Mitt konsertår 2022

Nick Cave og Thåström stod for to av årets aller største musikkopplevelser

Levende musikk er best. For meg har 2022 vært et særdeles godt konsertår etter to magre år. Noen konserter har satt sterkere spor enn andre. De tre første er rangert. Jeg skriver lite denne gangen, lar stort sett bildene tale. Klikk på lenkene/overskriftene, og les mer om konsertene.

Foto: (Stort sett) Tormod Reiersen

1. Nick Cave & The Bad Seeds, Øyafestivalen i Oslo, 11. august

«En Nick Cave som ser meg dypt inn i øynene mens han synger Tupelo – blant annet om Elvis’ dødfødte tvillingbror, en sang som må ha fått ny mening for ham de senere årene. Kanskje stod vi slik i ti sekunder, kanskje ett minutt. Men et øyeblikk som varer lenge. Så roper han «breathe» som om han var redd for at pusten min – nei, pusten til alle i publikum – skulle stoppe. Er det noen som lurer på hvorfor mange lar seg forføre av predikanter?»

Fantastiske Nick Cave!

2. Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022

«To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.Når vi mot slutten får «Alltid va på väg», tenker jeg at det er derfor, derfor Thåström klarer å holde det gående, tiår etter tiår.Nordens rockekonge! Hadde jeg visst hva denne konserten skulle bli, hadde jeg ikke ventet til en drøy time før konserten med å kjøpe billett. Karakter? Aner ikke. Gidder ikke spare. 10/10, så får jeg heller redigere seinere.»

Jeg så også Thåström på klubbkonsert på Vulkan. Flott det også!

Joakim Thåström bevæpnet med vinger!

3. Lars Winnerbäck, konsert på Vulkan Open Air i Oslo, 19. august 2022

«Aha, «Åt Samma Håll». Jeg bryr meg ikke lenger om hvem som gjør hva i bandet. Jeg bare hører. Det er summen av det hele, låten, teksten, vokal, musikere og publikum. Med «Kom I Håg Mej» er det helt slutt. Klokka er 22:59, og vi har fått en stor opplevelse i en park ved Akerseleva midt i Oslo!»

Lars Winnerbäck i praktslag

Trond Granlund Band, Olsen På Bryn i Oslo. 9. september 2022

Lunt og godt med Trond Granlund på Olsen.

Julebrev fra de usaliges enger, «Herr Paulsens nedtegnelser». Konsert med Thomas & Tvilerne i Fjellhamar kirke, Lørenskog, 17. desember 2022

Thomas & Tvilerne leverte en varm juleforestilling

Bob Dylan og band, konsert i Oslo Spektrum, 25. september 2022

Bob Dylan malte videre på sitt mesterverk. Nesten hele «Rough & Rowdy Ways». Heldigvis.

Jerry Leger & The Situation, konsert på Krøsset i Oslo, 21. april 2022

Låtskriveren! Jerry Leger

Torgeir Waldemar – The Ballerina Session, konsert i Den Norske Opera og Ballett. 20. mars 2022

Sakralt med Torgeir Waldemar i Operaen

Jason Isbell & The 400 Unit, Sentrum Scene, Oslo, tirsdag 8. november 2022

Dynamisk og bra fra en småsyk Jason Isbell!

Elton John, Telenor Arena, Fornebu, 22. mai 2022

Elton John begeistret mange

Erlend Ropstad m/band, Sentrum Scene, Oslo, 30. september 2022

Erlend Ropstad rocket!

Bright Eyes – Øyafestivalen, Oslo, 12. august 2022

Bright Eyes leverte bra.

Young Neils, Rockefeller, Oslo, 21. desember 2022

Gøy med Young Neils!

Drive-By Truckers, Rockefeller, Oslo. 27. mai 2022. Support: Jerry Joseph

«Let There Be Rock!». Drive-By Truckers
Jerry Joseph – solid support

Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 11. juni 2022. Vandoliers, Joshua Hedley, Sweetheart, The Dead South, The Felice Brothers mfl.

