og Benjamin Tod

Ei av årets aller fineste plater (del 2). Benjamin Tod er oppvokst i området rundt Nashville og bor nå i Kentucky. I 2010 stiftet han bandet Lost Dog Street Band sammen med kona Ashley Mae. Bandet ble oppkalt etter deres gule labrador, Daisy. Ashley spiller fele, og på årets album har de også med seg bassisten Jeff Loops på flere av låtene. Også på Lost Dog Streets album Glory er Benjamins sterke låter og tekster i sentrum. Fela til Ashley, måten Tod her synger på og av og til en banjo gjør imidlertid at albumet får litt bluegrass over seg, og er nok til at jeg får en litt annen stemming og følelse når jeg lytter til albumet. Låtene på Glory har ofte et litt høyere tempo enn på soloalbumet til Tod. Tekstene er nesten like åpne og personlige. Hjertet og sjela til Benjamin brettes dog ikke ut på samme måte som på soloplata, de er om ikke annet skjult litt bak et filter.

Albumet åpner med «Until I Recoup (Glory 1)», en sang som med et visst tempo beskriver kampen for å gjenvinne heder og ære. Og på enkelte låter som den fantastiske «Beautiful Curse» og den like fine «Jalisco Bloom» roes det helt ned. To av flere låter om å bli ren fra rusavhengighet. Og to låter som kjemper om plassen helt i toppen av en årsbesteliste her i gården. Albumet avsluttes med låten «I Believe (Glory 2)» der heder og ære omsider er gjenvunnet.

Mer på vei. Jeg overlater til leseren å bedømme hvilket av albumene Songs I Swore I‘d Never Sing eller Glory er best. Det jeg vet er at jeg på tampen av året har blitt kjent med en artist som har gitt oss to av årets aller fineste album. Og han skriver på Facebook at han nå er mer kreativ enn noen gang. Her er det mer å glede seg til altså, samtidig som vi kan plukke frem eldre album. Vi avslutter med noen strofer fra sangen «End With You» fra Glory, en låt som jeg tenker må være skrevet av Benjamin til kona Asley, og som har en mer positiv grunntone enn avslutningen på Songs I Swear I’d Never Sing:

«And here’s to all the good times we never had
And here’s to all thе hard times, now, they don’t seem so bad
You somehow uncovеred my villain’s leather mask
And wiped away the tears I can’t keep back
————-
In the wake of all that’s comin’, it’s so good to hold you, dear…»
Lost Dog Street Band. Foto: Cass Blair

Gode norske sanger i 2022

Jeg har de siste dagene hørt på norske plater jeg har omtalt i 2022. Noe av bakgrunnen er at jeg tenker å sette opp en liste over de «beste» norske albumene i 2022. Bonusen – eller snarere det viktigste – er at jeg får hørt albumene med litt nye ører. Litt fra utsiden, litt for overblikket der formålet ikke er å grave meg ned for å se hva jeg finner.

Så er det hyggelig å registrere at noen album har hatt godt av å lagres litt etter insentiv lytting i forbindelse med skrivingen av omtale. De fremstår enda bedre nå! Jeg har satt på Tommy Tokyos nye og hjerteskjærende album. Du kan sette på ei spilleliste med sanger fra gode norske album i 2022. Spillelisten oppdateres!

Klubbkonsert med Thåström – svenskekungen!

Thåström, Vulkan Arena, Oslo. 24. november 2022.

Av med maska. «Brevet till 10:e våningen». Thåström er seg selv.

Svenskekungen. Rocke-Norge er underlagt rocke-Sverige på dager som dette. Joakim Thåström er kongen. «Alltid på väg beväpnad med vingar». Denne gangen klubbkonsert på Vulkan Arena i Oslo.

«Tänk Fregatten ett stenkast därifrån
Tänk att lämna just när dimman kommer
Tänk städer som är dina allihop
Tänk att alltid va på väg»

Thåströms konsert i Oslo Spektrum i mai i år var min første med mannen. Sansene mine ble angrepet av massiv rock og et lysshow uten like. Rett og slett en fantastisk opplevelse. Tidligere i høst ble det lagt ut billetter til to klubbkonserter i Oslo. Dett ville jeg ikke gå glipp av, og jeg var til stede på den siste av dem, torsdagens konsert. Et mer intimt format, men var det mulig å toppe gjerdeplass i Oslo Spektrum?