Gøy med Vandoliers!
Lunt med Joshua Hedley
Det svingte av The Dead South
Felice Brothers!

Oslo Americana, Chateau Neuf, 12. juni 2022. Courtney Marie Andrews, Morgan Wade, Hayes Carll mfl

Hayes Carll gjorde en fin konsert
Courtney Marie Andrews er flink!
Talentfulle Morgan Wade

God jul!

Du kommer deg ikke i kirka på julaften i år? Her kommer en liten juleandakt. Jeg garanterer ikke at det teologiske nivået er høyere enn på en middels julaftenpreken, snarere tvert imot. Men er det så nøye? Nå senker vi skuldrene og drømmer om en bedre fremtid; aldri sterkere symbolisert enn gjennom det lille nyfødte barnet som ligger i krybben.

Robbie Robertson ble i 1974 far til en liten gutt, Sebastian. Han holder Sebastian i armene: «How could a little baby boy, bring the people so much joy». Opplevelsen var sterk, slik den ofte er når man holder et nyfødt uskyldig barn. Et barn som bringer håp og glede; glem arvesynden. Det er sagt at The Bands juleklassiker, skrevet av nettopp Robbie Robertson, handler like mye om Sebastian som om Jesus. Låten er riktignok skrevet i bibelsk språkdrakt (King James’ oversettelse), og innholdsmessig er det nesten ikke mulig å komme nærmere juleevangeliet ifølge evangelisten Lukas.

Sangen tar hyrdenes perspektiv, sliterne blant oss. Kanskje de her hjemme og ute som har merket økte priser ekstra godt. Flyktninger og andre krigsutsatte. Og det er vanskelig å høre sangen uten å tenke på uhyrlighetene som foregår i nærheten av der Jesus ble født. Noen tar til seg den religiøse dimensjonen i juleevangeliet, andre synes den verdslige dimensjonen i den vakre fortellingen er nok. Troende eller ikke, julebudskapet forener på tvers av livssyn.

Når The Band spiller «Christmas Must Be Tonight» – det må være 1976-versjonen med hele The Band – lukter det stall og krybbe. Rick Danko synger, slik bare han kunne, godt hjulpet av øvrige medlemmer både på vokal og med det herlige lydbildet The Band hadde på det beste. Jeg blir aldri lei av denne egentlig nokså enkle låten. Glem min beskrivelse av låten, bare ta imot på egne premisser:

«Come down to the manger, see the little stranger
Wrapped in swaddling clothes, the prince of peace
Wheels start turning, torches start burning
And the old wise men journey from the East
How a little baby boy bring the people so much joy
Son of a carpenter, Mary carried the light
This must be Christmas, must be tonight»

God jul!

De beste sangene fremført på nest beste vis

Young Neils, Rockefeller, Oslo, 21. desember 2022.

Joda, jeg knipset noen bilder, jeg forsøker å være diskré. Mye av konserten måtte jeg se gjennom mobilkamera til mannen foran meg som filmet store deler av konserten.

77-åringen Neil Young ser ut til å kvie seg for å dra på turné. Da er det godt å ha Young Neils. Flere av Norges fremste musikere drar hvert år på en liten førjulstturné der de fremfører Neil Youngs låter. Nja, pandemien bidro til at det var hele tre år siden sist jeg så dem. Nå er det noe helt spesielt å være på konsert med sjefen selv. Når det ikke er mulig, er det flott å få verdens beste sanger, spilt og sunget på verdens nest beste måte! Joda, Neil Young spilte med Young Neils -t-skjorte på Kalvøya i 1993 etter at Lars Lillo-Stenberg hadde overrakt manageren hans et eksemplar.

Young Neils er de siste årene utvidet med den fantastiske strengemannen Geir Sundstøl. Det øker fleksibiliteten med hensyn til hvilke låter bandet kan spille. Særlig kan Jørn Christensen fylle ut lydbildet fra piano når han ikke selv spiller gitar. Konserten åpner med de pene countryrockerne «Harvest Moon» og «Old Man». Lydbildet er fyldig og flott (med unntak som følger seinere i artikkelen). Med seg har bandet to kordamer, som sender tankene mine i retning av Neils avdøde eks-kone Pegi Young og søster Astrid Young fra konserter for mer enn 20 år siden. En sjelden «Are You Ready For The Country» fra Harvest fremføres med Lars bak piano. Gøy å høre denne live!

Young Neils’ egne «Astrid og Pegi Young». Og Per Vestaby.

Jeg tar meg tidlig i å tenke at Lars Lillo- Stenberg høres enda mer forpint ut enn Neil selv i kveld. Det blir imidlertid fort klart at det er lydproblemer med vokalene; de fader ut. På «Chevrolet» – kveldens ferske låt – forsvinner Lars’ stemme nesten helt. Det gjør imidlertid ikke så nye for meg. Høydepunktene på både en Neil Young-konsert og en Young Neils-konsert er de lange elektriske låtene der musikere og publikum kan forsvinne inn i instrumentalpartiene. Både «Chevrolet» og ikke minst «Southern Man» satt som ei kule, selv om Lars snublet i teksten i begynnelsen av sistnevnte låt. Det gjør da ingen ting. Vi synger med uansett.

Palle Krüger på vokal på én av mine store favoritter, «Mellow My Mind» låter imidlertid så surt og fortvilet som den skal låte, og er et tidlig høydepunkt. Etter 45 minutter får vi en pause, så lydproblemene kan løses. Etter pausen må Lars jobbe litt mot et publikum som har kommet godt i gang med praten, men «For The Turnstiles» på banjo låter nydelig!

Lars Lillo-Stenberg og Palle Krüger koser seg!
Jørn Christensen vekslet mellom gitar og piano.

Festen fortsetter med en kontant «Hey Hey, My My». Dette er en låt som jeg falt pladask for da jeg første gang hørte den rundt 1990. Og da den litt seinere ble utgitt i den ultimate versjonen på konsertalbumet Weld året etter, fremtvang den både luftgitar og heftig skrikesynging rett som det var. Er det bedre å brenne ut enn å svinne hen? Kanskje ikke, men vi får ta det som en oppfordring til å forsøke å holde koken. Og om Neil selv ikke leverer bare helstøpte album lenger, er det tilgitt når han fortsatt kan varte opp med låter som den nevnte «Chevrolet». Én liten innvending mot konserten er faktisk at med unntak av denne låten var alle låtene på konserten fra 1992 og tidligere. Det finnes mange bra nye låter og velge i etter dette. Men tror nok de fleste blant publikum er fornøyd med å få flest gamle låter!

Det blir nemlig aldri feil med lange låter som «Cortez The Killer» (1975) og «Down By The River». Og bandversjonen av «Heart Of Gold» er langt å foretrekke framfor de noe uinspirerte soloversjonene Neil selv leverte for noen år siden. Sist gang jeg så Neil Young live, i 2019, brukte han over en tredjedel av konserten på låter fra Ragged Glory (1990). At Young Neils ikke spilte en eneste låt derfra, sier mye om hvor mange låter det er å velge i, og når mange av låtene er lange, blir det plass til desto færre!

Heldigvis ble det plass til «Rockin’ In The Free World» (1989) ispedd litt «O jul med sin glede» som siste låt. Bandet fremførte denne aktuelle låten som både feirer livet og sørger over jordas tilstand på samme tid på beste måte. En flott avslutning på en nesten to timer lang konsert. Gled dere til i kveld, dere som har billetter! Da er sikkert også lydproblemene feid av banen. Jeg gleder meg til neste år. Da får vi vel «Welcome Back»?

Per Vestaby!
Lars Lillo-Stenberg forsvinner inn i en av de lange låtene.
Geir Sundstøl er Young Neils’ Ben Keith med mer. Virtuosen.