Mye bedre live. Thåström er av de artistene som kan plukke hvilke som helst låter fra sin katalog og gjøre dem store på konsert. Jeg er ikke noen stor fan av låtene «Isbergen» og «Paperstunna väggar» fra hans siste album, Dom som skiner. Nå gir de gåsehud og var sammen med en tredje låt fra samme album, «Stora långa gatan», blant høydepunktene på konserten. Flere måneder på veien har gjort de nye låtene godt, og den litt mer rustne og rå vokalen til Thåström kler disse låtene.

Maske. Thåström går høyt og lavt med sine repetive, litt spastiske og teatralske bevegelser. Noen av bevegelsene kan være en måte å skjerpe seg selv på, litt som Karsten Warholm før han løper 400 meter hekk. Men her er det ikke over etter 50 sekunder, her er det en skjerpet Thåström i nærmere to timer. Han kunne helt sikkert glidd inn i Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter. Men kanskje sier han det best selv når han finner fram en sang fra tiden med Imperiet:

«Jag e från Venus å Mars
Extra Terrestrial
Jag e ett 3-D-monster
Jag e århundradets maskerad»

Thåströms band er storslått og kan minne litt om Nick Caves The Bad Seeds. Mens en Nick Cave i Oslo i august bedrev utstrakt kommunikasjon og publikumsfrieri, lar Thåström musikken – ja og lyssettingen og bevegelsene – i større grad tale for seg selv. En får også inntrykk av at Thåström i større grad går inn i sine egen verden og lar oss forsvinne inn i vår, slik at opplevelsen innimellom blir mer innadvendt. Selv de mest øltørste av oss prater ikke på Thåström-konsert. Ikke mellom låtene en gang. Vi hører andektig på Thåström og suger budskapet hans inn. Kontakten mellom publikum og artist ligger dermed og dirrer på et annet plan enn hos Cave.

Ned som en slange…
…opp beväpnad med vingar.

Av med maska. Thåström gir oss låter fra hele karrieren, og publikum beveger på leppene enten Thåström og bandet spiller den nyere «Bluesen i Malmö» eller den mer enn tretti år gamle «Ingen neråt song». For det meste er det fullt kjør, men rocken er ikke så massiv som jeg husker den fra Oslo Spektrum. «När muren föll» har fiolin som overlever i lydbildet. Fantastisk låt fra hans kanskje beste og mest personlige album, Skeboksvarnsv. 209 (2005). Én gang tar Thåström på seg gitaren. Han trer ut av teateret og inn i låten «Brevet till 10:e våningen», også den fra Skeboksvarnsv. 209. Da er han bare seg selv, og det er mer enn nok.

Jeg stod langt ute på venstre side. Der var lyden god. Jeg beveget meg litt under ekstranumrene, og der jeg stod under avslutningslåten «Sødra kors», ble nok lyden i meste laget. Uansett, en flott avslutning på konserten!

Få med deg Thåström. Jeg kan ikke si at konserten var bedre enn forestillingen som ble levert i Oslo Spektrum i mai. Den gangen ble jeg tatt på senga av hvor bra Thåström er live. Men Thåström hører jo hjemme på en klubb, og med noe bytte av låter ble det avgjort annerledes. Denne gangen synes jeg første del av konserten er aller best, uten forkleinelse for det som kommer seinere. Etter en halvtime, tenker jeg at publikum bør få pengene igjen. Tiden flyr så fort at konsertopplevelsen vil føles kort! Thåström live må oppleves! 9/10?

På vei hjem går tankene tilbake til «Stora långa gaten» og en flott kveld:

«Magnifikt sa jag det passar så perfekt här
Det passar så perfekt här
Och sandra sjöng Maria Magdalena
Sandra sjöng Maria Magdalena»

Alle bilder: Tormod Reiersen