Hva med The Sadies? Ok, da!

The Sadies – Colder Streams (album 2022)

(Bilde fra bandet hjemmeside)

Tvangstanker. Jeg hadde lenge tenkt å skrive om det Torontobaserte bandet The Sadies’ nyeste plate Colder Streams. Men etterhvert som mer høyrøstede bergensere og journalister nordaførr hadde gitt sin hyllest, føltes det ganske unødvendig. Etter å ha fått et par spørsmål om hvorfor The Sadies ikke var på min 30 album store liste over internasjonale album i 2022, dukket spøkelset opp igjen. Grunnen til at The Sadies ikke var på lista var nok tvangstanker. Noen må eie platene de har på slike lister, jeg måtte ha skrevet om dem. Mens jeg forsøker å kvitte meg med disse tvangstankene min, skal jeg samtidig fyre litt opp under dem, ved å nettopp skrive noen ord om plata!

Ekkokammer? Da jeg var i gang med å skrive, dukket det på samme tidspunkt opp flere årsbestelister i facebook-feeden min med The Sadies på klar førsteplass. Jeg var i ferd med å gi opp. Men skulle jeg virkelig la det gå utover The Sadies at de kan synes noe overvurdert i mitt lille ekkokammer? The Sadies har hengivne fans som har fulgt dem tett, og når de får en slik, kanskje litt overraskende gavepakke, er det ikke rart at det tar litt av. Litt overbærenhet må jeg kunne tillate meg en tung, tåkefull førjulsmorgen.

Trist bakteppe. Bakteppet for albumet er nemlig trist. I februar i år døde vokalist og gitarist Dallas Good, nesten 30 år etter at han stiftet gruppen The Sadies sammen med broren Travis. Dødsfallet hadde sammenheng med hjertelidelse og korona. Dallas ble 48 år gammel. Da The Sadies slapp albumet Colder Streams, hadde det vært ferdig innspilt i rundt ett år. Dallas hadde skrevet et lenger essay der han noe ironisk gir uttrykk for hvor bra han synes plata er. «By far, the best record that has ever been made by anyone. Ever.» Joda, dette er ei bra plate!

Psykedelisk americana. Andre har beskrevet musikken deres som en sammensmelting av country, folk, garasjerock og psychedelica, ofte i én og samme sang. Gjerne for meg! Albumet begynner bra med «Stop And Start». Litt svevende gitar og ditto vokal. Bandet har mye harmonisang, uten at de vokalmessig når helt opp på Simon & Garfunkel-nivå, for å si det forsiktig. Det er nok heller ikke meningen.

Gode tekster, rockere og ballader. Albumet tar seg videre solid opp med to av albumets beste låter, «Message To Belial» og den enda bedre «More Alone». To rolige låter, der gitarene spinner rundt to fine melodier, ja gitarene på «All Alone» og flere andre låter har nesten litt Buffalo Springfield- gitarer over seg. Tematisk tror jeg «All Alone» handler om eksistensiell ensomhet – ikke minst i møte med døden – selv om man er omgitt av de nærmeste. Den mer rocka «No One’s Listening» har en tekst i samme landskap. I det hele tatt er det lov å ha et halvt øye på tekstene når man absorberer denne musikken.

Albumet har en fin balanse mellom fine rocka låter som rocka «So Far For So Few» og den pene «All The Good». Jeg blir bare mer og mer glad i gitarene. Joda, jeg burde hatt plata på øverste del av lista mi. Jeg forstår entusiasmen. Jeg kryper gjerne til korset, prestisjen får jeg kjempe for en annen gang!

End Credits. Etter en drøy halvtime er det over. Hele bandet står oppgitt som ansvarlige for låtene. Det gjelder også avslutningen, instrumentalen «End Credits». Så får vi håpe at bandet fortsetter å gi ut plater selv etter Dallas Goods død.